Arkeologer gjorde høsten 2018 et bemerkelsesverdig funn i Nildeltaet cirka 140 kilometer nord for Kairo. Under leirjorda i det flate gresslandet lå fundamenter av hus. Like etterpå fant arkeologene også potter og steinredskaper, og gradvis begynte historien om en sivilisasjon å dukke opp i jorda mellom de flere tusen år gamle husrestene.
Funnene viste at mennesker hadde bosatt seg i området for minst 7000 år siden og levd der over en lengre periode på hundrevis, kanskje tusenvis av år. Ytterligere funn av en rekke dype oppbevaringshull tydet på at beboerne ikke bare måtte ha hatt mer enn nok mat, men at de også hadde vært forutseende og velorganiserte nok til å lagre litt av overskuddet for fremtiden. Rommene hadde tjent som en form for kjøleskap dypt nede i jorda, vekk fra den brennende egyptiske sola. Der hadde beboerne kunnet oppbevare mat til vinteren eller i tilfelle avlingene ble dårlige.

I utgravningen Tell el-Samara har arkeologer funnet 7000 år gamle oppbevaringsrom for mat. Rommene vitner om en sivilisasjon med god tilgang på mat.
Området Tell el-Samara, som en gruppe egyptiske og franske arkeologer gravde ut i 2018, hører til blant de eldste i sitt slag. Ved å analysere dyrebein og planterester fra bosettingen kunne arkeologer datere bosettingstidspunktet ganske nøyaktig til 5000 fvt.
Bosettingen har altså blitt til mer enn 1500 år før Egypt ble forent under én farao rundt 3100 fvt.– og 2500 år før arbeidere oppførte de store pyramidene ved Giza. Funnet styrker arkeologenes mistanke om at den egyptiske sivilisasjonen oppsto lenge før faraoenes regjeringstid, og at den spiret først langs breddene av Nilen.

Under den såkalte Badari-kulturen fra 4400-4000 fvt. begynte egypterne å lage små figurer i tre. Denne utskårne kvinnen er den mest velbevarte.
Jorda skjuler eldgammel blodstein
Funnet ved Tell el-Samara er det siste i rekken av oppdagelser som hjelper arkeologene med å kartlegge Egypts historie. Opp av jorda dukker blant annet redskaper og pilspisser av stein, bein og hematitt, også kalt blodstein – fremstilt for hele 42 000 år siden.
Arkeologer har også funnet rester av primitive transportable hytter som vitner om at befolkningen i Egypt levde i årtusener som nomader, jegere og samlere i området rundt den fruktbare Nilen. For 42 000 år siden var det egyptiske klimaet ikke på langt nær så tørt som i dag. Store landområder var dekket av trær, og de første menneskene levde som jegere i den savannedekkede ørkenen.

Noen av de eldste redskapene funnet i Egypt er stein slått til spisser. Arkeologene mener de ble brukt som kasteskyts under jakt.
Omtrent 6000 år fvt. skjedde det imidlertid store forandringer. Nomadene begynte å bosette seg, og selv om rester av måltider i form av dyreknokler viser at kostholdet fortsatt besto hovedsakelig av vilt og fisk, begynte bosetterne nå å utvikle metoder for å dyrke korn.
Rundt 5500 fvt. hadde små stammer som hadde bosatt seg i Nildalen, dannet en rekke samfunn som levde av å dyrke jorda. Dette vet vi fordi arkeologer har funnet kornrester og fint tilhogde flintsegl med håndtak av greiner fra tamarisk, et eviggrønt, buskete tre. I løpet av ganske kort tid, sett med arkeologiske briller, skjøt det opp hundrevis av småbyer langs Nilen.

