Hvorfor var graven urørt?
Om ettermiddagen 26. november 1922 befant Howard Carter seg i en situasjon som trygt kan kalles alle arkeologers drøm.
Få sekunder tidlig-ere hadde han banket hull i det gjenmurte inngangspartiet til et hittil ukjent gravkammer i Kongenes dal – de gamle egyptiske kongenes gravområde.
Forsiktig stakk han et stearinlys inn gjennom hullet: «Ser du noe?» kom det fra en ivrig lord Carnarvon. Den britiske rikmannen hadde finansiert utgravningen. «Ja. Vidunderlige ting», stammet Carter.
Den britiske arkeologen hadde gravd i dalen i mange år, fast overbevist om at den fortsatt skjulte uoppdagede kongegraver, til tross for utallige påstander om det motsatte. Funnet var derfor en personlig triumf for Carter.
Undersøkelsene av graven avslørte at den tilhørte en så godt som ukjent konge ved navn Tutankhamon. Han ble farao bare ti år gammel i 1333 f.Kr.
Skattene i graven overgikk alt arkeologene hittil hadde sett. Like overraskende var det at hele denne herligheten hadde fått ligge i fred i mer enn 3200 år.
Allerede i oldtiden hadde gravrøvere ribbet alle de omtrent 60 andre – og langt større – gravene i Kongenes dal for alt som fantes av verdi.
Årsaken til at Tutankhamons grav ikke led samme skjebne var at etterfølgerne hans hadde slettet barnekongens navn fra både tempelinskripsjoner og offisielle annaler.
Også gravrøverne glemte Tut
Den brutale fremferden skyldtes ifølge forskernes teori at forgjengeren, farao Aknaton, få år før Tutankhamon besteg tronen hadde gjort solskiven, Aton, til riksgud på bekostning av de tradisjonelle gudene.
Selv om Tutankhamon gjeninnførte de gamle gudene, fikk også han unngjelde for Aknatons synder. Nettopp det ble Howard Carters lykke, for også gravrøverne glemte med tiden at kongen hadde eksistert og lå i gravdalen.
Tutankhamons grav gikk ikke helt fri. Under utgravningen fant Carter spor etter innbrudd begått få år etter at graven sto ferdig. Røverne hadde slått hull i de gjenmurte inngangene, og ifølge Carters anslag blant annet stjålet 60 prosent av smykkene i graven.
Deretter forseglet dalens vakter inngangene og dekket til trappen ned til graven med jord. Noen mener at den aller siste røveren i graven var Carter selv.
I hvert fall har gjenstander fra Tutankhamons grav dukket opp rundt omkring i verden, selv om Carter angivelig overlot hele skatten til egypterne.
17. februar 1923 brøt Howard Carter gjennom den gjenmurte inngangen til selve gravkammeret, der Tutankhamons steinsarkofag sto.
Sarkofagen var plassert inne i fire forgylte trekister.
Den ytterste kisten var fem meter lang og fylte så godt som hele kammeret.
Hvordan døde kongen?
Jaktulykke, sykdom eller drap? Teoriene om Tutankhamons død har vært mange. Howard Carter, som fant mumien, var den første til å undersøke det over 3200 år gamle liket.
Den britiske arkeologen var imidlertid mest interessert i skattene kongen hadde fått med seg i graven.
Mumien satt helt fast i et tykt lag harpiks og olje, som balsamereren i sin tid hadde helt ut over liket, og for å få kongens jordiske rester ut av kisten skar arkeologen av både armer, bein og hode. I alt endte faraoen i 13 stykker.
I de neste tiårene ble mumien bare undersøkt to ganger, uten at det har ført til klare svar.
Men for få år siden bestemte Egypts daværende sjefarkeolog, Zahi Hawass, at gåten om kongens liv og død skulle løses en gang for alle med tidens nyeste teknikk: CT-skanninger og DNA-analyser.
Det endelige resultatet av de mange undersøkelsene ble offentliggjort i 2010, og avsluttet nesten hundre år med spekulasjoner.
Tutankhamon ble ikke drept
En av hovedmistankene gikk ut på at Tutankhamon ble drept. Røntgenbilder av kongens hodeskalle hadde i 1968 avslørt en skade som kunne tyde på at Tutankhamon hadde fått et dødelig slag mot bakhodet.
Flere forskere mente derfor at han enten var blitt myrdet, eller at skaden var oppstått under et fatalt fall fra kongens stridsvogn.
Sistnevnte teori ble understøttet av det faktum at mumien også hadde et brudd på venstre lårbein.
Ved hjelp av CT-skanninger slo forskergruppen til Hawass imidlertid fast at skadene i hodet måtte ha oppstått da liket ble balsamert.
Forskerne kom til en annen konklusjon når det gjaldt bruddet i venstre lårbein. Alt tydet på at denne skaden hadde oppstått mens kongen var i live.
Og ettersom vevet rundt bruddet ennå ikke var begynt å hele, måtte det være brukket bare noen dager før kongen døde. Skanningene avslørte også at venstre kne var ute av ledd.
De to beinskadene blåste liv i gamle teorier om at Tutankhamon døde av et fall fra stridsvognen. Forskerne var imidlertid skeptiske, fordi en slik ulykke burde ha gitt skader over hele kroppen.
