De skytiske bueskytterne var fryktet for evnen til å treffe et hvilket som helst mål.
Giftpiler skulle stanse Aleksander den store
Da Persia i 325 f.Kr ble angrepet av Aleksander den store, brukte de persiske bueskytterne en giftig forsvarsteknikk. Før slag dyppet de omhyggelig pilspissene i slangegift.
Og da kampen brøt løs, lot de tusenvis av de giftige pilene hagle over Aleksanders soldater.
Metoden var ikke ny, for piler med gift var et utbredt kjemisk våpen i antikken. Med buer kunne skyttere sende giften mot mål rimelig langt unna.
I tillegg til slangegift dyppet bueskytterne pilene sine i skarntyde, bulmeurt eller nyserot. Giftene var nøye utvalgt.
De skulle ikke drepe fienden på stedet, men helst invalidisere ham eller påføre ham en langsom og smertefull død.
Bare rykter om giftpiler kunne skremme bort hærer. Dersom potensielle fiender visste på forhånd at de risikerte en grusom død fra giftpiler, tenkte de seg gjerne om to ganger før de foretok neste trekk.
Eller kanskje angrep de med mindre entusiasme – selv om ikke engang giftpiler kunne stoppe Aleksander den stores erobringstokter i Asia når det kom til stykket.
Blant de mest fryktede bueskytterne med giftige piler var skyterne, et rytterfolk fra slettene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav.
De var drevne skyttere med dødelig presisjon, og hver kriger kunne ha med seg mer enn 200 piler når han dro i kamp.
Effektivitet: 2 av 5
Nyserot – også kjent som julerose – inneholder laktose, som kan forårsake diaré og voldsom oppkast
Befestet by beseiret med plantegift
I år 590 f.Kr. beleiret greske bystater den tungt befestede byen Kirrha i det sentrale Hellas.
For å knekke innbyggerne i den opprørske byen forgiftet grekerne drikkevannet med nyserot, som blant annet forårsaker voldsom diaré.
Da innbyggerne lå igjen syke og avkreftet, var det en smal sak å innta byen og legge den i ruiner. Angrepet er historiens første giftangrep mot sivile.
Effektivitet: 3 av 5
Pesten kom til Europa etter at mongolene bombarderte Kaffa med lik.
Mongolene angrep med pestbefengte lik
Smittsomme sykdommer ble brukt mot fiender allerede i den hettittiske sivilisasjonen i Anatolia rundt 1500-1200 f.Kr.
I middelalderen fant det sted et epidemisk angrep som er grundig skildret. I år 1346 satte mongolene opp store katapulter utenfor murene til byen Kaffa ved Svartehavet.
Med katapultene slengte de pestbefengte lik over murene. Som planlagt brøt det ut pest, og befolkningen overga seg etter kort tid.
Effektivitet: 5 av 5
Slanger som ble kastet ned i fiendens skip spredte frykt på et hvilket som helst dekk.
Kartagerne overøste fienden med giftslanger
Den kartagiske hærføreren Hannibal var i klart mindretall da flåten hans tørnet sammen med en flåte fra den greske bystaten Pergamon rundt 184 f.Kr..
Før sjøslaget hadde han derfor beordret sine menn i land for å samle inn giftslanger. Kartagerne la de dødelige krypdyrene i store leirkrukker, som de så plasserte på krigsskipene.
Historikere beskriver hvordan soldatene kastet leirkrukkene mot de greske skipene.
Først brøt de fiendtlige soldatene ut i hånlatter, men den stilnet brått da de fikk øye på slangene. Hannibal utnyttet panikken som oppsto, til å nedkjempe fiendens flåte.
Effektivitet: 4 av 5
Hunder ble brukt som angrepsvåpen fra antikken og helt opp til 1700-tallet. De romerske kamphundene var iført brynje, og hadde sylspisse metallpigger festet rundt halsen.
Krigshunder kjempet i frontlinjen
De romerske legionene rådde over grundig trente krigshunder som kunne spre redsel og splitte fiendens formasjoner.
På felttog i England hadde romerne oppdaget den fryktinngytende hunderasen mastiff. De begynte å importere rasen – først til jakt og senere til bruk i krig.
De engelske hundene var så store og sterke at de kunne «brekke nakken på selv store tyrer», som den romerske dikteren Claudius berettet.
Alt som valper gjennomgikk de muskuløse hundene en knallhard trening for å bli blodtørstige og fryktløse.
Før kamp ble de ikledd metallrustning og jernhalsbånd med kvasse pigger.
Romerne utviklet med tiden rene hundekompanier som de brukte under kamp. En utbredt taktikk var å sende angrepsenheter som bare besto av hunder, mot fienden for å bryte rekkene.