Nye funn i Egypt viser at steinøksen er et av de aller tidligste redskapene som mennesket laget.
Steinøkser vitner om de første innbyggerne
De tidligste sporene av mennesker – eller forfedre til dagens mennesker – i Egypt stammer fra cirka 250 000 år siden.
Arkeologer har funnet primitive økser i avleiringer ved Abu Simbel i det sørlige Egypt og i sanden i ørkenen i vest. Områdene ligger nær Nilen og vitner om at elven allerede den gangen har trukket til seg mennesker. At det nettopp er økser arkeologene har funnet, er ikke overraskende. Vi vet i dag at det foretrukne redskapet for datidens folk var håndøksen, en oval stein i flint eller lignende, hogd ut til et øksehode.
Øksen var skarp , men samtidig formet slik at den lå godt i hånden. Senere begynte beboerne i området å sette øksehodene på treskaft, slik at øksen kunne svinges med større kraft.
Klimaendringer sørget for liv
Vi vet at egypterne utviklet jordbruksmetodene sine i årtusener før de første bosetningene skjedde, men høyst sannsynlig hadde det ikke vært mulig å drive jordbruk i Nildeltaet hvis det ikke hadde vært for at det skjedde dramatiske klimaforandringer i området mot slutten av siste istid.
Uten klimaendringene ville ikke det frodige elvedeltaet som er grunnlaget for landbruk og småbyer, ha oppstått, og ifølge klimaforskere er forandringene den viktigste forklaringen på hvorfor en av de første sivilisasjonene i verden oppsto nettopp i den østlige delen av Nord-Afrika.
Da den siste istiden nådde høydepunktet for cirka 18 000 år siden, var havnivået i Middelhavet omtrent 125 meter lavere enn i dag. Den lave vannstanden betød at vannet i Nilen rant bratt ned mot havet. Vannmassene avleiret derfor bare silt – finkornede partikler fra bergarter og mineraler som elven brakte med seg – ved elvemunningen, et punkt som den gangen lå 50 kilometer lenger nord enn dagens kystlinje.

Satellitt-fotoet viser tydelig de fruktbare områdene som har dannet seg langs Nildeltaet.
På grunn av de sparsomme avleiringene ble den øvrige jorda næringsfattig og vanskelig å dyrke. Først da vannstanden økte på grunn av smeltende ismasser og nådde et nivå som lå bare 16 meter under det nåværende, begynte slam og silt å avleire seg over hele deltaet med forgreininger, og fruktbar jord ble tilgjengelig langs hele Nilen.
Den amerikanske geoarkeologen og paleobiologen Daniel Stanley ved Smithsonian Institution har undersøkt borekjerner av grunnen. Kjernene viser et tverrsnitt av lagene i undergrunnen og avslører at avleiringen av silt nær Nilens munning begynte mellom 6500 og 5500 fvt., nettopp på den tiden da jegere og samlere begynte å bosette seg. Den fruktbare jorda gjorde det mulig for beboerne å slutte med nomadetilværelsen, bosette seg og begynne å dyrke jorda, konkluderer Stanley.
Video: Se hvor fruktbar Nilen er
Teorien er ganske plausibel, for vi vet at den gradvise økningen av havnivået etter istiden også skapte deltaer i både Mesopotamia og langs Chang Jiang-elven – steder der betydningsfulle sivilisasjoner vokste frem på samme tidspunkt. Også en annen kjede av forandringer skjedde på denne tiden.
Da klimaet ble varmere for cirka 5000 til 6000 år siden, forlot mennesker ørkenen, som nå ble for varm og gold, til fordel for områder med bedre tilgang på vann, som Nildalen og Mesopotamia. Forflytningen bidro til å sette fart på den utviklingen som skapte det egyptiske riket.

