Sannheten om Trojas undergang

Helt fra første stund har Iliaden og historien om sammenstøtet mellom grekerne fra vest og trojanerne i øst fascinert verden. I oldtiden ble verket sett på som en håndbok for krig, politikk og korrekt krigeratferd.

Det sies at når kongen av Makedonia Aleksander den store dro ut i felten, sov han med en kopi av verket under hodeputen. I det berømte biblioteket i oldtidens Alexandria samlet vitenskapsfolk alle utgaver av diktet for å sammenligne og analysere tekstene, og diktet er nå oversatt til omtrent alle språk og språkvariasjoner.

For eksempel kan Iliaden leses på 70 forskjellige versjoner av engelsk. Diktet er nylig blitt oversatt til den spesielle formen for engelsk som befolkningen snakker i Sør-Afrika. Homers dikt er viden kjent og danner grunnlaget for en vesentlig del av vår viten om antikkens Hellas og landets myter og heltelegender.

I århundrer har forskerne diskutert om diktet var mer enn myter. Var Iliaden bare en underholdende legende, eller beskrev diktet en virkelig krig utkjempet av virkelige helter?

Det var lenge en oppfatning at Iliaden var en historie uten rot i virkeligheten. I løpet av de siste årene har imidlertid arkeologer og språkforskere gjort flere oppsiktsvekkende oppdagelser som til sammen sannsynliggjør at Homers fortelling er mer enn bare en god og dramatisk historie. Mye kan tyde på at Iliaden bygger på en virkelig krig utkjempet i bronsealderen.

Rikmann jaktet på Troja

De første oppdagelsesreisende som reiste ut på 1800-tallet for å undersøke Trojas skjebne nærmere, ble møtt med stor skepsis. For 200 år siden tvilte oldtidsforskere nemlig ikke bare på at Troja en gang var skueplass for en krig – de trodde overhodet ikke at byen fantes andre steder enn i Homers fantasi.

Noen få ildsjeler som for eksempel Heinrich Schliemann, en tysk rikmann, globetrotter og amatørarkeolog, var overbevist om at Homers historie om Troja og krigen var basert på virkelige hendelser. Helt siden han som barn i en fattig prestefamilie hadde hørt sin far lese høyt fra heltediktet, hadde Schliemann vært nærmest besatt av Iliaden.

Som voksen hadde tyskeren arbeidet hardt og tjent en formue, blant annet på handel i Russland og som bankmann under gullgravertiden i USA. Nå som han omsider kunne betale for en dyr ekspedisjon, var han fast bestemt på å finne Troja. I 1868, da han var 46 år, dro han derfor av sted til Middelhavet på leting etter den sagnomsuste byen.

Hvor Troja lå, var på det tidspunktet fortsatt en gåte. Siden oldtiden hadde historikere ment at byen – hvis den fantes – hadde ligget ved Dardanellene i dagens Tyrkia. Burnarbashihøyden var trolig stedet der ruinene av Troja sannsynligvis befant seg, ifølge de få forskerne som ikke blankt avviste byens eksistens.

Stedet var derfor det naturlige utgangspunktet for Schliemann å lete, og i 1869 ankom ekspedisjonen hans Tyrkia for å inspisere høyden. Det skulle ikke mange spadetakene til for å konkludere med at Burnarbashi ikke skjulte den enorme kongebyen.

Basert på Homers beskrivelse av store palasser, høye tårn, vollgraver og brede veier, skulle man tro at det ville dukke opp murrester og potteskår fra jorda, men de fant ingen ting. Det var stedets beliggenhet som fikk Schliemann til å tvile.

Under slaget om Troja lå grekernes krigsleir ifølge Iliaden ved kysten. Derfra løp de – beretter Homer – flere ganger daglig til Troja for å kjempe. Men Burnarbashi lå mange kilometer fra kysten, en altfor lang strekning til at grekerne ville ha tilbakelagt den hver dag for å dra i kamp.

Da Schliemann gikk opp ruten som grekerne ville ha fulgt under de første dagene av kampen, kom han frem til at hvis Troja virkelig lå ved Burnarbashi, måtte grekerne ha løpt hele 84 kilometer på ni timer.

