To små båter med greske svampe-fiskere var på vei hjem høsten 1900. De hadde tilbrakt de siste seks månedene langs kysten av Tunisia, og båtene var fulle av svamper som mennene hadde hentet på havbunnen.
Ved sørspissen av det greske fastlandet blåste det opp til en voldsom storm. De små seilbåtene kom ut av kurs, men kapteinen fikk mannskapet trygt i le bak en liten, snau klippeøy kalt Antikythera.
Mens mennene ventet på at stormen skulle løye, la kapteinen ut fra den vesle havna på øya for å fiske mer svamp. Han kastet anker nær et skarpt skjær og sendte sin mest erfarne mann ned.
Antikytheras skarpe klipper gjorde farvannet ved øya farlig for de gamle grekerne.
Like etter trakk dykkeren i tauet for å signalisere at han ville trekkes opp. Med ivrig stemme fortalte dykkeren at han ikke hadde funnet en eneste svamp, men at det lå et skipsvrak med en haug statuer på 60 meters dyp.
Mennene dykket ned igjen og tok med seg armen fra en bronsestatue opp. Og så snart været var blitt bedre, satte de kursen mot Aten.
Skatter endte i utlandet
På begynnelsen av 1900-tallet befant de fleste greske oldtidsminnene seg på museer utenfor Hellas. I mange år hadde utenlandske arkeologer stått for stort sett alle utgravninger i landet og tatt funnene med seg hjem.
Derfor la de greske lederne stor vekt på oldtidens betydning for den nasjonale stoltheten. Så da svampedykkerne møtte opp med en bronsearm, fattet myndighetene i Aten straks stor interesse for det de hadde å fortelle.
Oldtidens astronomer fant opp flere hjelpemidler – som dioptraen (t.h.) – som ble brukt til å måle stjerners posisjoner.
Kulturdepartementet ansatte på stedet kapteinen og hans besetning til å hente opp skattene fra havbunnen ved Antikythera.
I løpet av de neste ti månedene ble den ene verdifulle statuen etter den andre trukket opp av vannet. Og til slutt, da dykkerne nesten ikke kunne finne mer på havbunnen, hevet de en uformelig metallklump på størrelse med en skoeske.
Mens forskerne begeistret kastet seg over statuene, ble metallklumpen lagt i en trekasse i gården bak det nasjonale arkeologimuseet.
Klumpen skjulte tannhjul
Måneder senere oppdaget en museumsmedarbeider tilfeldig at klumpen hadde tørket ut og var delt i flere deler. Forsiktig skrapte han i de ytterste kalk-
avleiringene og fikk øye på noen snirklete inskripsjoner. På den ene delen av klumpen var det rundt 200 svært små tenner fra et tannhjul. Ved siden av satt et annet, mindre tannhjul.
Forskerne på museet undersøkte delene og var enige om at de sto med en slags antikk girmekanisme. Men utover det var de helt ute av stand til å bestemme hva klumpen var.
Det første forslaget kom Pericles Rediadis med i 1910. Han var ekspert på gamle myntinskripsjoner og mente å kunne lese på klumpen at den var et instrument til måling av stjernehøyder. Trolig hadde apparatet vært en del av det sunkne skipets navigasjonsutstyr.
Nå hadde den merkverdige klumpen også begynt å vekke internasjonal oppsikt, og den neste i køen til å løse gåten var tyske Albert Rehm. Han fant ordet «panchem» – navnet på en av oldtidens greske måneder – på en av delene, og derfor var det nærliggende å anta at tannhjulene var restene av et instrument som viste planetenes plassering i årets løp, mente han.
Noen av inskripsjonene på mekanismen fungerte som manual og fortalte hvordan den virket.
Den konklusjonen fikk Rediadis til å protestere voldsomt, og de to forskerne havnet i en stor offentlig krangel, samtidig som en og annen forsker kom med nye teorier.
I 1953 fikk den britiske fysikeren og vitenskapshistorikeren Derek de Solla Price tillatelse til å undersøke klumpen. Price var overbevist om at løsningen på gåten lå i antall tenner på tannhjulene og hjulenes plassering i forhold til hverandre. Han mente at mekanismen inne i klumpen var mye mer enn bare et
måleinstrument.
Mekanismen «var like spektakulær som hvis åpningen av Tutankhamons grav hadde avslørt forfalne, men gjenkjennelige deler av en forbrenningsmotor», skrev han i 1957.
Brite avslørte mekanismens indre
Price visste at tannhjul og girmekanismer ikke var fremmed for oldtidens grekere. For eksempel arbeidet astronomen og oppfinneren Arkimedes med tannhjulsprinsippet allerede på 300-tallet f.Kr.
Men konstruksjonene hans bygde på en enkelt eller to girfunksjoner. Antikythera-mekanismen, som metallklumpen nå var døpt, så ut til å være langt mer avansert – men Price kunne ikke finne belegg for teorien sin ved bare å se på innretningens overflate.
I samarbeid med en gresk fysiker tok den britiske forskeren i 1971 hundrevis av bilder av klumpens indre deler med både røntgen- og gammastråler. Bildene viste tydelig en lang rekke tannhjul. Med disse bildene for hånd kunne Price bygge sin egen modell av Antikythera-mekanismen.
(1.) Forside. (2.) Bakside.
Mekanismen kunne blant annet.:
- Fungere som kalender
- Beregne solens og månens posisjon
- Beregne planetenes baner på himmelen
- Vise månefasene
- Forutsi måne- og solformørkelser
- Holde orden på datoen for f.eks. OL i Olympia
Forskere har med tiden kunnet danne seg et rimelig godt bilde av hvordan Antikythera-mekanismen så ut og fungerte.
