Homofilt elitekorps tuktet Sparta

Antikkens Hellas var et lappeteppe av uavhengige bystater som førte evinnelige kriger med naboene. Omkring 450 f.Kr. var makten i landet delt mellom de to sterkeste bystatene Athen og Sparta, som hadde inngått hvert sitt allianseforbund med de mindre bystatene.

Men rett under de to stormaktene ventet en tredje bystat på sin sjanse – Teben. Byen, som siden 500-tallet f.Kr. hadde ligget i strid med Athen, sto som lederen av Det
boiotiske forbund, en samling av elleve bystater i regionen Boiotia like nord for Athen.

Utenfor Boiotia slet Teben med å vinne støtte. Da den persiske kong Xerxes i 480 f.Kr. prøvde å underlegge seg hele Hellas, hadde Teben støttet ham. I alle andre grekeres øyne ble tebanerne dermed stemplet som forrædere.

Xerxes ble omsider nedkjempet av Athen og Sparta i fellesskap, men alliansen deres holdt ikke lenge. Under Peloponneskrigen i 404 f.Kr. slo spartanerne Athen og ble Hellas’ mektigste bystat – med den forlokkende konsekvensen at streberen Teben steg opp som nummer to.

Boiotia ble av grekerne kalt «et dansegulv for krigsguden Ares» på grunn av de flate slettene, som var perfekte for militærslag – og nesten umulige å forsvare. Bare trusselen om krig fra det mektige Sparta var nok til å tvinge Teben og Det boiotiske forbund inn i en allianse med Sparta.

I 385 f.Kr., da Sparta erklærte krig mot bystaten Mantinea, gikk soldater fra Teben inn i de spartanske rekkene. Blant dem var to unge menn – Pelopidas og Epameinondas – fra Tebens overklasse. De kjempet side om side og ble nære venner. Under beleiringen av Mantinea sto de to på utsatte poster, og da fienden uventet brøt igjennom, virket alt tapt.

«Pelopidas ble såret sju ganger og sank sammen på en stor haug av venner og fiender som lå døde ved hans føtter», forteller den greske forfatteren Plutark.

Epameinondas holdt stand «og kjempet desperat, for han var fast bestemt på å dø i stedet for å etterlate Pelopidas’ livløse kropp».

Sverdslagene haglet ned over Epameinondas, og i siste øyeblikk ble de to hardt sårede mennene reddet av den spartanske kong Agesilaos. Det skulle kongen komme til å angre.

I løpet av de neste 15 årene endret de to vennene Hellas for alltid, da de grunnla et homofilt elitekorps som knuste Sparta.

Sparta begikk helligbrøde

Tebens oppgjør med Sparta hadde startet med et forræderi. Mens den spartanske generalen Foibidas marsjerte en hær forbi Teben på sensommeren 382 f.Kr., ble han oppsøkt av en budbringer fra byen.

Budbringeren fortalte at Sparta-tro rikmenn i Teben ville åpne byens festning for spartanerne og med deres hjelp gjennomføre et statskupp. Byens garnison var ikke noe problem. Soldatene hadde fått fri for å feire den religiøse festen for kornets gudinne, Demeter. Forsvaret ble overlatt til kvinnene i byen.

Foibidas kastet ikke bort tiden. Selv om antikkens uskrevne regler avholdt enhver gresk hær fra å angripe på en helligdag, marsjerte spartanerne uten å møte motstand inn i Teben.

«Hele Hellas var forbløffet over Spartas handling og det forræderske kuppet», skriver Plutark.

I ukene etter innførte kuppmakerne et oligarki (fåmannsvelde) i Teben etter spartansk modell. «Tyrannene» sørget for å henrette motstanderne, men 300 klarte å flykte fra byen. Blant dem var Pelopidas, som hadde rang som offiser og nådde Athen. Vennen Epameinondas slapp ikke ut av Teben, men «tyrannene» betraktet ham ikke som en trussel og lot ham leve.

Fra eksilet i Athen sverget Pelopidas hevn. De to vennene holdt kontakten ved hjelp av innsmuglede brev, og i 379 f.Kr. vendte de flyktende tebanerne tilbake til hjembyen for å styrte «tyrannene». Inne i Teben holdt Epameinondas og en flokk sammensvorne seg klare. Opprøret kunne begynne.

Dragshow narret fienden

Ingen av portvaktene ble mistenksomme da opprørerne ankom Teben forkledd som gårdsarbeidere på vei hjem med avlingen.

