Kynismens far gjorde narr av alle

«Flytt deg ut av solen min», lød det fra en forhutlet, gammel mann da Aleksander den store oppsøkte ham. Filosofen Diogenes hånet de rike med sine grove ord – ikke for å være morsom, men som ledd i en utspekulert plan.

«Flytt deg ut av solen min», lød det fra en forhutlet, gammel mann da Aleksander den store oppsøkte ham. Filosofen Diogenes hånet de rike med sine grove ord – ikke for å være morsom, men som ledd i en utspekulert plan.

Art Gallery of New South Wales

Solen baker på den greske byen Korinth. Året er 336 f.Kr. Lent opp mot en stor amfora døser en skitten, gammel gubbe da en mann plutselig trer frem og skygger for ham.

Den gamle kniper øynene sammen og betrakter den prektig kledde herren – det er selveste Aleksander, Makedonias nykronte konge, som de neste 10 år vil erobre halve verden.

«Diogenes», proklamerer den mektige hærføreren. «Fortell meg hva du vil ha, så skal jeg skjenke deg det.»

Selvbevisst venter han på svar fra den skitne filosofen hvis livsholdning han beundrer.

Fra filosofen lyder det knusktørt: «Flytt deg ut av solen min!»

Begeistret over å høre filosofens uforskammethet, utbryter Aleksander: «Hvis jeg ikke var Aleksander, skulle jeg ønske jeg var Diogenes».

Hans ord får oppbakking av filosofen: «Hvis jeg ikke var Diogenes, ville jeg også ønske at jeg var Diogenes.»

Møtet mellom Diogenes og Aleksander den store nevnes i flere antikke kilder, men er omdiskutert blant historikere.

© University of California Libraries

Valutasvindel kickstartet karrieren

Møtet mellom den store erobreren Aleksander og kynikeren Diogenes er beskrevet i mange kilder, men historikerne er usikre på om det faktisk fant sted. Men det beskriver perfekt den ubehøvlede raringen som aldri gikk på akkord med sine egne prinsipper og ble far til en ny retning innen gresk filosofi.

Det var ingenting i hans barndom som tilsa at Diogenes skulle ende opp med å bo i en leirtønne. Han ble født rundt 413 f.Kr. i den greske kolonien Sinope på kysten av Anatolia ved Svartehavet. Hans far, Hicesias, var bankmann, og familien var trolig en del av byens overklasse, hvilket betydde at Diogenes fikk en flott utdannelse.

Faren fikk til og med i oppgave å lage byens mynter, men han ble tatt i å fikle med valutaen og satt i fengsel. Diogenes, som hadde hjulpet sin far med arbeidet, ble forvist fra byen og satte kursen mot Athen.

På veien besøkte han det berømte orakelet i Delfi. «Hva må jeg gjøre for å bli berømt?» spurte han orakelet. Orakelet svarte umiddelbart: «Endre valutaen!» En overrasket Diogenes grunnet på det korte svaret, men forsto til slutt meningen: Det var hans skjebne å endre tingenes verdi og snu opp ned på samfunnet.

Alle grekere kunne i prinsippet søke råd hos orakelet i Delfi, men det ble bare tatt imot folk én gang i måneden.

© J. Paul Getty Museum

I lære som filosof

Ennå ikke 40 år gammel ankom Diogenes Athen og var fast bestemt på å skape seg et radikalt annerledes liv. Rundt 366 f.Kr. møtte han filosofen Antisthenes, som hadde vært elev av Sokrates.

Antisthenes belærte alle sine tilhørere at samfunnsskapte bekvemmeligheter førte til et liv i falskhet. Selv levde han et nødtørftig liv i ensomhet og uten noen pynt. Men nå insisterte den masete typen fra Sinope på å bli hans elev og ignorerte alle mesterens forsøk på å jage ham vekk.

Da Antisthenes en dag arrig langet ut etter ham med stokken, holdt Diogenes hodet frem: «Slå i vei, for du vil ikke finne noe tre som er sterkt nok til å holde meg borte fra deg».

Antisthenes ga opp og lærte i de påfølgende årene sin filosoflærling å leve og tenke som ham. Sammen grunnla de kynismen – en rå livsoppfatning der det enkleste livet var det lykkeligste og alle konvensjonelle begjær som rikdom, makt og berømmelse skulle forkastes.

Antisthenes var den første kjente filosofen i Hellas som levde et liv i askese.

© Marie-Lan Nguyen

Som et ledd i kynismen oppga Diogenes stort sett alle sine eiendeler. Han gikk barføtt rundt og flyttet inn i en stor leire-amfora beregnet på vann eller korn. Her kunne han sove i litt høy om natten og lett vandre av sted om han ønsket det.

