Orgier beskyttet Aten mot borgerkrig
Den årlige festivalen for vinguden Dionysos var et overdådig spektakkel med teater, etegilder, seksuelle utskeielser – og masse politikk. Festivalen var også Atens vern mot intern uro.
Ifølge gresk mytologi var Dionysos resultat av en affære mellom
gudenes konge, Zevs, og en kongsdatter fra Teben, Semele.
Latter og sang preger denne vårdagen i år 450 f.Kr., og vinens lokkende dufter blåser i vinden.
Et opptog av berusede, kåte menn og kvinner passerer Atens byport.
Festivalen til vinguden Dionysos’ ære har akkurat begynt, og nå venter fire dager med teaterkonkurranser mellom Hellas’ beste forfattere, vin i strie strømmer og forhåpentlig rikelig med seksuell kontakt.
Forrest i opptoget bæres statuen av guden Dionysos, som er badet i vin og svøpt i dyrebare kleder.
Tidligere på dagen, utenfor bymuren, har atenerne ofret utallige okser, sauer og geiter til ham. Nå er prosesjonen på vei mot teateret, der statuen får æresplassen under hele festivalen.
Unge jomfruer bærer kanner med vin og kurver med frukt. De symboliserer gudens fertilitet og minner om at det er takket være ham at bøndenes vinranker gror, og druene modnes.
Gigantiske falloser blir trukket på vogner betalt av rike innbyggere, allierte bystater og Atens bystyre.
De meterlange fruktbarhetssymbolene blir møtt med begeistrede tilrop og klappsalver. Det er en innforstått kappestrid blant bidragsyterne om å ha sponset den mest imponerende fallosvognen, og i månedene frem mot festivalen har det vært god butikk å være fallos-maker.
Etter vognene kommer ekstatisk dansende borgere med hjemmelagde falloser. Størrelsen kan ikke konkurrere med de på vognene, likevel har de så naturstridige dimensjoner at de må bæres på lange påler.
Filosofen Heraklit (540-480 f.Kr.) kommenterer det særegne ved dette ritualet: «Det er bare ved denne begivenheten at fallosen ikke er tabubelagt».
Festen er i det hele tatt en unntakenes tid da de ellers måteholdne atenerne kaster seg ut i en orgie av alkohol, mat og sex.
En fremmed gud i byen
Den årlig tilbakevendende offisielle feiringen av guden Dionysos var blitt etablert i tyrannen Peisistratos’ regjeringstid (561-527 f.Kr.).
Festivalen oppnådde enorm popularitet, og fortsatte da den tyranniske regjeringsformen ble erstattet av demokratiet i Aten rundt år 500 f.Kr.
Den vokste i innflytelse og omfang på grunn av de ytterst populære teaterkonkurransene som ble avholdt parallelt, og den greske dramatiske tradisjonen stammer fra denne festivalen.
Alle tragediene fra antikkens Hellas som vi kjenner den dag i dag – blant annet historien om Ødipus – hadde opprinnelig premiere under festivalen for rundt 2500 år siden.
Atenerne tok imidlertid ikke Dionysos til seg uten videre. Guden kom til dem fra byen Eleutherae, som ble underlagt det atenske styret rundt 530 f.Kr.
De gamle greske mytene er en skrekkhistorie om hvordan Atens innbyggere møtte den nye guden med forakt og ble straffet for hovmodet.
Ifølge myten hånet de mannlige atenerne en ny statue av Dionysos, og deretter ble alle rammet av en lidelse som gjorde dem impotente. Bare en overdådig offerfest til guden kunne kurere atenerne for denne forferdelige kjønnssykdommen.
Under Dionysos-festen ble det hver kveld avholdt store private symposier rundt omkring i Aten.
Dionysos har to ansikter
Myten er et uttrykk for at det tok tid for atenerne å akseptere den nye guddommen. Ifølge forskerne oppsto Dionysos-kulten opprinnelig et sted i Midtøsten, og for atenerne representerte guden noe fjernt og eksotisk.
I tillegg til vinen var Dionysos nemlig også gud for teateret, den maskerende forkledningen samt dobbeltheten.
