Hær av oldinger skulle gjenerobre Aleksanders rike

Men det skinnende sølvet på skjoldene deres avslører at de tilhører Aleksander den stores elitekorps: Sølvskjoldene. De yngste er i begynnelsen av 60-årene, de fleste i 70-årene.

De er håndplukkede stridsmenn av aller barskeste karakter og med drap som spesialitet – like harde som jernspikrene i støvlene sine.

«Ubeseirede soldater, hvis berømte bedrifter skapte stor frykt blant fiendene», skriver for eksempel den greske historikeren Diodorus senere om Sølvskjoldene.

Det har kostet Eumenes store pengesummer og ekstrem oppfinnsomhet å få Sølvskjoldene til å kjempe for sin sak. Til gjengjeld har de mot alle odds sikret ham seier igjen og igjen.

Og hvis det også lykkes denne siste gangen, er borgerkrigen over, og han – Eumenes – vil takket være Sølvskjoldene ha oppfylt løftet sitt om å beskytte kongefamilien.

Likevel er det noe med Aleksanders gamle veteraner som konstant nager Eumenes: Vil de brutale og skremmende mennene forbli lojale?

Kamp om verdensimperiet

Blant alle Aleksander den stores nærmeste som etter kongens død i 323 f.Kr. kastet seg inn i den blodige kampen om makten, var Eumenes den mest bemerkelsesverdige.

I motsetning til alle andre kjempet han ikke for personlig vinning. Han kjempet derimot for Aleksanders arv og familie, og gjennom list og rent bedrag fikk han Aleksanders mest fryktinngytende krigere til å kjempe for seg.

Ingen, minst av alt Eumenes, kunne imidlertid ha sett for seg begivenhetenes gang da han 18 år tidligere kom i tjeneste i Makedonias kongehus.

Den unge Eumenes var ikke makedoner, men derimot greker. De barske makedonerne, som hadde vokst opp i fjellene omgitt av fiender, betraktet ham derfor som en svekling.

Men ungdommen viste raskt sin dyktighet og sitt talent for organisering, og etter å ha tjent som sekretær for Aleksanders far, kong Filip 2., ble han Aleksanders førstesekretær etter Filips død.

Aleksander brukte ham som rådgiver og tok Eumenes med seg på sitt årelange erobringstokt i øst.

«Under felttoget i India ble han til og med sendt ut som general med en styrke», skriver den greske historikeren Plutark.

Eumenes betraktet derfor Aleksander som sin venn og ble også nær knyttet til kongens familie. Men Aleksanders altfor tidlige død i 323 f.Kr. knuste alle Eumenes’ håp for fremtiden.

Han forsøkte desperat å holde seg utenfor maktkampen som brøt ut mellom Aleksanders generaler etter kongens død, men endte opp med å støtte general Perdikkas, som Aleksander hadde gitt den kongelige signetringen på sitt dødsleie i Babylon.

Perdikkas ble derfor utnevnt til regent og stedfortreder for de nye kongene: Aleksanders tilbakestående halvbror, Filip Arrhidaeus, og nyfødte sønn, Aleksander 4.

Men i skyggene ventet de andre generalene bare på en anledning til å velte Perdikkas fra posten og selv gå etter makten.

Og i den kampen kom Eumenes til alles overraskelse til å spille en hovedrolle.

Eumenes knuste makedonernes helt

Etter Aleksanders død ble hver av hans generaler tildelt stillinger som guvernører – satraper – rundt i det enorme imperiet. Eumenes ble tildelt bl.a. Kappadokia i dagens Øst-Tyrkia. Området var imidlertid ennå ikke helt undertvunget.

Men de andre generalene nektet å låne Eumenes soldater, så Perdikkas måtte trå til og fikk raskt erobret området. Regenten skyndte seg deretter sørover for å beseire den makedonske generalen Ptolemaios, som hadde erklært sin egyptiske provins uavhengig.

