Fønikerne – Middelhavets herskere

En varm sommerdag omkring år 600 f.Kr. stevner en liten gruppe skip ut fra en egyptisk havn i Rødehavet med retning mot sør.

Den egyptiske farao Neko 2. har besluttet å sende en ekspedisjon av gårde for å finne ut om det er mulig å seile rundt Afrika.

Målet med den høyst uvanlige ekspedisjonen er å finne en rute som kan utnyttes både strategisk og handelsmessig.

Til denne farefulle oppgaven har faraoen derfor valgt ut en helt egen besetning bestående av tidens absolutt beste sjøfarere: fønikiske sjømenn som har erfaring fra utallige seilaser på alle verdenshavene man kjente til på dette tidspunktet.

Skipene seiler sørover, runder Afrikas horn og fortsetter ned langs kysten forbi ekvator. Om høsten trekker de inn til kysten og slår leir for vinteren.

De sår medbrakt korn, og mens de venter reparerer de fartøyene slik at de er klar til neste­ sommer. Da kornet er modent, høster de og legger til sjøs igjen med de nye forsyningene.

Slik følger de kystlinjen rundt det store kontinentet helt til de etter tre år igjen når kjente farvann­ utenfor den nordafrikanske atlanterhavskysten. Kort etter seiler de inn gjennom Gibraltarstredet utenfor Spania og følger kysten tilbake til Egypt.

De tre mest betydelige fønikiske byene, Tyros, Sidon og Byblos, lå spredt på den smale kyststripen i det som i dag er Libanon, klemt inne mellom havet og fjellkjedene få kilometer inne i landet.

På den andre siden av fjellene hersket datidens to stormakter, hettitterriket i dagens Irak og egypterne i deres mektige Nilrike, og da landbruksjorden i fønikernes områder ikke lenger var tilstrekkelig til den voksende befolkningen, måtte fønikerne i stedet vende seg mot havet.

Det lille området kalt Fønikia var ikke det frodigste, men det bød på en rekke etterspurte råvarer som sedertre fra de store skogene i fjellene og purpurfarge fra havsnegler.

Og sammen med en høyt utviklet produksjon av tekstiler, ornamenterte metallvarer, glass og keramikk dannet de fundamentet for at fønikerne kunne bygge opp et handelsnettverk som kom til å gå langt utover den hittil kjente verdens grenser.

Er du interessert i historiske sivilisasjoner? Da kan du også lese vår artikkel om aztekerne.

Treskipene kunne være opptil 30 meter lange og seks–sju meter i bredden. De største kunne frakte nærmere 50 tonn gods og var ideelle til langfart.

De ble drevet frem av et stort firkantet seil og kunne komme opp i en gjennomsnittsfart på 2–3 knop, og med god vind kunne de forflytte seg 150 km på en enkelt dag.

Forstavnen på de fønikiske skipene var alltid utsmykket med en liten figur som skulle beskytte skipet mot hav-uhyrer og monstre.

Samtidig utviklet fønikerne en hurtiggående krigs-galei som var lang og smal og hadde to rader med benker til roerne. Besetningen på de lynraske galeiene hang normalt krigsskjoldene utenpå skipsiden – akkurat som de langt senere vikingene i Norden gjorde.

Etter hvert som handelsrutene ble stadig lengre og til slutt strakte seg helt fra Fønikia i øst til Spania i vest, innså fønikerne at det var nødvendig for dem å ha faste støttepunkter langs Middelhavskysten.

Derfor grunnla de kolonien Kition på Kypros rundt 820 f.Kr., og her fantes det store kobberforekomster.

Men øya var også et viktig springbrett vestover. Kition ble derfor en av de første av flere enn 300 kolonier og handelsstasjoner som fønikerne anla rundt Middelhavet i løpet av de kommende århundrene.

For å begrense risikoen for å seile seg vill holdt fønikerne seg som regel langs kysten.

Dermed ble det lettere å finne veien, og de unngikk farene ute på åpent hav. Men ofte var fønikerne likevel nødt til å forlate den trygge kysten når de for eksempel skulle til Sicilia eller Kypros i rom sjø – en seilas som kunne ta mange dager og netter.

At fønikerne gikk for å være store sjømenn i samtiden, skyldtes i særlig grad at de lærte seg å seile om natten, for det krevde kjennskap til stjernehimmelen.

Mange forskere mener derfor at fønikerne var de første til å navigere etter Polarstjernen. Det understøttes av at stjernen i antikken gikk under det greske navnet phoinike – et navn som refererer til det greske ordet for fønikerne, phoinikes.

Byen var derfor sterk nok til å overta de fønikiske moderbyenes beskyttende roller i det vestlige Middelhavet.

I de neste århundrene bølget kampen om det strategisk viktige Sicilia derfor frem og tilbake mellom grekerne og kartagerne – men uten endelig resultat.

Selv om Kartago på mange områder var mer krigersk enn de fønikiske moderbyene, fortsatte byen også med å utvide handelsimperiet.

Samtidig med kampene mot de inntrengende grekerne økte byen derfor også sin kontroll med handelen i det vestlige Middelhavet. Den nye stormakten hadde imidlertid enda større ambisjoner.

De kom trolig ikke så mye lenger ned enn ekvator, utenfor det som i dag heter Gabon. Men de hadde en begivenhetsrik tur, skal vi dømme etter beskrivelsen som Hanno selv fikk hogd inn i en stolpe da ekspedisjonen kom hjem til Kartago.

I teksten forteller Hanno blant annet hvordan ekspedisjonen la til på en øy med en liten innsjø der det gikk noen merkelige ville menn rundt.

«De hadde hårete kropper, og tolkene kalte dem ‘gorillaer’. Vi forfulgte dem, men vi greide ikke å fange noen av mennene. Alle sammen slapp unna ved å klatre opp langs bratte skråninger og forsvare seg med steiner. Men vi fanget tre kvinner som bet og klorte på vokterne og nektet å bli med oss. Derfor drepte vi dem og flådde skinnene av dem og brakte dem med tilbake til Kartago.»

I dag er det ingen som kan si med sikkerhet om dette faktisk var gorillaer, eller om det var for eksempel pygmékvinner kartagerne slaktet. Men da zoologene skulle plassere de største afrikanske primatene i sine systemer, ga de dem ganske enkelt det navnet Hanno nevnte i sin eventyrlige beretning.

Omtrent samtidig beskriver den kartagiske kaptein Himilco sin reise til det forskerne i dag mener må ha vært De britiske øyer.

Han forteller om sjøuhyrer og andre ubehageligheter på reisen – trolig for å skremme greske rivaler fra å ta turen selv. Formålet med reisen var nemlig å åpne en rute som kunne sikre Kartago nye forsyninger av tinn.

I 218 f.Kr. tørnet de to stormaktene igjen sammen, noe som førte til at Kartago mistet kontrollen med Spania, men byen var fremdeles svært mektig.

Da den romerske senatoren Cato den eldre besøkte Kartago 60 år senere, ble han så overbevist om at byen fortsatt utgjorde en trussel mot Roma, at han siden avsluttet alle sine taler i det romerske senatet med ordene: «For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.»

I året 146 f.Kr. fikk Cato omsider viljen sin, da en stor romersk hær jevnet Kartago fullstendig med jorden og dermed satte siste punktum i den eventyrlige historien om de gåtefulle fønikerne – havets herskere.