Klimaendringer gjorde Egypt til en supermakt

Området Tell el-Samara, som en gruppe egyptiske og franske arkeologer gravde ut i 2018, hører til blant de eldste i sitt slag. Ved å analysere dyrebein og planterester fra bosettingen kunne arkeologer datere bosettingstidspunktet ganske nøyaktig til 5000 fvt.

Bosettingen har altså blitt til mer enn 1500 år før Egypt ble forent under én farao rundt 3100 fvt.– og 2500 år før arbeidere oppførte de store pyramidene ved Giza. Funnet styrker arkeologenes mistanke om at den egyptiske sivilisasjonen oppsto lenge før faraoenes regjeringstid, og at den spiret først langs breddene av Nilen.

Jorda skjuler eldgammel blodstein

Funnet ved Tell el-Samara er det siste i rekken av oppdagelser som hjelper arkeologene med å kartlegge Egypts historie. Opp av jorda dukker blant annet redskaper og pilspisser av stein, bein og hematitt, også kalt blodstein – fremstilt for hele 42 000 år siden.

Arkeologer har også funnet rester av primitive transportable hytter som vitner om at befolkningen i Egypt levde i årtusener som nomader, jegere og samlere i området rundt den fruktbare Nilen. For 42 000 år siden var det egyptiske klimaet ikke på langt nær så tørt som i dag. Store landområder var dekket av trær, og de første menneskene levde som jegere i den savannedekkede ørkenen.

Omtrent 6000 år fvt. skjedde det imidlertid store forandringer. Nomadene begynte å bosette seg, og selv om rester av måltider i form av dyreknokler viser at kostholdet fortsatt besto hovedsakelig av vilt og fisk, begynte bosetterne nå å utvikle metoder for å dyrke korn.

Rundt 5500 fvt. hadde små stammer som hadde bosatt seg i Nildalen, dannet en rekke samfunn som levde av å dyrke jorda. Dette vet vi fordi arkeologer har funnet kornrester og fint tilhogde flintsegl med håndtak av greiner fra tamarisk, et eviggrønt, buskete tre. I løpet av ganske kort tid, sett med arkeologiske briller, skjøt det opp hundrevis av småbyer langs Nilen.

Klimaendringer sørget for liv

Vi vet at egypterne utviklet jordbruksmetodene sine i årtusener før de første bosetningene skjedde, men høyst sannsynlig hadde det ikke vært mulig å drive jordbruk i Nildeltaet hvis det ikke hadde vært for at det skjedde dramatiske klimaforandringer i området mot slutten av siste istid.

Uten klimaendringene ville ikke det frodige elvedeltaet som er grunnlaget for landbruk og småbyer, ha oppstått, og ifølge klimaforskere er forandringene den viktigste forklaringen på hvorfor en av de første sivilisasjonene i verden oppsto nettopp i den østlige delen av Nord-Afrika.

Da den siste istiden nådde høydepunktet for cirka 18 000 år siden, var havnivået i Middelhavet omtrent 125 meter lavere enn i dag. Den lave vannstanden betød at vannet i Nilen rant bratt ned mot havet. Vannmassene avleiret derfor bare silt – finkornede partikler fra bergarter og mineraler som elven brakte med seg – ved elvemunningen, et punkt som den gangen lå 50 kilometer lenger nord enn dagens kystlinje.

På grunn av de sparsomme avleiringene ble den øvrige jorda næringsfattig og vanskelig å dyrke. Først da vannstanden økte på grunn av smeltende ismasser og nådde et nivå som lå bare 16 meter under det nåværende, begynte slam og silt å avleire seg over hele deltaet med forgreininger, og fruktbar jord ble tilgjengelig langs hele Nilen.

Den amerikanske geoarkeologen og paleobiologen Daniel Stanley ved Smithsonian Institution har undersøkt borekjerner av grunnen. Kjernene viser et tverrsnitt av lagene i undergrunnen og avslører at avleiringen av silt nær Nilens munning begynte mellom 6500 og 5500 fvt., nettopp på den tiden da jegere og samlere begynte å bosette seg. Den fruktbare jorda gjorde det mulig for beboerne å slutte med nomadetilværelsen, bosette seg og begynne å dyrke jorda, konkluderer Stanley.

