Kjempestatuen ­har blikket vendt mot den stigende solen.

Sfinksen: Egypts sanddekkede gåte

Hvem skal ansiktet forestille? Hvorfor ser den gigantiske statuen østover? Jakten på svar har pågått i 3400 år, og bare langsomt avslører sfinksen hemmelighetene fra oldtiden.

I 1798 dro Napoleon Bonaparte på felttog i Egypt for å styrke Frankrikes posisjon i Midtøsten. 21. juli sto hæren hans ved utkanten av hovedstaden Kairo, der franskmennene utkjempet et slag mot de lokale mamelukkene – slaget ved pyramidene.

Med utsikt til de eldgamle byggverkene i horisonten ble mamelukkhæren slått på flukt. Napoleon kunne innta området og nyte synet av de storslåtte monumentene på Giza-platået utenfor byen. For å understreke sin triumf beordret den mektige franske hærføreren kanoner rettet mot sfinksen. Det endte med at gigantens nese ble skutt av.

Denne historien om Napoleon lever i beste velgående. Men den er ikke sann. På 1400-tallet beskrev den egyptiske muslimske historikeren al-Maqrizi hvordan sufi-presten Sa'im al-Dahr hadde hogd nesen av sfinksen i 1378 – angivelig i raseri over at enkelte egyptere så på figuren som en guddom.

I årtusener har det vært knyttet en rekke myter til sfinksens opprinnelse, funksjon og forfall. Den franske hærføreren bidro ikke til sistnevnte, men avfyrte faktisk startskuddet til en intens jakt på sannheten om den eldgamle egyptiske kjempestatuen.

Skattejegere var velkomne

Napoleon hadde ikke bare soldater med på felttoget. Med i følget var også et tjuetall kunstnere og lærde. De var dypt fascinert av de egyptiske underverkene, og gransket den gigantiske sfinksen ned i minste detalj. Da de vendte hjem til Frankrike, fortalte de med begeistring om sine opplevelser i Nord-Afrika. Beretningene tok europeerne med storm, og de neste årene eksploderte interessen for det gamle Egypt. '

Undersøkelser har vist at den enorme skulpturen er hogd ut av den naturlige steingrunnen på Giza-platået for rundt 4500 år siden. I motsetning til pyramidene er den altså ikke sammensatt av mindre steinblokker. De egyptiske steinhoggerne begynte øverst og hogde seg nedover til statuen sto ferdig. Den nederste delen av sfinksen er plassert under platåets naturlige nivå, og det gjør statuen til et lett offer for sanden som trenger seg på fra Sahara. Da Napoleon besøkte sfinksen, var den da også dekket av sand til halsen, og det har den vært mesteparten av sitt lange liv.

På begynnelsen av 1800-tallet fikk utenlandske arkeologer – og skattejegere – mulighet for å dra på ekspedisjoner til Egypt. Mot en klekkelig betaling til egyptiske myndigheter kunne de grave så mye de orket, og i 1817 hyret den britiske konsulen og antikvitetssamleren Henry Salt den italienske sjømannen Giovanni Caviglia til å grave sfinksen fri. På det tidspunktet stakk bare hodet av den 20 meter høye statuen opp av sanden, og det var et enormt arbeid å komme seg gjennom sandmassene.

Med hjelp fra opptil hundre egyptiske arbeidere lyktes det i første omgang Caviglia å nå ned til sfinksens ene skulder. Derfra fikk han fjernet sanden helt ned til det plant uthogde kalksteinsgulvet sfinksen står på.

Mens ørkensolen nærmest skoldet de svette arbeiderne, truet sanden med å velte over dem i den dype, traktformede utgravningen. Bare en primitiv barriere av planker holdt sanden tilbake, og kampen var umulig å vinne. Ørkenen dekket utgravningen til igjen, men Caviglia var full av pågangsmot, og han iverksatte straks en ny og mer ambisiøs plan for utgravningen.

Statuens brystparti og forpoter ble gravd fri for sand, og mellom potene fant utgravningsfolkene en enestående skatt: et kobrahode som muligens kan ha sittet på en slangekropp på sfinksens panne. En kobraslange klar til angrep var i oldtiden et symbol på faraoenes makt.

Restene av et spisst skjegg dukket også opp av ørkensanden. En gang har sfinksen altså hatt skjegg, men det har ikke nødvendigvis vært en del av den opprinnelige statuen. Caviglia fant mange bevis på at sfinksen tidligere hadde vært helt eller delvis fri for sand, og i flere tilfeller har utgravere opp gjennom tidene benyttet anledningen til å pynte på statuen.

