Kampen om Troja

Sannheten om Trojas undergang

I over 100 år har arkeologer kranglet om Homers berømte dikt «Iliaden», som handler om praktbyen Trojas fall. Nye funn avslører at diktet kan ligge tettere opp til virkeligheten enn forskerne har trodd til nå.

I over 100 år har arkeologer kranglet om Homers berømte dikt «Iliaden», som handler om praktbyen Trojas fall. Nye funn avslører at diktet kan ligge tettere opp til virkeligheten enn forskerne har trodd til nå.

Imageselect/Shutterstock

«Syng oss, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akilles. Svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.» Gjennom generasjoner har disse besvergende ordene vært pensum for mang en elev i den vestlige verden.

Det episke diktet Iliaden, som starter med disse ordene, er skrevet av forfatteren Homer og er den mest berømte fortellingen i antikkens Hellas. Historien beskriver en dramatisk og ærefull periode i gresk historie, fylt med helter som kjempet og døde i kampen om den mektige kongebyen Troja. Legenden var så populær at den alt på Homers tid på 700-tallet fvt. gikk fra munn til munn i cirka 500 år.

Troja, krukke fra oldtiden

Myten om den trojanske krigen var særdeles populær allerede i oldtiden – og motivet prydet bl.a. amforaer. Her ses Akilles som trekker Hektor bak sin stridsvogn.

© Bibi Saint-Pol

Helt fra første stund har Iliaden og historien om sammenstøtet mellom grekerne fra vest og trojanerne i øst fascinert verden. I oldtiden ble verket sett på som en håndbok for krig, politikk og korrekt krigeratferd.

Det sies at når kongen av Makedonia Aleksander den store dro ut i felten, sov han med en kopi av verket under hodeputen. I det berømte biblioteket i oldtidens Alexandria samlet vitenskapsfolk alle utgaver av diktet for å sammenligne og analysere tekstene, og diktet er nå oversatt til omtrent alle språk og språkvariasjoner.

For eksempel kan Iliaden leses på 70 forskjellige versjoner av engelsk. Diktet er nylig blitt oversatt til den spesielle formen for engelsk som befolkningen snakker i Sør-Afrika. Homers dikt er viden kjent og danner grunnlaget for en vesentlig del av vår viten om antikkens Hellas og landets myter og heltelegender.

I århundrer har forskerne diskutert om diktet var mer enn myter. Var Iliaden bare en underholdende legende, eller beskrev diktet en virkelig krig utkjempet av virkelige helter?

Det var lenge en oppfatning at Iliaden var en historie uten rot i virkeligheten. I løpet av de siste årene har imidlertid arkeologer og språkforskere gjort flere oppsiktsvekkende oppdagelser som til sammen sannsynliggjør at Homers fortelling er mer enn bare en god og dramatisk historie. Mye kan tyde på at Iliaden bygger på en virkelig krig utkjempet i bronsealderen.

Homer, Troja, græsk litteratur

Homers episke heltedikt «Iliaden» og «Odysseen» har hatt en enorm innflytelse på gresk litteratur.

© AishaAbdel

Rikmann jaktet på Troja

De første oppdagelsesreisende som reiste ut på 1800-tallet for å undersøke Trojas skjebne nærmere, ble møtt med stor skepsis. For 200 år siden tvilte oldtidsforskere nemlig ikke bare på at Troja en gang var skueplass for en krig – de trodde overhodet ikke at byen fantes andre steder enn i Homers fantasi.

Noen få ildsjeler som for eksempel Heinrich Schliemann, en tysk rikmann, globetrotter og amatørarkeolog, var overbevist om at Homers historie om Troja og krigen var basert på virkelige hendelser. Helt siden han som barn i en fattig prestefamilie hadde hørt sin far lese høyt fra heltediktet, hadde Schliemann vært nærmest besatt av Iliaden.

Som voksen hadde tyskeren arbeidet hardt og tjent en formue, blant annet på handel i Russland og som bankmann under gullgravertiden i USA. Nå som han omsider kunne betale for en dyr ekspedisjon, var han fast bestemt på å finne Troja. I 1868, da han var 46 år, dro han derfor av sted til Middelhavet på leting etter den sagnomsuste byen.

Heinrich Schliemann, arkæolog,

Heinrich Schliemann var en av arkeologiens store pionerer. Hans bruk av dynamitt under utgravningene har imidlertid blitt kraftig kritisert.

© Selbstbiographie. Leipzig, Brockhaus, 1892.

Hvor Troja lå, var på det tidspunktet fortsatt en gåte. Siden oldtiden hadde historikere ment at byen – hvis den fantes – hadde ligget ved Dardanellene i dagens Tyrkia. Burnarbashihøyden var trolig stedet der ruinene av Troja sannsynligvis befant seg, ifølge de få forskerne som ikke blankt avviste byens eksistens.

