Xenofons «Anabasis»
Xenofon (ca. 425–354 f.Kr.) var en gresk offiser og forfatter. Denne øyevitneskildringen stammer fra selvbiografien Anabasis, der Xenofon skriver om seg selv i tredje person. Verket er historiens første krigsreportasje.
Xenofon forlot Aten i år 401 f.Kr. for å søke lykken hos prins Kyros av Persia, og ble dermed dratt inn i prinsens opprørsforsøk mot kongen.
Den tredje dagsmarsjen var hard. Nordavinden blåste rett inn i ansiktet på folkene, skar som en kniv gjennom alt og gjorde dem stivfrosne. Snøen var to meter høy, og mange av slavene og dyrene forsvant i den. Det samme gjorde rundt 30 av soldatene.
Det ble holdt fyr i bålene natten gjennom, for det var godt med trær i skogene der man slo leir, selv om de som kom sist hadde problemer med å finne trær.
De som kom først og hadde fyrt opp, ville ikke la de sist ankomne nærme seg bålene før de hadde avlevert litt av kornet sitt eller det andre de hadde med seg av mat.
Så alle delte litt av provianten sin med de andre. Når det ble tent bål, smeltet snøen, og det dannet seg enorme fordypninger helt ned til den faste grunnen.
Soldater som hadde mistet synet på grunn av snøblindhet eller hadde mistet tærne på grunn av forfrysninger, ble etterlatt.
Det lettet smerten i de snøblindes øyne hvis de holdt noe svart opp foran ansiktet mens de marsjerte, og det hjalp på føttene hvis man holdt seg i bevegelse og ikke sto stille, og hvis man tok sandalene av om natten.
Hvis man sov med sandalene på, skar remmene seg inn i kjøttet, og sålene frøs fast til føttene. Dette skjedde enda oftere da de gamle sandalene ble slitt ut, og man måtte flikke sammen et par nye av ugarvet lær fra hudene til oksene som ble slaktet underveis.
Krigerstamme ligger på lur
Soldatene kjente seg ikke utrygge med å slå leir i landsbyene. Husene var bygd under jorden. Inngangene lignet brønner, men ble bredere lenger nede. Det var gravd underjordiske tunneler til dyrene, som mennene kom ned til ved hjelp av stiger.
Inne i husene var det geiter, sauer, kyr og fjærkre med ungene sine. Det var også hvete, bygg, bønner og store krukker med byggvin.
Når man ble tørst, kunne man bare ta et strå og suge opp vinen. Det var en svært sterk vin, med mindre man blandet den med vann, men når man hadde vennet seg til den, var den ganske behagelig.
Leiesoldatenes ekspedisjon førte dem fra kysten av Egeerhavet (1) til Kunaxa (2) nord for Babylon, hvor det store slaget ble utkjempet. Herfra marsjerte de under stadige angrep nordover til den greske byen Trabzon (3), hvor de endelig kunne ta en hvil. Den grønne linjen markerer prins Kyros' territorium.
Nå fulgte en sjudagers marsj på 200 kilometer gjennom kalybernes land. De var den mest krigerske av alle stammene grekerne møtte på sin vei, og de kom i tett nærkamp med dem.
De bar skrittlange rustninger av lin, og i stedet for rustningsskjorter var de iført tykke, flettede taustumper. De beskyttet seg med leggskinner og hjelmer, og i beltet hadde de en kniv på størrelse med spartanernes daggert.
Med disse knivene skar de halsen over på de som lot seg overmanne. Deretter skar de hele hodet av og slepte det med seg mens de sang og danset. Så snart fiendene hadde mulighet for å se dem, viste de hodene frem. De var også bevæpnet med sju meter lange spyd.
De gjemte seg inne på boplassene sine, og først når grekerne hadde dratt forbi, snek de seg etter dem, ivrige etter å kaste seg ut i kamp. Alle husene deres lå omgitt av befestede stillinger, og de hadde samlet forsyninger innenfor forskansningene. Det betydde at grekerne ikke kunne ta noe fra dem, men måtte leve av det de hadde tatt tidligere.
Manipulert av guide
Grekerne kom nå til en elv som var over hundre meter bred. Deretter marsjerte de gjennom skyternes område, en fire-dagers marsj på hundre kilometer gjennom jevnt terreng. De kom til noen landsbyer der de gjorde holdt i tre dager og supplerte forsyningene.
En fire-dagers marsj og nye hundre kilometer førte dem til en stor og velstående by ved navn Gymnias. Landshøvdingen sendte grekerne en fører fra denne byen. Han hadde gitt mannen ordre om å lede dem gjennom et landområde der folkene var i krig med hans folk.
Da føreren ankom, sa han at han på fem dager kunne lede dem frem til et sted der de kunne se havet. Han sa også at han var klar til å la seg drepe hvis det skulle vise seg at han ikke greide det.
Så ledet han følget an, og da de hadde krysset grensen inn til fiendens område, oppfordret han dem til å brenne ned og ødelegge alt. Dermed gjorde han det klart at motivet for å vise grekerne vei ikke først og fremst var å hjelpe dem.
Havet redder grekerne
De kom til fjellet den femte dagen. Fjellet het Thekes. Da fortroppen nådde toppen og fikk øye på havet, brøt de ut i vill hoiing.
Xenofon og baktroppen hørte det og trodde at fortroppen ble angrepet av fiender. Fordi fiendtligsinnede innfødte hadde fulgt etter dem, hadde det vært nødvendig å anlegge et bakhold. En del hadde blitt drept og en god del tatt til fange.
Men da ropene ble høyere og kom nærmere, og da folkene ga seg til å løpe frem mot de ropende for så selv å gi seg til å rope, gikk det opp for resten at det måtte ha skjedd noe helt eksepsjonelt.
Derfor steg Xenofon til hest, og sammen med kavaleriet red han frem for å gi de andre sin støtte, men det gikk ikke lang tid før han hørte soldatene rope: «Havet! Havet!»
Etter en lang og utmattende marsj jublet grekerne da de nådde Svartehavet. Sikkerheten ventet i en gresk handelskoloni ikke langt unna.
Nå satte alle i å løpe, og baktroppen drev pakkdyrene og hestene frem så fort de kunne. Da de nådde toppen, ga de seg med gledestårer i øynene til å omfavne hverandre, soldater, generaler og kapteiner.
På en eller annens forslag ga de seg til å samle steiner og bygge en enorm varde. Oppå den plasserte de alle de ugarvede oksehudene, stavene og skjoldene de hadde erobret.
Føreren deres begynte å kutte skjoldene i biter og oppfordret de andre til å gjøre det samme. Men nå sendte grekerne ham tilbake og ga ham en av hestene sine, et sølvbeger og en persisk klesdrakt.
Han var spesielt interessert i ringene soldatene hadde på fingrene, og de ga ham ganske mange av disse. Føreren pekte så ut en landsby der de kunne slå leir, og viste dem hvilken vei som ville føre dem til makronenes land.
Så ble det kveld, og han forsvant ut i natten.
Etterskrift
Den vellykkede flukten til de 10 000 grekerne viser Perserrikets svakhet, og snart ser grekerne muligheten til å styrte supermakten.
På 350-tallet f.Kr. begynner Filip 2. av Makedonia å støtte destabiliserende krefter innenfor Perserrikets grenser. I 334 f.Kr. tar hans sønn, Aleksander den store, endelig en gresk hær inn i Perserriket.