Soltørkede lik var mumienes forløpere
Innbyggerne i oldtidslandsbyen Adaima tørket sine døde i sanden for å gjøre dem klar til dødsriket. Ritualet ble starten på egypternes balsameringer.
Den varme ørkensanden ble utnyttet til å tørke liket før begravelsen.
For mer enn 5000 år siden la foreldrene sitt avdøde spedbarn til hvile i leirkrukken. Kjærlig har de plassert armene og beina slik at gutten ligger i fosterstilling, og de har sikret seg at fingrene berører munnen.
Rundt halsen har de gitt ham en malakittstein – egypternes magiske symbol som skal hjelpe ham på den videre ferden mot livet i det hinsidige.
Til slutt har foreldrene plassert leirkrukken med liket slik at barnets ansikt vender mot vest, mot solnedgangen, der egypterne mener at dødsriket er.
Liket av den rundt seks måneder gamle gutten er funnet på en gravplass ved oldtidslandsbyen Adaima på den østlige bredden av Nilen, nær Luxor.
Funnet ble gjort av franske forskere fra instituttet for orientalsk arkeologi, og er et av de tidligste eksemplene på gravritualene som senere ble utviklet til perfeksjon i faraoenes Egypt.
Det som har fascinert forskerne mest, er at liket er mumifisert før begravelsen.
Den tørre ørkensanden og varmen fra solen har tørket guttens kropp slik at den har holdt seg i flere tusen år.
Den intakte kroppen skulle sikre spedbarnets overgang til et evig liv i det hinsidige.
Gutten fra Adaima er langt ifra den eneste som fikk en omsorgsfull begravelse. Til sammen har de franske arkeologene funnet mer enn tusen barnegraver utenfor oldtidslandsbyen.
De fleste barn ble begravd med armringer av kobber som skulle helbrede sykdommer.
De første sporene av Egypt
Gjennom 400 år, fra rundt 3400 f.Kr. til 3000 f.Kr, begravde innbyggerne i Adaima barna sine på en egen gravplass som var atskilt fra de voksnes.
Barnegravene stammer fra Egypts predynastiske periode – da områdene langs Nilen ennå ikke var samlet i ett stort rike regjert av en farao.
Det tidlige Egypt ligger i historiens mørke, ettersom innbyggerne ikke etterlot seg skriftlige kilder. Kunnskapen vi har i dag, stammer derfor hovedsakelig fra gravplasser som dem i Adaima.
Gravene her viser at innbyggerne allerede for 5400 år siden hadde begynt å mumifisere sine døde, og at de hadde utviklet troen på et liv etter døden – den troen som senere ble statsreligion under faraoene.
Adaima hørte til et mindre kongerike, og var en travel landsby befolket av tilflyttede nomader.
Langvarig tørke i Nord-Afrika hadde tvunget dem til å endre livsstil fordi beiteområdene deres forsvant. I stedet søkte de til Nilens fruktbare bredder og ble fastboende.
I dette nye samfunnet kom de før så isolerte stammene i daglig kontakt med hverandre.
Skikkene deres blandet seg, og under disse omstendighetene oppsto nye tradisjoner og begravelsesritualer.
Utviklingen av mumifisering
Ikke langt fra landsbyen fant arkeologene allerede på begynnelsen av 1900-tallet to store gravplasser.
En vestlig, hovedsakelig for voksne, og en østlig, som var reservert barn under tolv år.
Etter at barnelikene var soltørket og mumifisert, brakte familiene dem til den østlige kirkegården, der noen av likene ble svøpt i sivmatter og lagt i et hull som ble dekket med flere sivmatter.
Oppå disse la familien offergaver. Andre lik ble plassert i krukker sammen med offergavene.
Krukkene er laget av brent leire og ble etter all sannsynlighet tatt fra husholdningen når begravelsen skulle finne sted. Frem til da var krukkene blitt brukt til matlaging eller oppbevaring.
Mengden offergaver varierer fra grav til grav, forteller arkeologen Béatrix Midant-Reynes. Hun var leder av de siste utgravningene i Adaima, som ble avsluttet i år 2005:
«På den østlige gravplassen var mange barn lagt i leirkrukker uten noe annet utstyr, eller bare med noen få biter keramikk», forklarer hun.
Noen av barna fikk rike gaver med i graven. De vanligste gravgavene er små malakittsteiner som er plassert på barnas bryst og panne for å beskytte mot onde ånder.
Enkelte barn har også fått kobberarmbånd, perler av elfenbein, krukker med frukt og utskårne dyrefigurer med seg i graven, alt sammen for å gjøre livet i dødsriket mer behagelig.
«En av konklusjonene vi kom frem til ved å studere begravelsesritualene ved Adaima, var at det ble avholdt begravelser enten med eller uten seremoni», forteller Béatrix Midant-Reynes, og konstaterer at noen av begravelsene tydeligvis ble arrangert for å bli sett.
Gravene bærer preg av at den avdøde, offergavene og begravelsesutstyret er blitt plassert i spesielle, rituelle posisjoner som har hatt betydning for familien og de pårørende som deltok i begravelsesritualet.
Mange av barna er for eksempel begravd i «fosterstilling».
Da er fingrene plassert slik at de berører munnen, mens føttene deres peker mot nord og hodet mot sør – i retning av den livgivende Nilens utspring.
Liggende på sin venstre side har de utsikt mot vest og solnedgangen, som allerede for 5400 år siden symboliserte døden og dødsriket.
Mumiene så mot dødsriket. De døde barna ligger på venstre side med ansiktet mot vest, der solen går ned. For egypterne var den nedadgående solen et symbol for døden.
Den balsamerte foten
Utgravningene i Adaima, som ble avsluttet i 2005, gir fortsatt arkeologene ny innsikt i de tidlige egypternes liv og hverdag, og avslører detaljer om innbyggernes helse.
Også gravene på den vestre gravplassen, som var forbeholdt voksne, har gitt overraskende innsikt.
Her fant nemlig arkeologene en dobbeltgrav med det som kan ha vært det tidligste eksempelet på balsamering:
«Det vi fant i grav S24 gjorde at vi måtte tenke nytt. Foten på en av de to avdøde var viklet inn i et klede, muligens av lin».
Innpakningen av foten minner om den avsluttende fasen i den senere balsameringsprosessen, som ble praktisert på faraoenes tid, der de døde etter en lengre behandling ble pakket inn i smale strimler av linstoff.
De franske arkeologene mener derfor at det kan være snakk om det eldste kjente eksempelet på en balsamering.