Video: Se hvor fruktbar Nilen er

Teorien er ganske plausibel, for vi vet at den gradvise økningen av havnivået etter istiden også skapte deltaer i både Mesopotamia og langs Chang Jiang-elven – steder der betydningsfulle sivilisasjoner vokste frem på samme tidspunkt. Også en annen kjede av forandringer skjedde på denne tiden.

Da klimaet ble varmere for cirka 5000 til 6000 år siden, forlot mennesker ørkenen, som nå ble for varm og gold, til fordel for områder med bedre tilgang på vann, som Nildalen og Mesopotamia. Forflytningen bidro til å sette fart på den utviklingen som skapte det egyptiske riket.

Leter etter svaret i Etiopia

Også et annet værfenomen har vært avgjørende. Hvert år oppstår den kraftige monsunen i juni på de stedene der hav og land møtes i det tropiske klimaet rundt ekvator. Der blåser monsunvinden fra havet over det etiopiske høylandet øst for Nilen og videre inn over fastlandet.

Forskjellen i temperatur og lufttrykk mellom luften fra havet og luften over land skaper ekstremt kraftige regnskyll. I områder med monsun kan det falle mellom 6000 og 12 000 millimeter regn hvert eneste år.

Langs kysten av Etiopia presser vinden seg inn mot fjellene, som noen steder rager hele 4550 meter over havet. Vinden er mettet av fuktighet fra Indiahavet. Når den møter den kaldere luften i fjellene, sender monsunen kaskader av regn ut over de flate, grønne slettene og ned i Tanasjøen, en enorm innsjø i den nordvestlige delen av landet. Fra sjøen flyter vannet ut i Den blå Nilen og videre nordover mot Egypt. Der møter elven en annen vannvei kalt Den hvite Nilen.

I oldtiden – før byggingen av den store demningen ved Aswan nord for Nassersjøen temmet den veldige naturkraften – fortsatte de to strømmene sammen som én stadig mer svulmende elv. Til slutt gikk vannmassene over breddene og oversvømmet arealene rundt, før elven til slutt fosset ut i Middelhavet 6800 kilometer fra utspringet.

De enorme vannmassene førte til at store områder lå under vann i månedsvis. Når vannet trakk seg tilbake et par måneder senere, etterlot det seg et tykt jordlag rikt på mineraler og andre næringsstoffer som egypterne kunne dyrke korn og grønnsaker i.

Egypterne lærte raskt å utnytte det naturlige sykliske oversvømmingsmønsteret til perfeksjon. Fordi de visste at Nilen ville gå over breddene på samme tidspunkt hvert år, kunne de utvikle egnede jordbruksmetoder. Vannet i elven ville stige i august og september og trekke seg tilbake i oktober, og da kunne bøndene så og plante. Plantene vokste i den næringsrike jorda og modnet frem til mars, og i gode år kunne man begynne innhøstingen da. Andre år kunne det trekke ut til april og mai.

For å utnytte Nilen ytterligere utviklet egypterne systemer for kunstig vanning. Gjennom en enkel teknikk og kanaler ble store mengder vann ledet vekk fra oversvømmede områder og mot tørrere arealer. På den måten kunne bøndene dyrke større områder og sikre drikkevann lenger unna Nilen.

Den kunstige vanningen førte til at bosetningene og riket vokste ytterligere. Den tidligste skildringen av kunstig vanning er funnet på et relieff på et klubbehode av stein fra 3100 fvt., der den daværende egyptiske faraoen kong Skorpion holder en hakke i hånden og er i gang med å lage en grøft i et vanningssystem.

Nilen ga forutsigbarhet

Det at monsunen kom så regelmessig, sikret at beboerne i Nildalen – i motsetning til nabolandene, som var avhengig av mer ustabile elver som Eufrat og Tigris – sjelden opplevde hungersnød eller andre problemer forårsaket av for sparsomme eller for voldsomme oversvømmelser. Hvis regnet sviktet et år, var det imidlertid en alvorlig sak.