Ikke før var Perdikkas borte før en annen general, den populære Krateros, som befant seg i Hellas, krysset Dardanellene for å angripe Perdikkas i ryggen. Her fikk han hjelp av general Neoptolemos.

Perdikkas ga Eumenes ordre om å stoppe Krateros, som grekeren i sin tid hadde vært gode venner med. Men Krateros’ popularitet bekymret Eumenes, som i stedet for å bruke sine makedonske soldater samlet en lokal rytterhær på over 6000 mann.

Ifølge Plutark holdt han også hemmelig hvem som ledet fiendens styrke.

«Han fryktet sterkt at makedonerne hans ville slutte seg til Krateros hvis de gjenkjente ham», forklarer Plutark.

Da Krateros og Neoptolemos dukket opp, beordret Eumenes derfor rytterstyrken sin til å angripe umiddelbart uten å gi dem sjansen til å sende budbringere.

Angrepet kom så raskt at Krateros og soldatene hans nesten ble ridd over ende. Krateros red selv foran, men på grunn av hjelmen kjente ingen igjen ham da Eumenes’ rytterhær styrtet ham til bakken, og hestehovene knuste kroppen hans.

I mellomtiden red Eumenes personlig etter Neoptolemos, som han drepte i en voldsom kamp. Såret red han til den andre enden av slagmarken der den døende Krateros lå.

«Han steg av hesten, gråt bittert og holdt hånden hans», skriver Plutark.

De to hadde vært gode venner på Aleksanders tid, og Eumenes gråt fordi skjebnen hadde tvunget dem i krig mot hverandre.

Grekeren fikk imidlertid snart andre ting å tenke på, for nå fikk han beskjed om at Perdikkas var blitt myrdet av sine egne offiserer. Eumenes og alle Perdikkas’ støttespillere var derfor dømt fredløse av de andre generalene.

Nederlag på slagmarken

Dommen gjorde Eumenes til den mest ensomme mannen i Lilleasia. Etter Perdikkas’ død sto det klart for ham at de gjenværende generalene bare kjempet for egen vinning. Ingen av dem skjenket Aleksanders visjoner om et forent imperium eller familien han hadde etterlatt seg, en tanke.

Men det gjorde Eumenes, som etter seieren over den sterkeste av Aleksanders generaler hadde bevist at han ikke bare var en nerdete sekretær.

Nå sto han imidlertid overfor en ny fiende: den 61 år gamle generalen Antigonos, som de andre generalene hadde overlatt oppgaven med å knuse Eumenes.

Den tidligere førstesekretæren hadde nå ingen penger og organiserte derfor plyndringstokter for å betale soldatene sine, som begeistret fylte lommene sine med gull og sølv fra lokalbefolkningen.

Men i 319 f.Kr gikk det ikke lenger. Antigonos innhentet Eumenes, og rett før de to hærene barket sammen ved Orkynia i Kappadokia, klarte den utspekulerte Antigonos å bestikke en av Eumenes’ offiserer til å desertere med mennene sine.

Slaget endte katastrofalt for Eumenes, som mistet over 8000 mann på slagmarken og måtte barrikadere seg i en lokal festning med noen få hundre mann.

Antigonos beleiret fortet, men tilbød etter noen måneder Eumenes fritt leide hvis han sluttet seg til Antigonos. Og Eumenes slo til. Men uten generalens viten endret grekeren ordlyden i troskapseden han ble avkrevd, slik at han i stedet for Antigonos sverget troskap til den makedonske kongefamilien.

Antigonos oppdaget bedraget først da Eumenes for lengst var borte – på vei for å reise en ny hær med makedonernes farligste krigere: Sølvskjoldene.

Eumenes vekket den døde kongen

Eumenes hadde i all hemmelighet mottatt et brev hjemmefra Makedonia, der Aleksander den stores mor, dronning Olympias, fryktet at Antigonos ville ta makten i hele imperiet og myrde Aleksanders lille sønn.

