“Etruskiske kvinner har sex med forskjellige menn. Ingen av dem vet hvem som er far til barna sine.
De elsker kroppen sin og dyrker sport – noen ganger sammen med menn. Det er ikke pinlig for dem å bli sett nakne.
De ligger til bords med tilfeldige menn, skåler med hvem som helst og kan drikke alle under bordet”. Omtrent slik beskrev den greske historikeren Theopompos etruskiske kvinner i det 4. århundre f.Kr.
Etruria, som hovedsakelig besto av det som i dag er Toscana, lå i et konstant omstridt område, like nord for det sterke og aggressive Roma.
Til tross for en felles kulturell identitet maktet ikke de selvstendige etruskiske bystatene å holde sammen mot romerne, og endte med å bli oppslukt etter tur.
Da Etruria ble innlemmet i det romerske riket, døde det etruskiske språket langsomt ut, samtidig som den rikholdige etruskiske litteraturen gikk tapt.
Derfor var det bare seierherrene som skrev historien, og fordi både romere og grekere hadde hatt blodige kriger med etruskerne, var skildringene langt fra positive.
Så på nakne idrettsmenn
Bare det at etruskiske kvinner deltok i festmiddager, vakte avsky blant grekerne.
I Hellas skulle kvinner helst holde seg innenfor hjemmets fire vegger, eller i hvert fall ha noen med seg hvis de absolutt måtte gå ut.
De eneste kvinnene som var med på festmiddager i Hellas, var prostituerte – såkalte hetærer – som var bestilt til underholdning og sex med mennene.
I Hellas ble ekteskapet sett på som en plikt som skulle sikre videreføring av slekten. En gresk mann kunne ikke i sin villeste fantasi se for seg at han kunne få det morsomt på fest hvis fruen var med.
Og dessuten skulle kvinner absolutt ikke omgås fremmede menn, selv ikke i sitt eget hjem. Hvis det kom gjester, måtte kvinnene oppholde seg i et annet rom.
Under festmiddager i Etruria deltok kvinnene på like fot med mennene. Festene ble holdt i store dekorerte telt.
Benker med tykke puter og vevde tepper gjorde det behagelig for gjestene. De skulle ligge hele kvelden og nyte rett etter rett sammen med den gode vinen.
Menn og kvinner lå sammen til bords. Kvinnene var iført sine beste kjoler og smykker. De drakk det samme som mennene. Under middagen ble de underholdt med musikk og dansende kvinner.
De etruskiske kvinnene var ifølge greske og romerske forfattere opptatt av å pleie kropp og skjønnhet slik at de kunne forføre menn så det sto etter.
De etruskiske kvinnene oppsøkte også med største selvfølgelighet veddeløp, boksekamper og andre sportsarrangementer.
De mannlige atletene var som regel splitter nakne, men det lot ikke kvinnene seg sjenere av.
Men etruskiske kvinner var ikke bare tilskuere. De spilte en svært aktiv rolle i samfunnet og kunne for eksempel ha sin egen virksomhet.
I det religiøse og rituelle livet spilte kvinnene en særlig stor rolle ettersom de hadde ansvar for begravelser og bryllupsforberedelser.
Flere guddommer hadde dessuten kvinnelige prester.
Flere etruskiske kvinner hadde utdannelse, og det var vanlig at de kunne lese og skrive. Arkeologiske funn viser at kvinnene ofte skrev navnene sine eller dedikasjoner på vevlodd, garnspoler og andre ting de satte pris på.
Og akkurat veving tok en stor del av kvinnenes hverdag og ga helt klart prestisje.
Selv fyrstinner som hadde nok av slavinner til å ta seg av arbeidet, satt selv ved veven. Stoff vevd av en høyt respektert kvinne var et statussymbol.
Bevarte gravinskripsjoner viser at en gift kvinne kunne beholde sitt eget etternavn, og at slekten hennes var like viktig som mannens.
Det ga faktisk status å fremheve kvinnens slekt. De etruskiske kvinnene kom kort sagt så tett på å være likestilt som det overhodet var mulig i antikken.
Forskerne mener at det var etruskernes aristokratiske styreform i det 7.-6. århundre f.Kr. som ga de etruskiske kvinnene så mye mer frihet enn de greske.
Det aristokratiske styret tuftet autoriteten sin på familien og arvefølgen, og på det feltet var kvinnen selve kjernen. Derfor kunne en mann også klatre høyt opp rangstigen ved å gifte seg med en adelskvinne.
Kvinnenes høye status fikk i 1860-årene en forsker til å mene at etruskerne hadde et matriarkalsk – altså kvinnestyrt – samfunn.
Men så langt strakk ikke kvinnenes makt seg, og det fins ingen forskning i dag som støtter teorien.
Etruskerne ble slukt opp av romerne, men mye av folkets kunst er bevart.
Etruskisk kultur på moten igjen
Selv om etruskerne mistet selvstendigheten og ble oppslukt av Roma, fortsatte sterke etruskiske kvinner med å arbeide i kulissene.
Et eksempel er kvinnen Urgulania, som var av etruskisk herkomst og pleide et nært vennskap med keiser Augustus’ kone Livia.
Gjennom vennskapet fikk hun stor innflytelse, og barnebarnet hennes, Plautia Urgulania, ble gift inn i keiserfamilien som keiser Claudius’ første kone.
Dermed ble det plutselig fint å kunne spore en etruskisk avstamning.
Både de romerske historikerne og keiseren selv fattet positiv interesse for etruskisk kultur og historie.
Claudius skrev ikke mindre enn et tjuetalls bøker om emnet, men samtlige har dessverre gått tapt, og etter hvert gikk den etruskiske kulturen i glemmeboken.
Det varte helt frem til 1700-tallet, der de første etruskiske gravene ble funnet og utgravd. Dermed kunne forskerne begynne å sette sammen historien om de etruskiske kvinnene.