Caviglia fant både inskripsjoner fra oldtidens greske og romerske kulturer og en enorm rødlig granittblokk med inngraverte hieroglyfer – en såkalt stele – som er fremstilt flere hundre år etter selve sfinksen.

I 1817 greide ikke utgravningsgruppen å tyde teksten på den 3,6 meter høye granittavlen. Men fem år senere løste franskmannen Jean-François Champollion hieroglyfenes gåte. I dag vet historikerne hva inskripsjonen sier.

Stelen ble reist av faraoen Tuthmosis 4. for omkring 3400 år siden – 1100 år etter at sfinksen ble uthogd. Teksten forteller at Tuthmosis 4. som ung var ute og jaktet i Giza-området, som på den tiden var noe frodigere. Ved middagstider tok han seg en lur i skyggen av sfinksens hode som stakk opp av sanden, og kongesønnen drømte at guden Horem-Akhet-Khepri-Re-Atum, i skikkelse av sfinksen, snakket til ham.

Farao reparerte statuen

For 3400 år siden reiste Tuthmosis 4. ­en steintavle mellom potene på den da mer enn tusen år gamle sfinksen.

Sfinksen lovet å gjøre den unge jegeren til konge og ba til gjengjeld om å bli befridd for sand. Tuthmosis 4. ble konge som i drømmen, og han sørget for å grave ut og reparere den aldrende sfinksen.

Allerede da var statuen sterkt medtatt av erosjon, men faraoen fikk restaurert deler av kroppen, satt opp sin stele og bygd beskyttende murer rundt figuren for å holde sanden på avstand.

Senere funn har bekreftet at Tuthmosis 4. gjorde seg store anstrengelser for å føre sfinksen tilbake til sin opprinnelige storhet og renovere hele det gamle begravelsesområdet på Giza-platået – en oppgave som allerede var påbegynt av hans far, kong Amenhotep 2.

Tuthmosis 4. fikk hogd til fine kalksteinsblokker for å utbedre skadene sfinksen hadde fått etter flere års erosjon. Nye undersøkelser tyder også på at Tuthmosis 4. dekorerte sfinksen med forskjellige farger og trolig fikk satt opp en statue av en farao foran statuens bryst. Så sent som i november 2010 ble deler av muren som faraoen bygde rundt sfinksen for å beskytte den mot det stadig invaderende sanden, gravd ut av egyptiske arkeologer.

Men murene kunne ikke holde sanden unna for alltid. Sfinksen ble stadig mer begravd i sanden, og 200 år senere fikk farao Ramses 2. satt i gang en utgravning. Han etterlot et par steintavler mellom sfinksens forpoter. Også disse tavlene fant Caviglia.

På Ramses 2.s tid ble sfinksen tilbedt under navnet Harakhte, som betyr «Horus i horisonten», altså en form av den mektige himmelguden Horus. De fire murte steinblokkene som i dag kan ses rundt sfinksens kropp, ble også oppført i denne perioden. De har trolig vært pidestaller for statuer.

Statuen var opprinnelig hogd ut av klippen, men i dag er flere seksjoner kledd med nye steinblokker

Ødipus løste sfinksens gåte

Tilbedelsen av sfinksen tok slutt etter et par hundre år, og sanden begynte igjen å krype oppover statuen. Moderne undersøkelser har vist at kolossen ble reparert igjen rundt år 600 f.Kr., men ellers er det ikke gjort mange funn som kan fortelle om sfinksens skjebne i tiden frem til Aleksander den stores ankomst til Egypt i 332 f.Kr.

På denne tiden hadde statuen det navnet vi kjenner den under i dag. Grekerne syntes nemlig at statuen lignet de greske sfinksene – fabeldyr med løvekropp, kvinnehoder og ofte også vinger.

I den greske mytologien var sfinksen et ondsinnet monster som drepte forbipasserende som ikke kunne løse sfinksens gåte: «Hvilket vesen går på fire bein om morgenen, to bein ved middag og tre bein om kvelden?» Bare den greske sagnkongen Ødipus kunne svare: mennesket. Krypende som barn, oppreist som voksen og gammel med stokk.

