En egyptisk husmor står hjemme på kjøkkenet i oldtidsbyen Teben. Mens solstrålene trenger gjennom små sprekker i husets stråtak og lyser opp rommet, bøyer kvinnen seg inn over en stor leirkrukke.
I hendene holder hun et stort brød som like før er tatt ut av husets steinovn. Hun river det varme brødet i biter og putter dem i en leirkrukke fylt med vann.
Da alt brødet er lagt i bløt, setter hun den grøtete massen til side. Nå er det bare å vente på at den gode temperaturen på kjøkkenet skal vekke innholdet av naturgjær til live, slik at det begynner å danne alkohol og frigi smaksstoffer.
Dagens viktigste arbeid har kommet godt ut fra start i det vesle hjemmet, og om en uke kan familien få smake på det hjemmebryggede ølet.
Øl var hard valuta
Hvis Nilen var kilden til Egypts rikdom, var øl den livgivende substansen som holdt oldtidens mest beundrede sivilisasjon sammen.
Den ofte tyktflytende drikken ble inntatt daglig og i litervis av såvel menn som kvinner og barn.
Egypterne drakk øl direkte fra krukken – ved hjelp av et sugerør.
Både rik og fattig foretrakk å stille tørsten med øl, for vann var livsfarlig å drikke – Nilens vann fløt med skitt, for elva fungerte som innbyggernes avfallsdunk og kloakk.
Ølbryggingens gjæringsprosess tok knekken på bakteriene – og selv om egypterne aldri hadde hørt om de skadelige mikroorganismene, fortalte generasjoners erfaringer dem at hvis familien drakk øl, ble de ikke så ofte syke.
Egypterne gikk så langt som til å kalle øl for en sterk medisin som styrket kroppen. Som en lege uttrykte det for mer enn 5000 år siden:
«Øl holder sjelen (ka, red.) i balanse med leveren og blodet. Øl gjør både blodet og kroppen frisk og rask».
Opp mot hundre egyptiske legemidler inneholdt øl, og bevarte registre fra rundt år 1500 f.Kr. viser at rundt hver sjuende pasient fikk medisin med øl i.
Egypterne var et av verdens første folkeslag som brygget øl. Arkeologiske funn tyder på at menneskene ved Nilens bredd allerede for 7000 år siden kastet seg over ølbrygging, og at drikken skulle spille en avgjørende rolle mens faraoens rike vokste seg stort og mektig.
Pyramidene ville for eksempel neppe ha blitt bygget uten øl. De hardtarbeidende håndverkerne som bygde faraoens gigantiske gravmonumenter, ble nemlig betalt i naturalier – blant annet rikelige mengder øl.
Brød ble til beruselse på sju dager
På en uke kunne egypterne forvandle mel til nybakt brød og brødet til skummende øl. Prosessen foregikk hjemme på kjøkkenet, men også på store bryggerier rundt om i landet.
1 Ølbrygging begynte med brødbaking. Mens brødet ennå var varmt, ble det revet opp og lagt i en stor leirkrukke med vann.
2 Den grumsete brødgrøten ble satt til side med et tøystykke over krukkens åpning. Nå skulle grøten stå i fred og gjære.
3 Et par dager etter ble grøten silt gjennom en flettet kurv for å fjerne skorper og lignende. Deretter ble frukt, krydder og fargestoff tilsatt.
4 Etter ytterligere fem dager ble grøten silt gjennom et stykke stoff, og væsken helt over i store krukker. Nå var ølet klart til servering.
Tre ganger om dagen fikk håndverkerne den avtalte rasjonen skummende øl. Mange andre arbeidere i Egypt ble lønnet på samme måte, og minstelønna var to rasjoner øl om dagen.
Mynter og pengesedler eksisterte ikke, så på markeds plasser i Teben, Memphis og andre egyptiske byer betalte innbyggerne for mat, klær og redskaper med hjemmebrygget øl.
Men øl var ikke bare et betalingsmiddel og noe å slukke tørsten med, brygget ble også brukt til å markere merkedager og spesielle begivenheter – og til å drikke seg full på.
Før et bryllup laget egypterne dermed et spesielt «brudeøl», som ble inntatt i rikelige mengder under feiringen. Når bruden senere skulle føde familiens første barn, drakk hun såkalt jamre-øl for å roe nervene og dempe de fryktede fødselssmertene.
Hieroglyfen “henket" betydde øl og lignet et omvendt moderne ølglass.
Selv under den siste reisen til evigheten hadde den avdøde med store mengder øl, for i dødsriket skulle han eller hun naturligvis ikke tørste. Egypterne så på øl som den viktigste ingrediensen i et meningsfullt og lykkelig liv.
