Historiens vingesus blir fotnoter
Det er sjelden kjedelig når Oliver Stone kaster seg over historien. Både Platoon og Født 4. juli er medrivende antikrigsfilmer, og JFK, som handler om attentatet på John F. Kennedy, er en spennende konspirasjonsteori-thriller.
Historisk nøyaktighet må ofte vike for Stones egen politiske agenda, og det har gjort ham til en polariserende figur i Hollywood. Men underholdningen har vært satt i høysetet. Slik er det ikke i Alexander, som fikk tilnavnet Alexander den kjedelige i pressen.
Men filmen klarte likevel å skape strid. Spesielt skildringen av Alexanders homoseksuelle tendenser falt mange tungt for brystet. Flere kinoer i de amerikanske sørstatene nektet plent å vise filmen, og en gresk advokat truet med å saksøke Stone.
Debatten om Aleksander den stores seksualitet har rast i over hundre år. I dag er de fleste historikere enige om at han iallfall hadde et homoseksuelt forhold til evnukken Bagoas og muligens også et forhold til sin nære venn Hefaistion.
Samtidig hadde han også forhold til flere kvinner og var gift tre ganger. Hærføreren blir derfor ofte betraktet som bifil, men det er viktig å huske at våre seksuelle definisjoner ligger svært langt fra de gammelgreske. Det var ganske normalt å gifte seg med kvinner, men samtidig ha homoseksuelle forhold, spesielt tidlig i livet.
Der Stone mislykkes fullstendig, er når han gjør seksualiteten til en stor del av Aleksanders person og omdreiningspunkt for store deler av historien. I filmen er Aleksanders kone Roxane veldig sjalu på hans nære forhold til Hefaistion – men dette er tatt ut av løse luften.
Med det store fokuset på personlige relasjoner får filmen slett ikke forklart hvordan den makedonske kongen ble en av historiens største krigsherrer. I krigen mot perserne blir nesten alle de første store slagene ignorert, og vi ser ikke Aleksanders taktiske geni før i slaget ved Gaugamela, det mest avgjørende under krigen.
Men her viser filmen ganske riktig at han beseiret perserkongen Darius 3. ved å svekke persernes flanke og angripe den med sitt kavaleri, som han selv sto i spissen for. Men de mange andre nyvinningene innen militærstrategi som Aleksander sto for, får vi dessverre aldri se.
Merkelige aksenter er vanskelig å svelge
Filmens historiske troverdighet styrkes ikke av at skuespillernes aksenter er i hytt og vær. Tittelrollen spilles f.eks. av Colin Farrell med en irsk aksent som er tykk som nyskjenket Guinness-øl.
«Jeg skammet meg sånn», sa Farrell flere år senere om kritikken som haglet ned over hans prestasjon i filmen.
Enda verre er Aleksanders mor, Olympias, som spilles av Angelina Jolie med en bisarr russisk aksent som er fullstendig blottet for logikk.
Siden filmen ble sluppet har Oliver Stone sagt at han i ettertid skulle ønske at han hadde hatt «mot til å si: ‘Hør, filmen er ikke klar’». Det gjorde han ikke, og resultatet taler dessverre for seg selv.
HISTORIES DOM: 2/6 STJERNER