De gamle egypterne malte blant annet dødsreisen i sine gravkamre og hjalp oss dermed til å forstå samfunnet deres.
Fra steinøkser til kongemakt
250 000 fvt.
Forfedrene til det moderne mennesket lever i det området vi nå kaller Egypt. Håndøkser funnet i ørkenen vitner om de første innbyggerne.
7000 fvt.
Mennesker slår seg ned i Egypt. Beboerne etterlater spor, bl.a. stolpehull etter hus, kornkamre, ildsteder og redskaper til å kverne korn med.
5000 fvt.
Nilområdets nye innbyggere anlegger den permanente bebyggelsen Tell el-Samara nord for våre dagers Kairo. Landsbyen regnes for en av Egypts eldste faste bosettinger.
4500 fvt.
Egypterne begraver nå sine døde sammen med utstyr, bl.a. brune og røde skåler som skal gjøre den avdøde i stand til å klare seg i etterlivet, viser funn gjort ved nåtidsbyen Badari i den sørlige delen av Egypt.
3800 fvt.
Stadig flere slår seg ned langs Nilen. Hierakonpolis i det sørlige Egypt blir den dominerende byen. Beboerne i regionen lever av landbruk og husdyrhold og supplerer kosten med fiske og jakt.
3600 fvt.
Det økende innbyggertallet gjør det nødvendig å organisere samfunnene langs Nilen. Funn av graver med kostbare gjenstander og maktsymboler viser at en lederelite vokser frem.
Leter etter svaret i Etiopia
Også et annet værfenomen har vært avgjørende. Hvert år oppstår den kraftige monsunen i juni på de stedene der hav og land møtes i det tropiske klimaet rundt ekvator. Der blåser monsunvinden fra havet over det etiopiske høylandet øst for Nilen og videre inn over fastlandet.
Forskjellen i temperatur og lufttrykk mellom luften fra havet og luften over land skaper ekstremt kraftige regnskyll. I områder med monsun kan det falle mellom 6000 og 12 000 millimeter regn hvert eneste år.
Langs kysten av Etiopia presser vinden seg inn mot fjellene, som noen steder rager hele 4550 meter over havet. Vinden er mettet av fuktighet fra Indiahavet. Når den møter den kaldere luften i fjellene, sender monsunen kaskader av regn ut over de flate, grønne slettene og ned i Tanasjøen, en enorm innsjø i den nordvestlige delen av landet. Fra sjøen flyter vannet ut i Den blå Nilen og videre nordover mot Egypt. Der møter elven en annen vannvei kalt Den hvite Nilen.

Nilen la grunnlaget for blomstrende liv og bosettinger i et smalt belte i den ellers golde ørkenen.
I oldtiden – før byggingen av den store demningen ved Aswan nord for Nassersjøen temmet den veldige naturkraften – fortsatte de to strømmene sammen som én stadig mer svulmende elv. Til slutt gikk vannmassene over breddene og oversvømmet arealene rundt, før elven til slutt fosset ut i Middelhavet 6800 kilometer fra utspringet.
De enorme vannmassene førte til at store områder lå under vann i månedsvis. Når vannet trakk seg tilbake et par måneder senere, etterlot det seg et tykt jordlag rikt på mineraler og andre næringsstoffer som egypterne kunne dyrke korn og grønnsaker i.
Egypterne lærte raskt å utnytte det naturlige sykliske oversvømmingsmønsteret til perfeksjon. Fordi de visste at Nilen ville gå over breddene på samme tidspunkt hvert år, kunne de utvikle egnede jordbruksmetoder. Vannet i elven ville stige i august og september og trekke seg tilbake i oktober, og da kunne bøndene så og plante. Plantene vokste i den næringsrike jorda og modnet frem til mars, og i gode år kunne man begynne innhøstingen da. Andre år kunne det trekke ut til april og mai.

Det egyptiske samfunnet var bygget opp rundt Nilens årlige oversvømmelse, som gjorde landbruk mulig i den varme ørkenen.
For å utnytte Nilen ytterligere utviklet egypterne systemer for kunstig vanning. Gjennom en enkel teknikk og kanaler ble store mengder vann ledet vekk fra oversvømmede områder og mot tørrere arealer. På den måten kunne bøndene dyrke større områder og sikre drikkevann lenger unna Nilen.
Den kunstige vanningen førte til at bosetningene og riket vokste ytterligere. Den tidligste skildringen av kunstig vanning er funnet på et relieff på et klubbehode av stein fra 3100 fvt., der den daværende egyptiske faraoen kong Skorpion holder en hakke i hånden og er i gang med å lage en grøft i et vanningssystem.