Forskere har beregnet at en nedgang i vannstanden på bare to meter ville bety at en tredel av Nilsletten ikke ble vannet. For å finne ut hvordan egypterne tok høyde for år med begrenset nedbør, har forskerne undersøkt de tidlige bebyggelsene. I flere av dem, for eksempel i Tell el-Samara og ved Faiyumsjøen nord i Egypt, har arkeologene gravd ut rom eller siloer i jorda til oppbevaring av mat.

De fleste av siloene funnet ved Faiyum er cirka en meter i diameter og mellom 30 centimeter og én meter i dybden – store nok til å lagre en god mengde mat i og dype nok til å beskytte effektivt mot sol og varme. Forskerne har også funnet solide kurver flettet av strå, som kunne fungere som beholdere til korn og andre typer avling som ble til overs.

Inskripsjoner og funn av pyramider og andre storlåtte byggverk fra faraoenes tid etterlater ingen tvil om at det egyptiske riket raskt ble ekstremt velutviklet både politisk og teknologisk.

Tiden før den første faraoen, som kalles den predynastiske tidsalderen, har forskerne fått kunnskap om først etter utgravninger de siste årene og ved hjelp av en ny avansert teknikk for datering og analyse av organiske materialer. Forskerne kan nå kartlegge hvordan bebyggelsene har utviklet seg helt fra jordbrukssamfunnet oppsto rundt år 5000 og frem til den første faraoen.

Utgravninger ved Faiyum og Merimde vest for Nildeltaet viser at de tidlige husene var enkle og bygd av flettverk. Senere begynte egypterne å tilsette mudder fra Nilen i flettverket, slik at de fikk et robust, mørtellignende materiale som kunne brukes som sterkt fundament for den nederste delen av husveggene.

Husklyngene vokste gradvis til byer, og det er nettopp disse tidligste byene forskerne nå er i gang med å undersøke.

300 000 potter på lager

Blant de byene som interesserer forskerne, er Hierakonpolis, eller Nekhen på egyptisk, som ligger sør i Egypt. Byen var hovedstad i det første samlede egyptiske riket, som ble dannet 3100 fvt. Her i Vesten ble den kjent for alvor da franskmannen Dominique Vivant Denon kom dit med Napoleons tropper i 1798.

Han tegnet ruinene og skrev ned observasjonene, og beretningene utløste en bølge av interesse for oldtidens Egypt. Denons tegninger ble trykt i bøker og brukt som motiv på middagstallerkenene til den senere keiserens servise. I det hele tatt førte Napoleons ekspedisjon til en nesten manisk interesse for alt som hadde med oldtidens Egypt å gjøre.

Rundt hundre år senere var arkeologi kommet på moten for alvor, og forskere dro i hopetall til Egypt – blant annet til Hierakonpolis – for å lete etter flere spor av den egyptiske sivilisasjonen.

Utgravningene i Hierakonpolis pågår fortsatt, og med moderne metoder kan forskerne nå se hvor stor byen var allerede for mer enn 5000 år siden. I løpet av den siste serien med utgravninger fant amerikanske arkeologer for eksempel restene av en pottemakerbolig. De antar at huset er delvis bevart på grunn av en ulykke der en kastevind har sendt flammer fra forbrenningsovnen i verkstedet mot huset, som brant ned til grunnen.

Heldigvis for arkeologene herdet brannen jorda og muddersteinene, som utgjorde nederste del av huset, og forvandlet stolper og matter til trekull og aske som de siden har kunnet studere i detalj.

Under utgravningene er det også funnet rester av et stort antall potter – forskere anslår at det må ha vært rundt 300 000 av dem, og at pottemakeren stilte ut en del av dem for salg. Mesteparten var krukker eller gryter fremstilt av leire som han fant i nærheten av verkstedet. Noen av pottene bærer et merke i form av en halvmåne – tydelig tegnet med en finger i den våte leiren.