For å avvise teorien om at Troja hadde ligget ved Burnarbashihøyden én gang for alle, tok Schliemann frem sitt medbrakte eksemplar av Iliaden. Han gikk systematisk gjennom alle opplysningene som verket hadde om byens beliggenhet.

Homer skrev blant annet at trojanerne kunne se Idafjellet fra bymurene. Men fjellet var ikke synlig fra Burnarbashi, uansett hvor høye bymurene hadde vært, kunne den tyske arkeologen konstatere ved selvsyn.

Antallet kilder som omga høyden, stemte heller ikke med Homers beskrivelse. Iliaden forteller at det sprang ut to kilder ved Troja. Den ene var så varm at det dampet fra vannet, mens den andre var kald som is. På sin vandring på høyden fant Schliemann hele 34 kilder.

Ved å måle vanntemperaturen med et lommetermometer kunne han konstatere at vannet i samtlige kilder hadde nøyaktig samme temperatur – nemlig 17,5 grader celsius.

For å få ytterligere visshet fulgte Schliemann i fotsporene til to av Iliadens hovedpersoner. I det endelige oppgjøret jaget Akilles og prins Hektor hverandre tre ganger rundt Troja.

Han fulgte den beskrevne ruten, men støtte på en bratt skrent som han måtte krabbe ned på alle fire. De to heltene hadde neppe løpt rundt om i byen hvis de måtte krabbe over en skrent, konkluderte Schliemann med og utelukket dermed Burnarbashi.

Nærliggende høyde matcher «Iliaden»

Oppmuntret av en annen amatørarkeolog, briten Frank Calvert, dro Heinrich Schliemann noen få kilometer mot nord for å grave på Hissarlikhøyden, og etter en rask undersøkelse var dommen klar: Området passet helt perfekt med Homers beskrivelse.

Ikke bare lå høyden like ved havet og med fullt utsyn til Idafjellet, den hadde også et naturlig flatt platå som Akilles og Hektor lett kunne ha løpt på mens de kjempet.

Hissarlik ligger omtrent fem kilometer fra havet, men i ettertid har arkeologer bevist at på Homers tid lå høyden enda nærmere kystlinjen. Området, som en gang kunne ha vært en naturlig havn for grekernes seilskip, er nå fylt med avleiringer.

En rekonstruksjon av kystlinjen på Homers tid stemmer overens med Iliadens beskrivelse av landskapet. Selv var Schliemann ikke i tvil: «Jeg var fullstendig overbevist om at det var her oldtidens Troja hadde ligget», skrev han etter å ha inspisert Hissarlik. Likheter med Homers beskrivelse var imidlertid ikke bevis nok. Den tyske arkeologen måtte grave for å bekrefte hypotesen om at Hissarlik var Troja.

Fra den greske vitenskapsmannen Eratosthenes’ tekster visste Schliemann nøyaktig hva han lette etter. På 200-tallet fvt. hadde vitenskapsmannen forsøkt å regne ut når Troja falt, og var kommet frem til at begivenhetene måtte ha utspilt seg 408 år før den første greske olympiaden, som etter vår tidsregning svarer til år 1184 fvt.

I april 1870 tok Heinrich Schliemann det første spadestikket på høyden, og snart fant han lag han bestemt mente stammet fra tiden da Troja falt. Schliemann hadde bevist at forskerne tok feil. Troja var virkelig. Triumfen var fullstendig.

Amatørarkeologs konklusjon vakler

Schliemanns oppdagelser ble selvfølgelig møtt med skepsis, men fikk også raskt anerkjennelse. En rekke arkeologer mente at tyskeren hadde funnet stedet der Troja hadde ligget. Den konklusjonen er de fleste av dagens forskere enige i. Trojas lokasjon er funnet, men Schliemann fant aldri byen fra Iliaden.

Det laget han nådde ned til, var simpelthen altfor gammelt, og byen han gravde ut, kan ikke ha vært Homers Troja. De mange utgravningene som er gjort på stedet i ettertid, viser at den byen som lå på Hissarlikhøyden, må ha fått en brutal skjebne. Over en periode på 4000 år har den blitt ødelagt og gjenoppbygd minst ni ganger i lag oppå hverandre.