I 31 f.Kr. erobret romerne Egypt. Den romerske historikeren Plinius den eldre besøkte landet rundt år 77 e.Kr., og omtalte sfinksen i sitt hovedverk Naturalis Historia (Naturlære) på 37 bind, et slags oppslagsverk der han forsøkte å samle all tilgjengelig historisk og naturvitenskapelig kunnskap.

Plinius oppga blant annet sfinksens dimensjoner og beskrev hvordan den er hogd omhyggelig ut av klippen. Dessuten la han merke til at sfinksen hadde noen svake rester av rødfarge i ansiktet. I verket kan man også lese at lokalbefolkningen så på sfinksen som en guddom, og at de mente at en konge ved navn Harmais var begravd i den. Denne betraktningen i Naturalis Historia kan ha gitt grobunn for de senere mytene om at sfinksen skulle ha et hemmelig rom.

Under det romerske herredømmet i Egypt kom sfinksen igjen til heder og ære. Skiftende prefekter sørget for å holde statuen fri for sand, og romerne bygde et imponerende inngangsparti, podier og flotte trapper rundt statuen. Mellom forpotene la de et granittalter. Fundamentet av dette ligger der fortsatt.

Inskripsjoner forteller at romerne tok seg godt av sfinksen frem til den kristne Theodosius ble keiser på 300-tallet. Han forbød tilbedelsen av hedenske guder, og sfinksen ble igjen overlatt til seg selv og sandmassene.

Turister betalte for utgravning

I 1882 poserte en gruppe skotske ­soldater foran den ­sanddekte sfinksen.

Da Giovanni Caviglia i 1817 gravde seg ned til sfinksens forpoter, var det første gang på nærmere 1500 år at denne delen av monumentet så dagens lys. Men etter utgravningen hans ble det for alvor fart i utforskningen av kjempestatuen – med ørkensanden som den evige utfordringen.

I 1842 ledet prøysseren Karl Richard Lepsius en større vitenskapelig ekspedisjon som fant Tuthmosis 4.s stele. På dette tidspunktet var hieroglyfenes gåte løst, og det gjorde det mulig å avdekke beretningen om jaktturen og reparasjonene 3200 år tidligere.

Noen år senere gravde franskmannen Auguste Mariette og en gruppe egyptiske arbeidere ut Kefrens daltempel ved siden av sfinksen. Dette funnet fikk egyptologer til å fremsette teorien om at Kefren – kong Keops' sønn – hadde befalt oppføringen av sfinksen.

Den neste større utgravningen sto den franske egyptologen Gaston Maspero for. Han blottla i 1885-86 sfinksens forparti og sørlige side, og han var også den første som finansierte arbeidet med inntekter fra turister. Maspero var mer opptatt av å øke inntjeningen enn å dokumentere hvilke funn han gjorde, så det var først i 1930-årene at arkeologene fikk en fullstendig oversikt over komplekset rundt sfinksen.

Under ledelse av egypteren Selim Hassan fjernet arbeidere en kvart million kubikkmeter sand og gravde dermed statuen helt fri fra alle sider. For første gang siden oldtiden kunne man se den 73 meter lange statuen i sin fulle lengde.

Siden 1970-årene har amerikaneren Mark Lehner og egypteren Zahi Hawass vært hovedmennene bak omhyggelige oppmålinger og undersøkelser av sfinksen, og stadig flere gåter er løst.

Farao i båt til graven

I dag er de fleste egyptologer enige om at sfinksen har vært en del av et storslått begravelseskompleks for kong Kefren. Sfinksens hode er uthogd i hans bilde, noe som også passer fint med at den kolossale statuen bærer et hodeplagg med en form for drapering som var typisk for egyptiske faraoer.

Giza-platået er en klippeformasjon som hever seg over det omkringliggende landskapet. Her valgte Kefrens far, Keops, å få reist sitt eget gravkompleks med Keopspyramiden som sentrum. Da Kefren ble konge, ville han ikke stå tilbake for sin far, så han beordret en lignende pyramide oppført ved siden av farens. Kefrens pyramide er litt mindre enn Keops-pyramiden, men står på et høyere sted og ser derfor enda større ut.

Den guddommelige kongen ble stedt endelig til hvile i pyramiden, men først skulle han gjennom et omstendelig begravelsesritual. Den avdøde Kefren kom seilende langs en kanal til begravelseskomplekset og ble båret gjennom et daltempel som var inngangsportalen til begravelseskomplekset. Via en 497 meter lang prosesjonsvei ankom liket av kongen et stort dødetempel ved foten av pyramiden. I dette tempelet kunne kongens undersåtter senere tilbe og ofre til den avdøde faraoen, som hadde status som en gud.

