Fønikerne var et folkeslag som bodde i bystater rundt Middelhavets østlige kyst. Den fønikiske kulturen oppsto i området omkring dagens Libanon cirka 1200 f.Kr. og overlevde helt frem til 332 f.Kr., da Aleksander den store erobret de fønikiske byene.
Fønikerne var dyktige forretnings- og sjøfolk, og det var spesielt disse evnene som sikret dem suksess. De etablerte kolonier langs store deler av Middelhavet, hvor de hentet dyrebare varer fra.
Les mer om Fønikias storhet og fall her.
En varm sommerdag omkring år 600 f.Kr. stevner en liten gruppe skip ut fra en egyptisk havn i Rødehavet med retning mot sør.
Den egyptiske farao Neko 2. har besluttet å sende en ekspedisjon av gårde for å finne ut om det er mulig å seile rundt Afrika.
Målet med den høyst uvanlige ekspedisjonen er å finne en rute som kan utnyttes både strategisk og handelsmessig.
Til denne farefulle oppgaven har faraoen derfor valgt ut en helt egen besetning bestående av tidens absolutt beste sjøfarere: fønikiske sjømenn som har erfaring fra utallige seilaser på alle verdenshavene man kjente til på dette tidspunktet.
Skipene seiler sørover, runder Afrikas horn og fortsetter ned langs kysten forbi ekvator. Om høsten trekker de inn til kysten og slår leir for vinteren.
De sår medbrakt korn, og mens de venter reparerer de fartøyene slik at de er klar til neste sommer. Da kornet er modent, høster de og legger til sjøs igjen med de nye forsyningene.
Slik følger de kystlinjen rundt det store kontinentet helt til de etter tre år igjen når kjente farvann utenfor den nordafrikanske atlanterhavskysten. Kort etter seiler de inn gjennom Gibraltarstredet utenfor Spania og følger kysten tilbake til Egypt.
Solstilling ble beviset
Historien om fønikernes seiling rundt Afrika er beskrevet av den greske historikeren Herodot, som levde rundt 150 år senere.
«De fortalte at de på reisen rundt Libya (Afrika) hadde hatt solen på høyre hånd – ikke det at jeg trodde på det, men det var det mange som gjorde», hoverte Herodot.
Fønikernes beskrivelse av den omvendte solstillingen er imidlertid det sterkeste beviset for at deres historie er sann, og at de rent faktisk seilte helt rundt Afrika. På den tiden var det ingen rundt Middelhavet som kunne vite at solen på den nordlige halvkulen alltid vil gå sør om senit – altså til venstre, mens solen på den sørlige halvkulen alltid vil passere nord for den – altså til høyre.
Fønikerne kom altså rundt hele det afrikanske kontinentet, 2100 år før den portugisiske sjøfareren Vasco da Gama imponerte Europa med å gjøre det samme.
En øyevitneskildring fra fønikernes ekspedisjon ville ha vært uvurderlig i dag. Men som vanlig skrev ikke de gåtefulle fønikerne ned et ord om ekspedisjonen selv.
Fønikerne ble rike på snegler
Fønikerne utvant purpurfargen fra Murex-havsneglen.
Fønikerne fikk navnet fra den dyrebare purpurfargen de utvant fra havsnegler.
Navnet «fønikere» stammer fra gresk og betyr «de røde». Det henviser til purpurfargen som handelsfolket fra kysten av det nåværende Libanon eksporterte til hele Middelhavsregionen.
Fargestoffet, som ble utvunnet fra en liten havsnegle, ble særlig brukt til å farge stoff og klær. Fargen var svært ettertraktet og verd sin vekt i sølv. Fargen ble derfor symbol på rikdom og makt over hele Middelhavet.
Ifølge legenden ble fargen oppdaget av en gjeter som var ute med hunden sin i nærheten av byen Tyros.