De enkle tegnene risset inn i leirgods er kjent fra mange andre funn. Forskerne mener at tegnet kan ha vært pottemakerens varemerke, og at tegnene er en forløper for skriftspråket, hieroglyfene, som oppsto i løpet av det fjerde årtusenet fvt. Arkeologene har kunnet datere huset til cirka 3600 fvt. ved hjelp av karbon 14-metoden, og det er tydelig at det har vært en profesjonell og innbringende pottemakerproduksjon i byen langt tidligere enn man har trodd.

Stort bryggeri produserte øl

Byen har også hatt det arkeologene kaller verdens første industrielle bryggeri. Øl spilte en stor rolle i det egyptiske riket. Folk drakk øl til hverdags for å slukke tørsten, og ølet utgjorde dessuten en del av lønnen, for eksempel når de store pyramidene ble bygd. Videre inngikk drikken i viktige religiøse ritualer. Som pottemakerboligen er bryggeriet datert til rundt år 3600, og her har arkeologene funnet en rekke enorme bryggekar.

Karene inneholder fortsatt en blank, brunlig substans som forskerne har undersøkt. Kjemiske analyser viser at den brunlige massen er rester av øl fremstilt av maltet og knust emmer med litt bygg søtet med frukten fra ziziphus spinachristi, en eviggrønn, tornete busk i trollheggfamilien med gulgrønne blomster og spiselige steinfrukter.

Funnet vitner om en ganske avansert sivilisasjon, men har også overrasket forskerne på andre områder. Ølrestene har nemlig endret synet på egypternes bryggemetoder, som man hittil antok foregikk ved at egypterne fikk ølet til å gjære ved å tilsette brødrester i en blanding av grovmalt korn oppbløtt i vann.

Denne teorien bygger på bildeskildringer fra oldtidens Egypt og beretninger fra dagens egyptere om hvordan de brygger den lokale alkoholholdige drikken kalt «bouza». Funnene i Hierakonpolis viser at brød slett ikke var nødvendig for ølbryggingen. I stedet fremstilte egypterne øl gjennom en prosess som minner om dagens bryggemetoder. Kornet ble maltet og kokt i store kar, og varmen frigjorde sukkeret i frukten, slik at gjæringsprosessen kom i gang. Etter gjæringen ble væsken silt.

Arkeologene antar at hele prosedyren tok to dager fra gjæring og til bryggemesteren sto med den ferdige rødbrune og grumsete væsken som sannsynligvis ikke smakte som dagens øl i det hele tatt. Det vet vi fordi egypterne ikke kjente til humle. Arkeologene tror at væsken snarere smakte som vin, og at alkoholprosenten var svært lav.

Gjennom årtusener har øl vært en viktig substitutt for vann, som ofte kunne være forurenset og forårsake sykdommer, og slik var det også for egypterne, som høyst sannsynlig har hatt en storindustri allerede før Egypt ble en samlet nasjon. Funnet i hovedstaden i Øvre Egypt, Hierakonpolis, avslører at ølanlegget kunne produsere store mengder øl.

Hvert anlegg huset mellom 6 og 16 kar, som kunne inneholde rundt 75 liter, så selv de minste anleggene kunne trolig produsere cirka 450 liter øl annenhver dag. Ølet var trolig en viktig kilde til protein og mineraler, og en slik mengde kunne holde bortimot 200 mennesker friske og raske.

Korn knyttet riket sammen

Samtidig som ølbryggerne i Hierakonpolis produserte store mengder øl, hadde byer og landsbyer langs Nildalen vokst sammen til en tett kjede av bebyggelser.

Snart skulle Egypt bli samlet til ett rike. Hvordan det gikk til, har forskerne ikke noe endelig svar på. De fleste mener imidlertid at kontakten mellom de enkelte byene og innbyggerne økte når de fraktet korn fra sted til sted. Behovet oppsto for eksempel når lokale matlagre ikke kunne holde sulten unna.