Eller som et gammelt ordtak uttrykte det: «Slutt aldri å drikke øl. Spis godt, ha sex, og feir de gode tidene».
Oker sikret en blodrød farve
Hjemme hos husmoren i Teben har den grøtete massen nå stått og gjæret i to dager, og kvinnen i den beskjedne boligen i byens hjerte skal krydre ølet.
Hun plasserer en flettet kurv av siv oppå en ny leirkrukke og heller forsiktig grøtmassen gjennom kurven for å filtrere bort grove rester av korn og de harde skorpene på brødet.
Den filtrerte væsken renner ned i en oppvarmet leirkrukke, og så har hun dadler og oker i væsken for å gi ølet mer smak og ikke minst den ettertraktede blodrøde fargen.
De neste fem dagene skal grøten suge til seg smaksstoffer og farge.
Avfall fra kornhøsten endte i egypternes og nubiernes øl.
Hjemmebrygg ga likestilling
Produksjon av øl var egyptiske kvinners viktigste oppgave, og ølbryggingen var med på å sikre dem likestilling fordi kvinnene kunne selge ølet og få råd til å kjøpe varer på like fot med mennene.
Kvinnene nøyde seg ikke med å brygge bare én sort øl. Papyrusruller og vegginskripsjoner vitner om at utvalget av øl var rikt og svært variert.
Selv om drikken først og fremst ble brygget på brød fremstilt av hvete- og byggmel, fantes øl i et virvar av smaksvarianter.
Noe øl ble krydret med dadler, annet med druesaft, urter, rosiner eller selleri. De egyptiske husmødrene brygget lyst øl, mørkt øl, «øl til evigheten», «øl som aldri blir surt», og den populære Bouza, som ble krydret med mynte, sitronblader eller pepper.
Bouza var tyktflytende som suppe, mens andre typer var lettflytende som en moderne pilsner. Én ølsort gikk under navnet «Nattergalens mor», fordi den ifølge inskripsjoner fikk «fyllikene til å synge».
“En lykkelig mann har munnen full av øl”.
Måten ølet ble brygget på holdt seg nesten uforandret i 7000 år, men tørsten etter de våte varene vokste seg etter hvert så stor at husmødrene ikke lenger kunne følge med.
I takt med ølets stigende popularitet flyttet en stor del av produksjonen ut av kjøkkenet og over til regulære bryggerier, som ble etablert overalt i Egypt.
På bryggeriene arbeidet både menn og kvinner, og store partier ble eksportert til blant annet Midtøsten. Et av de største bryggeriene det er funnet spor etter, ligger i oldtidsbyen Nekhen, som var hovedstaden i det sørlige Egypt rundt år 3000 f.Kr.
Her har arkeologer funnet en rekke store leirkrukker som kunne ta 65 liter hver. Forskerne regner med at dette bryggeriet alene produserte 2500 liter øl om dagen.
I byen Abydos litt lenger nord har det dukket opp to tilsvarende bryggerier med en kapasitet på henholdsvis 2500 og 1700 liter.
Det var også nok munner å fylle i det gamle Egypt, der alle krevde øl. Selv om faraoen og andre fra overklassen gjerne drakk vin, foretrakk mange egyptiske konger øl.
Valget hang muligens sammen med et gammelt egyptisk ordtak som sa at «en lykkelig mann har munnen full av øl».
Øltørsten tok i perioder overhånd, så fyll var et vanlig syn i gatene. Den greske filosofen Aristoteles konstaterte på 300-tallet f.Kr.:
«De (egypterne, red.) som drikker øl, faller om på ryggen og ligger med ansiktet vendt mot himmelen».
Heldigvis hadde egypterne minst én kur mot tømmermenn. Forskere fra universitetet i Oxford oversatte i 2015 en 4000 år gammel papyrusrull som kunne garantere at en krans av laurbærblad rundt hodet ville fjerne selv den verste hodepinen.
Gudinnen Hathor feiret med fyll
Hjemme hos husmoren i Teben står det ferdiggjærede ølet i den store krukken. Hun stikker nesen oppi og er fornøyd med duften.
Så setter hun to kopper på bordet og gjør seg klar til å servere nybrygget øl for sine barn. Først må ølgrøten filtreres en siste gang – gjennom et stykke lin.
Det er en tidkrevende prosess, og krukkens innhold bruker en hel natt på å sive gjennom stoffet. Men en kopp til hvert av barna får hun gjort klar med en gang.