I brevet utropte hun derfor Eumenes til kongehusets beskytter med myndighet til å dra til byen Kyinda i provinsen Kilikia, hvor Sølvskjoldene voktet et av kongehusets skattkamre.

Eumenes ignorerte derfor avtalen med Antigonos og skyndte seg til Sølvskjoldenes by. Her hadde de andre generalene parkert de gamle veteranene som hadde vært i krig uavbrutt siden Aleksanders far, Filip 2., hadde begynt sine erobringer 40 år tidligere.

De var eksperter på alle slags våpen, og spesielt på fotfolkets seks meter lange sarissa-lanser, som var det makedonske infanteriets mest effektive våpen.

Sølvskjoldene hadde elsket Aleksander, men etter hans død hadde ingen kunnet styre dem, og en av de to lederne for troppene, Antigenes, hadde til og med deltatt i drapet på Perdikkas.

De 3000 gamle mennene hadde derfor havnet i Kyinda, hvor de fordrev tiden med sine medbrakte familier og krigsbyttet de hadde samlet i løpet av 40 års krigstjeneste.

Eumenes visste at det ville være umulig for ham å overtale Sølvskjoldene til å kjempe for seg. Men da han mintes veteranenes hengivenhet overfor Aleksander, fikk han en idé: Han ville bringe kongen tilbake fra de døde.

Han stilte seg derfor på en forhøyning midt i Sølvskjoldenes leir slik at alle kunne se ham.

«Aleksander kom til meg i en drøm», ropte Eumenes ut over den hvithårede forsamlingen, som straks spisset ørene. «Han satt på en trone i den kongelige paviljongen midt i leiren med septeret sitt og befalte at alle beslutninger skulle tas i nettopp den paviljongen.»

Ifølge Plutark tolket Eumenes drømmen slik at Aleksander ville ha dem til å bygge en paviljong med trone og septer av gull til ham, og at alle beslutninger skulle tas i paviljongen, der Aleksander ville veilede dem fra det hinsidige.

Talen fikk tårene frem i de gamle mennenes furete øyekroker. De mintes de gylne årene da Aleksander hadde ført dem fra seier til seier, og bygget straks paviljongen og tronen til hans ære.

Deres avdøde heltekonge hadde gjennom Eumenes henvendt seg for å få hjelp til å vinne en siste seier – og de var klare.

Pensjonisthær banket Antigonos

Med statskassens sølv klarte Eumenes å bygge opp en ny hær på mange tusen mann i tillegg til de 3000 Sølvskjoldene. Så marsjerte han til Fønikia i dagens Libanon, hvor det bl.a. lyktes ham å vinne general Peukestas til sin sak.

Ved flere anledninger sendte Antigonos sine menn til Eumenes’ leir for å lokke Sølvskjoldene til å forråde grekeren, men de gamle soldatene lot seg ikke bestikke. De støttet Eumenes helhjertet, og grekeren kvitterte med lovprisninger.

«Mine beskyttere», kalte han dem ved enhver anledning, selv om han hele tiden fryktet at de en dag ville ombestemme seg.

I 317 f.Kr. nådde Eumenes og hans nå over 40 000 mann store hær Kopratas-elven nær den persiske byen Susa. Speiderne hans hadde oppdaget at Antigonos’ hær var like ved og forberedte seg på å krysse elven.

Eumenes la derfor en felle. Da de første 10 000 av Antigonos’ krigere hadde seilt over, angrep Eumenes soldatene fra sitt skjul.

«Antigonos kunne ikke komme dem til unnsetning på grunn av mangel på flere båter og måtte se på mens et stort antall soldater ble slaktet», skriver den greske forfatteren Diodorus.

For Eumenes var seieren velkommen fordi den viste Sølvskjoldene at de hadde valgt den rette lederen.

Egentlig ville Eumenes nå tilbake til Middelhavskysten, men hans allierte, general Peukestas, nektet, så Eumenes måtte gi opp det.

