Slavinne tok makten over Egypt

Baibars krigslist ved Al Mansurah

Den franske framrykkingen skjedde i strid med Ludvig IXs ordre. Han ville vente på forsterkninger før han innledet den avgjørende offensiven, men broren kunne ikke motstå fristelsen til å fortsette etter den første seieren.

Ei heller i Al Mansurah møtte franskmennene noen større motstand. Men det viste seg snart at seieren var en illusjon. Mamelukkenes leder Baibars hadde lokket dem i en felle. Det fantes en rekke hemmelige veier inn i byen, og samme natt gikk sultanens soldater inn og angrep de overraskede franske korsfarerne. De ble presset ned til Nilens bredd, der de ble meiet ned som «modent korn". Vannet i elva ble farget rødt av blodet deres.

Mamelukkenes fortsatte angrep tvang resten av franskmennene på flukt og den franske kongen ble tatt til fange. Baibars visste ennå ikke at sultanen As-Salih Ayyub var død, og han gjorde derfor ikke noe forsøk på å krone sin seier med en maktovertakelse.

Sønnen Turan-Shah krevde tronen

Den makabre sannheten om den «litt skrantende sultanen" hadde imidlertid lekket ut og nådd en annen utfordrer: Sultanens sønn Turan-Shah. Han samlet en hær hjemme i Syria og toget mot Egypt med krav om å arve sin fars trone. Underveis gjorde hans soldater kort prosess med restene av korsfarerhæren. Det er nå den franske kongen Ludvig IX skal ha sagt at hans største ønske var å få «Turan-Shahs hjerte, helst mens det
fortsatt slår".

Turan-Shah klarte å etablere sitt eget regime i Kairo, men hans dager var talte. Med hjelp av sine allierte mamelukker begynte Shajar al-Durr å legge planer for å ta tilbake makten.

Bahri-mamelukkene var oppkalt etter basen de hadde ved Nilen (bahri betyr elv). De hadde tidligere ikke tilhørt sultanens indre krets, men hadde likevel inngått i dennes maktbase.

Baibars palasskupp

Nå så de sin posisjon truet av den nye herskeren Turan-Shah, som med sitt skarpe spyd av Damaskusstål hadde hogget toppen av en rekke gigantiske lysestaker i ett feiende slag med uttalelsen «slik skal jeg hamle opp med bahriene!" Av sin stemor hadde han krevd å få tilbake de juvelene som faren hadde gitt henne. Verken Shajar al-Durr eller Baibars hadde til hensikt å tolerere slike frekkheter.

Palasskuppet kom den 2. mai 1250 og ble en langtrukken og blodig affære.
Turan-Shah fikk et dypt sverdhugg i skulderen, men klarte å rømme fra palasset og forskanse seg i et fort ved Nilen. Da bygningen ble påtent, prøvde han å hoppe i elva for å komme unna. Men Baibars fikk fatt i ham og hogg selv i hjel sultanen. Til slutt ble hjertet hans skåret ut og gitt, i en makaber form for humor, til kampens andre taper, den fengslede franske kong Ludvig IX.

Bahri-mamlukkene sluttet opp om al-Durr

Bahri-mamelukkenes leder hadde noe nølende sluttet en allianse med Shajar al-Durr. De var ikke vant til at kvinner krevde makten ved ayyubid-dynastiets hoff. Men det fantes ingen etterkommer av As-Salih Ayyub som kunne ta over, og de bestemte seg for å hylle Shajar al-Durr som sultana og Umm Khalil (mor til Khalil, sønnen hun hadde fått med den døde sultanen). For mamelukkene var denne Khalil (som hadde dødd som spedbarn) deres virkelige hersker, men nå aksepterte de at moren og enken styrte på vegne av mannen og sønnen.

Ultimatum fra kalifen i Bagdad

Tre måneder etter Turan-Shahs død ble Shajar al-Durr dratt inn i regionens storpolitiske spill. Formelt hadde mannen hennes vært underlagt kalifen i Bagdad. Han ga nå Egypts ledere et ultimatum: Enten blir dere kvitt kvinnen som har grepet makten, eller så sender kalifen sin hær for å styrte henne.

Shajar al-Durr klarte imidlertid å få kalifen til å akseptere et kompromiss. Ved å gifte seg med sin døde makes munnskjenk, mamelukken Aibak al-Turkmani, kunne hun beholde sitt grep om makten. Ifølge kilder var hun også virkelig forelsket i Aibak.