Den eldste og nederste boplassen som arkeologene har gitt navnet Troja 0, er fra neolittisk tid, omkring 3700 fvt. Den yngste er fra romersk tid og datert til omkring år 500.

Schliemann hadde gravd seg gjennom lagene ned til restene av Troja 2 – en av de eldste byene – som han utropte til Homers by. Senere undersøkelser viste at byen var omkring 1000 år eldre enn den byen som blir beskrevet i Iliaden. I ettertid har arkeologene datert lagene Troja 6 eller 7a til å være den byen som Homer omtaler.

Byene har vært små og uten de imponerende bygg- og festningsverkene som Iliaden beretter om. Troja 6 og Troja 7a var nemlig «elendige små bosetninger som på ingen måte kunne kalle seg selv byer», fastslo en ekspert på oldtidsbyer i 1984.

En stor, altødeleggende krig om Troja virker derfor usannsynlig, var konklusjonen til mange forskere den gangen. En så liten og unnselig by var neppe verd å kjempe for og om.

Oldtidsfunn gir Troja voksesmerter

Utgravninger foretatt mellom slutten av 1980-årene og 2005 har imidlertid vist at Troja var langt større enn først antatt. Nedenfor byens citadell, som ekspertene tidligere mente var den eneste bebodde bydelen, fant arkeologer rester av et byområde med plass til 7000 innbyggere.

Alt i alt strakte Troja seg over et område på godt og vel 300 000 kvadratmeter og kunne samlet sett romme en befolkning på opptil 10 000 innbyggere, mente arkeologene. Byen var dermed 15 ganger større enn først antatt og etter oldtidens standard en blomstrende metropol.

Størrelsen og plasseringen gjorde at Troja sannsynligvis dominerte området og kontrollerte adgangen fra Middelhavet til Svartehavet og fra Lilleasia til det sørøstlige Europa, mener historikere. Den sentrale plasseringen gjorde byen rik og mektig.

Også værforholdene styrket Trojas posisjon. Homer omtaler byen som «det stormomsuste Troja», og blesten spilte en viktig rolle for byens fremgang. Forskerne har målt at det ved innseilingen til byen om sommeren – datidens seilsesong – blåste en kraftig nordavind i bortimot 60 dager.

I bronsealderen kjente ikke sjømennene til teknikken med å krysse opp mot vinden, som ellers gjør det mulig å bruke seil i motvind. Vinden tvang derfor handelsskipene til å søke i land, og ofte måtte fartøyene ligge i havn i ukevis. Den livlige handelen og økte omsetningen som skipsbesøkene brakte med seg, ga gode vilkår.

Troja 6 svarte til Homers beskrivelser av «kneisende murer» og «mektige tårn», men omkring 1250 fvt. ble byen ødelagt av et jordskjelv snarere enn en krig. Den etterfølgende byen – Troja 7a – var ikke like rik og mektig, men til gjengjeld bygde innbyggerne ut forsvarsverkene.

Omkring 1175 fvt. ble byen nok engang ødelagt, og denne gangen er det tegn på både kamper og beleiring. Ifølge arkeologene tyder funn av pil- og spydspisser i gatene på et voldsomt endelikt.

Store hus og palasser som tidligere rommet en enkelt familie, var blitt delt opp så de fikk plass til langt flere mennesker. I stort sett alle hus hadde beboerne gravd ned store forrådskrukker – alt sammen tegn på at byen ble beleiret før erobringen, akkurat som Homer beskriver forløpet. Både Troja 6 og Troja 7a var altså praktbyer som var verd å kjempe for.

Leirtavle avslører navn på prins

Ifølge Homer hadde imidlertid ikke den umiddelbare grunnen til krigen noe å gjøre verken med byens plassering eller store rikdommer. I stedet skyldtes krigen Hellas’ vakreste kvinne, den skjønne Helena, som ble bortført til Troja. Ifølge Homer var Helena gift med kong Menelaos av Sparta i Hellas, men under et gjestebesøk ble hun forført av den trojanske prinsen Paris.

Nettopp Helena er et av de navnene som forskerne har gått på jakt etter. Hun nevnes i flere av skriftene fra oldtiden; for eksempel forteller dikteren Stesichorus (632 fvt.–556 fvt.) at Helena og Paris under bortførelsen drev i land i Egypt.