Epameinondas omfavnet Pelopidas og fortalte at «tyrannene» holdt drikkegilde. Sjansen var opplagt. I huset til en medsammensvoren tok opprørerne på seg kvinneklær over klærne og satte flettede grankranser på hodet.

Den tradisjonelle pynten dekket mennenes ansikter og fikk dem til å ligne løsaktige kvinner. De berusede tyrannene brøt ut i jubelrop da «kvinnene» dukket opp i festsalen. Men opprørerne avdekket våpnene sine.

«De trakk sverdene og løp frem mot festbordene. Noen gjester gjorde motstand og ville forsvare seg, men de var så fulle at de ble ekspedert uten problemer», forteller Plutark.

Innbyggerne i Theben hørte om opprøret og stormet inn i byens smier etter sverd og spyd. Spartanerne forskanset seg, men de var i undertall og overga festningen dagen etter.

Krigen mot Sparta var en realitet. Det boiotiske forbund samlet en hær, men manglet en enhet av fotfolk som kunne måle seg med Spartas spartiater, fullblodssoldater som fra barnsben av var blitt trent i kamp og beinhard disiplin. Løsningen ble et korps av homofile par som – mente tebanerne – ville utvise ekstraordinært mot, ettersom en elsker heller ville dø enn å skuffe partneren sin.

«Hvilken kjæreste ville forlate sin elskede eller svikte ham i hans skjebnetime?» som filosofen Platon skrev i «Symposion» fra omkring 370 f.Kr.

Kjærlig korps var hellig

Homoseksualitet blant menn var ganske normalt i de greske bystatene, og i Teben ble det valgt ut 150 kjærestepar i god fysisk form, som gjennomgikk intensiv trening i bl.a. bryting fra Epameinondas.

Parene øvde også på sang, dans og sitering av poesi fordi en sterk soldat burde ha en sterk ånd, mente tebanerne. Fordi de 300 mennene ble ansett for å være under beskyttelse av kjærlighetsguden Eros, ble korpset kjent som «Tebens hellige korps».

Det boiotiske forbund ga Pelopidas og Epameinondas kommandoen over den samlede styrken, og med Det hellige korps i spissen lyktes de i løpet av de neste tre årene å fordrive Spartas garnisoner fra praktisk talt alle byer i Boiotia. Sparta hevnet seg ved å plyndre og brenne ned, men det kom aldri til et avgjørende slag mellom partene.

I 375 f.Kr. var bare byen Orchomenos igjen på Spartas hender. Pelopidas marsjerte mot byen med Det hellige korps og 200 ryttere, som valgte en rute gjennom en dal nær byen Tegyra. Så dukket Spartas hær uventet opp i det fjerne. Opp mot 1200 spartanere møtte den mindre tebanske styrken i juvet, hvor det var umulig å unnslippe.

Panikken begynte å spre seg i de tebanske rekkene ved synet av den overlegne fienden. En tebansk soldat løp ifølge Plutark til Pelopidas og ropte:

«Vi har falt i fiendens hender.»

Hærsjefen svarte iskaldt: «Hvorfor tror du ikke de har falt i våre?»

Pelopidas stilte seg selv i spissen for de homofile soldatene og ga ordre om å danne en uvanlig tett formasjon, som han sendte direkte mot den delen av spartanernes linje der deres to generaler var utstasjonert. Med et øredøvende smell støtte korpset inn i Spartas skjoldmur. Harde kamper fulgte, og Tebens kavaleri sørget for at elitekorpset ikke ble angrepet i flanken.

Pelopidas gikk målrettet etter å drepe de to spartanske generalene, og taktikken fungerte. Det hellige korps viste seg fullt på høyde med spartanerne, og da generalene deres var døde, begynte de beryktede elitekrigerne å flykte.

«Han kommanderte Det hellige korps og angrep først, noe som var årsaken til seieren», skriver den greske historikeren Diodorus på 100-tallet f.Kr.

For første gang noensinne hadde en undertallig hær beseiret spartanerne. Med seieren ved Tegyra var Teben for alvor blitt en trussel for Sparta.

Massivt press ga seieren

Tebens seier økte bare uroen i Boiotia. Etter flere år med krig var avlinger og handel ødelagt, og Hellas var blitt sårbart overfor en utenlandsk invasjon. Lederne fra Sparta, Athen og Teben så seg i 371 f.Kr. tvunget til å inngå fredsforhandlinger.