Stedet var derfor det naturlige utgangspunktet for Schliemann å lete, og i 1869 ankom ekspedisjonen hans Tyrkia for å inspisere høyden. Det skulle ikke mange spadetakene til for å konkludere med at Burnarbashi ikke skjulte den enorme kongebyen.

Basert på Homers beskrivelse av store palasser, høye tårn, vollgraver og brede veier, skulle man tro at det ville dukke opp murrester og potteskår fra jorda, men de fant ingen ting. Det var stedets beliggenhet som fikk Schliemann til å tvile.

Under slaget om Troja lå grekernes krigsleir ifølge Iliaden ved kysten. Derfra løp de – beretter Homer – flere ganger daglig til Troja for å kjempe. Men Burnarbashi lå mange kilometer fra kysten, en altfor lang strekning til at grekerne ville ha tilbakelagt den hver dag for å dra i kamp.

Da Schliemann gikk opp ruten som grekerne ville ha fulgt under de første dagene av kampen, kom han frem til at hvis Troja virkelig lå ved Burnarbashi, måtte grekerne ha løpt hele 84 kilometer på ni timer.

Idabjerget på Kreta

Idafjellet er Kretas høyeste fjell. Siden det nevnes i «Iliaden», kunne Schliemann bruke det til å finne Trojas beliggenhet.

© Shutterstock

For å avvise teorien om at Troja hadde ligget ved Burnarbashihøyden én gang for alle, tok Schliemann frem sitt medbrakte eksemplar av Iliaden. Han gikk systematisk gjennom alle opplysningene som verket hadde om byens beliggenhet.

Homer skrev blant annet at trojanerne kunne se Idafjellet fra bymurene. Men fjellet var ikke synlig fra Burnarbashi, uansett hvor høye bymurene hadde vært, kunne den tyske arkeologen konstatere ved selvsyn.

Antallet kilder som omga høyden, stemte heller ikke med Homers beskrivelse. Iliaden forteller at det sprang ut to kilder ved Troja. Den ene var så varm at det dampet fra vannet, mens den andre var kald som is. På sin vandring på høyden fant Schliemann hele 34 kilder.

Ved å måle vanntemperaturen med et lommetermometer kunne han konstatere at vannet i samtlige kilder hadde nøyaktig samme temperatur – nemlig 17,5 grader celsius.

For å få ytterligere visshet fulgte Schliemann i fotsporene til to av Iliadens hovedpersoner. I det endelige oppgjøret jaget Akilles og prins Hektor hverandre tre ganger rundt Troja.

Han fulgte den beskrevne ruten, men støtte på en bratt skrent som han måtte krabbe ned på alle fire. De to heltene hadde neppe løpt rundt om i byen hvis de måtte krabbe over en skrent, konkluderte Schliemann med og utelukket dermed Burnarbashi.

Nærliggende høyde matcher «Iliaden»

Oppmuntret av en annen amatørarkeolog, briten Frank Calvert, dro Heinrich Schliemann noen få kilometer mot nord for å grave på Hissarlikhøyden, og etter en rask undersøkelse var dommen klar: Området passet helt perfekt med Homers beskrivelse.

Ikke bare lå høyden like ved havet og med fullt utsyn til Idafjellet, den hadde også et naturlig flatt platå som Akilles og Hektor lett kunne ha løpt på mens de kjempet.

«Jeg var fullstendig overbevist om at det var her oldtidens Troja hadde ligget» Heinrich Schliemann da han så landskapet rundt den tyrkiske byen Hissarlik.

Hissarlik ligger omtrent fem kilometer fra havet, men i ettertid har arkeologer bevist at på Homers tid lå høyden enda nærmere kystlinjen. Området, som en gang kunne ha vært en naturlig havn for grekernes seilskip, er nå fylt med avleiringer.

En rekonstruksjon av kystlinjen på Homers tid stemmer overens med Iliadens beskrivelse av landskapet. Selv var Schliemann ikke i tvil: «Jeg var fullstendig overbevist om at det var her oldtidens Troja hadde ligget», skrev han etter å ha inspisert Hissarlik. Likheter med Homers beskrivelse var imidlertid ikke bevis nok. Den tyske arkeologen måtte grave for å bekrefte hypotesen om at Hissarlik var Troja.

Fra den greske vitenskapsmannen Eratosthenes’ tekster visste Schliemann nøyaktig hva han lette etter. På 200-tallet fvt. hadde vitenskapsmannen forsøkt å regne ut når Troja falt, og var kommet frem til at begivenhetene måtte ha utspilt seg 408 år før den første greske olympiaden, som etter vår tidsregning svarer til år 1184 fvt.

I april 1870 tok Heinrich Schliemann det første spadestikket på høyden, og snart fant han lag han bestemt mente stammet fra tiden da Troja falt. Schliemann hadde bevist at forskerne tok feil. Troja var virkelig. Triumfen var fullstendig.