Monsunen gjorde Egypt rikt
Beboerne i Nildalen dro nytte av at ekstreme vannmengder fra Etiopia fikk Nilen til å gå over sine bredder hvert eneste år. Egypterne utnyttet vannets forutsigelige rytme.
Hus lå på trygg avstand
Egypterne bygget husene sine tett i tett på den fruktbare jorda, men i trygg avstand fra elvens stigende vannmasser.
Fisk kunne fanges med hendene
Nilens tilbaketrekning etterlot stimer av hjelpeløs fisk på åkrene som bøndene lett kunne samle opp.
Dyr trampet såkornet ned i jorda
Husdyr som kuer, sauer og geiter ble ført ut på åkrene for å trampe såkornet ned i jorda.
Oversvømmelser varte i fire måneder
Hver sommer gikk Nilen over sine bredder og oversvømmet de nærliggende åkrene Oversvømmelsene varte vanligvis fra juni til september.
Tonnevis av slam ble igjen
Når Nilen trakk seg tilbake, avleiret vannet rundt 4 mill. tonn gjørme og slam på elvebredden. Slammet var ideelt til dyrking av frukt, grønnsaker og hvete.
Skattesnytere fikk føle stokken
Notarer besøkte åkrene og noterte forventet overslag over skatteinntekter. En bonde som prøvde å snyte ble straffet med stokkeslag.
Nilen ga forutsigbarhet
Det at monsunen kom så regelmessig, sikret at beboerne i Nildalen – i motsetning til nabolandene, som var avhengig av mer ustabile elver som Eufrat og Tigris – sjelden opplevde hungersnød eller andre problemer forårsaket av for sparsomme eller for voldsomme oversvømmelser. Hvis regnet sviktet et år, var det imidlertid en alvorlig sak.
Forskere har beregnet at en nedgang i vannstanden på bare to meter ville bety at en tredel av Nilsletten ikke ble vannet. For å finne ut hvordan egypterne tok høyde for år med begrenset nedbør, har forskerne undersøkt de tidlige bebyggelsene. I flere av dem, for eksempel i Tell el-Samara og ved Faiyumsjøen nord i Egypt, har arkeologene gravd ut rom eller siloer i jorda til oppbevaring av mat.
De fleste av siloene funnet ved Faiyum er cirka en meter i diameter og mellom 30 centimeter og én meter i dybden – store nok til å lagre en god mengde mat i og dype nok til å beskytte effektivt mot sol og varme. Forskerne har også funnet solide kurver flettet av strå, som kunne fungere som beholdere til korn og andre typer avling som ble til overs.
Inskripsjoner og funn av pyramider og andre storlåtte byggverk fra faraoenes tid etterlater ingen tvil om at det egyptiske riket raskt ble ekstremt velutviklet både politisk og teknologisk.
Tiden før den første faraoen, som kalles den predynastiske tidsalderen, har forskerne fått kunnskap om først etter utgravninger de siste årene og ved hjelp av en ny avansert teknikk for datering og analyse av organiske materialer. Forskerne kan nå kartlegge hvordan bebyggelsene har utviklet seg helt fra jordbrukssamfunnet oppsto rundt år 5000 og frem til den første faraoen.
Utgravninger ved Faiyum og Merimde vest for Nildeltaet viser at de tidlige husene var enkle og bygd av flettverk. Senere begynte egypterne å tilsette mudder fra Nilen i flettverket, slik at de fikk et robust, mørtellignende materiale som kunne brukes som sterkt fundament for den nederste delen av husveggene.
Husklyngene vokste gradvis til byer, og det er nettopp disse tidligste byene forskerne nå er i gang med å undersøke.

Kurver av strå er et av de tidligste bevisene på at egypterne oppbevarte mat som var til overs – forråd er en forutsetning for at en sivilisasjon kan utvikle seg.
300 000 potter på lager
Blant de byene som interesserer forskerne, er Hierakonpolis, eller Nekhen på egyptisk, som ligger sør i Egypt. Byen var hovedstad i det første samlede egyptiske riket, som ble dannet 3100 fvt. Her i Vesten ble den kjent for alvor da franskmannen Dominique Vivant Denon kom dit med Napoleons tropper i 1798.
Han tegnet ruinene og skrev ned observasjonene, og beretningene utløste en bølge av interesse for oldtidens Egypt. Denons tegninger ble trykt i bøker og brukt som motiv på middagstallerkenene til den senere keiserens servise. I det hele tatt førte Napoleons ekspedisjon til en nesten manisk interesse for alt som hadde med oldtidens Egypt å gjøre.
Rundt hundre år senere var arkeologi kommet på moten for alvor, og forskere dro i hopetall til Egypt – blant annet til Hierakonpolis – for å lete etter flere spor av den egyptiske sivilisasjonen.

