Farao Ramses 2.s (cirka 1279-1213 f.Kr.) mumie ble funnet i 1883 i en grav nær den egyptiske byen Luxor. Mumien ligger i dag på Det egyptiske museum i Kairo. 

© National Geographic/Getty Images

Slik lager du en mumie

Oldtidens egyptere mente at sjelen bare kunne leve videre i dødsriket hvis den ble gjenforent med sin opprinnelige kropp. Det krevde at sjelen kunne finne og gjenkjenne kroppen. Kunne den ikke det, var sjelen dømt til evig hjemløshet. Derfor utviklet egypterne gjennom fire årtusener en unik balsameringsprosess som skulle bevare den døde kroppen i all evighet. Balsamererens makabre jobb tok 70 dager fra begynnelse til slutt.

8. juni 2018 av Mikkel Larsen

Dag 1: Balsamereren begynner

Første trinn var å vaske liket og be for en trygg reise til dødsriket. Når familien hadde sørget over den avdøde, ble liket brakt til balsameringsverkstedet. 

Det lå vanligvis utenfor byen på Nilens vestlige bredd, som egypterne assosierte med døden og etterlivet fordi solen gikk ned (døde) i vest og “gjenoppsto” i øst.

Den avdøde ble først brakt til et telt som ble kalt “Renselsens sted”. Liket ble lagt på et bord og vasket grundig med vann. 

Renselsen hadde også en viktig religiøs funksjon, ettersom egypterne regnet hele balsameringsprosessen som et ritual som skulle gi den avdøde en best mulig overgang til livet etter døden. Hele prosessen ble derfor ledsaget av bønner.

Dag 2-5: Forråtnelsen stoppes

Etter å ha vasket liket, fjernet balsamereren hjernen og indre organer, slik at kroppen ikke skulle gå i forråtnelse.

Den rensede kroppen ble nå flyttet til et annet telt som ble kalt “Skjønnhetens hus”. Her ble den døde plassert på et lett skrånende bord. Balsameringsekspertene begynte med hodet. Vanligvis førte de først en lang krok eller et bronserør opp gjennom det venstre neseboret og stakk et hull gjennom kraniet inn til hjernen.

Hjernemassen ble trukket ut gjennom hullet. Egypterne så ikke på hjernen som et viktig organ, så den ble kastet. For å forhindre at eventuelle rester av hjernemasse skulle gå i forråtnelse ble det deretter helt­ en varm harpiksblanding inn i det tomme­ kraniet.

Det neste balsamererne gjorde var å skjære et ti cm langt snitt på venstre side av magen, og gjennom dette trakk de ut de forskjellige indre organene. Balsamererne visste at jo raskere de fjernet innvollene, desto bedre ble kroppen bevart.

Hjertet ble vanligvis igjen i kroppen. Det ble betraktet som hjemsted for intelligensen, følelsene og samvittigheten. Det skulle veies ved inngangen til dødsriket slik at underverdenens hersker, Osiris, kunne se om den døde hadde levd et samvittighetsfullt liv.

Den dødes indre organer ble fjernet gjennom et snitt på venstre side av kroppen.

© Kingfisher Publications

Dag 5-45: Kroppen tørkes ut

Tredje trinn var å trekke alle væsker ut av liket ved hjelp av natron.

Når innvollene var fjernet, ble den døde vasket med en blanding av vann, daddelvin og velduftende urter. Deretter ble hulrommet i magen og brystkassen stoppet med små linposer fylt med natron, som er en naturlig saltblanding sammensatt av natriumkarbonat, natriumhydrogenkarbonat, natriumsulfat og klorid.

Blandingen fantes i store mengder i en saltvannsinnsjø nordvest for Kairo. Egypterne betraktet det lett rosa natronet som en guddommelig gave på grunn av den sterkt uttørkende effekten. Natronet trakk væsken ut av kroppsvevet, slik at bakterier og enzymer i resten av kroppen ble satt ut av spill og forråtnelsesprosessen bremset.

Når hulrommet i magen og brystkassen var fylt opp med poser, dekket balsamererne hele kroppen med et tykt lag natron – i noen tilfeller over 250 kilo natron. De neste 40 dagene skulle så liket ligge under dette dekket av natron og tørke ut.

Dag 45-55: Menneske igjen

Etter uttørkingen ble liket innkapslet i et beskyttende harpikslag.

Etter 40 dagers uttørking med natron var huden til den døde mørk og inntørket, lemmene var stive som pinner, og kroppen var redusert til en fjerdedel av sin opprinnelige vekt. Nå gikk de egyptiske balsamererne i gang med å få liket til å ligne et menneske­ igjen.

Først ble den døde vasket med alkohol­ for å drepe de siste bakteriene. Så ble posene med natron i bukhulen og brystkassen fjernet, og hulrommet ble i stedet fylt med lin, sagmugg og noen ganger bare vanlig gjørme fra Nilen. 

På den måten kunne kroppen bevare en noenlunde naturlig form. Såret i siden ble lukket med et stykke stoff, et lag voks eller en tynn plate av gull, hvis den avdøde var kongelig.