Beretningene er muligens basert på gamle myter, og forskerne har ingen håndgripelige bevis for at en gresk dronning ved navn Helena noensinne har levd. Derimot tror de at Paris muligens kan ha vært en virkelig person. Homer kaller også Paris for Aleksandros, og dette navnet kjenner forskerne fra funn i en by flere hundre kilometer unna.

Da arkeologer i det nåværende Tyrkia gravde ut byen Hattush, hovedstaden i det mektige hettitterriket, fant de byarkivet med tusenvis av bevarte leirtavler. En av tavlene er datert til cirka 1280 fvt. og beskriver en allianse mellom Alaksandos av Wilusa og hettittenes konge. Flere forskere mener at Wilusa var hettittenes måte å stave Trojas andre navn, Ilion, på.

Iliaden har tittelen sin fra nettopp dette alternative bynavnet, og ifølge hettittenes arkiver hadde Troja altså en konge ved navn Alaksandos godt og vel 100 år før Trojakrigen fant sted. En senere prins av Troja kan lett ha fått en forvansket utgave av samme navn: Aleksandros.

Paris’ bortføring av Helena fikk ifølge historien mannen hennes, Menelaos, til å organisere et hevntokt. Menelaos var kongen av Sparta, og hans storebror Agamemnon var konge av Mykene, et av de mektigste rikene i Hellas.

De to brødrene dro til Pylos der Nestor regjerte, og han var villig til å finne flere forbundsfeller. Blant dem var den utspekulerte kong Odyssevs av Ithaka samt Hellas’ beste kriger Akilles, som anførte de såkalte myrmidonerne, en stamme fra det nordlige Hellas.

Forskerne har jobbet lenge og hardt for å finne ut om disse kongene noensinne har levd, men foreløpig har de ingen konkrete bevis. Kongenes byer og riker har imidlertid etterlatt seg håndfaste spor, for over hele Hellas er det blitt funnet ruiner etter festninger og palasser fra de greske kongedømmene.

Gullet fløt i grekernes hovedby

I sen bronsealder fra 1600 til 1100 fvt. var det greske fastlandet delt inn i små, selvstendige kongedømmer som med tiden utviklet seg til avanserte stater. Kongedømmene tilhørte alle den mykenske kulturen og hadde felles arkitektur, guder, språk og skriftsystem. Det største av de mykenske kongedømmene var selve Mykene, som kong Agamemnon hersket over, ifølge Iliaden.

Mykene ligger på det greske fastlandet og ble gravd ut av Heinrich Schliemann få år etter at han hadde funnet Troja. I Homers Iliaden kalles byen for det gullrike Mykene, og under utgravningen fant Schliemann da også en rekke kongegraver som inneholdt praktfulle gullskatter og viste at Mykene hadde vært rikt på gull en gang.

En av de mest imponerende gravene, som stammer fra cirka 1250 fvt., har fått navn etter Agamemnons far Atrevs, som forskerne mener å ha funnet i hettittenes arkiver. Der omtales en hettittisk vasallkonge som erobret Kypros. Også spor etter kong Nestors palass i Pylos er dukket opp.

Ifølge Iliaden sendte Nestor så mange som 90 skip med på toktet mot Troja. Ut fra funnene er ikke forskerne i tvil om at Pylos en gang har vært et mektig kongerike. Under utgravningene har forskerne funnet utallige leirtavler som viser at palasset var administrativt senter for cirka 50 000 mennesker i regionen.

Palasset til den legendariske kong Odyssevs, derimot, er ikke lokalisert ennå. I en grotte på øya Ithaka, der han ifølge Homer holdt til, har forskerne imidlertid funnet tre bronsetreføtter – en form for altere på tre bein – som vi i dag vet at en kult brukte til å tilbe Odyssevs. Den er én av mange greske heltekulter, og forskerne kan datere grotten ved hjelp av innskrifter på keramikk funnet på stedet.

Dateringen plasserer akkurat denne kulten på 900-tallet fvt. – dermed er den over 200 år eldre enn den tiden som Homers Iliaden foregår på. Grotten på Ithaka er med andre ord foreløpig en blindgate i jakten på Odyssevs’ palass.