Arkeologer har funnet 7000 år gamle krukker nær Nilen – et bevis på at mennesker hadde bosatt seg fast.
Utgravningene i Hierakonpolis pågår fortsatt, og med moderne metoder kan forskerne nå se hvor stor byen var allerede for mer enn 5000 år siden. I løpet av den siste serien med utgravninger fant amerikanske arkeologer for eksempel restene av en pottemakerbolig. De antar at huset er delvis bevart på grunn av en ulykke der en kastevind har sendt flammer fra forbrenningsovnen i verkstedet mot huset, som brant ned til grunnen.
Heldigvis for arkeologene herdet brannen jorda og muddersteinene, som utgjorde nederste del av huset, og forvandlet stolper og matter til trekull og aske som de siden har kunnet studere i detalj.
Under utgravningene er det også funnet rester av et stort antall potter – forskere anslår at det må ha vært rundt 300 000 av dem, og at pottemakeren stilte ut en del av dem for salg. Mesteparten var krukker eller gryter fremstilt av leire som han fant i nærheten av verkstedet. Noen av pottene bærer et merke i form av en halvmåne – tydelig tegnet med en finger i den våte leiren.
De enkle tegnene risset inn i leirgods er kjent fra mange andre funn. Forskerne mener at tegnet kan ha vært pottemakerens varemerke, og at tegnene er en forløper for skriftspråket, hieroglyfene, som oppsto i løpet av det fjerde årtusenet fvt. Arkeologene har kunnet datere huset til cirka 3600 fvt. ved hjelp av karbon 14-metoden, og det er tydelig at det har vært en profesjonell og innbringende pottemakerproduksjon i byen langt tidligere enn man har trodd.








Egypt strakte seg fra Nubia til Middelhavet
Samlingen av riket for 5000 år siden la fundamentet for en supermakt. Nilens fruktbare bredder sikret rikelig med mat, og tilgangen til Middelhavet skapte en lukrativ handel.
Middelhavet åpnet for handel
Middelhavet ga mulighet for handel med kulturene langs havets østlige kyst. Adgangen til kysten og dermed handelen gjorde det nordlige Egypt særlig attraktivt som bosted.
Sinai skjulte flere gruver
I Sinai, mellom Egypt og Levanten, anla egypterne to av områdets første turkisgruver. Mineralet ble hugget ut av klippene allerede under det første dynastiet og muligens også enda tidligere.
Nildalen la grunnlaget for sivilisasjon
De første egypterne slo seg ned rundt Nildalen, den fruktbare stripen av land som ligger på begge sider av Nilen. Dalen er smal i den sørlige delen – omlag tre km – mens den i nord strekker seg over et areal på opp mot 16 km.
Gammel hovedstad var faraoenes gravkammer
Abydos var en av Egypts første byer og i en periode hovedstad i Øvre Egypt. Her lå bl.a. nekropolen Umm El Qa'ab, hvor de første faraoer ble begravet. Her har man også funnet det som trolig er verdens eldste ølbryggeri.
Gold ørken fikk være i fred
Vest for Nilen lå den libyske ørkenen, en flat og gold steinørken. Deler av ørkenen var under Egypts kontroll, men store deler huset bare lokale nomader og dyreflokkene deres.
I øst var det gullgruver
Den arabiske ørkenen lå øst for Nilen og strakte seg til Suezbukta. Her var det høye fjell og ikke så mye liv. Men så fant egypterne gull i fjellene og begynte å drive gruver her.
Nubierne var Egypts verste fiender
Nubia er et rikt område mot sør som er bebodd av nomadestammer. Herfra importerer egypterne bl.a. slaver og elfenben. Med tiden ble de noen av Egypts verste fiender. Den nordlige delen av riket blir erobret rundt år 1500 fvt.
Stort bryggeri produserte øl
Byen har også hatt det arkeologene kaller verdens første industrielle bryggeri. Øl spilte en stor rolle i det egyptiske riket. Folk drakk øl til hverdags for å slukke tørsten, og ølet utgjorde dessuten en del av lønnen, for eksempel når de store pyramidene ble bygd. Videre inngikk drikken i viktige religiøse ritualer. Som pottemakerboligen er bryggeriet datert til rundt år 3600, og her har arkeologene funnet en rekke enorme bryggekar.
Karene inneholder fortsatt en blank, brunlig substans som forskerne har undersøkt. Kjemiske analyser viser at den brunlige massen er rester av øl fremstilt av maltet og knust emmer med litt bygg søtet med frukten fra ziziphus spinachristi, en eviggrønn, tornete busk i trollheggfamilien med gulgrønne blomster og spiselige steinfrukter.