Hunden tok en bit av en snegle og ble farget rundt munnen. Fønikerne kalte ikke seg selv for fønikere, de brukte betegnelsen kanaaneere.
Tvunget på havet
Fønikerne var alltid tett knyttet til havet.
Første gang det hemmelighetsfulle folket for alvor gjorde seg bemerket, var rundt 1200 f.Kr., da en rekke byer på østkysten av Middelhavet innledet et samarbeid som siden skulle gjøre dem til noen av de viktigste knutepunktene for handelen mellom øst og vest.
«Alle skip på havet og sjømennene om bord kom til deg og byttet varer.» Profeten Ezekiel om Fønikia
De tre mest betydelige fønikiske byene, Tyros, Sidon og Byblos, lå spredt på den smale kyststripen i det som i dag er Libanon, klemt inne mellom havet og fjellkjedene få kilometer inne i landet.
På den andre siden av fjellene hersket datidens to stormakter, hettitterriket i dagens Irak og egypterne i deres mektige Nilrike, og da landbruksjorden i fønikernes områder ikke lenger var tilstrekkelig til den voksende befolkningen, måtte fønikerne i stedet vende seg mot havet.
Fønikerne skrev svært sjelden om seg selv. Til gjengjeld har arkeologer funnet mange fønikiske stenrelieffer som bærer vitnesbyrd om deres eventyrlige liv på havet.
Det lille området kalt Fønikia var ikke det frodigste, men det bød på en rekke etterspurte råvarer som sedertre fra de store skogene i fjellene og purpurfarge fra havsnegler.
Og sammen med en høyt utviklet produksjon av tekstiler, ornamenterte metallvarer, glass og keramikk dannet de fundamentet for at fønikerne kunne bygge opp et handelsnettverk som kom til å gå langt utover den hittil kjente verdens grenser.
Er du interessert i historiske sivilisasjoner? Da kan du også lese vår artikkel om aztekerne.
Middelhavets beste sjøfolk
Fønikernes spesielle beliggenhet og deres stadig truede eksistens tvang det lille folkeslaget til å utnytte all sin tekniske oppfinnsomhet og åndelige reserver i kampen for overlevelse.
De utviklet seg blant annet til å bli Middelhavets beste skipsbyggere.
Mest kjent ble fønikerne for sine store fraktskip, som gikk under navnet «badekarene» på grunn av den avrundete formen skipene hadde.
De store sedertreskogene i Libanon ble en gullgruve for fønikerne, som eksporterte treet til alle nabolandene. Her ses et fønikisk skip med trestammer (gul pil) på slep.
Treskipene kunne være opptil 30 meter lange og seks–sju meter i bredden. De største kunne frakte nærmere 50 tonn gods og var ideelle til langfart.
De ble drevet frem av et stort firkantet seil og kunne komme opp i en gjennomsnittsfart på 2–3 knop, og med god vind kunne de forflytte seg 150 km på en enkelt dag.
Forstavnen på de fønikiske skipene var alltid utsmykket med en liten figur som skulle beskytte skipet mot hav-uhyrer og monstre.
Samtidig utviklet fønikerne en hurtiggående krigs-galei som var lang og smal og hadde to rader med benker til roerne. Besetningen på de lynraske galeiene hang normalt krigsskjoldene utenpå skipsiden – akkurat som de langt senere vikingene i Norden gjorde.
Fønikia blir handelsimperium
De fønikiske handelsskipene dukket snart opp i horisonten overalt i Middelhavet.
Ifølge Herodot pleide de fønikiske handelsreisende å legge varer på stranden når de kom til fremmede kyststrøk. Etterpå gikk de om bord i skipene igjen og tente bål med sterk røyk.
Lokalbefolkningen ville så komme ned til stranden og legge gull ved varene, før de forsvant igjen. Deretter seilte fønikerne inn til kysten for å se nærmere på gullet.
