Eumenes’ elitetropper var de såkalte Argyraspider – Sølvskjoldene.

Hær av oldinger skulle gjenerobre Aleksanders rike

Aleksander den stores elitekorps, Sølvskjoldene, hadde aldri tapt et slag. Selv etter Aleksanders død fryktet alle de gamle veteranene – også deres nye leder. Og med god grunn.

Aleksander den stores elitekorps, Sølvskjoldene, hadde aldri tapt et slag. Selv etter Aleksanders død fryktet alle de gamle veteranene – også deres nye leder. Og med god grunn.

Miłek Jakubiec/HISTORIE

En iskald vintervind feier støvet gjennom endeløse rekker av krigere på slettene i Gabiene i dagens vestlige Iran. To makedonske hærer på til sammen nesten 80 000 mann møter hverandre klare til kamp.

Det er i begynnelsen av år 316 f.Kr. Sju år har gått siden den makedonske kongen Aleksander den store mistet livet. Men selv om Aleksander er død, kjemper soldatene hans fortsatt – nå mot hverandre.

Og dette slaget er avgjørende. På den ene siden står Aleksanders tidligere førstesekretær, Eumenes, på den andre siden en av den avdøde kongens beste generaler, Antigonos.

Hver har de ca. 40 000 soldater. Men Antigonos har over 40 års krigserfaring, mens Eumenes har styrt Aleksanders korrespondanse størstedelen av sitt liv.

Blant Eumenes’ tropper befinner det seg imidlertid 3000 helt spesielle menn. Det hvite håret, det grå skjegget og de furete ansiktene deres vitner om at de godt kunne vært bestefedre til de yngste av de oppmarsjerte soldatene.

«Ubeseirede soldater, hvis berømte bedrifter skapte stor frykt blant fiendene.» Den greske historikeren Diodorus om Sølvskjoldene.

Men det skinnende sølvet på skjoldene deres avslører at de tilhører Aleksander den stores elitekorps: Sølvskjoldene. De yngste er i begynnelsen av 60-årene, de fleste i 70-årene.

De er håndplukkede stridsmenn av aller barskeste karakter og med drap som spesialitet – like harde som jernspikrene i støvlene sine.

«Ubeseirede soldater, hvis berømte bedrifter skapte stor frykt blant fiendene», skriver for eksempel den greske historikeren Diodorus senere om Sølvskjoldene.

Det har kostet Eumenes store pengesummer og ekstrem oppfinnsomhet å få Sølvskjoldene til å kjempe for sin sak. Til gjengjeld har de mot alle odds sikret ham seier igjen og igjen.

Og hvis det også lykkes denne siste gangen, er borgerkrigen over, og han – Eumenes – vil takket være Sølvskjoldene ha oppfylt løftet sitt om å beskytte kongefamilien.

Likevel er det noe med Aleksanders gamle veteraner som konstant nager Eumenes: Vil de brutale og skremmende mennene forbli lojale?

Aleksander den store i India

Aleksander den store ga Sølvskjoldene status som elitestyrke under felttoget i India.

© Giuseppe Rava. All Rights Reserved 2022/Bridgeman Images

Kamp om verdensimperiet

Blant alle Aleksander den stores nærmeste som etter kongens død i 323 f.Kr. kastet seg inn i den blodige kampen om makten, var Eumenes den mest bemerkelsesverdige.

I motsetning til alle andre kjempet han ikke for personlig vinning. Han kjempet derimot for Aleksanders arv og familie, og gjennom list og rent bedrag fikk han Aleksanders mest fryktinngytende krigere til å kjempe for seg.

Ingen, minst av alt Eumenes, kunne imidlertid ha sett for seg begivenhetenes gang da han 18 år tidligere kom i tjeneste i Makedonias kongehus.

Den unge Eumenes var ikke makedoner, men derimot greker. De barske makedonerne, som hadde vokst opp i fjellene omgitt av fiender, betraktet ham derfor som en svekling.