Han var riktignok allerede gift, men den slags detaljer hadde aldri stått i veien for sultanaen. Aibak hadde ingen egen maktbase, og Shajar al-Durr regnet med å kunne fortsette å styre etter eget hode.

Aibak al-Turkmani ledet krigen i Syria

Bahri-mamelukkene krevde imidlertid en tredje hånd på roret – den seks år gamle Musa, barnebarn av en tidligere sultan fra ayyubid-dynastiet. På den måten håpet mamelukkene å unngå en væpnet konflikt med andre ledere i ayyubiddynastiet, som hadde sin maktbase i Syria. Disse fant det imidlertid vanskelig å akseptere at mamelukkene, som på papiret var slaver, hadde manøvrert seg til makten i Egypt. Krigen som fulgte utspilte seg først og fremst i Syria, og mamelukkene styrket sin kontroll over Kairo. I Egypt fulgte sju år med fred. Shajar al-Durr fortsatte å herske som sultana i sin manns navn, mens Aibak al-Turkmani var opptatt med å føre krig i Syria.

Den formelle posisjonen som landets sultan førte til slutt til at Aibak begikk en stor tabbe. Han giftet seg med en annen kvinne og startet sitt eget palasskupp, der han utmanøvrerte de mamelukklederne som støttet sultanbarnet Musa. Deretter proklamerte han seg selv som Egypts hersker.

al-Durr fikk ektemaken drept

Det ble snart klart at han hadde undervurdert sin første kone. Den 29. april 1257 ble han myrdet av slaver som var lojale mot Shajar al-Durr. Ifølge noen kilder ble han drept i badekaret, ifølge andre i senga. Uansett fikk han halsen skåret over.

Nå hadde Shajar al-Durr fått to mannlige utfordrere drept, stesønnen og sin andre mann. Hun hadde styrt landet med mamelukkenes støtte i sju år. Men det siste mordet viste seg å være ett for mye. Flere mamelukker så nå en sjanse til å kvitte seg med kvinnen som tilfeldighetenes spill hadde plassert på Egypts trone. De beordret at Shajar al-Durr skulle arresteres for mordet på sin andre ektemann.

Kvinner fra haremet drepte al-Durr

Shajar barrikaderte seg i citadellet, der hun begynte å knuse juvelene sine med en kvernstein. Hvis ikke hun kunne bære dem som den stolte hersker av det muslimske Egypt, var det heller ingen annen kvinne som skulle ha æren å glitre i rampelyset med hennes edle steiner.

Deretter åpnet hun døren der fienden befant seg, og kort tid etter var hun død.

Ifølge den egyptiske historikeren Muhammad Ibn Iyas ble sultanaen dratt ut av kvinnene i den drepte sultanens harem og slått til døde med tresko. Den nakne kroppen ble så kastet ned fra tårnet i citadellet. Løshunder skal ha gått løs på liket, og snart var det ikke noe igjen av sultanaen.

Tronen ble nå tatt over av Shajars general Baibars, som kom til å gå over i historien som en mektig hersker som førte sin muslimske hær til seire mot mongoler og korsfarere. Da han til slutt døde av matforgiftning, etterlot han seg et Midtøsten som ikke skulle se fremmede invasjoner på flere hundre år.

Islams Jeanne d’Arc

Baibars har fått mer plass i historiebøkene enn Shajar al-Durr, men det er hun som skiller seg ut i rekken av mannlige sultaner. Derfor har hun også blitt sammenlignet med Jeanne d'Arc, den unge franske kvinnen som førte an i kampen mot engelske okkupanter på 1400-tallet. Arkeologiske funn har vist at hun var en kapabel hersker. Hun
ledet landets administrasjon og væpnede styrker og lot prege mynter med sitt eget navn inngravert. Under fredagsbønnen ble hun nevnt ved navn, en ære som bare tilkom landets reelle herskere. Det var også hun som førte forhandlingene med det franske hoffet og som presset fram en gedigen sum løsepenger for å sette fri Ludvig IX. Kort tid etter hennes død ble levningene gravlagt i mausoleet hun hadde fått bygget i Kairo etter den første makens død. Den nesten 800 år gamle bygningen kan fortsatt ses i den egyptiske hovedstaden.