Høyst sannsynlig har beboerne rundt Nilen tidlig opprettet felles, sentrale kornkamre, og vi vet at templene ble brukt som en slags fordelingssentraler som man sendte overskuddskorn fra til steder som manglet mat. Transporten foregikk som oftest via Nilen, som – bortsett fra karavaneveiene – var egypternes eneste ferdselsåre egnet til massetransport. Trafikken på Nilen, ikke minst med korn, bidro dessuten til å binde befolkningen sammen, mener egyptologen Fekri Hassan ved University College London.

Uansett hva som drev utviklingen, viser funn at den egyptiske kulturen ble mer og mer ensartet i 3000-årene fvt. Fra tidlig tid hadde kulturen vært forskjellig i den nordlige og den sørlige delen av landet. Nordpå levde folk i større grad som naboene – mange bodde for eksempel i hus gravd ned i jorda, på samme måte som folk i Palestina på den tiden.

Import fra Syria vitner dessuten om en livlig handel med middelhavskulturer. I det sørlige Egypt var beboerne mer isolerte fra omverdenen og utviklet den kulturen som senere skulle bli kjent som typisk for riket.

Over en periode på rundt 1000 år vokste de små jordbrukssamfunnene til to sterke sivilisasjoner i henholdsvis Øvre og Nedre Egypt. I sør begynte egypterne å handle med Nubia, og det nordlige riket innledet handel med andre middelhavsriker.

Arkeologer vet ganske lite om de hendelsene som førte til at Egypt ble samlet til ett rike og under en første felles konge, faraoen.

Funn gjør det imidlertid mulig å rekonstruere en del av prosessen. Det er funnet gravgaver som viser at det med tiden oppsto en elite blant befolkningene i den sørlige delen av landet. Gjenstander som små statuer, malt keramikk, dekorative steinvaser av høy kvalitet, paletter av stein til kosmetiske produkter og smykker lagd av gull, lapis og elfenben sto høyt i kurs hos toneangivende familier i Naqadakulturen, som arkeologer kaller den kulturen som oppsto rundt 3800 fvt. i området rundt Hierakonpolis.

En rikmann i byen ble til og med gravlagt med det forskerne mener har vært en privat zoologisk hage. To elefanter, to krokodiller og en leopard hører til de dyrene som fulgte den døde i graven.

I byen har arkeologer dessuten gravd ut det hittil eldste gravkammeret dekorert med scener som viser et gravfølge og forskjellige symbolske opptrinn, blant annet en mann som slår ned en fiende – et motiv som skulle bli et tema i bildefremstillinger av fremtidens faraoer.

Mye tyder da også på at den første faraoen, Narmer, kom fra nettopp Hierakonpolis. Sammenslåingen av de to delene av Egypt skjedde rundt år 3100 fvt., ifølge Manetho, en egyptisk prest som i det 3. århundre fvt. utarbeidet en liste over egyptiske herskerdynastier. Legenden forteller at sammenslåingen ble gjennomført av den erfarne krigeren Narmer, som la hele landet under seg og utropte seg selv til rikets religiøse og verdslige overhode.

Vi kjenner Narmer fra den såkalte Narmerpaletten, en forstørret utgave av de steinpaletter som tidlige egyptere brukte til å blande fargepulver til makeup, og som arkeologer mener har vært brukt til tempelofringer.

Paletten viser Narmer, som på den ene siden bærer den hvite kronen som tradisjonelt er forbundet med den sørlige delen av Egypt, og på den andre siden den røde kronen som er forbundet med den nordlige delen. Arkeologer og egyptologer tolker de to bildene dithen at Narmer, som kom fra Hierakonpolis i den sørlige delen av Egypt, la under seg det nordlige Egypt og deretter samlet de to rikene til ett.

Samlingen ga øyeblikkelig gevinst

Narmerpaletten ble funnet av den britiske egyptologen James E. Quibell under utgravninger i Hierakonpolis i 1897–1898 og er lagd omtrent på det tidspunktet da Narmer levde. I 1993 kom den tyske egyptologen Günter Dreyer dessuten over et årsmerke i byen Abydos som viser samme motiv som Narmerpaletten.