Men ungdommen viste raskt sin dyktighet og sitt talent for organisering, og etter å ha tjent som sekretær for Aleksanders far, kong Filip 2., ble han Aleksanders førstesekretær etter Filips død.

Aleksander brukte ham som rådgiver og tok Eumenes med seg på sitt årelange erobringstokt i øst.

«Under felttoget i India ble han til og med sendt ut som general med en styrke», skriver den greske historikeren Plutark.

Eumenes med Aleksander den stores hustru, Roxane

Eumenes (t.h.) ble en stor støtte for Aleksanders unge dronning, Roxane.

© Album/Ritzau Scanpix

Ingen stolte på grekeren Eumenes

Eumenes måtte hele sitt liv kjempe for å vinne tillit blant makedonerne, som foraktet ham for hans greske bakgrunn.

Stol aldri på en greker, lød et makedonsk ordspråk på Aleksander den stores tid. Og ordene klistret seg til Eumenes gjennom hele hans karriere.

Den spinkle Eumenes var den eneste grekeren i kongens indre krets, og det var ikke vanlig at utlendinger søkte politisk innflytelse blant makedonere.

Eumenes ble først ansatt for å ta seg av kong Filip 2.s papirarbeid, som vokste like raskt som det makedonske riket. Han gjorde jobben sin så bra at han fortsatte som privatsekretær under Filips sønn Aleksander den store.

Men hans administrative bedrifter formildet ikke de makedonske generalene, og slett ikke da Eumenes ble utnevnt til leder for Aleksanders elitekavaleri.

En general uten krigserfaring var én ting, mente de, men hans greske bakgrunn gjorde det enda mer foraktelig. Eumenes lyktes derfor aldri i å vinne generalenes tillit.

Til gjengjeld vant den stillferdige grekeren respekt hos kongefamilien. Aleksanders mor, Olympias, og kone, Roxane, stolte mer på den uselviske Eumenes enn på de fleste makedonere.

Eumenes betraktet derfor Aleksander som sin venn og ble også nær knyttet til kongens familie. Men Aleksanders altfor tidlige død i 323 f.Kr. knuste alle Eumenes’ håp for fremtiden.

Han forsøkte desperat å holde seg utenfor maktkampen som brøt ut mellom Aleksanders generaler etter kongens død, men endte opp med å støtte general Perdikkas, som Aleksander hadde gitt den kongelige signetringen på sitt dødsleie i Babylon.

Perdikkas ble derfor utnevnt til regent og stedfortreder for de nye kongene: Aleksanders tilbakestående halvbror, Filip Arrhidaeus, og nyfødte sønn, Aleksander 4.

Men i skyggene ventet de andre generalene bare på en anledning til å velte Perdikkas fra posten og selv gå etter makten.

Og i den kampen kom Eumenes til alles overraskelse til å spille en hovedrolle.

Eumenes knuste makedonernes helt

Etter Aleksanders død ble hver av hans generaler tildelt stillinger som guvernører – satraper – rundt i det enorme imperiet. Eumenes ble tildelt bl.a. Kappadokia i dagens Øst-Tyrkia. Området var imidlertid ennå ikke helt undertvunget.

Men de andre generalene nektet å låne Eumenes soldater, så Perdikkas måtte trå til og fikk raskt erobret området. Regenten skyndte seg deretter sørover for å beseire den makedonske generalen Ptolemaios, som hadde erklært sin egyptiske provins uavhengig.

Ikke før var Perdikkas borte før en annen general, den populære Krateros, som befant seg i Hellas, krysset Dardanellene for å angripe Perdikkas i ryggen. Her fikk han hjelp av general Neoptolemos.

Perdikkas ga Eumenes ordre om å stoppe Krateros, som grekeren i sin tid hadde vært gode venner med. Men Krateros’ popularitet bekymret Eumenes, som i stedet for å bruke sine makedonske soldater samlet en lokal rytterhær på over 6000 mann.

Ifølge Plutark holdt han også hemmelig hvem som ledet fiendens styrke.

