Det krevde at forskerne anla et perspektiv på hele 45 år. Det framgår av resultater som er utgitt i tidsskriftet Ancient Mesoamerica.
På den måten klarte de å få kalenderen til å passe med den såkalte synodiske perioden, den tiden det tar for en planet å vende tilbake til det samme punktet på himmelen.
Kasserte opprinnelig teori
819-dagerstellingen er en del av mayaenes komplekse kalendersystem, som består av flere mindre kalendere som ble utviklet for hundrevis av år siden i det førkolumbiske Mellom-Amerika.
Av de enkelte mindre kalenderne har 819-dagerstellingen utgjort en av ettertidens største gåter.
Den består av fire 819-dagers blokker som er knyttet til hver sin farge, og som forskerne i mange år trodde representerte de fire kompassretningene øst, vest, nord og sør.
På begynnelsen av 1980-tallet innså forskerne at antagelsen var feil.
Derimot tydet spor på at de 819 dagene var forbundet med de synodiske periodene for de synlige planetene i solsystemet: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Mayaene hadde nemlig ekstremt nøyaktige målinger av disse periodene.
Men det er først nå forskerne har klart å forklare nøyaktig hvordan planetenes sykluser passer sammen med 819-dagerstellingen.
Merkur har alltid vært lett: Den har en synodisk periode på 117 dager, og 117 går opp i 819 nøyaktig sju ganger.
Og forskerne har nå påvist at de andre synlige planetene også har en synodisk periode som passer nøyaktig til et antall sykluser i 819-dagerstellingen, hvis man har 20 sykluser – eller om lag 45 år – å rutte med.
Den synodiske perioden til Venus er 585 dager. Det vil si at planeten går sju runder i løpet av fem 819-dagerstellinger.
Mars har en synodisk periode på 780 dager. Det betyr 21 runder i løpet av 20 819-dagerstellinger.
Jupiter og Saturn er heller ikke utelatt. Jupiters synodiske periode på 399 dager gir 39 runder på 19 tellinger, og Saturns synodiske periode på 378 dager gir 13 runder på 6 tellinger.