Arkeologiske funn viser at øl ble drukket i Egypt så tidlig som i 3800 fvt.
Funnet vitner om en ganske avansert sivilisasjon, men har også overrasket forskerne på andre områder. Ølrestene har nemlig endret synet på egypternes bryggemetoder, som man hittil antok foregikk ved at egypterne fikk ølet til å gjære ved å tilsette brødrester i en blanding av grovmalt korn oppbløtt i vann.
Denne teorien bygger på bildeskildringer fra oldtidens Egypt og beretninger fra dagens egyptere om hvordan de brygger den lokale alkoholholdige drikken kalt «bouza». Funnene i Hierakonpolis viser at brød slett ikke var nødvendig for ølbryggingen. I stedet fremstilte egypterne øl gjennom en prosess som minner om dagens bryggemetoder. Kornet ble maltet og kokt i store kar, og varmen frigjorde sukkeret i frukten, slik at gjæringsprosessen kom i gang. Etter gjæringen ble væsken silt.
Arkeologene antar at hele prosedyren tok to dager fra gjæring og til bryggemesteren sto med den ferdige rødbrune og grumsete væsken som sannsynligvis ikke smakte som dagens øl i det hele tatt. Det vet vi fordi egypterne ikke kjente til humle. Arkeologene tror at væsken snarere smakte som vin, og at alkoholprosenten var svært lav.
Gjennom årtusener har øl vært en viktig substitutt for vann, som ofte kunne være forurenset og forårsake sykdommer, og slik var det også for egypterne, som høyst sannsynlig har hatt en storindustri allerede før Egypt ble en samlet nasjon. Funnet i hovedstaden i Øvre Egypt, Hierakonpolis, avslører at ølanlegget kunne produsere store mengder øl.
Hvert anlegg huset mellom 6 og 16 kar, som kunne inneholde rundt 75 liter, så selv de minste anleggene kunne trolig produsere cirka 450 liter øl annenhver dag. Ølet var trolig en viktig kilde til protein og mineraler, og en slik mengde kunne holde bortimot 200 mennesker friske og raske.

Egypterne var avhengig av korn for å overleve. Men også ølbryggingen blomstret tidlig blant egypterne. Kornet ble malt og lagt i bløt for å gjære og drikken ble deretter helt over på krukker.
Korn knyttet riket sammen
Samtidig som ølbryggerne i Hierakonpolis produserte store mengder øl, hadde byer og landsbyer langs Nildalen vokst sammen til en tett kjede av bebyggelser.
Snart skulle Egypt bli samlet til ett rike. Hvordan det gikk til, har forskerne ikke noe endelig svar på. De fleste mener imidlertid at kontakten mellom de enkelte byene og innbyggerne økte når de fraktet korn fra sted til sted. Behovet oppsto for eksempel når lokale matlagre ikke kunne holde sulten unna.
Høyst sannsynlig har beboerne rundt Nilen tidlig opprettet felles, sentrale kornkamre, og vi vet at templene ble brukt som en slags fordelingssentraler som man sendte overskuddskorn fra til steder som manglet mat. Transporten foregikk som oftest via Nilen, som – bortsett fra karavaneveiene – var egypternes eneste ferdselsåre egnet til massetransport. Trafikken på Nilen, ikke minst med korn, bidro dessuten til å binde befolkningen sammen, mener egyptologen Fekri Hassan ved University College London.

Nubierne kopierte egypternes pyramide-bygging, men laget dem mindre.
Uansett hva som drev utviklingen, viser funn at den egyptiske kulturen ble mer og mer ensartet i 3000-årene fvt. Fra tidlig tid hadde kulturen vært forskjellig i den nordlige og den sørlige delen av landet. Nordpå levde folk i større grad som naboene – mange bodde for eksempel i hus gravd ned i jorda, på samme måte som folk i Palestina på den tiden.
Import fra Syria vitner dessuten om en livlig handel med middelhavskulturer. I det sørlige Egypt var beboerne mer isolerte fra omverdenen og utviklet den kulturen som senere skulle bli kjent som typisk for riket.
Over en periode på rundt 1000 år vokste de små jordbrukssamfunnene til to sterke sivilisasjoner i henholdsvis Øvre og Nedre Egypt. I sør begynte egypterne å handle med Nubia, og det nordlige riket innledet handel med andre middelhavsriker.
Arkeologer vet ganske lite om de hendelsene som førte til at Egypt ble samlet til ett rike og under en første felles konge, faraoen.
Funn gjør det imidlertid mulig å rekonstruere en del av prosessen. Det er funnet gravgaver som viser at det med tiden oppsto en elite blant befolkningene i den sørlige delen av landet. Gjenstander som små statuer, malt keramikk, dekorative steinvaser av høy kvalitet, paletter av stein til kosmetiske produkter og smykker lagd av gull, lapis og elfenben sto høyt i kurs hos toneangivende familier i Naqadakulturen, som arkeologer kaller den kulturen som oppsto rundt 3800 fvt. i området rundt Hierakonpolis.
En rikmann i byen ble til og med gravlagt med det forskerne mener har vært en privat zoologisk hage. To elefanter, to krokodiller og en leopard hører til de dyrene som fulgte den døde i graven.