For å styrke sin posisjon fabrikkerte Eumenes et falskt brev fra dronning Olympias. I brevet sto det at Olympias hadde slått Antigonos’ allierte i Makedonia, og at hennes egen general nå var på vei til Eumenes med forsterkninger.

Det falske brevet ga Eumenes stor støtte blant soldatene, som mer enn noen gang var ivrige etter å slå Antigonos, som også var klar til kamp.

Slaget kom til å stå høsten 317 f.Kr. ved Paraitakene øst for Susa og ble avgjort av Sølvskjoldene. Over 80 000 menn barket sammen på Paraitakene-sletten, men Antigonos’ unge soldater hadde ingen sjanse mot Eumenes’ erfarne veteraner.

Med sine lange sarissa-lanser kvernet Sølvskjoldene seg gjennom fiendens skjoldmur og tvang fiendens infanteri på flukt.

Først om kvelden kunne de to sidene endelig innstille kampen. Da hadde Antigonos mistet nesten 4000 mann – Eumenes bare litt over 500.

Støvsky avgjorde det siste slaget

Vintermånedene etter slaget ved Paraitakene brukte både Eumenes og Antigonos til å forberede seg til det avgjørende slaget, som kom raskere enn Eumenes hadde forventet.

Tidlig på året i 316 f.Kr. lot Antigonos hæren sin marsjere mot Eumenes, som hadde spredt styrkene sine nær Gabiene, ikke langt fra Paraitakene.

Eumenes rakk imidlertid å bli advart og fikk samlet styrkene sine i all hast. Hæren hans var nå større enn Antigonos’, og de to gigantiske hærene stilte opp på en øde saltslette.

En rytter red mot Antigonos’ hær med en beskjed fra Sølvskjoldene.

«Slyngler!» ropte han. «Dere vanærer deres egne fedre og alle dem som erobret hele verden sammen med Filip og Aleksander.»

Eumenes’ tropper brølte av begeistring, krigshornene gjallet, og de to hærene satte seg i bevegelse. De mange tusen mennene reiste en støvsky som raskt innhyllet hele sletten.

Og plutselig så Antigonos en mulighet. I ly av støvet sendte han en gruppe ryttere bak Eumenes’ hær, hvor de overrumplet vaktene som beskyttet familiene til Sølvskjoldene og vogner fylt med skattene de hadde erobret gjennom årene.

Imens tordnet de intetanende Sølvskjoldene frem med sine enorme lanser og sendte Antigonos’ infanteri på flukt. Da kavaleriet forsøkte å komme det pressede infanteriet til unnsetning, stilte Sølvskjoldene seg rygg mot rygg med spydene pekende utover slik at ingen kunne angripe.

Men akkurat da Eumenes trodde mest på seier, trakk general Peukestas, som lenge hadde hatt et horn i siden til Eumenes, seg plutselig ut av slaget med 1500 av sine ryttere.

Om kvelden var Eumenes derfor nødt til å avblåse slaget uten en avgjørelse. Og først nå oppdaget Sølvskjoldene at de hadde mistet alt.

Rasende kastet de seg over Eumenes, som ifølge dem var skyld i tapet deres. De tok sverdet hans og bandt hendene hans for å utlevere ham til Antigonos, som til gjengjeld lovet dem eiendelene deres tilbake.

«Ved Zevs, soldatenes beskytter, jeg ber deg, drep meg», ropte Eumenes desperat, men de herdede krigerne lyttet ikke.

Deres familie, rikdom og ære var verdt mer enn Aleksander den stores spøkelse.

Eumenes ble overlevert til Antigonos, som fikk ham fengslet. Etter to uker bestemte Antigonos seg for å sulte grekeren i hjel. Men selv etter flere dager uten vått eller tørt var Eumenes fortsatt i live.

Til slutt fikk Antigonos en soldat til barmhjertig å kvele den utmagrede Eumenes, hvis modige kamp for Aleksanders arv dermed endelig var over.