Athenerne kalte ham Kuon – «hunden» – fordi han var skitten, altetende og uregjerlig som en herreløs hund, et kallenavn han var mektig stolt av. Hans senere tilhengere ble til kunikos - «kynikere» - men han hadde ikke mange tilhengere da han spredte sin filosofi ved å håne alle rundt seg.

En dag ropte han at folk skulle komme og lytte til ham. Men da en folkemengde hadde samlet seg, langet han ut mot dem med stokken: «Jeg kalte på menn, ikke slyngler!»

Med sine mange fornærmelser forsøkte Diogenes å befri grekerne for deres selvtilfredshet, som han mente ikke kunne føre til et godt liv.

© Nagel Auktionen

Alle fikk føle spotten hans, som da han på høylys dag vandret søkende gjennom byen med en lykt. Da noen spurte hva han lette etter, svarte han: «Et ordentlig menneske».

Likevel vant den vanvittige mannen etter hvert athenernes respekt. Da en lømmel i raseri knuste Diogenes' tønne med en stein, tok innbyggerne i nabolaget gutten til fange og lot ham piske. Filosofen ga de en ny tønne.

Diogenes så hunden som verdens mest dydige skapning pga. dens bekymringsfrie liv og evnen til instinktivt å skjelne mellom venn og fiende.

© Walters Art Museum

Diogenes’ verste utskjellinger

Raffinerte fornærmelser og avstumpet oppførsel var Diogenes’ spesialitet. Effekten var vantro og hakeslepp, og sjokkstrategien har sikret Diogenes udødelighet som historiens mest perfide filosof.

Hit med pengene, dere svin

Diogenes avskydde all form for arbeid og hadde ingen skrupler med å tigge. Han var overbevist om at hans vise ord ga alle tilhørerne noe verdifullt igjen. Men de rike foraktet han nidkjært.

En dag ville en velstående mann at Diogenes skulle forklare ham hvorfor han skulle gi filosofen penger. Hammeren falt umiddelbart:

«Hvis jeg skulle overtale deg til noe, måtte det være å hurtigst mulig henge deg selv.»

Diogenes selv skrøt av sin elendighet; han var tigger og hjemløs, men like lykkelig som kongen av Persia. Han levde nemlig den rette tilværelse så tett på et dyrs liv som mulig. Musikk, litteratur og vitenskap anså han som bortkastet tid, og mest av alt hatet han filosofisk arroganse.

“Se her: Platons mann!” Diogenes elsket å mobbe Platon.

Stjernen på den greske filosofiske himmelen var Platon – Sokrates’ mest berømte elev og Diogenes’ yndlingsoffer.

Ved en anledning hadde Platon definert en mann som «en tobeint, fjærløs skapning». Diogenes så straks en mulighet, plukket en høne og tok den med inn i auditoriet på Platons skole, Akademiet:

"Se her: Platons mann!"

Ydmyket måtte Platon legge til ordene «med brede, flate negler» til sin definisjon.

Diogenes var særlig motstander av Platons abstrakte filosofi. Da Platon en dag fortalte sine følgere om ideen bak en kopp, reiste Diogenes seg opp i lokalet og konstaterte tørt:

"Jeg kan saktens se koppen, men har vanskelig for å se koppens idé".

Det hendte imidlertid at Platon tok rotta på sin plageånd. Da han inviterte noen venner hjem til seg etter Dionysos-festen, kom også Diogenes. Den skitne filosofen snublet i Platons vakre gulvteppe og ropte:

"Jeg faller i Platons stolthet!"

Vertens trette svar: "Hvor mye stolthet viser du ikke ved å late som om du ikke er stolt, Diogenes?"

Da Platon ble bedt om å beskrive Diogenes, svarte han ganske enkelt: «Sokrates, hvis han hadde mistet forstanden».

Platon grunnla i 385 f.Kr. Vestens første akademi, der filosofiske problemstillinger ble diskutert. Diogenes var medlem, men nektet å debattere på Platons premisser.

© Akg-Images/Ritzau Scanpix

Pytt med privatliv

Til tross for sin ubehøvlede opptreden ble Diogenes ofte invitert til middag hos Athens overklasse. Hans bramfrie bemerkninger fungerte som et underholdende innslag. Selskapene gikk imidlertid ikke alltid knirkefritt.

Da noen gjester under en fest moret seg med å kaste beina til ham, som om han var en hund, gikk han bort og pisset på dem – som en hund ville ha gjort.

Til daglig spiste den hjemløse filosofen det han kunne få tak i – ofte matavfall som han fant på markedsplassen.