Grave i Mykene i Grækenland

Heinrich Schliemann gravde i Mykene i Hellas fra 1876. Han fant bl.a. den berømte Løveporten og flere andre skatter som han hardnakket påsto stammet fra kong Agamemnons grav.

© Deutsches Archäologisches Institut

Amatørarkeologs konklusjon vakler

Schliemanns oppdagelser ble selvfølgelig møtt med skepsis, men fikk også raskt anerkjennelse. En rekke arkeologer mente at tyskeren hadde funnet stedet der Troja hadde ligget. Den konklusjonen er de fleste av dagens forskere enige i. Trojas lokasjon er funnet, men Schliemann fant aldri byen fra Iliaden.

Det laget han nådde ned til, var simpelthen altfor gammelt, og byen han gravde ut, kan ikke ha vært Homers Troja. De mange utgravningene som er gjort på stedet i ettertid, viser at den byen som lå på Hissarlikhøyden, må ha fått en brutal skjebne. Over en periode på 4000 år har den blitt ødelagt og gjenoppbygd minst ni ganger i lag oppå hverandre.

Den eldste og nederste boplassen som arkeologene har gitt navnet Troja 0, er fra neolittisk tid, omkring 3700 fvt. Den yngste er fra romersk tid og datert til omkring år 500.

«Elendige små bosetninger som på ingen måte kunne kalle seg selv byer» Ekspert om de utgravningene som enkelte arkeologer mente var Troja, 1984.

Schliemann hadde gravd seg gjennom lagene ned til restene av Troja 2 – en av de eldste byene – som han utropte til Homers by. Senere undersøkelser viste at byen var omkring 1000 år eldre enn den byen som blir beskrevet i Iliaden. I ettertid har arkeologene datert lagene Troja 6 eller 7a til å være den byen som Homer omtaler.

Byene har vært små og uten de imponerende bygg- og festningsverkene som Iliaden beretter om. Troja 6 og Troja 7a var nemlig «elendige små bosetninger som på ingen måte kunne kalle seg selv byer», fastslo en ekspert på oldtidsbyer i 1984.

En stor, altødeleggende krig om Troja virker derfor usannsynlig, var konklusjonen til mange forskere den gangen. En så liten og unnselig by var neppe verd å kjempe for og om.

Sophia, Priamos’ skat

Heinrich Schliemanns kone Sophia poserer med deler av den såkalte Priamos' skatt, som arkeologparet smuglet ut av Tyrkia.

© Elizabeth Simpson

Oldtidsfunn gir Troja voksesmerter

Utgravninger foretatt mellom slutten av 1980-årene og 2005 har imidlertid vist at Troja var langt større enn først antatt. Nedenfor byens citadell, som ekspertene tidligere mente var den eneste bebodde bydelen, fant arkeologer rester av et byområde med plass til 7000 innbyggere.

Alt i alt strakte Troja seg over et område på godt og vel 300 000 kvadratmeter og kunne samlet sett romme en befolkning på opptil 10 000 innbyggere, mente arkeologene. Byen var dermed 15 ganger større enn først antatt og etter oldtidens standard en blomstrende metropol.

Størrelsen og plasseringen gjorde at Troja sannsynligvis dominerte området og kontrollerte adgangen fra Middelhavet til Svartehavet og fra Lilleasia til det sørøstlige Europa, mener historikere. Den sentrale plasseringen gjorde byen rik og mektig.

Også værforholdene styrket Trojas posisjon. Homer omtaler byen som «det stormomsuste Troja», og blesten spilte en viktig rolle for byens fremgang. Forskerne har målt at det ved innseilingen til byen om sommeren – datidens seilsesong – blåste en kraftig nordavind i bortimot 60 dager.

I bronsealderen kjente ikke sjømennene til teknikken med å krysse opp mot vinden, som ellers gjør det mulig å bruke seil i motvind. Vinden tvang derfor handelsskipene til å søke i land, og ofte måtte fartøyene ligge i havn i ukevis. Den livlige handelen og økte omsetningen som skipsbesøkene brakte med seg, ga gode vilkår.

Ruiner, Tyrkiet,Troja

Det er gravd ut mange ruiner ved Hissarlik i Tyrkia. De vitner om Trojas egentlige størrelse.

© CherryX

Troja 6 svarte til Homers beskrivelser av «kneisende murer» og «mektige tårn», men omkring 1250 fvt. ble byen ødelagt av et jordskjelv snarere enn en krig. Den etterfølgende byen – Troja 7a – var ikke like rik og mektig, men til gjengjeld bygde innbyggerne ut forsvarsverkene.

Omkring 1175 fvt. ble byen nok engang ødelagt, og denne gangen er det tegn på både kamper og beleiring. Ifølge arkeologene tyder funn av pil- og spydspisser i gatene på et voldsomt endelikt.

