Nok en gang lå grekerne i krig med Persia. Det var sommeren 480 f.Kr., og kampen bølget frem og tilbake. Alt var som det pleide i antikkens Hellas.
Men nå observerte perserne undrende hvordan de greske soldatene tilsynelatende mistet lysten på å krige. En god del av dem forlot simpelthen kampplassen.
Det var tid for det absolutte høydepunktet i grekernes kalender: den store offerfesten som ble avholdt hvert fjerde år i Olympia til ære for gudenes konge, Zevs. På programmet sto dessuten konkurranser i flere sportsgrener.
50 000 tilskuere til OL i Olympia
De fineste gjestene i Olympia innlosjerte seg på hotellet Leonidaion, resten av gjestene måtte ta til takke med telt eller overnatte under åpen himmel. Konkurransene foregikk på stadion, men bønner og ofring til Zevs var det egentlige formålet med besøket i Olympia.
Fullmånen bestemte
De olympiske leker ble annonsert av herolder. De dro rundt til de greske bystatene for å lokke atleter og tilskuere til lekene. Den olympiske freden hersket i tre måneder.
Takket være freden var det noenlunde trygt å reise til Olympia på halvøya Peloponnes. Atletene måtte komme en måned før lekene og bruke ventetiden til intensiv trening.
Noen av dem trakk seg underveis fordi de oppdaget at de ikke var fullt så gode som de trodde. Lekene var alltid i august, men den nøyaktige datoen ble fastlagt etter månen: Det måtte nemlig være fullmåne om kvelden den tredje dagen av lekene.
Denne kvelden avholdt grekerne en stor prosesjon og en offerfest til ære for Zevs. Riktignok fikk sportskonkurransene med tiden større og større betydning, men i alle de nesten 1200 årene grekerne arrangerte OL, var lekene i bunn og grunn en religiøs begivenhet.
Les også: Olympens tolv greske guder styrte Hellas
Guden Zevs skulle æres under grekernes olympiske leker.
Sportsfesten var til ære for Zevs
De olympiske lekene var en sportslig kappestrid mellom de greske bystatene, men lekene var samtidig en religiøs fest for Zevs, den mektigste av de greske gudene. I begynnelsen ble lekene avviklet på bare én dag, som sluttet med et stort dyreoffer til Zevs.
100 okser skulle ofres, men i realiteten ble bare et lårstykke brent. Resten av kjøttet ble spist ved et stort fellesmåltid. Da lekene ble utvidet til fem dager, fant offerfesten sted på tredje dag, den dagen det var fullmåne.
Olympias største tempel var viet til Zevs. Her sto en 12 meter høy statue av guden, utført i gull og elfenbein. Den ble regnet for et av verdens sju underverker.
50 000 tilskuere i Olympia
Interessen for OL var enorm blant grekerne. De strømmet til Olympia fra hele den greske verden – fra bystatene og fra koloniene i Spania og Italia, ved Svartehavets kyster, i Nord-Afrika og Lilleasia.
Historikerne regner med at 50 000 tilskuere kom til OL. Blant dem var også tidens ledende filosofer, kunstnere og vitenskapsmenn.
Bystatene lå i evig konkurranse om makt og prestisje, og visste å markedsføre seg på det hellige området. Hver av de 12 rikeste byene bygde et skattkammer som rommet byens kostbare seremonielle utstyr, og dessuten kunne tjene som byenes ambassader i Olympia.
Det første OL
De første kjente lekene ved helligdommen i Olympia fant sted år 776 f.Kr. De var svært beskjedne, for det eneste sportslige innslaget besto av et kappløp på omtrent 200 meter. Løpet fant sted foran det store Zevs-alteret, og premien var retten til å tenne offerilden. Lekene fikk også navn etter løperen som vant.