Sfinksen ligger ved begynnelsen av Kefrens prosesjonsvei, ikke langt unna kongens daltempel, og statuen har sitt eget tempel kloss inntil daltempelet. De to templene er av stein som stammer fra det samme massivet som sfinksen er hogd ut av.

Geologiske undersøkelser har vist at daltempelet består av store steinblokker som er brutt i de samme lagene som går gjennom den øverste delen av sfinksen, mens blokkene til sfinkstempelet er brutt da de egyptiske steinhoggerne hadde kommet litt lenger ned i klippegrunnen rundt sfinksen.

Forbindelsen mellom sfinksen og begravelseskomplekset er veldig tett, og forskerne mener derfor at begge deler er bygd til kong Kefren for cirka 4500 år siden.

Ingen vet hva den dypere meningen med sfinksen og tempelet ved dens forpoter er. I mange oldtidskulturer er løven et symbol på styrke, og kombinasjonen av en løvekropp og et kongeansikt peker i retning av et symbol på den guddommelige kongens makt.

Men løven kan også ha vært et solsymbol. Sfinksen ser i retning øst og hilser dermed den stigende solen velkommen hver morgen. Kanskje er kongen – i form av sfinksen – i ferd med å bringe et offer til solguden.

De egyptiske arbeiderne som i sin tid hogde ut sfinksen, hadde gitt seg i kast med en enorm oppgave. Grovarbeidet ble utført med steinhammere, mens det ble brukt kobbermeisler til den finere uthoggingen. Selv om kalksteinen i området er forholdsvis myk, ble kobbermeislene så sløve at de måtte slipes etter bare få slag.

Arbeidet tok hundre mann tre år

Det store ansiktet har vært utsatt for vær, vind og hærverk i 4500 år, og er sterkt medtatt.

Beregninger viser at uthoggingen av sfinksen har krevd at rundt hundre steinhoggere var i sving i tre år – tross alt en beskjeden oppgave sammenlignet med byggingen av en pyramide.

400 meter sør for sfinksen har arkeologer funnet tydelige spor etter arbeidernes leir. Her bodde håndverkerne som bygde pyramidene, templene og sfinksen på Giza-platået i leirklinte småhus med plass til 50 i hver.

Arbeiderlandsbyen hadde plass til mellom 1600 og 2000 arbeidere, og funnene tyder på at mennene ikke var slaver. De levde godt og fikk blant annet servert kostbart oksekjøtt.

Etter hvert som steinhoggerne arbeidet seg nedover i klippen, ble kalksteinen mykere, og ved statuens bakparti dukket det opp en stor sprekk. Den har trolig fått steinhoggerne til å endre planer. De har vurdert det som nødvendig å forlenge sfinksens kropp betraktelig, fordi sprekken ellers ville gjøre det umulig å utforme bakenden.

Endringen gjør at sfinksens hode er temmelig lite i forhold til kropp og bein. Det har gitt opphav til teorier om at sfinksen en gang har hatt et større hode som senere ble hogd om. I boken «The Sphinx Mystery» argumenterer forfatteren Robert Temple blant annet for at sfinksen opprinnelig forestilte Anubis – den egyptiske dødsguden som ofte ble avbildet som sjakal.

Historier om at sfinksen en gang var større, at den er laget av romvesener eller skjuler opptegnelser fra Atlantis, dukker opp fra tid til annen. Sannheten er trolig mer jordnær enn som så, men tross flere tusen års undersøkelser ruger den enorme statuen ennå over mange hemmeligheter.

Sfinkser dukker frem fra sanden i Egypt

Statuer med løvekropp og menneskehode ses mange steder i Egypt.

Den store sfinksen er bare én av mange lignende statuer fra oldtidens Egypt.

Etter at den store sfinksen på Giza-­platået var ferdig uthogd, spredte sfinksen seg som symbol i Egypt, og arkeologer finner fortsatt nye. Så sent som i november 2010 dukket det opp tolv eldgamle sfinkser – de fleste av dem uten hode – i sanden ved byen Luxor.

Inskripsjoner på sfinksene røper at de ble hogd ut etter ordre fra kong Nektanebos 1. Han regjerte Egypt i 18 år fra 378 f.Kr., og tilhørte det som skulle bli det siste av de mektige faraoiske dynastiene.