Hundekjevene kunne knuse bein, og den romerske historikeren Plinius den eldre beskrev hvordan selv ikke fiendens sverd fikk hundene til å vike tilbake.
Med kamphunder som fortropp var det enkelt for legionene å bryte gjennom fiendens forsvar.
Andre sivilisasjoner har også brukt hunder i krig. Flere kilder forteller at den persiske kongen Kambyses sendte kamphunder mot egyptiske bueskyttere.
Og etter at grekerne i 490 f.Kr. hadde sendt persere på flukt i slaget ved Maraton, ble en hund hedret for sin modige innsats i kampen.
Effektivitet: 2 av 5
Både kartagere og spanjoler satte fyr på okser og sendte dem mot fienden.
Spanjolene brukte brennende okser
I 229 f.Kr forsøkte spanjolene å bremse en hær fra Kartago. Forsvarerne fylte vogner trukket av okser med svært brennbare materialer.
De tente på vognene, og drev de skrekkslagne oksene frem mot kartagerne. De brennende vognene utløste panikk blant soldatene.
Metoden med å sende brennende dyr mot fienden var utbredt i antikken. Både arabiske og kinesiske militærhåndbøker anbefalte å smøre inn fugler med et brennbart stoff for å antenne fiendens telt.
Den indiske forfatteren og militærstrategen Kautilya foreslo også å binde små, brennbare pakker på ryggen av katter og aper, sette fyr på dem og sende dem mot fienden.
Håndbøkene dvelte ikke noe særlig ved spørsmålet om hvordan hærførerne skulle få dyrene til å bevege seg i fiendens retning, selv om Kautilya forutså problemet.
Han foreslo å fange fugler som hadde reir bak fiendens linjer. De ville automatisk søke hjem.
Effektivitet: 2 av 5
Skorpioner sendte romerne på flukt
Mens en romersk hær i år 198-199 e.Kr. rykket frem gjennom det tørre, støvete landskapet i
det som i dag er Irak, forberedte innbyggerne i festningsbyen Hatra seg på kamp. De fylte skorpioner og andre giftige kryp i leirkrukker, før de forseglet dem.
Da fienden kom frem, bombarderte Hatras forsvarere romerne med krukkene. Taktikken virket. Alt etter tjue dager ga de romerske styrkene opp å innta byen.
Effektivitet: 3 av 5
Legioner på marsj forsynte seg av naturen langs ruten – og var enkle ofre for forgiftet mat og vann.
Giftig honning bremset legionene
Da den romerske hærføreren Pompeius den store rundt 65 f.Kr. marsjerte gjennom det som i dag er Tyrkia, kastet mennene hans seg grådig over bikuber langs veien.
For mange av soldatene ble honningen det siste de smakte.
Bi-kubene var nemlig hengt opp av en lokal krigersk stamme som en utspekulert, giftig felle. I noen områder av Tyrkia lager biene honning av nektar fra en spesiell Rhododendron-art.
Den er uskadelig for bier, men dødelig gift for mennesker. Bare noen timer etter at soldatene hadde fortært den søte delikatessen, falt de om med høy feber, oppkast og diaré. Mer enn tusen legionærer døde av den giftige honningen.
Dette lærte romerne at de ikke måtte spise honning, men bier fortsatte å være et fryktet våpen.
Dakerne – et folk i Romania – utkjempet flere kriger der de kastet bikuber inn i romerske festninger.
Effektivitet: 5 av 5
Beleirere kunne grave tunneler inn under fiendens festnings-verk for å trenge inn i byen. Som mottrekk gravde forsvarerne en ny tunnel under angripernes.
Brennende hønsefjær kvalte fienden
Røyk var et billig, effektivt og utbredt våpen mot beleirere som forsøkte å grave seg under bymuren. Forsvarerne tente ganske enkelt et bål og ledet røyken inn i fiendens tunneler.
I 189 f.Kr. brukte innbyggerne i den opprørske greske byen Ambracia denne taktikken mot romerne. Byens innbyggere satte fyr på hønsefjær, som var kjent for å utvikle en ekstremt ubehagelig røyk.
Det fikk de hostende romerne raskt ut av tunnelene.
Vel hundre år senere, i 74 f.Kr., dro den romerske generalen Lucullus gjennom Mesopotamia på plyndringsferd. Han beleiret flere byer rundt
Svartehavet, og her utspilte også en del av kampene seg under bakken. Her tok imidlertid forsvarerne andre midler i bruk:
De slapp bjørner og svermer av bier løs i de underjordiske romerske gangene.
Effektivitet: 4 av 5