«Han fryktet sterkt at makedonerne hans ville slutte seg til Krateros hvis de gjenkjente ham», forklarer Plutark.

Da Krateros og Neoptolemos dukket opp, beordret Eumenes derfor rytterstyrken sin til å angripe umiddelbart uten å gi dem sjansen til å sende budbringere.

«Han steg av hesten, gråt bittert og holdt hånden hans.» Forfatteren Plutark om Eumenes’ farvel med den døende Krateros.

Angrepet kom så raskt at Krateros og soldatene hans nesten ble ridd over ende. Krateros red selv foran, men på grunn av hjelmen kjente ingen igjen ham da Eumenes’ rytterhær styrtet ham til bakken, og hestehovene knuste kroppen hans.

I mellomtiden red Eumenes personlig etter Neoptolemos, som han drepte i en voldsom kamp. Såret red han til den andre enden av slagmarken der den døende Krateros lå.

«Han steg av hesten, gråt bittert og holdt hånden hans», skriver Plutark.

De to hadde vært gode venner på Aleksanders tid, og Eumenes gråt fordi skjebnen hadde tvunget dem i krig mot hverandre.

Grekeren fikk imidlertid snart andre ting å tenke på, for nå fikk han beskjed om at Perdikkas var blitt myrdet av sine egne offiserer. Eumenes og alle Perdikkas’ støttespillere var derfor dømt fredløse av de andre generalene.

Neoptolemos ble drept i kamp mot Eumenes.

Det lyktes Eumenes egenhendig å drepe generalen Neoptolemos på slagmarken.

© history_docu_photo/Imageselect

Nederlag på slagmarken

Dommen gjorde Eumenes til den mest ensomme mannen i Lilleasia. Etter Perdikkas’ død sto det klart for ham at de gjenværende generalene bare kjempet for egen vinning. Ingen av dem skjenket Aleksanders visjoner om et forent imperium eller familien han hadde etterlatt seg, en tanke.

Men det gjorde Eumenes, som etter seieren over den sterkeste av Aleksanders generaler hadde bevist at han ikke bare var en nerdete sekretær.

Aleksander den store og hans offiserer på felttog

Mens Aleksander den store levde, kjempet generalene hans side om side. Etter hans død gikk de løs på hverandre.

© Giuseppe Rava. All Rights Reserved 2022/Bridgeman Images

Nå sto han imidlertid overfor en ny fiende: den 61 år gamle generalen Antigonos, som de andre generalene hadde overlatt oppgaven med å knuse Eumenes.

Den tidligere førstesekretæren hadde nå ingen penger og organiserte derfor plyndringstokter for å betale soldatene sine, som begeistret fylte lommene sine med gull og sølv fra lokalbefolkningen.

Men i 319 f.Kr gikk det ikke lenger. Antigonos innhentet Eumenes, og rett før de to hærene barket sammen ved Orkynia i Kappadokia, klarte den utspekulerte Antigonos å bestikke en av Eumenes’ offiserer til å desertere med mennene sine.

Slaget endte katastrofalt for Eumenes, som mistet over 8000 mann på slagmarken og måtte barrikadere seg i en lokal festning med noen få hundre mann.

Antigonos beleiret fortet, men tilbød etter noen måneder Eumenes fritt leide hvis han sluttet seg til Antigonos. Og Eumenes slo til. Men uten generalens viten endret grekeren ordlyden i troskapseden han ble avkrevd, slik at han i stedet for Antigonos sverget troskap til den makedonske kongefamilien.

Antigonos oppdaget bedraget først da Eumenes for lengst var borte – på vei for å reise en ny hær med makedonernes farligste krigere: Sølvskjoldene.

Eumenes vekket den døde kongen

Eumenes hadde i all hemmelighet mottatt et brev hjemmefra Makedonia, der Aleksander den stores mor, dronning Olympias, fryktet at Antigonos ville ta makten i hele imperiet og myrde Aleksanders lille sønn.

I brevet utropte hun derfor Eumenes til kongehusets beskytter med myndighet til å dra til byen Kyinda i provinsen Kilikia, hvor Sølvskjoldene voktet et av kongehusets skattkamre.