En ting er å forsøke å spore opp geografiske steder og hovedpersoner fra det greske eposet fra oldtiden. Noe annet er det å forsøke å fastslå hva som virkelig skjedde da Troja ble ødelagt. Tilsynelatende sto konfliktene fra midten av 1200-tallet fvt. mellom de mykenske grekerne på den ene siden og Lilleasias hettittiske rike i dagens Tyrkia på den andre.

De mykenske grekerne begynte her å ekspandere lenger og lenger mot øst, mens hettittenes imperium var svekket av indre oppstander og tronstridigheter. Denne svakheten utnyttet mykenerne til å plyndre kystbyene i Lilleasia. I hettittiske arkiver har forskerne funnet dokumenter der herskerne i kystbyene flere ganger klager over mykenernes mange røvertokter.

Noen forskere mener at krigen om Troja skyldtes en opptrapping i konflikten mellom mykenerne og hettittene. Andre innvender at Trojas rikdom må ha vært en uimotståelig fristelse for mykenerne.

Med sin strategiske plassering kunne byen kontrollere skipstrafikken gjennom Dardanellene og tjene store summer på de mykenske handelsskipene når nordavinden tvang dem inn i havnen i Troja. Byen var et attraktivt mål. De mykenske kongene manglet bare en unnskyldning for å gå til angrep. Hvis den greske dronningen Helena ble bortført av en prins fra Troja, kan det ha vært akkurat den anledningen de mykenske kongene ventet på.

Flåten ble samlet i en viktig havn

Den greske hæren og flåten ble samlet under kong Agamemnons ledelse ved Aulis, en havn på fastlandet utenfor øya Evvia. Havnen lå strategisk godt til for å samle en hær, og med den rette vinden kunne en flåte nå Troja på bare tre dager. Den greske hæren må ha vært et skremmende syn for alle som så den. Regimentene besto av tungt og lett infanteri, stridsvogner, bueskyttere og slyngekastere.

I tillegg kom de ikke-militære troppene, for eksempel kokker, smeder, slaktere og slaver. Hæren tok ikke med seg særlig med forsyninger på tokt, fordi krigerne skulle primært leve av maten de kunne stjele fra fiendens områder. Ifølge Iliaden hadde Agamemnons våpenbrødre befalingen over egne krigere, som først og fremst skulle være lojale mot sin egen konge. Homer forklarer blant annet at den greske helten Akilles trekker mennene sine, myrmidonerne, ut av kampen etter en voldsom krangel med kong Agamemnon.

På Homers tid var ikke en slik inndeling av hærledelsen vanlig, men leirtavler kan bekrefte at i bronsealderen var mykenske hærer organisert på denne måten. Homer hadde i det hele tatt en særdeles velutviklet forståelse for hvordan krigføringen foregikk flere hundre år tidligere. Han hadde for eksempel forstått til fulle hvordan sjøfolk før i tiden styrte et skip. Ifølge Homer sto en styrmann i akterenden av skipet. Derfra styrte han fartøyet med en enkelt styreåre. Detaljen er bemerkelsesverdig, for på den tiden da dikteren levde, hadde de store krigsskipene alltid to styreårer.

Flåten utgjorde den viktigste delen av grekernes styrke, for uten den kunne ikke krigerne nå frem til Troja. De mykenske fartøyene var åre- og seildrevne langskip bygd for fart, handel og sjørøveri. De største var omkring 27 meter lange med plass til 25 roere. I Iliaden omtales fartøyene som «de svarte skipene» fordi skrogene ble tettet og beskyttet med bek og tjære.

Ifølge Iliaden samlet Agamemnon 1186 fartøyer til ekspedisjonen. Ingen arkiver nevner imidlertid et så stort antall skip, så eksperter mener at tallet er overdrevet. Antakelig sendte de mykenske kongene av sted maksimum 300 skip med 15 000 krigere.

Stridsvogner spilte en viktig rolle

Kampen om Troja startet så snart de greske skipene ankom stranden. «Så skred tallrike skarer av menn fra skibe og telter hen til sletten omkring Skamandros’ bredder, og jorden drønnet med fryktelig larm under fotslag av menn og hester», beretter Homer.