Sfinksene har voktet en vei som er nevnt i en rekke tekster fra old­tiden, men som arkeologer først nå har avdekket. Veien har tilknytning til en betydelig lengre prosesjonsvei som forbinder det mektige Karnak-tempelet med det like imponerende Luxor-tempelet på Nilens østbredd cirka 500 kilometer fra Giza-platået.

Her har 1200 sfinkslignende ­statuer stått med front mot ­egypterne som en gang i året gikk i prosesjon langs den to kilometer lange veien i en symbolsk gjenoppføring av det guddommelige bryllup mellom guden Amon og hans hustru Mut.

Forskerne vet ikke hva oldtidens egyptere kalte de karakteristiske figurene. Betegnelsen «sphinx» stammer fra gresk mytologi, der det er en ondsinnet skapning med løvekropp, vinger og en kvinnes hode.

Faraoen brukte sin rikdom på å skape gigantmonumenter som sfinksen.

Tyrannisk byggherre

Tross grundige arkeologiske undersøkelser diskuteres det fortsatt hvem sfinksens byggherre var, når giganten ble oppført og ikke minst hvorfor. Den mest utbredte teorien er at statuen er en del av faraoen Kefrens gravkompleks. Han var konge fra 2520-2494 f.Kr og kong Keops' etterfølger.

Denne tiden regnes gjerne som det gamle Egypts gylne æra. Det var en tid der freden hersket, og handelen med andre riker skapte stor velstand. Likevel tyder historiske kilder på at Kefren var en tyrann.

"Sfinksen er 9OOO år"

Sfinksen har vært lappet på mange ­ganger gjennom årene, og ofte må tidligere tiders reparasjoner gjøres om.

En geolog fra USA hevder at den slitte sfinksen må være minst 9000 år gammel.

De mest kontroversielle teoriene om sfinksen har intet hold i virkeligheten, men også vitenskapsfolk kan komme frem til overraskende konklusjoner. I 1990 dro geo­logen Robert Schoch til Egypt for å studere statuen. Her fant etter sigende tydelige tegn på at sfinksen er mye eldre enn de rundt 4500 årene de fleste egyptologer har regnet seg frem til.

Ifølge Schoch skyldes sfinksens slitte tilstand ikke bare sand og vind, men også kraftig regn. Og ettersom sfinksen befinner seg i utkanten av Sahara-ørkenen i et område der det har vært tørt de siste 5000 årene, må den stamme fra en tidligere, mer regnfull periode, er argumentet. Sfinksen må være minst 9000 år gammel, mener Robert Schoch. Han er lektor ved Boston University i USA, og er ikke er i tvil om at teoriene må stemme.

Schoch mener at kraftig regn har slitt på sfinksen.

Debatten om sfinksens alder har pågått for fullt de siste tiårene, men Schoch står nå temmelig alene med sin teori. Andre forskere har påpekt at erosjonen kan ha andre årsaker, og funn peker tydelig i retning av at sfinksen er på alder med pyramidene.

Sprø teori!

De store hullene i faktakunnskapene om sfinksen har gjennom årene gitt rom for hjemmesnekrede teorier som ikke er underbygd av fakta. Noen av påstandene er rimelig sprø, men de har likevel sine tilhengere.

Skapt av folk fra Atlantis?

Flyktninger fra Atlantis hogde ut sfinksen for mer enn 12 000 år siden. I et kammer under sfinksens høyre forpote kan man finne skrifter om det forsvunne riket. Det påsto i alle fall det amerikanske mediet Edgar Cayce mens han var i trance. Han har fortsatt mange tilhengere, selv om han døde i 1945.

Skapt av et rødt folkeslag?

Egypts første folk var en «rød rase» som nå er utdødd – et av klodens opprinnelig fire folkeslag. Dette folket hogde ut sfinksen, med oksekropp og ørnevinger, og monumentet er det eneste som er igjen ­fra den urgamle sivilisasjonen. Den franske filosofen og forfatteren Edouard Schure var ganske sikker i sin sak i boken «Les Grands Initiés» fra 1889.

Skapt av romvesener?

Sveitseren Erich von Däniken har tjent gode penger på bøker om rom­vesener og deres besøk på jorden. Han mener i samme slengen at det er besøkende fra andre planeter som har bygd både sfinksen og pyramidene. I boken «The Eyes of the Sphinx» fra 1996 legger Däniken frem en lang rekke «bevis» for sine påstander.

Kanskje du er interessert i