Deretter ble liket smurt inn med velduftende salver og oljer fremstilt av cassiakanel og myrra. Forskere har lenge trodd at det også ble gjort for at liket skulle holde seg bedre, men det har vist seg å snarere være en del av begravelsesritualet. Oljen hadde imidlertid den gode bieffekten at den bidro til å holde den avdødes inntørkede hud elastisk.

Deretter ble den avdøde helt dekket med en varm harpiksblanding, som vanligvis besto av ingredienser som myrra, kamferolje og harpiks fra einebærtreet. 

Med tiden brukte de egyptiske balsamererne opp forsyningene av harpiks og måtte i stedet bruke naturlig asfalt fra Dødehavet. Når blandingen av enten harpiks eller asfalt stivnet, ble liket innkapslet av et dekke som beskyttet­ mot fukt og mugg.

Senere begynte de egyptiske balsamererne å legge de indre organene, som tidligere var blitt plassert i egne krukker kalt kanoper, tilbake i den dødes kropp. Mange svært konservative egyptere fortsatte likevel å sette de tomme kanopene inn i graven til den døde.

Den dødes øyne kunne ikke balsameres, og måtte derfor fjernes. I stedet ble det ofte satt inn falske øyne av stein under øyelokkene.

© Bridgeman

Dag 55-70: Mumien tar form

Etter omkring 65 dager var det tid for å svøpe den avdøde i lerret. Den avdøde ble lagt på et spesielt bord der balsamererne kunne gå uhindret rundt hele kroppen. 

Store mengder lerretsstrimler ble bearbeidet og sortert etter størrelse. Bare de rikeste brukte nye tekstiler. Vanligvis var det snakk om avlagte stoffbiter og klær som ble revet i passende størrelser.

Det skulle en del til. Strimlene til en enkelt mumie kunne være opptil 4800 meter lange til sammen. Først ble mumien lagt på et par lange tøystykker, i kroppens fulle lengde. Så begynte balsamererne med hodet – den nest viktigste kroppsdelen etter hjertet.­ 

Sjelen skulle gjenkjenne kroppen ved hjelp av ansiktet. Deretter surret de inn armene, så beina og til slutt selve kroppen. De groveste strimlene ble brukt til de innerste lagene. Jo lenger ut man kom, jo finere ble lagene. For hvert lag strimler smurte balsamererne på et nytt lag med harpiksblanding for å holde strimlene sammen.

Mellom lagene ble det dessuten lagt amuletter som skulle beskytte den døde på reisen til dødsriket. I alt ble mumien surret inn i omtrent 20 lag. 

Det siste laget var mer dekorativt og skulle få mumien til å se fin ut. Til slutt la balsamererne en maske over ansiktet til mumien. Den kunne være laget av dekorert gips eller metall.

Den døde ble svøpt i opptil fem kilometer lerretsstrimler. Etter hvert lag strimler ble mumien penslet med en harpiksblanding.

© Kingfisher Publications

Dag 70: Reisen til dødsriket

Mumien ble lagt i en kiste og overlevert til familien. Samtidig med at den avdøde ble mumifisert, laget håndverkere en kiste til begravelsen. Kongelige og folk fra de øvre samfunnslag fikk ofte flere kister som kunne ligge inni hverandre. 

Opprinnelig var kistene fremstilt av stoff eller­ papyrus dekket med gips. Senere ble de også laget i tre. Kisten ble ført i prosesjon til gravstedet.

Der utførte en prest det såkalte “åpning av munnen-ritualet”, hvor han berørte den dødes øyne, munn, ører og nese. Det skulle gjenopplive den avdøde slik at han eller hun kunne bruke sansene i det nye livet. Kisten ble nå brakt inn i graven, hvor den ble plassert i en steinsarkofag.

Med seg i graven fikk den avdøde utstyret som var brukt i balsameringsprosessen. Egypterne mente at alt som hadde berørt liket inneholdt deler av personen. Deretter ble inngangen til graven lukket og forseglet.

Mumier ble legemiddel

Fra 1100-tallet og helt frem til 1600-tallet ble egyptiske mumier i stor stil knust og solgt i Europa som medisin mot alt fra migrene til magesår. Samtidig ble knust mumie også brukt til å fremstille malingen “egyptisk brun”. 

Da Napoleon erobret Egypt på slutten av 1700-tallet, avsluttet han felttoget med å ta to mumiehoder med seg hjem i kofferten, et til seg selv og et til hustruen Josefine. 

I 1800-tallets England ble egyptiske dyremumier en utbredt ingrediens i gjødsel. Ett tonn gjødsel kunne inneholde 18 000 knuste kattemumier.

Les mer

Emily Teeter: Before the Pyramids, Oriental Institute Museum Publications 33, 2011 Gaëlle Bréand: The Corpus of Pre-Firing Potmarks from Adaïma, British Museum Studies in Ancient Egypt and Sudan 13, 2009

Kanskje du er interessert i