Store hus og palasser som tidligere rommet en enkelt familie, var blitt delt opp så de fikk plass til langt flere mennesker. I stort sett alle hus hadde beboerne gravd ned store forrådskrukker – alt sammen tegn på at byen ble beleiret før erobringen, akkurat som Homer beskriver forløpet. Både Troja 6 og Troja 7a var altså praktbyer som var verd å kjempe for.

Bortføring førte til Trojas fall

Krigen om Troja er en tragedie som strekker seg over flere tiår. Hendelsene blir beskrevet i den såkalte episke syklus, som i tillegg til “Iliaden” består av diktene “Kypria”, “Aithiopis”, “Lille-Iliaden” og “Ilioupersis”.

Ca. 1190 f.Kr.

Med hjelp fra gudinnen Afrodite blir den smukke Helena forelsket i prins Paris, og han tar henne med til sin hjemby Troja. Hennes mann, Spartas kong Menelaos, er ikke særlig fornøyd med å få sin kone stjålet og sverger å hente henne hjem. Han samler de lokale greske kongene så de kan hjelpe ham i kampen.

Symbol, gudinde, Troja
© Shutterstock

Ca. 1188 f.Kr.

Den greske hæren er klar til å seile, men været er blikkstille. Menelaos må ofre sin datter Ifigenia for å få vind i seilene.

Symbol. skib, Troja
© Shutterstock

Ca. 1188-1185 f.Kr.

Grekerne beleirer Troja i årevis. Menelaos kjemper mot prins Paris og vinner duellen. Men gudene beskytter prinsen, og Helena forblir i Troja.

Symbol, slot, Troja
© Shutterstock

Ca. 1183 f.Kr.

Etter år med stillstand møter grekerne motstand. Krigshelten Akilles’ venn Patroklos går inn i kampen, men blir drept av Trojas beste kriger, Hektor.

Troja, symbol, trojanerne
© Shutterstock

Ca. 1183 f.Kr.

I vrede over drapet på Patroklos utfordrer Akilles Hektor til duell og dreper ham. Deretter ydmyker han trojanerne ved å trekke liket av kronprinsen deres bak stridsvognen sin.

Symbol. Troja, haevn
© Shutterstock

Ca. 1183-1181 f.Kr.

Som hevn for broren skyter prins Paris en pil i hælen på Akilles, det eneste stedet krigeren ikke er usårlig. Den store helten dør av såret.

Symbol, pil, Troja
© Shutterstock

Ca. 1180 f.Kr.

Grekerne bygger en trehest og gjemmer noen krigere i den. Trojanerne tror at hesten er en offergave, og trekker den inn gjennom byporten. I ly av natten lister krigerne seg ut av hesten og åpner portene så hæren kan trenge inn.

Symbol, Den trojanske hest
© Shutterstock

Ca. 1180 f.Kr.

En blodig massakre følger. Trojanerne forsøker desperat å organisere et forsvar, men blir drept i hopetall. Til slutt blir byen brent ned og forlatt.

Symbol, Troja
© Shutterstock

Leirtavle avslører navn på prins

Ifølge Homer hadde imidlertid ikke den umiddelbare grunnen til krigen noe å gjøre verken med byens plassering eller store rikdommer. I stedet skyldtes krigen Hellas’ vakreste kvinne, den skjønne Helena, som ble bortført til Troja. Ifølge Homer var Helena gift med kong Menelaos av Sparta i Hellas, men under et gjestebesøk ble hun forført av den trojanske prinsen Paris.

Nettopp Helena er et av de navnene som forskerne har gått på jakt etter. Hun nevnes i flere av skriftene fra oldtiden; for eksempel forteller dikteren Stesichorus (632 fvt.–556 fvt.) at Helena og Paris under bortførelsen drev i land i Egypt.

Beretningene er muligens basert på gamle myter, og forskerne har ingen håndgripelige bevis for at en gresk dronning ved navn Helena noensinne har levd. Derimot tror de at Paris muligens kan ha vært en virkelig person. Homer kaller også Paris for Aleksandros, og dette navnet kjenner forskerne fra funn i en by flere hundre kilometer unna.

Prins Paris, Troja, skideballe

Prins Paris beskrives i kildene som en kujon, og i «Iliaden» gir Hektor ham en skyllebøtte fordi han forblir innendørs med Helena mens byen desperat kjemper mot grekerne.

© Daderot

Da arkeologer i det nåværende Tyrkia gravde ut byen Hattush, hovedstaden i det mektige hettitterriket, fant de byarkivet med tusenvis av bevarte leirtavler. En av tavlene er datert til cirka 1280 fvt. og beskriver en allianse mellom Alaksandos av Wilusa og hettittenes konge. Flere forskere mener at Wilusa var hettittenes måte å stave Trojas andre navn, Ilion, på.

Iliaden har tittelen sin fra nettopp dette alternative bynavnet, og ifølge hettittenes arkiver hadde Troja altså en konge ved navn Alaksandos godt og vel 100 år før Trojakrigen fant sted. En senere prins av Troja kan lett ha fått en forvansket utgave av samme navn: Aleksandros.