Slik fortsatte lekene frem til 720 f.Kr., da de ble arrangert for 14. gang. Ved denne anledningen tilføyde arrangørene tre nye løp: et løp på omtrent 400 meter (dobbelt stadionløp), et langdistanseløp på 1400 til 4800 meter og et løp der deltakerne skulle spurte iført full krigsutrustning (våpenløpet).
Nye brutale discipliner
For at skabe et bedre show indførtes i 396 f.Kr. en konkurrence for herolder og trompetister. De dystede i den bygning, som blev kaldt Ekkohallen, og formålet var bl.a. at kåre den herold, som havde den kraftigste stemme. Han fik derefter æren at af være “speaker” under legene, mens den vindende trompetist blæste fanfaren, når en konkurrence gik i gang.
Dramaet nåede nye højder, da arrangørerne indførte konkurrencer i nævekamp og pankration, en brutal blanding af nævekamp og brydning. Her kæmpede deltagere mand mod mand, indtil en af dem blev slået fordærvet – eller gav op.
Løp var den klassiske OL-disiplinen. Hellas' beste løpere konkurrerte mot hverandre i flere heat. Mange av dem var profesjonelle.
OL begynte med et løp
Sportsfesten i Olympia begynte i det små, men vokste raskt. Idrettsutøverne måtte møte frem 30 dager før lekene åpnet for å trene.
De første olympiske lekene besto av et eneste løp og en stor offerfest for den øverste av alle greske guder, Zevs. Men i takt med den voksende populariteten til OL kom flere løpsøvelser til: Stadionløpet var på omtrent 200 meter, det dobbelte stadionløpet på 400 meter, og det lange løpet var på 1400 til 4800 meter.
Startlinjen på stadion var utstyrt med små bommer foran hver løper. Når trompetsignalet lød, sørget en mann med en snorinnretning for at alle bommene gikk opp samtidig. Straffen for å tjuvstarte var piskeslag.
Atletene kom 30 dager før lekene åpnet for å trene. Bare de rikeste kunne tillate seg så lang tid uten inntekt, men bystatene innførte støtteordninger slik at talentene deres – uansett formue – kunne kjempe for byen.
I Olympia gjaldt det å vinne – ikke delta. Derfor kom bare de utøverne som hadde en reell vinnersjanse.
I en kamp som er grundig beskrevet kjempet bokserne Demoxenos og Kreugas så innbitt og jevnbyrdig en hel dag at da det gikk mot kveld ble de enige om å slå på hverandre etter tur, helt til den ene segnet om.
Kreugas innledet med et knusende slag mot Demoxenos' hode, men han ble stående.
Så var det Demoxenos' tur til å slå: Han ba Kreugas om å løfte armene og sendte to støt mot ribbeina hans. Slagene var så harde at Demoxenos boret hånden inn i kroppen på Kreugas og trakk ut innvollene hans. Kreugas døde, men ble likevel tilkjent seieren, fordi Demoxenos hadde jukset.
Statue avslører boksernes skader:
De fattige fikk sjansen
I antikkens olympiske leker var det bare vinneren som gjaldt – det vanket verken premier eller ære til nummer to og tre. Ingen hengte seg opp i hvor langt et spyd eller en diskos ble kastet.
Og selv om mange av antikkens seierslister er bevart, fins det bare noen få opptegnelser om deltakernes faktiske prestasjoner. Derfor er det heller ikke mulig å sammenligne datidens atleter med de idrettsutøverne som stiller opp i OL i Japan i år.
Vinnerne ble dyrket som helter, ikke minst når de vendte hjem til bystaten de kom fra. Her ventet en fantastisk mottagelse og et liv i luksus. Mange seierherrer brukte faktisk sportslig triumf som utgangspunkt for en politisk karriere.
I begynnelsen kom atletene oftest fra fornemme familier som hadde råd til å la sønnene sine trene – i stedet for å sende dem i arbeid. Men konkurransen mellom bystatene var hard, og jakten på nye talenter ble intensivert.