Eumenes ignorerte derfor avtalen med Antigonos og skyndte seg til Sølvskjoldenes by. Her hadde de andre generalene parkert de gamle veteranene som hadde vært i krig uavbrutt siden Aleksanders far, Filip 2., hadde begynt sine erobringer 40 år tidligere.

De var eksperter på alle slags våpen, og spesielt på fotfolkets seks meter lange sarissa-lanser, som var det makedonske infanteriets mest effektive våpen.

Sølvskjoldene hadde elsket Aleksander, men etter hans død hadde ingen kunnet styre dem, og en av de to lederne for troppene, Antigenes, hadde til og med deltatt i drapet på Perdikkas.

Minnet om Aleksander den store fikk Sølvskjoldene til å slutte seg til Eumenes.

© Shutterstock

De 3000 gamle mennene hadde derfor havnet i Kyinda, hvor de fordrev tiden med sine medbrakte familier og krigsbyttet de hadde samlet i løpet av 40 års krigstjeneste.

Eumenes visste at det ville være umulig for ham å overtale Sølvskjoldene til å kjempe for seg. Men da han mintes veteranenes hengivenhet overfor Aleksander, fikk han en idé: Han ville bringe kongen tilbake fra de døde.

Han stilte seg derfor på en forhøyning midt i Sølvskjoldenes leir slik at alle kunne se ham.

«Aleksander kom til meg i en drøm», ropte Eumenes ut over den hvithårede forsamlingen, som straks spisset ørene. «Han satt på en trone i den kongelige paviljongen midt i leiren med septeret sitt og befalte at alle beslutninger skulle tas i nettopp den paviljongen.»

Ifølge Plutark tolket Eumenes drømmen slik at Aleksander ville ha dem til å bygge en paviljong med trone og septer av gull til ham, og at alle beslutninger skulle tas i paviljongen, der Aleksander ville veilede dem fra det hinsidige.

Talen fikk tårene frem i de gamle mennenes furete øyekroker. De mintes de gylne årene da Aleksander hadde ført dem fra seier til seier, og bygget straks paviljongen og tronen til hans ære.

Deres avdøde heltekonge hadde gjennom Eumenes henvendt seg for å få hjelp til å vinne en siste seier – og de var klare.

Sølvskjoldene var utstyrt med såkalte frygiske hjelmer av bronse. Hjelmene var svært utbredt i det makedonske infanteriet.

© Musée d’Art Classique de Mougins

Pensjonisthær banket Antigonos

Med statskassens sølv klarte Eumenes å bygge opp en ny hær på mange tusen mann i tillegg til de 3000 Sølvskjoldene. Så marsjerte han til Fønikia i dagens Libanon, hvor det bl.a. lyktes ham å vinne general Peukestas til sin sak.

Ved flere anledninger sendte Antigonos sine menn til Eumenes’ leir for å lokke Sølvskjoldene til å forråde grekeren, men de gamle soldatene lot seg ikke bestikke. De støttet Eumenes helhjertet, og grekeren kvitterte med lovprisninger.

«Mine beskyttere», kalte han dem ved enhver anledning, selv om han hele tiden fryktet at de en dag ville ombestemme seg.

I 317 f.Kr. nådde Eumenes og hans nå over 40 000 mann store hær Kopratas-elven nær den persiske byen Susa. Speiderne hans hadde oppdaget at Antigonos’ hær var like ved og forberedte seg på å krysse elven.

Eumenes la derfor en felle. Da de første 10 000 av Antigonos’ krigere hadde seilt over, angrep Eumenes soldatene fra sitt skjul.

«Antigonos kunne ikke komme dem til unnsetning på grunn av mangel på flere båter og måtte se på mens et stort antall soldater ble slaktet», skriver den greske forfatteren Diodorus.

For Eumenes var seieren velkommen fordi den viste Sølvskjoldene at de hadde valgt den rette lederen.