I dag er det først og fremst faraoene man forbinder med graver med mange gravgaver, men tradisjonen var vanlig også før Egypt ble samlet under én farao.
I byen har arkeologer dessuten gravd ut det hittil eldste gravkammeret dekorert med scener som viser et gravfølge og forskjellige symbolske opptrinn, blant annet en mann som slår ned en fiende – et motiv som skulle bli et tema i bildefremstillinger av fremtidens faraoer.
Mye tyder da også på at den første faraoen, Narmer, kom fra nettopp Hierakonpolis. Sammenslåingen av de to delene av Egypt skjedde rundt år 3100 fvt., ifølge Manetho, en egyptisk prest som i det 3. århundre fvt. utarbeidet en liste over egyptiske herskerdynastier. Legenden forteller at sammenslåingen ble gjennomført av den erfarne krigeren Narmer, som la hele landet under seg og utropte seg selv til rikets religiøse og verdslige overhode.
Vi kjenner Narmer fra den såkalte Narmerpaletten, en forstørret utgave av de steinpaletter som tidlige egyptere brukte til å blande fargepulver til makeup, og som arkeologer mener har vært brukt til tempelofringer.
Paletten viser Narmer, som på den ene siden bærer den hvite kronen som tradisjonelt er forbundet med den sørlige delen av Egypt, og på den andre siden den røde kronen som er forbundet med den nordlige delen. Arkeologer og egyptologer tolker de to bildene dithen at Narmer, som kom fra Hierakonpolis i den sørlige delen av Egypt, la under seg det nordlige Egypt og deretter samlet de to rikene til ett.

Disse elfenbensfigurene av kvinner med barn viser det høye nivået på kunsten selv i det tidlige Egypt.
Dette vet historikerne med sikkerhet:
Nilen var helt avgjørende
Landet var rikt og fruktbart allerede før faraoenes tid.
Egypterne var velorganiserte og forsto å lagre korn til dårlige tider.
Folk langs Nilen laget avanserte håndverks- og kunstgjenstander.
Egypterne brukte Nilen til å binde landet og dets mennesker sammen.
Deler av Egypt var før faraoenes tid organisert politisk under en rekke lokale og mektige herskere.
3000 fvt. er tidspunktet da Egypt med stor sannsynlighet ble samlet, idet Øvre og Nedre Egypt ble forent under samme farao.
Samlingen ga øyeblikkelig gevinst
Narmerpaletten ble funnet av den britiske egyptologen James E. Quibell under utgravninger i Hierakonpolis i 1897–1898 og er lagd omtrent på det tidspunktet da Narmer levde. I 1993 kom den tyske egyptologen Günter Dreyer dessuten over et årsmerke i byen Abydos som viser samme motiv som Narmerpaletten.
I de første årene av det egyptiske riket brukte man årsmerker til å identifisere beholdere med varer. De inneholdt foruten en beskrivelse av varen også navnet på den sittende faraoen samt en beskrivelse av en begivenhet som kjennetegnet året. Årsmerket bekrefter det Narmerpaletten også forteller, nemlig at riket ble samlet under én farao rundt år 3100 fvt.
Selv om noen forskere går ut fra at sammenslåingen av de to rikene har skjedd på fredelig vis, viser Narmerpaletten en annen historie. På paletten ser man atskillige døde fiender og krigsfanger som soldatene til den nye faraoen har drept eller tvunget til å underkaste seg.
Farao Narmer samlet Egypt
Den 5000 år gamle såkalte Narmerpaletten rommer noen av de aller tidligste hieroglyfene og er et avgjørende arkeologisk funn. Paletten forteller om samlingen av Øvre og Nedre Egypt til et felles rike under samme farao.