Det betydde at også unge menn fra lavere sosiale lag fikk en sjanse i sporten. Dette var profesjonelle utøvere som kunne leve av idretten sin.
Det olympiske råd
Å styre de olympiske leker krevde en velutviklet administrasjon. Opprinnelig kunne jobben gjøres av en mann alene, men fra 344 f.Kr. var hele ti såkalte hellanodiker beskjeftiget med å tilrettelegge og avvikle OL.
Før lekene begynte var det også hellanodikerne som registrerte deltakerne og avgjorde om de var menn eller ynglinger. Fødselsattester fantes ikke, så det å avgjøre en persons alder var et spørsmål om skjønn.
Nøytrale dommere hadde ingen tenkt på da lekene begynte. De første par hundre årene deltok dommerne selv i konkurransene, frem til grekerne bestemte seg for at en dommer bør være upartisk.
Lekenes øverste myndighet var Det olympiske råd. Rådets medlemmer, som kom fra fornemme familier, hadde den overordnede kontrollen med de hellige seremoniene og avviklingen av lekene. Dersom utøverne ville klage på juks eller på avviklingen av en konkurranse, måtte de henvende seg til rådet.
Juks og bedrag under OL
Alle deltakerne skulle vite at juks ikke ble tolerert: “Seieren skal oppnås med føttenes hurtighet og kroppens styrke, ikke med penger,” het det på et skilt ved stadion.
Likevel forekom juks og svindel. Mange forsøkte å komme lettere til en seier ved å betale motstanderne for å gi opp. Det skjedde for eksempel i 388 f.Kr., da bokseren Eupolos fra Thessalia bestakk tre av motstanderne sine til å la ham vinne. Bokseren fikk en bot.
Bare seier gjaldt, grekerne hadde ikke sølv- og bronsevinnere.
Vinneren fikk kostbar belønning
Bare seieren talte, og bare vinneren fikk premie. Sølv- og bronsepremier til nummer to og tre kjente ikke grekerne til. I første omgang var premien mest av symbolsk art – et seiersbånd rundt hodet og en palmegrein i hånden.
Dessuten hadde hver vinner rett til å bli foreviget med en statue i som ble satt opp idet olympiske området. Flesteparten av statuene var helt like, for en atlet måtte vinne tre ganger før han fikk sitt person-lige ansiktstrekk meislet inn i statuen.
Som regel betalte atletens hjemby for statuen, for seieren ga prestisje i kappestriden med andre byer. Og når han kom hjem, ble han mottatt med seiershymne og et regn av blomsterkonfetti.
Senere fulgte den virkelige belønningen: gratis bespisning, en plass i byrådet, skattefrihet eller store pengegaver.
I et tilfelle ble Aten idømt en bot for korrupsjon under lekene, men bystaten nektet å betale. OL-ledelsen var ubønnhørlig, og så bestemte byen seg for å boikotte OL. Men Aten kom til kort, for nå nektet orakelet i Delfi å gi byen orakelsvar. Aten så seg nødt til å betale.
Enkelte kilder antyder at grekerne eksperimenterte med alkohol og sopp for å forbedre prestasjonene, men doping var neppe vanlig. I stedet forsøkte bystatenes representanter jevnlig å bestikke utøvere fra andre byer til å stille opp for deres by. Et slikt skifte vakte så stor forbitrelse i atletens hjemby at han ikke kunne vise seg der mer.
Kvinne i mannsklær
Bare frie, ustraffede greske menn fikk delta i konkurransene, men utlendinger og slaver kunne gjerne få lov til å se på. Vel å merke hvis de hadde riktig kjønn, for kvinner hadde ingen adgang.
Under lekene fikk ikke kvinnene krysse elva Alfeios, som markerte grensen til det olympiske området. Ikke desto mindre trosset en enke fra Rodos forbudet.
Den kvinnelige løperen fra Sparta måtte bli hjemme.
Kvinner? Ingen adgang!