Familiens yngste medlemmer slurper lystig ølet i seg gjennom sugerør laget av avskårne greiner som er hule inni, før de løper ut for å leke.
På gulvet i kjøkkenet står en beholder med byggkorn som venter på å bli malt og forvandlet til nye brød. Normalt ville kvinnen nå sette kjøkkenslaven til å male kornet til mel, så hun kunne komme i gang med å brygge en ny omgang øl.
Men i dag er ikke noen vanlig dag. I dag skal det festes. Husmoren griper etter en forseglet krukke med ferdigbrygget, rødt øl og begir seg ut i byen.
Tebens gater summer av liv, for det er den 20. dagen i årets første måned, Tot, og vanen tro kaster innbyggerne seg med begeistring ut i å feire den religiøse festivalen kalt «Hathors beruselse». Noen familier blir hjemme og drikker seg fra sans og samling.
Andre drar til tempelet Mut, som er bygd til ære for Hathor – gudinnen for glede, moderskap, musikk og kjærlighet.
Med ølkrukken under armen slutter husmoren seg til strømmen av mennesker som glir gjennom gatene i retning byens store tempel.
En gang i året drakk egypterne seg fra sans og samling for å ære gudinnen Hathor. Festen skulle hindre Hathor i å forvandle seg til den gale løvinnen Sakhmet.
Mordergudinnen avsporet av øl
Gudinnen Hathor er sentral for forståelsen av egypternes forhold til øl. Hun var datter av solguden Ra, som ifølge legenden ble så misfornøyd med det egyptiske folket at han ba henne forvandle seg til en løvinne ved navn Sakhmet.
Løvinnen skulle drepe alle hun møtte i byene langs Nilens bredder. Løvinnen spredte død og ødeleggelse blant egypterne, frem til Ra omsider ba henne om å stoppe.
Sakhmets blodtørst hadde imidlertid blitt for stor, og hun nektet å adlyde. Men så fikk Ra en idé. Sammen med Egypts andre guder forvandlet han Nilen til en elv av blodrødt øl.
Med stort begjær lepjet Sakhmet i seg det falske blodet og ble så beruset at hun glemte hele det blodige oppdraget. Snart forvandlet den rasende løvinnen seg til den kjærlige gudinnen Hathor, og menneskeheten var reddet.
Festivalen «Hathors beruselse» var altså ikke bare et påskudd for å drikke seg full. Ølet, som ble farget rødt ved å tilsette oker under bryggingen, ble inntatt i store mengder for å sikre at den blodtørstige Sakhmet aldri vendte tilbake.
Ved å danse, spise og drikke trodde egypterne at innsatsen ville redde menneskeheten fra utslettelse. Under festivalen gjaldt derfor kun én regel: Alle skulle drikke til de segnet om.
Et veggmaleri fra en egyptisk grav viser for eksempel en kvinne som kaster opp på en fest der hun har drukket tett. «Hathors beruselse» var et av årets absolutte høydepunkter, og samlet tusenvis av festkledde og berusede mennesker.
Forfatteren Herodot skrev i år 440 f.Kr. at opp mot 700 000 egyptere deltok i festen omkring tempelet Mut. Men festlighetene for gudinnen Hathor foregikk overalt i landet, understreket Herodot.
Den religiøse ølfestivalen ble innledet med høy musikk og kvinnelige bartendere med blomster i håret, som serverte øl til det var tomt eller folk hadde fått nok.
Det egyptiske ølet var potent og kunne komme opp i en alkoholprosent på 6, så i takt med at promillen steg, føyk hemningene over bord, og flere av de fremmøtte gjestene begynte å ha sex med hverandre i full offentlighet, antyder religiøse hymner fra oldtidens Egypt.
Med fyll og sex æret festdeltakerne gudinnen Hathor.
Avgifter gjorde Kleopatra upopulær
Lyden av infernalske trommer vekker den sovende husmoren fra Teben. Hodet hennes dunker, og smaken av øl kjennes fortsatt i munnen.
Det har blitt morgen, og minnene om nattens festligheter fortoner seg i tåken. Ustøtt kommer hun seg på beina og vakler hjem for å bake brød som hun kan smuldre ned i en ny krukke vann.
Øl og fyll preget Egypt i flere årtusener, men da den siste faraoen, Kleopatra, kom til makten i år 51 f.Kr., begynte de festlige tidene å renne ut.
Kleopatra innførte skatt på øl slik at de fattigste egypterne ikke lenger hadde råd til å drikke uhemmet.
Mange historikere mener at den beslutningen gjorde henne mer upopulær enn hennes fremmede herkomst og de katastrofale nederlagene i krigen mot Romerriket.