"Hvis det ikke er noe galt med et måltid, er det heller ikke noe galt i å spise det på bakken," påpekte han.

I dag er det reist statuer av Diogenes i den tyrkiske byen Sinope og den greske byen Korinth.

© Shutterstock

Diogenes' eneste mål i livet var å spre sin filosofi. Han reiste mye og beskrev seg selv som en «verdensborger». Men katastrofen inntraff da filosofen var på vei til den lille greske øya Egina sør for Athen.

Skipet han seilte med ble kapret av pirater og alle passasjerene var ute av seg. De visste at de nå ville bli solgt som slaver. Diogenes tok imidlertid situasjonen med opphøyet ro.

Da han ble brakt til slavemarkedet på Kreta og spurt om hva hans beskjeftigelse var, svarte han kjepphøyt: «Å styre folk». Diogenes ba derfor om å bli solgt til en mann som hadde bruk for en mester.

Filosofen endte opp hos korinteren Xeniades, som manglet en lærd til å hjelpe med sine to sønners utdannelse. Guttene skulle opplæres i praktiske ferdigheter som å ri og skyte med bue, men fikk også inn Diogenes' filosofi med morsmelken; de lærte å klare seg selv og nøye seg med enkel kost og vann i drikkebegeret.

Etter Xeniades' død ble Diogenes værende i Korinth, hvor han gjenopptok livet på gaten og skjelte ut alle. Han oppholdt seg ofte i nærheten av et gymnasium kalt "Kranium" - stedet der Aleksander den store etter sigende skal ha oppsøkt ham.

Kristne eneboermunker som Antonius den hellige (251-356 e.Kr.) var inspirert av Diogenes’ kynisme og valgte å leve uten materielle goder og sivilisasjonens fristelser.

© Museo del Prado

Romerriket gjorde grekerne til kynikere

Da Hellas, Europas mest overlegne sivilisasjon, ble gjort til romersk provins rundt år 0, begynte de bitre grekerne igjen å dyrke kynismen. Filosofien spredte seg i hele Romerriket.

Etter Diogenes' død ble kynismen glemt, men da romerne nesten 300 år senere innlemmet Hellas i sitt imperium, blomstret interessen for Diogenes' filosofi opp igjen i det første århundre e.Kr. På gatehjørnene i Athen og deretter i de andre store byene i Romerriket begynte selverklærte kynikere å tigge og predike om lykken ved å være et fattig, ærlig menneske.

Den greske satirikeren Lukian beklaget seg over at «hver by vasser i de kyniske grønnskollingene som hyller Diogenes og skriver seg inn i Hundenes Hær». Filosofien vant især fram i de territoriene som Roma hadde underlagt seg. Her spredte det seg en følelse av maktesløshet – ikke minst blant grekerne, som i antikken hadde ført an på alle felt, både vitenskapelig, politisk og filosofisk.

Kynismen ble dyrket helt frem til 300-tallet, bl.a. fordi den passet til de tidlige kristnes asketiske livsstil og deres budskap om å forsake rikdom og falske verdier. Men i takt med at kristendommen ble den dominerende religionen, var det ikke lenger rom for kyniske fritenkere.

Superkynikerens død

Kilder forteller at Diogenes i sine siste år i Korinth fant en gruppe venner og tilhengere som jevnlig lyttet til hans filosofi. En morgen i 323 f.Kr. fant de ham innsvøpt i sin kappe, død i en alder av rundt 90 år.

Filosofen hadde allerede fortalt sine tilhengere at når han døde, ville han bare bli kastet over bymuren slik at kroppen hans kunne bli spist av ville dyr. Men så kynisk var tilhengerne ikke i stand til å oppføre seg – de endte med å begrave ham utenfor bymuren.

Ved hans grav reiste de en statue av en hund, med inskripsjonen: «Fortell meg, åh hund, hvem er den mann hvis monument du vokter? Han er ingen annen enn Hunden selv!»

I Rafaels berømte maleri “Skolen i Athen” har Diogenes fått en prominent plass – han ligger på trappen rett foran Platon og Aristoteles.

© Vatican Museums

Selv om han ikke etterlot seg egne skrifter, har de gamle beretningene om Diogenes' fryktløse vidd og rå sannhetsfilosofi overlevd i over 2000 år. Han har blant annet inspirert filosofer som Nietzsche og Foucault. Diogenes' filosofiske retning, kynismen, har i dag utviklet seg til en generell mistillit til tradisjonelle oppfatninger. Studier viser at denne tankegangen vinner terreng i den vestlige verden.

Oldtidens mest irriterende mann har fortsatt et uforskammet ord han vil bli kvitt.