Troja, skjold, himmellegemer

Akilles’ skjold er detaljert beskrevet og skal ha vært prydet med bl.a. himmellegemer og dansende mennesker. Skjoldet eksisterer i dag bare som en rekonstruksjon.

© AishaAbdel

Paris’ bortføring av Helena fikk ifølge historien mannen hennes, Menelaos, til å organisere et hevntokt. Menelaos var kongen av Sparta, og hans storebror Agamemnon var konge av Mykene, et av de mektigste rikene i Hellas.

De to brødrene dro til Pylos der Nestor regjerte, og han var villig til å finne flere forbundsfeller. Blant dem var den utspekulerte kong Odyssevs av Ithaka samt Hellas’ beste kriger Akilles, som anførte de såkalte myrmidonerne, en stamme fra det nordlige Hellas.

Forskerne har jobbet lenge og hardt for å finne ut om disse kongene noensinne har levd, men foreløpig har de ingen konkrete bevis. Kongenes byer og riker har imidlertid etterlatt seg håndfaste spor, for over hele Hellas er det blitt funnet ruiner etter festninger og palasser fra de greske kongedømmene.

Kobbermønt, Trojakrig

En kobbermynt funnet ved Hissarlik stammer fra Trojakrigens tid. Inskripsjonen rommer ordet Wilusa, som svarer til Ilion – Homers navn for Troja.

© Shutterstock

Gullet fløt i grekernes hovedby

I sen bronsealder fra 1600 til 1100 fvt. var det greske fastlandet delt inn i små, selvstendige kongedømmer som med tiden utviklet seg til avanserte stater. Kongedømmene tilhørte alle den mykenske kulturen og hadde felles arkitektur, guder, språk og skriftsystem. Det største av de mykenske kongedømmene var selve Mykene, som kong Agamemnon hersket over, ifølge Iliaden.

Mykene ligger på det greske fastlandet og ble gravd ut av Heinrich Schliemann få år etter at han hadde funnet Troja. I Homers Iliaden kalles byen for det gullrike Mykene, og under utgravningen fant Schliemann da også en rekke kongegraver som inneholdt praktfulle gullskatter og viste at Mykene hadde vært rikt på gull en gang.

Dødsmaske, arkæolog, Troja

I en grav i Mykene fant arkeologene en dødsmaske, som muligens har tilhørt kong Agamemnon. Masken, som stammer fra 1500-tallet f.Kr., er hamret ut av en tynn plate av gull.

© History Archive

En av de mest imponerende gravene, som stammer fra cirka 1250 fvt., har fått navn etter Agamemnons far Atrevs, som forskerne mener å ha funnet i hettittenes arkiver. Der omtales en hettittisk vasallkonge som erobret Kypros. Også spor etter kong Nestors palass i Pylos er dukket opp.

Ifølge Iliaden sendte Nestor så mange som 90 skip med på toktet mot Troja. Ut fra funnene er ikke forskerne i tvil om at Pylos en gang har vært et mektig kongerike. Under utgravningene har forskerne funnet utallige leirtavler som viser at palasset var administrativt senter for cirka 50 000 mennesker i regionen.

Palasset til den legendariske kong Odyssevs, derimot, er ikke lokalisert ennå. I en grotte på øya Ithaka, der han ifølge Homer holdt til, har forskerne imidlertid funnet tre bronsetreføtter – en form for altere på tre bein – som vi i dag vet at en kult brukte til å tilbe Odyssevs. Den er én av mange greske heltekulter, og forskerne kan datere grotten ved hjelp av innskrifter på keramikk funnet på stedet.

Dateringen plasserer akkurat denne kulten på 900-tallet fvt. – dermed er den over 200 år eldre enn den tiden som Homers Iliaden foregår på. Grotten på Ithaka er med andre ord foreløpig en blindgate i jakten på Odyssevs’ palass.

En ting er å forsøke å spore opp geografiske steder og hovedpersoner fra det greske eposet fra oldtiden. Noe annet er det å forsøke å fastslå hva som virkelig skjedde da Troja ble ødelagt. Tilsynelatende sto konfliktene fra midten av 1200-tallet fvt. mellom de mykenske grekerne på den ene siden og Lilleasias hettittiske rike i dagens Tyrkia på den andre.

De mykenske grekerne begynte her å ekspandere lenger og lenger mot øst, mens hettittenes imperium var svekket av indre oppstander og tronstridigheter. Denne svakheten utnyttet mykenerne til å plyndre kystbyene i Lilleasia. I hettittiske arkiver har forskerne funnet dokumenter der herskerne i kystbyene flere ganger klager over mykenernes mange røvertokter.

Homers, Odysseus, kyklopen

Scener fra Homers dikt ble på 1800-tallet flittig gjengitt av store kunstnere. Her den danske maleren Constantin Hansen, som skildrer Odyssevs’ møte med kyklopen.