Ifølge de gamle greske skriftene var prestinnene i Dionysos-kulten blant de mest energiske i hele Hellas. De var kjent for fyll, flåing av levende dyr, kannibalisme og til og med barnedrap.
Dette illustrerte at vinguden representerte både nytelse og smerte. På samme måte var festivalen hans også en dobbeltsidig affære. I tillegg til feiringen av det løsslupne hadde den nemlig seriøse politiske formål.
Festivalen tiltrekker diplomater
Mens den vanlige atener så frem til festivalen på grunn av teaterstykkene, de rikelige mengdene med vin og de løsslupne kvinnene, hadde politikerne i bystyrets ledelse andre motiver.
Arkontene, som utgjorde byens øverste politiske organ, så på festivalen som en god anledning til å styrke sin egen posisjon såvel som byens.
Festivalen ble avholdt tidlig på våren – akkurat idet seilingssesongen begynte. Det gjorde det enkelt for rike borgere og diplomatiske representanter fra allierte bystater å komme på besøk.
Og de troppet opp i stort antall. Begivenheten var derfor en opplagt mulighet for bystyret til å fornye traktater eller inngå nye avtaler med de mange tilreisende diplomatene.
##
Byen hyller seg selv i teateret
For å sikre gode avtaler var det viktig å imponere de tilreisende. Bystyret sørget derfor for at diplomatene fikk gode plasser på festivalens andre dag, da atenerne samlet seg i det enorme Dionysos-teateret på sørsiden av Akropolis.
Her ble de neste dagenes skuespillkonkurranser innledet med en rekke seremonier.
Først kom tildelingen av statsborgerskap til nye borgere. Her ble foreldreløse atenske menn iført soldatens karakteristiske hoplitt-rustning på scenen.
Ritualet skulle vise at byen tok ansvar for de uheldige unge ved å gjøre dem til fullverdige borgere. Slik ble både de besøkende og atenerne minnet om at Aten tok vare på sine egne innbyggere.
Deretter fulgte hyllesten av teaterstykkenes sponsorer, som symbolsk ble kronet med forgylte kranser. Sponsorene finansierte korsangere, musikere og kostymer som inngikk i stykkene.
Men det var bystaten Aten som betalte forfatterne og skuespillerne. Slik sikret bystyret seg kontroll over stykkenes moral; de skulle stille Aten i et positivt lys overfor borgere og gjester, derfor var hvert enkelt skuespill nøye vurdert og håndplukket.
Til slutt hyllet forsamlingen de borgerne som i løpet av året hadde skjenket byen nye bygninger, skip og lignende.
Denne delen av seremonien hadde avgjørende betydning – som statsmannen Demostenes (384-322 f.Kr.) formulerte det: «Alle som har vært til stede her, oppfordres til å bidra til byens vel – og hedre den som viser sin takknemlighet, mer enn den som krones».
For bystaten var regnestykket enkelt: Slukk de rikes tørst etter ære ved å hylle dem offentlig, og innkasser gevinsten i form av rause gaver til byen.
Fyll hindrer borgerkrig
Aten brukte formuer på Dionysos-festivalen – selv i krigs- og nedgangstider kom festivalens budsjett opp i en monstrøs størrelse.
Bare én gang i sin levetid, da Aten var på randen av utslettelse etter nederlaget i den peloponnesiske krig i 404 f.Kr., ble festivalen avlyst.
Historikere har beregnet at bystyret spanderte et beløp tilsvarende en tidel av det årlige flåtebudsjettet på arrangementet. På sitt største talte flåten 400 skip
og 80 000 mann.
Men pengene ble godt brukt, visste bystyret, for festivalen virket som en sikkerhetsventil for de interne stridighetene som hele tiden truet med å sende bystaten ut i borgerkrig.
Da reformatoren Kleistenes innførte demokratiet rundt år 500 f.Kr., ble atenerne oppdelt i ti stammer, som hver for seg representerte et bredt utsnitt av det atenske samfunnet – på tvers av sosiale og økonomiske skillelinjer.
Håpet var at stammene kunne holde hverandre i sjakk rent politisk og samtidig ha en felles interesse i å verne om bystaten.