«Hvis de mente at gullet var et passende bytte for varene, tok de det med seg. Hvis ikke gikk de om bord i skipene igjen og ventet. Så kom de lokale tilbake på ny og la mer gull ved siden av varene helt til det var nok.»
Det var slik de første kontaktene ble skapt, og snart ble de seilende kremmerne kjent over hele Middelhavet, og de fønikiske byene hjemme i Fønikia begynte å tjene enorme summer.
«Alle skip på havet og sjømennene om bord kom til deg og byttet varer; menn fra Persia, Lydia og Put gjorde tjeneste i din hær og kastet glans over deg», skriver profeten Esekiel i Det gamle testamentet.
Fønikerne oppfant alfabetet
Fønikerne trengte en enkel måte å notere sine kjøp og salg på. De fant derfor opp alfabetet – dog uten vokaler. Våre dagers alfabet er utviklet fra dette.
Alfabet på 22 tegn
Det mest varige preget som fønikerne satte på verden, var skriftspråket deres.
Fønikisk er en videreutvikling av primært egyptisk.
Fønikerne foretok imidlertid den genistrek å koke egypternes myriader av tegn ned til bare 22 bokstaver – ett tegn for hver konsonant.
Det forenklede skriftspråket var som skapt for livet som mobil sjøfartsnasjon. Det gjorde det blant annet lettere å føre oversikt over kjøp og salg som ble inngått på de lange sjøreisene.
Flere av folkeslagene som fønikerne kom i kontakt med, lot seg med tiden inspirere av fønikernes fleksible alfabet.
Arameisk assimilerte fønikernes konsonantsystem og utvidet det med noen ekstra tegn for vokaler. Arameisk ble senere et viktig grunnlag for utviklingen av det arabiske alfabetet.
Grekerne hadde også sett den fønikiske skriften på veggen. De tok derfor snart i bruk fønikernes metode med sitt eget tegnbaserte alfabet – også med tillegg av vokaler.
Via latin, som er både direkte og indirekte avledet av gresk, endte fønikernes både pragmatiske og geniale oppfinnelse som en naturlig del av språket vårt i dag.
Etter hvert som handelsrutene ble stadig lengre og til slutt strakte seg helt fra Fønikia i øst til Spania i vest, innså fønikerne at det var nødvendig for dem å ha faste støttepunkter langs Middelhavskysten.
Derfor grunnla de kolonien Kition på Kypros rundt 820 f.Kr., og her fantes det store kobberforekomster.
Men øya var også et viktig springbrett vestover. Kition ble derfor en av de første av flere enn 300 kolonier og handelsstasjoner som fønikerne anla rundt Middelhavet i løpet av de kommende århundrene.
De fønikiske sjøfolkene hentet dyrebare råstoffer flere tusen kilometer fra hjemlandet.
Fønikerne kontrollerte Middelhavet
De fønikiske sjøfolkene hentet dyrebare råstoffer flere tusen kilometer fra hjemlandet.
Fønikia var moderland
Den fønikiske ekspansjonen begynte rundt 1200 f.Kr. i Fønikia – dagens Libanon. Herfra seilte de ut for å utforske Middelhavet og grunnlegge kolonier.
Kartago ble en stormakt
Rundt år 800 f.Kr. grunnla fønikerne kolonien Kartago, som med tiden ble områdets stormakt. Det ble derfor Kartago som tok opp kampen med grekerne og romerne.
Det spanske fønikia
Fønikerne anla noen av sine viktigste kolonier i Spania. Her utvant de enorme mengder sølv og kobber.
Handel med Øst-Afrika
Via Egypts havner i Rødehavet kunne fønikerne hente varer i bl.a. Somalia.
Handel med Egypt
Fønikerne hadde et nært forhold til egypterne, som blant annet importerte store mengder fønikisk tre.
Handel med Vest-Afrika
Langs Afrikas vestkyst lå det flere små fønikiske kolonier.