© bassenge.com

Noen forskere mener at krigen om Troja skyldtes en opptrapping i konflikten mellom mykenerne og hettittene. Andre innvender at Trojas rikdom må ha vært en uimotståelig fristelse for mykenerne.

Med sin strategiske plassering kunne byen kontrollere skipstrafikken gjennom Dardanellene og tjene store summer på de mykenske handelsskipene når nordavinden tvang dem inn i havnen i Troja. Byen var et attraktivt mål. De mykenske kongene manglet bare en unnskyldning for å gå til angrep. Hvis den greske dronningen Helena ble bortført av en prins fra Troja, kan det ha vært akkurat den anledningen de mykenske kongene ventet på.

Trojansk hest, Troy, fuld størrelse

I forbindelse med storfilmen “Troy” (2004) ble den trojanske hesten bygget i full størrelse. Hesten står i dag i den tyrkiske byen Çanakkale.

© Shutterstock

Ble Troja felt av en trehest?

Etter 10 år hadde grekerne fortsatt ikke inntatt Troja i kamp, og de besluttet derfor å bruke list. Ifølge Homer var middelet en gigantisk trehest, men historikerne tviler.

Etter 10 år med konstant beleiring er trojanerne krigsherdet. Men når grekerne plutselig seiler bort og etterlater seg en enorm og klosset trehest, senker trojanerne umiddelbart beredskapen og åpner portene for figuren.

Krigens avsluttende anekdote virker usannsynlig, og arkeologer har da heller ikke funnet det minste spor etter en trehest under utgravningene av Hissarlikhøyden.

Noen forskere mener at historien er en virkelig hendelse som har blitt forvrengt etter å ha blitt fortalt fra munn til munn. Ifølge noen historikere kan hesten ha vært en rambukk som ble brukt av grekerne for å bryte opp portene til Troja. Rambukken kan i fortellingen ha blitt til en hest, enten fordi den i form lignet dyret eller fordi den var pakket inn i fuktige hesteskinn – en kjent metode for å hindre trekonstruksjoner i å ta fyr, for eksempel under beskytning av brennende piler.

Andre forskere mener at hesten er et bilde på et skip. Homer omtaler et annet sted skip som «havets hester». Historikere påpeker blant annet at beskrivelsen av mennene som kryper inn i trehesten bruker samme terminologi som brukes til å beskrive folk som går om bord på et skip. Den trojanske hesten må derfor forstås som et bilde på den greske flåten. Andre henviser til en viss type handelsskip som typisk var dekorert med en figur av et hestehode og dessuten gikk under navnet hippo – altså hest. Skipene ble tidvis brukt til å betale en slags krigsskatt eller avgift, kalt tributt. Kanskje beskriver historien en svindel basert på en lignende transaksjon.

Forskerne kan ikke gi en entydig forklaring på historien om den trojanske hesten. Flere faktorer kan ha spilt inn i Trojas endelige fall, men de fleste er enige om at det neppe var på grunn av en trehest.

Flåten ble samlet i en viktig havn

Den greske hæren og flåten ble samlet under kong Agamemnons ledelse ved Aulis, en havn på fastlandet utenfor øya Evvia. Havnen lå strategisk godt til for å samle en hær, og med den rette vinden kunne en flåte nå Troja på bare tre dager. Den greske hæren må ha vært et skremmende syn for alle som så den. Regimentene besto av tungt og lett infanteri, stridsvogner, bueskyttere og slyngekastere.

I tillegg kom de ikke-militære troppene, for eksempel kokker, smeder, slaktere og slaver. Hæren tok ikke med seg særlig med forsyninger på tokt, fordi krigerne skulle primært leve av maten de kunne stjele fra fiendens områder. Ifølge Iliaden hadde Agamemnons våpenbrødre befalingen over egne krigere, som først og fremst skulle være lojale mot sin egen konge. Homer forklarer blant annet at den greske helten Akilles trekker mennene sine, myrmidonerne, ut av kampen etter en voldsom krangel med kong Agamemnon.

På Homers tid var ikke en slik inndeling av hærledelsen vanlig, men leirtavler kan bekrefte at i bronsealderen var mykenske hærer organisert på denne måten. Homer hadde i det hele tatt en særdeles velutviklet forståelse for hvordan krigføringen foregikk flere hundre år tidligere. Han hadde for eksempel forstått til fulle hvordan sjøfolk før i tiden styrte et skip. Ifølge Homer sto en styrmann i akterenden av skipet. Derfra styrte han fartøyet med en enkelt styreåre. Detaljen er bemerkelsesverdig, for på den tiden da dikteren levde, hadde de store krigsskipene alltid to styreårer.

«Jorden drønnet med fryktelig larm under fotslag av menn og hester.» Homer om starten på den trojanske krig.