I tiårene før innføringen av demokratiet hadde eneveldige tyranner styrt byen, og bystyret fryktet at de dårlige tidene ville vende tilbake hvis stammene kriget mot hverandre.
Dionysos-festivalens formål var å lette på trykket blant de stridende innbyggerne.
I løpet av den fem dager lange festen fikk atenerne utløp for eventuelle frustrasjoner og knyttet vennskap på tvers av politiske skillelinjer.
Etegilder utvikler seg til orgier
Hver kveld under festivalen, etter teaterforestillingene, ble det avholdt såkalte symposier.
For den rike overklassen dreide det seg om overdådige gilder, men selv blant vanlige atenere var festene store.
Kjøttet fra ofringene ble fordelt blant alle innbyggerne i byen, og den siste sesongens vinproduksjon var nettopp gjæret ferdig, så det var mat og drikke nok til alle.
De fleste husstander i Aten hadde et rom innredet til symposier.
Ofte var rommet det eneste i huset der det var steingulv, noe som gjorde rengjøringen lettere – en viktig detalj. Under symposiene festet de innbudte mennene nemlig uten hemninger.
De sølte på gulvet, griste med maten og kastet opp overalt.
Til maten var det vanligvis underholdning i form av dans og musikk, før deltagerne henga seg til mer kjødelige lyster.
Koner og døtre hadde derfor ikke adgang til symposiene – og de eneste kvinnene som var til stede, var betalte fløytepiker og prostituerte.
Den som var invitert til et symposium, måtte være forberedt på å knytte vennskap i særdeles intim forstand.
Kveldens klimaks var nemlig store orgier, der homoerotiske utskeielser var helt vanlig. Det er funnet vaser og drikkebegre der symposiedeltagerne gjerne er avbildet som satyrer – et gresk sagnvesen som har overkroppen til en mann og beina til en geitebukk.
Disse sagnvesenene var klassiske symboler på Dionysos, og illustrerte hvordan menn tedde seg etter det store inntaket av vin. Et klassisk gresk munnhell sier: «Jeg hater en dranker med god hukommelse».
Ordene antyder at deltagerne under et symposium ofte kom til å bryte samfunnets konvensjoner – og at deltagerne vanligvis ikke ble holdt ansvarlige for oppførselen sin når de veltet seg i vin.
Symposiets deltagere kunne underholde seg med prostituerte og hverandre.
##
Spak kritikk av atenernes utskeielser
Selv om de fleste var begeistret for Dionysos-festivalen, hadde den også en del kritikere. En av disse var filosofen Apollonios fra Kyrene i Libya, som kritiserte atenske menn for deres utsvevende oppførsel:
«Nå synes atenerne å sverge troskap til nytelsen i stedet for hjemmet og bære fallos i stedet for våpen», sukket han.
Kritikerne advarte også mot bystyrets sammenblanding av teater og politikk. I teateret var publikum dypt følelsesmessig engasjert i forestillingene, og tilrop, gråt og høylytte kommentarer var en fast del av opplevelsen.
Det var nettopp denne innlevelsen filosofen Platon advarte mot når han beskrev de teaterfrelste atenerne som manipulerbare sauer som ikke var i stand til å skille virkelighet fra skuespill.
Hans store bekymring var at atenerne så folkeforsamlingen som et teater, fordi debattene der ofte endte som farser.
##
Alle ser frem til neste års fest
Uavhengig av kritikken fortsatte festivalen å være populær, og den siste kjente vinneren av teaterkonkurransene var i år 154 f.Kr. I alle de årene fortsatte Aten å feire vinguden og seg selv.
Mens bystyret bedrev storpolitikk ved hjelp av teaterstykkene, kunne vanlige borgere glede seg til fem dager med mat, vin og hor, krydret med tidens beste teaterstykker.
Oppskriften på suksess for Dionysos-festivalen besto nettopp i den samlende kraften og den politiske nytteverdien.
Når rusen etter de fem dagene avtok, satt restene av den atenske sjarmoffensiven igjen hos de ivrige teatergjengerne.
Det sørget for patriotisk fordragelighet blant atenerne helt frem til neste års festival.