Malaria og innavl tok livet av kongen
Da forskerne undersøkte kongens føtter, fant de imidlertid en mulig forklaring på beinskadene. Skanninger avslørte massivt tap av beinmasse i venstre fot.
Ifølge forskerne skyldtes lidelsen sannsynligvis Köhlers sykdom, som får beinmassen til å smuldre bort.
Sykdommen er arvelig og kan være et resultat av innavl. Folk som lider av Köhlers sykdom faller ofte, og det kan være årsaken til kongens beinbrudd.
Uansett kunne ikke beinbruddet i seg selv ha tatt livet av kongen. Først da forskerne undersøkte faraoens beinmarg, fant de den mest sannsynlige morderen.
Her skjulte det seg nemlig DNA fra malariaparasitter, og nærmere undersøkelser avslørte at kongen var infisert med en av de mest dødelige variantene, kalt Malaria tropica.
Uansett hvor Tutankhamon har tilbrakt sine siste timer kan de ikke ha vært behagelige.
Kongen har sannsynligvis måttet tåle både skjelvinger og høy feber, mens en kombinasjon av malaria, svekket immunforsvar og et komplisert beinbrudd ubønnhørlig tappet livet ut av historiens mest berømte farao.
I 2005 CT-skannet Hawass og forskere Tutankhamon. Få år senere klarte de også å trekke ut kongens DNA.
Hvem var han sønn av?
Egypts sjefarkeolog, Zahi Hawass, strålte av stolthet da han på en pressekonferanse i 2010 kunne annonsere at det internasjonale forskerteamet hans nå visste hvem Tutankh-amon var sønn av.
I tre år hadde eksperter bokstavelig talt gravd seg dypt inn i beinmargen på Tutankhamon og ti andre kongelige mumier i håp om å finne brukbart DNA.
Noen av mumiene hadde forskerne allerede med sikkerhet identifisert. Det gjaldt for eksempel farao Amenofis 3, som regjerte Egypt 20 år før Tutankh-amon kom på tronen.
Om andre av mumiene visste forskerne bare at de stammet fra tiden rundt barnekongens styre. En av de mest gåtefulle var en mumie funnet i grav KV55 i Kongenes dal.
Navnet på mumiens kiste var skåret vekk, som om noen hadde forsøkt å skjule mumiens identitet.
Da forskerne sammenlignet DNA fra mumien med arvestoff fra Amenofis 3., fikk de et forbløffende resultat – den døde var med 99 prosent sikkerhet sønn av Amenofis 3.
Resultatet gjorde det mulig å sette både navn og ansikt på den hittil navnløse mumien.
Mannen i grav KV55 kunne bare være Aknaton – faraoen som få år før Tutankhamon besteg tronen hadde satt Egypt på hodet ved å kaste de tradisjonelle gudene på dør og gjøre solguden Aton til landets eneste gud.
Og da forskerne sammenlignet KV55-mumiens DNA med Tutankhamons, falt de siste brikkene på plass: De var far og sønn.
Videre undersøkelser avslørte imidlertid nok en overraskelse. Tutankhamons mor var ikke Aknatons førstehustru, den berømte Nefertiti.
I prosessen med å teste de ti mumiene fra Tutankhamons tid viste det seg at arvestoff fra mumien av en anonym kvinne fra Kongenes dal stemte helt overens med Tutankhamons DNA.
Videre analyser viste dessuten at det også matchet DNA fra Aknatons foreldre. Tutankhamons foreldre må altså ha vært bror og søster.
For forskerne var det et gjennombrudd da de fant ut hvem barnekongens foreldre var. Nå forsto de plutselig hvorfor de ikke hadde visst noe om kongen. Egypternes iver etter å utslette alt som hadde med Aknaton å gjøre, forplantet seg til sønnen hans.
Resultatet var at Tutankhamon også ble slettet fra historien – og gjemt og glemt i Kongenes dal.
Kartleggingen av Tutankhamons familierelasjoner kan forklare hvorfor han hadde dårlig helse og døde ung.
Som sønn av farao Aknaton og hans søster var risikoen for arvelige sykdommer og genetiske forstyrrelser stor.
Sannsynligvis er fotlidelsen hans, som langsomt åt opp knoklene, en konsekvens av kongelig innavl.
Kongen gjenoppsto fra de døde
Ut fra CT-skanninger klarte forskere i 2005 å rekonstruere Tutankhamons utseende. Undersøkelsene viste at kongen var rundt 170 centimeter høy og veide litt over 60 kilo.
Han var spedbygd, men det er ingenting som tyder på at han var underernært på dødstidspunktet.
Basert på skanninger av hodeskallen kunne forskerne også rekonstruere barnekongens ansiktstrekk i leire og silikon. Rekonstruksjonen viste en pen, ung mann med runde kinn og fyldige lepper.
Kongen hadde et svært langt bakhode. Statuetter av Tutankhamons søstre har også lange bakhoder, og flere forskere har derfor ment at det skyldtes at barnas hoder ble presset inn i denne formen fra de var helt små.
Undersøkelser av Tutankhamon viser imidlertid at hodefasongen trolig er medfødt. Samtidig kom forskerne frem til at kongen hadde ganespalte. Det skyldtes mest sannsynlig innavl i familien.