Flåten utgjorde den viktigste delen av grekernes styrke, for uten den kunne ikke krigerne nå frem til Troja. De mykenske fartøyene var åre- og seildrevne langskip bygd for fart, handel og sjørøveri. De største var omkring 27 meter lange med plass til 25 roere. I Iliaden omtales fartøyene som «de svarte skipene» fordi skrogene ble tettet og beskyttet med bek og tjære.

Ifølge Iliaden samlet Agamemnon 1186 fartøyer til ekspedisjonen. Ingen arkiver nevner imidlertid et så stort antall skip, så eksperter mener at tallet er overdrevet. Antakelig sendte de mykenske kongene av sted maksimum 300 skip med 15 000 krigere.

Stridsvogner spilte en viktig rolle

Kampen om Troja startet så snart de greske skipene ankom stranden. «Så skred tallrike skarer av menn fra skibe og telter hen til sletten omkring Skamandros’ bredder, og jorden drønnet med fryktelig larm under fotslag av menn og hester», beretter Homer.

Homer beskriver hvordan trojanerne kjempet i enheter på 50 mann, hvilket ifølge leirtavler var typisk for de fleste hærer i bronsealderen. De slåss ikke alene, men fikk hjelp fra en rekke folkeslag i området. Akkurat som grekerne kjempet også de under sin egen ledelse. «La nu av folkenes drotter hver enkelt få gi sine egne landsmenn beskjed og føre dem ut, når skaren er fylket», forklarer diktet.

Ifølge Iliaden behersket trojanerne også kamp fra stridsvogn meget godt. På dette punktet lignet de sine allierte, hettittene, som var berømt for stridsvognene sine. 100 år før slaget ved Troja hadde den hettittiske kongen sendt over 2000 stridsvogner inn i slaget ved Kadesh mot den egyptiske faraoen. Stridsvognen var lett og kunne komme opp i en hastighet på opptil 38 kilometer i timen. I hver vogn sto en vognstyrer og en kriger.

Under kampen holdt vognstyreren tøylene i den ene hånden, mens han bar et skjold i den andre for å beskytte seg selv og krigeren ved siden av med spydet. På Homers tid ble ikke stridsvognen brukt i krig lenger, så den prominente plassen i dikterens fortelling viser nok en gang at han var velinformert om hva slags krigsutstyr som ble brukt i bronsealderen.

Achilleus besejrer Hektor

Ifølge «Iliaden» beseiret Akilles Hektor og trakk hans avkledde lik rundt Trojas murer bundet til en stridsvogn.

© Franz Matsch

Homer var også bevisst hvordan stridsvognene ble brukt i krig; de ble nemlig sendt samlet mot fienden eller brukt som en supermobil avfyringsplattform for blant annet bueskytterne. Homers kunnskap avspeiler seg i eposet Iliaden, der en gresk anfører taler til sine vognstyrere:

«Ikke må noen i lit til sin vognstyrerkunst og sin manndom søke å kjempe alene mot troerne foran de andre», lyder lederens formaning. «Ti da vil I alle bli svekket.» Stridsvogner fungerte best i massive formasjoner, noe Homer må ha visst selv om han umulig kan ha sett dem i aksjon.

Troja, dræbende pil

I «Iliaden» sender Trojas prins Paris den drepende pilen mot Akilles, men hans fetter Ajax bærer bort liket.

© Inscription Painter

Dette vet historikerne med sikkerhet

Troja blomstret, men gikk til grunne.

  • Det Troja som Homer beskriver blomstret rundt 1184 f.Kr.
  • Byen ble rik på handel, ikke minst med greske kjøpmenn.
  • Troja var godt befestet med et stort citadell og en høy og solid bymur.
  • Et jordskjelv rystet Troja rundt år 1250 f.Kr.
  • Pilspisser i murverket vitner om kamper kort før byens undergang.
  • Spor etter brann gir en mulig forklaring på Trojas endelige fall.

Trojas murer var ugjennomtrengelige

Verken grekerne eller trojanerne klarte å slå motparten på slagmarken, så krigen endte i en langvarig stillingskrig. Trojanerne fant beskyttelse bak de høye og sterke bymurene sine, mens grekerne bygde en befestet leir på stranden.

At Troja faktisk kunne ha stått imot en beleiring i ti år, er i dag sannsynliggjort av arkeologer. I de siste tiårene har arkeologer undersøkt ruinene av byen med blant annet radar og magnetometer.

Undersøkelsene med magnetometer har vært spesielt effektive. Ved hjelp av teknologien finner arkeologer magnetiske uregelmessigheter i jorda som kan være tegn på at mennesker har bodd i området en gang i fortiden. Menneskelig aktivitet – deriblant brenning – etterlater nemlig spor i magnetismen i jernpartikler.