Lekene i Olympia var åpne for alle grekere som ikke hadde gjort seg skyldige i mord eller tyveri fra templene. Men de måtte være menn – kvinnelige sportsutøvere og tilskuere hadde forbud mot å nærme seg OL.
Overtredelse av dette forbudet kunne straffes med døden. Sparta var imot regelen, for der trente unge kvinner like iherdig som mennene. Men de andre byene var ikke til å rikke.
Hun dro til Olympia forkledd som mann fordi hun hadde et brennende ønske om å se sønnen sin bokse. Da sønnen vant ble hun så begeistret at hun hoppet over barrieren. I det samme blåste kappen hennes opp og avslørte henne.
Den sedvanlige straffen for denne forbrytelsen var at kvinnen skulle styrtes i døden fra en høy skrent, men i dette tilfellet valgte imidlertid det olympiske rådet å la nåde gå for rett.
Nero vant alt
Omtrent 100 år før vår tidsregning ble Hellas en romersk provins, og selv om lekene fortsatte begynte de å avta. Romernes interesse blusset imidlertid forbigående opp rundt år 100 e.Kr., og praktikere som de var, så sørget romerne blant annet for å forbedre sanitærforholdene i området. For første gang fikk OL-området latriner og rennende vann – det hadde ikke lekenes gjester kjent til før.
Romerne ville heller se på konkurransene enn å delta, men det fantes noen unntak som markerte seg. Flere romerske keisere deltok aktivt, og i år 67 satte keiser Nero sitt preg på lekene.
Han innførte nye disipliner, blant annet lyrespill, fordi han regnet seg selv som en fremragende musiker. Han vant selvsagt, på samme måte som han vant hver eneste av de andre øvelsene han stilte opp i.
Det gjaldt for eksempel hestevognkjøring med tispann. Også det var en hittil ukjent øvelse. Riktignok falt Nero ut av vognen underveis, men han ble likevel tilkjent seieren. Det sies at han dro hjem til Roma med hele 1808 premier.
De kristne stopper OL
Det skulle også bli en romersk keiser som satte punktum for antikkens OL. Det skjedde omtrent 300 år senere, da keiser Theodosius 1. forbød ytterligere leker fordi han var bekymret over det nære båndet mellom sporten og den hedenske greske religionen – på det tidspunktet hadde kristendommen fått fotfeste i Roma.
Det siste kjente OL fant sted i år 393 – hele 1169 år etter at det første ble avholdt. Deretter sørget jordskjelv, erosjon, kristne og plyndringer langsomt for å utslette de forlatte idrettsanleggene og helligdommene i Olympia.
Men takket være de mange skriftlige kildene og avbildningene på krukker og vaser, lever minnene om antikkens storslåtte leker videre.
Pierre de Coubertin fikk bygd et klassisk gresk stadion til OL i Aten i 1896.
Den olympiske ånd våkner igjen
Lekene ble lagt ned, men minnet om Olympia overlevde. Allerede i middelalderen diktet malerne videre på den storslåtte sportsbegivenheten i Hellas, og det ble flere ganger gjort forsøk på å gjenopplive ideen, bl.a. i 1612.
Også i Sverige oppsto tilløp til et nytt OL, da Olympiska Föreningen i 1834 og 1836 holdt “Olympiske Leker” i Ramlösa ved Helsingborg. Her var det både bryting, kappløp, balanse-øvelser og hopp, men det ble med de to lekene. Ideen ble først fullbrakt med baron Pierre de Coubertin, som var formann i det franske idrettsforbundet.
Inspirert av de nylige arkeologiske funnene i Olympia begynte Coubertin i 1887 å agitere for å gjeninnføre lekene. Tanken hans var at sporten skulle skape internasjonal forståelse. Etter års slit åpnet det første moderne OL i Aten den 6. april 1896. 295 mannlige idrettsutøvere fra 13 nasjoner deltok.