Egentlig ville Eumenes nå tilbake til Middelhavskysten, men hans allierte, general Peukestas, nektet, så Eumenes måtte gi opp det.

For å styrke sin posisjon fabrikkerte Eumenes et falskt brev fra dronning Olympias. I brevet sto det at Olympias hadde slått Antigonos’ allierte i Makedonia, og at hennes egen general nå var på vei til Eumenes med forsterkninger.

Det falske brevet ga Eumenes stor støtte blant soldatene, som mer enn noen gang var ivrige etter å slå Antigonos, som også var klar til kamp.

Slaget kom til å stå høsten 317 f.Kr. ved Paraitakene øst for Susa og ble avgjort av Sølvskjoldene. Over 80 000 menn barket sammen på Paraitakene-sletten, men Antigonos’ unge soldater hadde ingen sjanse mot Eumenes’ erfarne veteraner.

Med sine lange sarissa-lanser kvernet Sølvskjoldene seg gjennom fiendens skjoldmur og tvang fiendens infanteri på flukt.

Først om kvelden kunne de to sidene endelig innstille kampen. Da hadde Antigonos mistet nesten 4000 mann – Eumenes bare litt over 500.

Eumenes’ elitetropper var de såkalte Argyraspider – Sølvskjoldene.

Med over 40 års krigserfaring kjente Sølvskjoldene alle de skitneste knepene på slagmarken.

© Miłek Jakubiec/HISTORIE

Støvsky avgjorde det siste slaget

Vintermånedene etter slaget ved Paraitakene brukte både Eumenes og Antigonos til å forberede seg til det avgjørende slaget, som kom raskere enn Eumenes hadde forventet.

Tidlig på året i 316 f.Kr. lot Antigonos hæren sin marsjere mot Eumenes, som hadde spredt styrkene sine nær Gabiene, ikke langt fra Paraitakene.

«Dere vanærer deres egne fedre.» Beskjeden fra Sølvskjoldene til Antigonos’ hær.

Eumenes rakk imidlertid å bli advart og fikk samlet styrkene sine i all hast. Hæren hans var nå større enn Antigonos’, og de to gigantiske hærene stilte opp på en øde saltslette.

En rytter red mot Antigonos’ hær med en beskjed fra Sølvskjoldene.

«Slyngler!» ropte han. «Dere vanærer deres egne fedre og alle dem som erobret hele verden sammen med Filip og Aleksander.»

Eumenes’ tropper brølte av begeistring, krigshornene gjallet, og de to hærene satte seg i bevegelse. De mange tusen mennene reiste en støvsky som raskt innhyllet hele sletten.

Og plutselig så Antigonos en mulighet. I ly av støvet sendte han en gruppe ryttere bak Eumenes’ hær, hvor de overrumplet vaktene som beskyttet familiene til Sølvskjoldene og vogner fylt med skattene de hadde erobret gjennom årene.

Olympias, Roxane og Aleksander den stores sønn ble alle myrdet.

Dronning Olympias, Roxane og lille Aleksander ble alle myrdet av Kassandros.

© History and Art Collection/Imageselect

Aleksanders familie ble utslettet

Eumenes gikk i krig for å sikre Aleksander den stores familie, men da Eumenes ble drept, gikk kongefamilien en uhyggelig skjebne i møte.

Mens Eumenes kjempet i Asia mot Antigonos, kjempet Aleksanders mor, dronning Olympias, i Makedonia mot Antigonos’ allierte, Kassandros.

Men krigen i Makedonia gikk dårlig, og Kassandros beseiret Olympias’ generaler. Deretter beleiret han Olympias og hennes siste soldater i byen Pydna.

Til det siste håpet den gamle dronningen at Eumenes ville slå Antigonos og deretter redde henne og resten av Aleksanders familie. Men Eumenes nådde aldri til Makedonia.

Samme år som Eumenes ble henrettet av Antigonos, ble også Olympias henrettet på Kassandros ordre. Seks år senere, i 310 f.Kr., fikk Kassandros Aleksanders hustru, Roxane, og hans nå 13 år gamle sønn, Aleksander 4., forgiftet.