Tinn fra England
Rundt år 500 f.Kr. seilte fønikerne helt opp til England etter tinn.
Grekerne og romerne hatet fønikerne
Både romerne og grekerne ble med tiden fønikernes innbitte konkurrenter. Det resulterte til slutt i utbruddet av en «verdenskrig».
Navigerte etter Polarstjernen
Men fønikernes suksess hadde ikke kommet gratis. Deres mange ekspedisjoner ut på Middelhavets to en halv millioner km2 store havflate, som til å begynne med var mer ukjent for dem enn månens overflate for oss, kostet utvilsomt utallige skipsbesetninger livet.
De fønikiske skipene var lastet med varer som bare de færreste hadde sett før. Men fønikerne avslørte sjelden hvor varene ble hentet. Selv når fønikerne beskrev sine lange reiser, var beskrivelsene så vage at det var umulig for andre å gjette seg til hvor de hadde vært.
For å begrense risikoen for å seile seg vill holdt fønikerne seg som regel langs kysten.
Dermed ble det lettere å finne veien, og de unngikk farene ute på åpent hav. Men ofte var fønikerne likevel nødt til å forlate den trygge kysten når de for eksempel skulle til Sicilia eller Kypros i rom sjø – en seilas som kunne ta mange dager og netter.
At fønikerne gikk for å være store sjømenn i samtiden, skyldtes i særlig grad at de lærte seg å seile om natten, for det krevde kjennskap til stjernehimmelen.
Mange forskere mener derfor at fønikerne var de første til å navigere etter Polarstjernen. Det understøttes av at stjernen i antikken gikk under det greske navnet phoinike – et navn som refererer til det greske ordet for fønikerne, phoinikes.
Fønikerne vs. grekerne
Ved slutten av 800-tallet f.Kr. hadde fønikerne anlagt faste kolonier langs hele kysten av Nord-Afrika, på Sicilia, Sardinia og ikke minst i Spania.
Her var den viktigste fønikiske kolonien Gadir, det som i dag er Cádiz sørvest i Spania. Kolonien, som lå like utenfor Gibraltar – eller Herakles’ søyler, som stedet var kjent som i antikken – utviklet seg med tiden til å bli en storslått by.
Byens suksess skyldtes at den ikke bare ble utskipningshavn for Spanias store mengder kobber og sølv, men også at den med sin plassering kontrollerte de atlantiske seilrutene og våket over innseilingen til Gibraltarstredet, sammen med kolonien Lixus på den afrikanske siden.
På den måten kunne fønikerne stenge det vestlige Middelhavet for konkurrentene. Det gjaldt særlig for grekerne, som fønikerne fra slutten av 700-tallet f.Kr. hadde hatt et koloniseringskappløp med.
De greske utvandrerne konsentrerte seg imidlertid i begynnelsen primært om Sør-Italia og Sicilia. På Sicilia førte det til jevnlige konflikter mellom de greske og fønikiske kolonistene, som endte med at grekerne omkring 580 f.Kr. prøvde helt å fortrenge fønikerne fra øya.
De fønikiske koloniene hadde problemer med å holde de aggressive grekerne unna.
Koloniene var opprettet med tanke på handel – ikke krig. Og de fønikiske koloniene kunne ikke lenger håpe på hjelp hjemmefra. Hjemme hadde den ny-babylonske kong Nebukadnesar nemlig rullet inn i Fønikia med en overveldende hær og truet nå kolonienes moderbyer.
Men så kom det plutselig inn en ny spiller i kampen om Sicilia – den fønikiske kolonien Kartago.
Kartago blir stormakt
Akkurat som flere av de andre fønikiske byene ble Kartago grunnlagt av den fønikiske byen Tyros på 800-tallet f.Kr. Kolonien lå i det som i dag er Tunisia og fikk navnet «Qart Hadasht» (Kartago), som betydde «den nye byen».
I løpet av århundrene som fulgte, vokste byen raskt i både størrelse, innflytelse og ikke minst rikdom.