Apparatet ble oppbevart i en trekasse på størrelse med en skoeske. På lokket anga inskripsjoner hvordan mekanismen skulle brukes. Selve mekanismen hadde tre skiver – en foran og to bak. Skiven på forsiden besto av to sirkler med samme sentrum.
Med et håndtak kunne en viser stilles på en av de 365 dagene i den egyptiske kalenderen, markert på den ytterste sirkelen. Tannhjulene ville samtidig bevege to mindre visere som fortalte hvordan solen og månen sto på den valgte dagen. Den innerste sirkelen viste stjernetegnenes plassering.
Tannhjulene beveget samtidig flere visere på baksiden. Den øverste skiven viste den såkalte Metons syklus. Grekerne brukte «solår» (jordens gang rundt solen) og «måneår» (månens gang rundt jorden) som tidsangivelser.
Astronomen Meton oppdaget i år 432 f.Kr. at 19 solår tilsvarte 235 måne-måneder – Antikythera-mekanismen anga hvor verden befant seg i denne syklusen.
Den nedre skiven viste Sarosperioden og kunne brukes til å beregne solens og månens posisjon i forhold til hverandre.
Dermed kunne sol- og måneformørkelser forutsies.
Han fant ut at mekanismen inneholdt minst 30 tannhjul som grep inn i hverandre. Konklusjonen måtte derfor være at mekanismen ikke bare var et måleinstrument, slik forskningen hittil hadde antatt.
Den var bygd for å beregne himmellegemenes plassering på en gitt dato – samt en hel del mer som Price ikke kunne gjøre rede for i første omgang.
Skipet sank for 2100 år siden
Siden har flere forskere fulgt i Prices spor, men Antikythera-mekanismens mange gåter er ennå ikke løst fullt ut. Deler av apparatet har gått tapt på havets bunn, og noen forskere mener at det kan ha bestått av så mange som 72 tannhjul, så det skal mye til at samtlige funksjoner vil bli avdekket.
Til gjengjeld kan dagens vitenskapsfolk pusle sammen andre deler av gåten om Antikythera-mekanismen. For eksempel viser analyser av skipsvrakets tømmer at det sank mellom 100 f.Kr. og 50 f.Kr., noe funn av amforaer og keramikk ved vraket også antyder.
ILLUSTRASJON: Slik fungerer Antikythera-mekanismen
Forsiden kunne blant annet brukes som kalender. Noen forskere mener at for-siden kan ha hatt flere visere og vist hvor de fem planetene som oldtidens grekere kjente til, befant seg på himmelen.
Solens posijion i forhold til jorden ble markert med en liten viser.
Månens plassering kunne avleses på en av de små viserne.
Datoen ble stilt inn med den store viseren. Grekerne brukte den egyptiske kalenderen med 365 dager.
Baksiden ble brukt til å foreta kompliserte tidsberegninger. Oldtidens grekere forsøkte blant annet å kombinere månens faser i løpet av et år med jordens bane rundt solen.
Øverste skive ble brukt til å synkronisere sol- og måneåret.
Nederste skive ble brukt til å forutsi sol- og måneformørkelser.
En liten skive viser blant annet når De olympiske leker avholdes.
Hvor apparatet ble bygd, fins det også teorier om blant historikere. Da skipet forliste, var Middelhavets store lærdomssentre i Alexandria og Pergamon i forfall, og i de historiske kildene er det ikke nevnt noen store vitenskapsfolk i den perioden som kunne ha bygd en så komplisert mekanisme.
Ut fra skipsvrakets posisjon antar historikerne at skipet kan ha lagt til ved Rodos. I tidligere tider hadde det fremgangsrike Rodos vært hjem for store, berømte astronomer som Hipparchos og Geminus.
En nærliggende teori er at en av deres elever kan ha bygd Antikythera-mekanismen. En mulig kandidat er filosofen Poseidonios og hans akademi på Rodos, som var et viktig senter for astronomi og mekanisk teknikk.
Mens historikerne fortsatt mangler mange svar, har de for lengst konkludert med at Antikythera-mekanismen er et enestående teknisk vidunder. Ifølge noen forskere er apparatet så avansert at europeiske ingeniører først på 1700-tallet var i stand til å skape lignende maskiner. Og det setter oldtidens grekere i et helt nytt lys.
Deres verden besto ikke bare av filosofi og vakker kunst – også som teknikere var de tilsynelatende langt forut for sin tid.
Urmakere hentet teknikken hos grekerne
I middelalderen begynte Europas urmakere plutselig å bygge mekaniske ur som overgikk tidligere tiders ur rent teknisk. Historikere er i dag enige om at mekanisk teknologi kom fra maurerne i dagens Spania – som ifølge den britiske forskeren Derek de Solla Price hadde hentet kunnskapen hos oldgrekerne.
Da den gresk-romerske kulturen døde ut, må den teknologiske innsikten ha levd videre i den arabiske verden, argumenterer Price. Han henviser blant annet til den persiske astronomen Abu al-Rayhan al-Biruni, som rundt år 1000 beskrev en mekanisk kalender med åtte tannhjul, som blant annet kunne beregne solens og månens posisjon og månefasene.
Derfor fantes det trolig en beskrivelse av Antikythera-mekanismen i den arabiske verden som lå klar til middelalderens urmakere da maurerne ble tvunget ut av Spania.