Forside
På den ene siden står Narmer ikledd den hvite kronen som symboliserte Øvre Egypt. Til høyre for ham kneler en fange under papyrusblomster – symbolet for den sørlige delen av Egypt, hvor Narmer regjerte.

Bakside
Faraoens navn, Narmer, står med hieroglyfer, og han bærer Nedre (det nordlige) Egypts røde krone. Begge riker tilba løvelignende guder med slangehoder. To guder i midten av paletten med kryssede halser symboliserer foreningen av rikene.
Selv om en blodig krig kan ha vært nødvendig for å forene Egypt, har blodsutgytelsene vært verdt det for kongen fra sør. Området hans var riktignok velorganisert og rikt og drev med omfattende handel med både Nubia i sør, oasene i den vestlige ørkenen og kulturene i det østlige Middelhavet og Midtøsten, men det manglet en viktig ting: tilgang til det lukrative Middelhavet.
En ekspansjon inn i den nordlige delen av Egypt ville gi de stadig mektigere herskerne direkte kontroll over den innbringende handelen med andre regioner i det østlige Middelhavet. Spesielt viktig var det imidlertid å få herredømme over trafikken av varer og mennesker på Nilen. Kontroll med eksotiske råmaterialer, luksusvarer fra sør og dyktig håndverk ga mulighet for beskatning – en nødvendig inntektskilde for herskerne i sør.
Hovedstaden ble flyttet nordover
Da sammenslåingen av nord og sør var en realitet, flyttet Narmer hovedstaden mot nord. Nå ble byen Thinis hovedstad. Den er fortsatt et mysterium, for arkeologene har ennå ikke funnet spor etter byen. Den har høyst sannsynlig eksistert, ettersom den er beskrevet av relativt pålitelige kilder som den klassiske historikeren Manetho, som kaller Thinis «sentrum for den thinittiske konføderasjonen».
Thinis ble sentrum for de egyptiske faraoenes styre, og den første faraoen som arkeologene har funnet fysiske spor etter, er Hor-Den. Graven hans er funnet nær Abydos, og han var den første til å kalle seg «konge av Nedre og Øvre Egypt». Hor-Dens styre innledet de egyptiske dynastiene, som skulle herske i årtusener. Passende nok betød navnet hans «han som bringer vann». Nilen var fullt og helt blitt grunnlaget for det nye storriket.

Farao Hor-Den er den første som arkeologene er helt sikre på regjerte over et samlet egyptisk rike. Her ser man faraoen nedkjempe en invasjon fra et steppefolk i øst.
Enda litt senere ble hovedstaden flyttet til Memfis, og nå begynte Egypts storhetstid for alvor. Tiden er kjent som det gamle riket i egyptisk historie og spenner over fem århundrer fra rundt 2700 fvt. I denne perioden begynner det Egypt vi kjenner fra historiebøkene å ta form.
Mumiekunsten blir perfeksjonert, hieroglyfene blir videreutviklet, og egypternes gudeverden får en avgjørende rolle i samfunnet. Det aller viktigste kjennetegnet på det gamle riket er likevel at pyramidenes tidsalder begynner. I denne perioden blir faraoene stadig rikere og mektigere, og de konkurrerer om å bygge gravmomunenter som er større og flottere enn forgjengernes.
Pyramidebyggingen krevde så enorme ressurser i form av rikdom, arbeidskraft og organiseringsevne at de er et avgjørende bevis på at Egypt vokste fra å være et enkelt nomadesamfunn befolket av små stammer langs Nilen til å bli en av verdens første og mektigste sivilisasjoner. Forutsetningen for riket var voldsomme klimaforandringer, driftige mennesker og evnen til å lagre mat. Med de tre tingene på plass begynte en ny tid. Forent under faraoen blomstret det opp en stor og rik sivilisasjon med storslåtte byggverk, gravmonumenter og palasser langs Nilen og i ørkenen.
Det egyptiske riket var en realitet.

Historiens største gåter
Denne artikkelen er fra bokserien “Historiens største gåter”. Hvert bind går i dybden med mysterier om alt fra tempelridderne til nazistenes okkulte verden.
Se mer på: www.historienet.no/gåter