I motsetning til de andre fønikiske koloniene hadde Kartago aldri basert seg på hjelp fra moderbyene hjemme i Fønikia, men planmessig bygget opp egne stridskrefter bestående av leiesoldater.
Byen var derfor sterk nok til å overta de fønikiske moderbyenes beskyttende roller i det vestlige Middelhavet.
I de neste århundrene bølget kampen om det strategisk viktige Sicilia derfor frem og tilbake mellom grekerne og kartagerne – men uten endelig resultat.
Selv om Kartago på mange områder var mer krigersk enn de fønikiske moderbyene, fortsatte byen også med å utvide handelsimperiet.
Samtidig med kampene mot de inntrengende grekerne økte byen derfor også sin kontroll med handelen i det vestlige Middelhavet. Den nye stormakten hadde imidlertid enda større ambisjoner.
Fønikerne åpnet Afrika
Rundt år 500 f.Kr. dro to store oppdagelsesekspedisjoner ut fra Kartago for å finne nye kilder til rikdom. Den ene av dem ble ledet an av byens kong Hanno, som førte skipene sine ned langs vestkysten av Afrika i jakten på gull.
Det afrikanske kontinentet ble utforsket av fønikerne både til lands og til vanns.
De kom trolig ikke så mye lenger ned enn ekvator, utenfor det som i dag heter Gabon. Men de hadde en begivenhetsrik tur, skal vi dømme etter beskrivelsen som Hanno selv fikk hogd inn i en stolpe da ekspedisjonen kom hjem til Kartago.
I teksten forteller Hanno blant annet hvordan ekspedisjonen la til på en øy med en liten innsjø der det gikk noen merkelige ville menn rundt.
«De hadde hårete kropper, og tolkene kalte dem ‘gorillaer’. Vi forfulgte dem, men vi greide ikke å fange noen av mennene. Alle sammen slapp unna ved å klatre opp langs bratte skråninger og forsvare seg med steiner. Men vi fanget tre kvinner som bet og klorte på vokterne og nektet å bli med oss. Derfor drepte vi dem og flådde skinnene av dem og brakte dem med tilbake til Kartago.»
I dag er det ingen som kan si med sikkerhet om dette faktisk var gorillaer, eller om det var for eksempel pygmékvinner kartagerne slaktet. Men da zoologene skulle plassere de største afrikanske primatene i sine systemer, ga de dem ganske enkelt det navnet Hanno nevnte i sin eventyrlige beretning.
Omtrent samtidig beskriver den kartagiske kaptein Himilco sin reise til det forskerne i dag mener må ha vært De britiske øyer.
Han forteller om sjøuhyrer og andre ubehageligheter på reisen – trolig for å skremme greske rivaler fra å ta turen selv. Formålet med reisen var nemlig å åpne en rute som kunne sikre Kartago nye forsyninger av tinn.
Slutt for fønikiske kremmere
Kartago dominerte havet frem til år 241 f.Kr., da byen led det første nederlaget overfor Middelhavets nye, sterke makt, Roma, i den første punerkrigen. Nederlaget medførte at Kartago måtte avstå Sicilia og Sardinia.
«For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.» Cato den eldre, romersk senator
I 218 f.Kr. tørnet de to stormaktene igjen sammen, noe som førte til at Kartago mistet kontrollen med Spania, men byen var fremdeles svært mektig.
Da den romerske senatoren Cato den eldre besøkte Kartago 60 år senere, ble han så overbevist om at byen fortsatt utgjorde en trussel mot Roma, at han siden avsluttet alle sine taler i det romerske senatet med ordene: «For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.»
I året 146 f.Kr. fikk Cato omsider viljen sin, da en stor romersk hær jevnet Kartago fullstendig med jorden og dermed satte siste punktum i den eventyrlige historien om de gåtefulle fønikerne – havets herskere.