Resten av Aleksanders nærmeste familie var hans halvsøster, Thessalonike, som Kassandros giftet seg med for å gi sitt herredømme over Makedonia et skinn av legitimitet.

Kassandros døde av sykdom i 297 f.Kr. To år senere ble Thessalonike myrdet av den ene av parets to sønner. Dermed var hele den nærmeste familien til Aleksander den store utryddet.

Imens tordnet de intetanende Sølvskjoldene frem med sine enorme lanser og sendte Antigonos’ infanteri på flukt. Da kavaleriet forsøkte å komme det pressede infanteriet til unnsetning, stilte Sølvskjoldene seg rygg mot rygg med spydene pekende utover slik at ingen kunne angripe.

Men akkurat da Eumenes trodde mest på seier, trakk general Peukestas, som lenge hadde hatt et horn i siden til Eumenes, seg plutselig ut av slaget med 1500 av sine ryttere.

Om kvelden var Eumenes derfor nødt til å avblåse slaget uten en avgjørelse. Og først nå oppdaget Sølvskjoldene at de hadde mistet alt.

Antigonos utropte seg selv til konge i 306 f.Kr.

Etter seieren over Eumenes erklærte Antigonos seg i 306 f.Kr. for konge av Asia. Fem år senere ble han drept i et slag.

© Nastasic/Getty Images

Rasende kastet de seg over Eumenes, som ifølge dem var skyld i tapet deres. De tok sverdet hans og bandt hendene hans for å utlevere ham til Antigonos, som til gjengjeld lovet dem eiendelene deres tilbake.

«Ved Zevs, soldatenes beskytter, jeg ber deg, drep meg», ropte Eumenes desperat, men de herdede krigerne lyttet ikke.

Deres familie, rikdom og ære var verdt mer enn Aleksander den stores spøkelse.

Eumenes ble overlevert til Antigonos, som fikk ham fengslet. Etter to uker bestemte Antigonos seg for å sulte grekeren i hjel. Men selv etter flere dager uten vått eller tørt var Eumenes fortsatt i live.

Til slutt fikk Antigonos en soldat til barmhjertig å kvele den utmagrede Eumenes, hvis modige kamp for Aleksanders arv dermed endelig var over.

Makedonsk soldatgrav funnet i Lydia.

Mange av de makedonske soldatene døde akkurat som Sølvskjoldene i øst. Her er en makedonsk soldatgravstein.

© akg-images/Ritzau Scanpix

Antigonos tok hevn over Sølvskjoldene

Selv om Sølvskjoldenes forræderi til syvende og sist ga Antigonos seieren over Eumenes, fikk de ingen takk av generalen. Tvert imot tenkte Antigonos ut en skitten hevn over de gamle krigerne som hadde kostet ham så dyrt.

Da Sølvskjoldene i 316 f.Kr forrådte Eumenes og utleverte ham til Antigonos, lovet Antigonos til gjengjeld å gi dem tilbake familiene deres og ta dem inn i hæren sin. Generalen holdt ord, men tok likevel hevn på de barske krigerne som hadde slått hæren hans gang på gang.

Ifølge den greske forfatteren Plutark avskydde Antigonos synet av Sølvskjoldene, som han kalte «onde og barbariske skurker». Han ga derfor den makedonske guvernøren i Arakhosia i dagens Afghanistan ordre om å bruke alle midler for å utslette de gamle krigerne.

Ifølge Antigonos’ ordre kunne ingen av dem noen gang vende tilbake til Makedonia eller i det hele tatt se det greske havet igjen.

Sølvskjoldene forsvant derfor ut av historien, og ingen kilder nevner deres videre skjebne. Alt tyder på at de ble satt til å bekjempe de mange ville stammene som befolket Arakhosia.

De fikk dermed aldri den gloriøse døden på slagmarken som ville ha vært deres formidable innsats på slagmarkene verdig. I stedet sivet de gamle krigernes liv ett for ett ut i Østens tørre sand.