På møtet krevde Epameinondas frihet for alle byer erobret av Sparta, fordi krigerstaten hadde blitt sterk «på bekostning av andre staters lidelser». Kravet gjorde Spartas konge rasende.

«Agesilaos sprang opp fra setet sitt og ba sint Epameinondas si tydelig om byene i Boiotia også skulle være uavhengige av Teben», skriver Plutark.

Et slagsmål brøt ut, og Epameinondas forsøkte med et brytetak å kaste kongen ut av salen inntil de andre møtedeltakerne fikk skilt de to. Møtet ble oppløst, og en sint Agesilaos kommanderte sin medhersker, kong Cleombrotus, inn i Boiotia med 10 000 soldater og 1000 ryttere. Nå skulle det endelige slaget stå.

Ved byen Leuctra, som lå ti km fra Teben, sto Epameinondas klar med 7000 hoplitter (fotfolk), 500 ryttere og Det hellige korps anført av Pelopidas.

Spartas enorme hær dukket snart opp, og fullstendig lydløst innledet den marsjen frem mot tebanerne. Den stille marsjen var et middel til å skremme fienden og hadde – som de fleste taktikker i Spartas militærtradisjon – ikke endret seg på over 100 år. Spartanerne avanserte i en bred formasjon som var omtrent tolv rekker dyp, slik det var vanlig i et hoplittangrep.

Det var akkurat det Epameinondas forventet. Muligens inspirert av seieren ved Tegyra samlet han en venstre flanke, som var opp mot 50 rekker dyp og ledet av Pelopidas med Det hellige korps. De angrep straks spartanernes sterke venstre flanke og braket sammen med kong Cleombrotus og hans livgarde bestående av de beste spartiatene.

Tebens tettpakkede formasjon presset spartanerne. Imens marsjerte resten av Spartas hær fremover mot Tebens svakere hoplittformasjoner. Men stikk i strid med gjengs krigføring begynte Tebens tropper å trekke seg bakover.

Mens store deler av Spartas hær dermed kastet bort tid på å komme i kamp, ble den spartanske kongen mer og mer utsatt. Det hellige korps kjempet jevnbyrdig med Spartas elitekrigere, og presset på spartanerne var enormt.

«Gi meg nå bare ett steg til, så er seieren i havn!» brølte Pelopidas til mennene sine, ifølge den greske militærhistorikeren Polyainos.

Da de spartanske rekkene ga etter, mistet kong Cleombrotus livet, og soldatene hans flyktet. Den mektige krigerstaten var en saga blott.

Militærgeni knekket elitekorps

Med tusenvis av falne og sårede var Sparta forsvarsløs da boiotiske soldater i 370 f.Kr. invaderte Peloponnes og befridde utallige slaver. Uten slaver til å passe åkrene var Sparta hardt presset og nær ved å falle helt fra hverandre.

Nå sto Teben som Hellas’ stormakt, men mørke skyer trakk seg sammen i horisonten. I 364 f.Kr. ble Pelopidas, sammen med en liten styrke, satt til å styrte tyrannen Aleksander av Thessalia. Men hærføreren mistet fatningen og styrtet tankeløst frem for å utfordre Aleksander til tvekamp. Så langt kom han ikke før tyrannens livvakter drepte ham. Rasende over tapet av sin leder stormet Det hellige korps frem og knuste Aleksanders hær uten nåde.

«Åkrene ble dekket av døde», noterer Plutark.

To år senere døde Epameinondas i en ny krig der Sparta og Athen hadde alliert seg mot Teben. Krigen endte uavgjort og etterlot et maktvakuum i Hellas som ingen bystat var sterk nok til å fylle.

Fraværet av en sterk gresk makt gjorde det lett for Makedonias konge, Filip 2., å invadere i 338 f.Kr. I hast ble en gresk koalisjonshær samlet, men overfor Filips 18-årige sønn, militærgeniet Aleksander, hadde grekerne ikke en sjanse. Det hellige korps’ 300 mann ble omringet og kjempet til siste mann, mens resten av koalisjonshæren gikk i oppløsning.

Da Filip 2. etter slaget så likene av det legendariske korpset, som ble kastet i en haug, begynte han å gråte ved tanken på deres tragiske skjebne.

«Død over enhver som mener at disse mennene gjorde noe usømmelig!» utbrøt Filip. Han fordømte dermed de spartanerne som hadde kritisert korpset for dets homofile kjærlighet.

Seierherren tillot at tebanerne anla en fellesgrav for korpset og reiste et minnesmerke i form av en steinløve, men Tebens korte storhetstid var definitivt forbi.