I de første årene av det egyptiske riket brukte man årsmerker til å identifisere beholdere med varer. De inneholdt foruten en beskrivelse av varen også navnet på den sittende faraoen samt en beskrivelse av en begivenhet som kjennetegnet året. Årsmerket bekrefter det Narmerpaletten også forteller, nemlig at riket ble samlet under én farao rundt år 3100 fvt.

Selv om noen forskere går ut fra at sammenslåingen av de to rikene har skjedd på fredelig vis, viser Narmerpaletten en annen historie. På paletten ser man atskillige døde fiender og krigsfanger som soldatene til den nye faraoen har drept eller tvunget til å underkaste seg.

Selv om en blodig krig kan ha vært nødvendig for å forene Egypt, har blodsutgytelsene vært verdt det for kongen fra sør. Området hans var riktignok velorganisert og rikt og drev med omfattende handel med både Nubia i sør, oasene i den vestlige ørkenen og kulturene i det østlige Middelhavet og Midtøsten, men det manglet en viktig ting: tilgang til det lukrative Middelhavet.

En ekspansjon inn i den nordlige delen av Egypt ville gi de stadig mektigere herskerne direkte kontroll over den innbringende handelen med andre regioner i det østlige Middelhavet. Spesielt viktig var det imidlertid å få herredømme over trafikken av varer og mennesker på Nilen. Kontroll med eksotiske råmaterialer, luksusvarer fra sør og dyktig håndverk ga mulighet for beskatning – en nødvendig inntektskilde for herskerne i sør.

Hovedstaden ble flyttet nordover

Da sammenslåingen av nord og sør var en realitet, flyttet Narmer hovedstaden mot nord. Nå ble byen Thinis hovedstad. Den er fortsatt et mysterium, for arkeologene har ennå ikke funnet spor etter byen. Den har høyst sannsynlig eksistert, ettersom den er beskrevet av relativt pålitelige kilder som den klassiske historikeren Manetho, som kaller Thinis «sentrum for den thinittiske konføderasjonen».

Thinis ble sentrum for de egyptiske faraoenes styre, og den første faraoen som arkeologene har funnet fysiske spor etter, er Hor-Den. Graven hans er funnet nær Abydos, og han var den første til å kalle seg «konge av Nedre og Øvre Egypt». Hor-Dens styre innledet de egyptiske dynastiene, som skulle herske i årtusener. Passende nok betød navnet hans «han som bringer vann». Nilen var fullt og helt blitt grunnlaget for det nye storriket.

Enda litt senere ble hovedstaden flyttet til Memfis, og nå begynte Egypts storhetstid for alvor. Tiden er kjent som det gamle riket i egyptisk historie og spenner over fem århundrer fra rundt 2700 fvt. I denne perioden begynner det Egypt vi kjenner fra historiebøkene å ta form.

Mumiekunsten blir perfeksjonert, hieroglyfene blir videreutviklet, og egypternes gudeverden får en avgjørende rolle i samfunnet. Det aller viktigste kjennetegnet på det gamle riket er likevel at pyramidenes tidsalder begynner. I denne perioden blir faraoene stadig rikere og mektigere, og de konkurrerer om å bygge gravmomunenter som er større og flottere enn forgjengernes.

Pyramidebyggingen krevde så enorme ressurser i form av rikdom, arbeidskraft og organiseringsevne at de er et avgjørende bevis på at Egypt vokste fra å være et enkelt nomadesamfunn befolket av små stammer langs Nilen til å bli en av verdens første og mektigste sivilisasjoner. Forutsetningen for riket var voldsomme klimaforandringer, driftige mennesker og evnen til å lagre mat. Med de tre tingene på plass begynte en ny tid. Forent under faraoen blomstret det opp en stor og rik sivilisasjon med storslåtte byggverk, gravmonumenter og palasser langs Nilen og i ørkenen.

Det egyptiske riket var en realitet.