Ved å foreta målinger av magnetfeltet i jorda kan forskerne finne omriss av for eksempel grøfter og murer, særlig hvis de inneholder materialer som er brent. Målingene satte forskerne på sporet av en grøft som gikk cirka 400 meter fra Trojas sentrale citadell. I årenes løp var grøften blitt fylt med keramikk, stein og avfall, men på tiden for Trojakrigen var den en del av festningsverket.

En to meter dyp grøft må ha vært en nesten uoverstigelig hindring for inntrengende hærer, som umulig kunne forsere den med stridsvogner. Arkeologene kunne i det hele tatt konstatere at Trojas forsvarsverker har vært blant bronsealderens mest avanserte. Troja 6 og etterfølgeren Troja 7a var omgitt av to enorme festningsmurer. Den ytre muren, som beskyttet den lavtliggende delen av byen, var 1,6 kilometer lang og oppført i leirtegl.

fæstningsmure, ruiner, Troja

Trojas veldige festningsmurer kan fortsatt ses blant byens ruiner.

© CherryX

Hvis en fiende endelig klarte å bryte igjennom bymuren, var han tvunget til å kjempe videre i byens nettverk av trange smågater der krigere i skjul kunne hoppe frem hvert øyeblikk og gjøre det av med fiendesoldaten. Deretter ventet den største utfordringen:

Trojas citadell eller høyborg hevet seg 30 meter over sletten. Høyborgen var beskyttet av en 457 meter lang ringmur i stein. Murene var fire meter tykke og ni meter høye og ble siden forhøyet til ti meter med leirtegl da innbyggerne i Troja 7a bygde ut forsvarsverkene. Ved byportene sto tårn i samme høyde. Høyborgen hadde sin egen ferskvannskilde, så fiender kunne ikke knekke byen med tørst.

Troja var uinntakelig – med mindre fienden snek seg inn. Etter ti års kamp innså grekerne at de måtte slå Troja med list. Historien om trehesten som banet grekernes vei inn bak de trojanske murene, stammer ikke fra Iliaden, der handlingen slutter før Trojas fall. I sitt senere epos, Odysseen, beskrev Homer hvordan Odyssevs og en gruppe soldater gjemte seg i den enorme trehesten.

«Ti det var varslet av skjebnen om Ilions fall, når dets murer gjemte den hellige hest, hvor alle de beste argeier satt i sitt skjul til død og forderv for troernes helter», forteller det episke diktet.

Soldater, græske, brænd, Troja

Soldatene i hesten åpner Trojas porter for de greske soldatene, som brenner ned byen.

© Juan de la Corte

Myten om trehesten ifølge Homer

Grekernes beste krigere gjemte seg i en stor trehest, som de etterlot utenfor Troja før de forega å seile hjemover.

Trojanerne antok at figuren var en offergave til gudene som skulle sikre en trygg hjemreise, og de trakk derfor hesten inn i byen. Om natten sprang krigerne ut og inntok byen.

Odyssevs’ smarte påfunn virket, og om natten åpnet han Trojas porter for den greske hæren, som brente ned byen. Utgravningene i Troja har funnet spor etter brann i form av forkullet tre, som karbon 14-analyser daterer til mellom 1230 og 1180 fvt., som er historikernes tidsramme for krigen om Troja.

I gatene i byen har arkeologene dessuten funnet skjelettdeler fra mennesker og piler og spydspisser boret inn i murverket.

Selv i muren i den tungt befestede høyborgen har arkeologene oppdaget pilspisser – én enkelt av en type som bare finnes på det greske fastlandet. Arkeologene fant dessuten stein som de regner med var beregnet til steinslynger. Steinene var samlet i en haug, slik at de var klare til bruk under kamp.

Beretningen var et lappeteppe

Den nye kunnskapen om kamper og branner i Troja sannsynliggjør at Homer, stikk i strid med den vitenskapelige konsensusen som hersket frem til midten av det 19. århundre, faktisk beskrev en historisk by, historiske personer og en historisk krig som førte til Trojas undergang. Om greske mykenere virkelig sto bak ødeleggelsen, er mer usikkert.

Ifølge ekspertene kan Homer ha vevd sammen flere historiske hendelser og samlet dem i én fortelling. Nettopp tilblivelsen av Homers epos er etter hvert like sagnomsust som Troja selv, for historikerne vet ingenting om Homer, hvor han kom fra eller hvilke kilder han hadde tilgang til. Kanskje er han ikke engang en historisk person?

Uansett hva omstendighetene måtte ha vært, er Homers drama så sterkt at det overlevde i 2700 år, og opp gjennom århundrene har det formet den greske og den vestlige verdens historiefortelling og selvforståelse. Troja, den lumske trehesten, dramaets hovedpersoner og deres tragiske skjebner lever videre i Hollywood og i den kollektive bevisstheten som akilleshæler og datavirus.

©

Historiens største gåter

Denne artikkelen er fra bokserien “Historiens største gåter”. Hvert bind går i dybden på mysterier om alt fra tempelridderne til nazistenes okkulte verden.

Se mer på: www.historienet.no/gåter