Homer beskriver hvordan trojanerne kjempet i enheter på 50 mann, hvilket ifølge leirtavler var typisk for de fleste hærer i bronsealderen. De slåss ikke alene, men fikk hjelp fra en rekke folkeslag i området. Akkurat som grekerne kjempet også de under sin egen ledelse. «La nu av folkenes drotter hver enkelt få gi sine egne landsmenn beskjed og føre dem ut, når skaren er fylket», forklarer diktet.

Ifølge Iliaden behersket trojanerne også kamp fra stridsvogn meget godt. På dette punktet lignet de sine allierte, hettittene, som var berømt for stridsvognene sine. 100 år før slaget ved Troja hadde den hettittiske kongen sendt over 2000 stridsvogner inn i slaget ved Kadesh mot den egyptiske faraoen. Stridsvognen var lett og kunne komme opp i en hastighet på opptil 38 kilometer i timen. I hver vogn sto en vognstyrer og en kriger.

Under kampen holdt vognstyreren tøylene i den ene hånden, mens han bar et skjold i den andre for å beskytte seg selv og krigeren ved siden av med spydet. På Homers tid ble ikke stridsvognen brukt i krig lenger, så den prominente plassen i dikterens fortelling viser nok en gang at han var velinformert om hva slags krigsutstyr som ble brukt i bronsealderen.

Homer var også bevisst hvordan stridsvognene ble brukt i krig; de ble nemlig sendt samlet mot fienden eller brukt som en supermobil avfyringsplattform for blant annet bueskytterne. Homers kunnskap avspeiler seg i eposet Iliaden, der en gresk anfører taler til sine vognstyrere:

«Ikke må noen i lit til sin vognstyrerkunst og sin manndom søke å kjempe alene mot troerne foran de andre», lyder lederens formaning. «Ti da vil I alle bli svekket.» Stridsvogner fungerte best i massive formasjoner, noe Homer må ha visst selv om han umulig kan ha sett dem i aksjon.

Trojas murer var ugjennomtrengelige

Verken grekerne eller trojanerne klarte å slå motparten på slagmarken, så krigen endte i en langvarig stillingskrig. Trojanerne fant beskyttelse bak de høye og sterke bymurene sine, mens grekerne bygde en befestet leir på stranden.

At Troja faktisk kunne ha stått imot en beleiring i ti år, er i dag sannsynliggjort av arkeologer. I de siste tiårene har arkeologer undersøkt ruinene av byen med blant annet radar og magnetometer.

Undersøkelsene med magnetometer har vært spesielt effektive. Ved hjelp av teknologien finner arkeologer magnetiske uregelmessigheter i jorda som kan være tegn på at mennesker har bodd i området en gang i fortiden. Menneskelig aktivitet – deriblant brenning – etterlater nemlig spor i magnetismen i jernpartikler.

Ved å foreta målinger av magnetfeltet i jorda kan forskerne finne omriss av for eksempel grøfter og murer, særlig hvis de inneholder materialer som er brent. Målingene satte forskerne på sporet av en grøft som gikk cirka 400 meter fra Trojas sentrale citadell. I årenes løp var grøften blitt fylt med keramikk, stein og avfall, men på tiden for Trojakrigen var den en del av festningsverket.

En to meter dyp grøft må ha vært en nesten uoverstigelig hindring for inntrengende hærer, som umulig kunne forsere den med stridsvogner. Arkeologene kunne i det hele tatt konstatere at Trojas forsvarsverker har vært blant bronsealderens mest avanserte. Troja 6 og etterfølgeren Troja 7a var omgitt av to enorme festningsmurer. Den ytre muren, som beskyttet den lavtliggende delen av byen, var 1,6 kilometer lang og oppført i leirtegl.

Hvis en fiende endelig klarte å bryte igjennom bymuren, var han tvunget til å kjempe videre i byens nettverk av trange smågater der krigere i skjul kunne hoppe frem hvert øyeblikk og gjøre det av med fiendesoldaten. Deretter ventet den største utfordringen:

Trojas citadell eller høyborg hevet seg 30 meter over sletten. Høyborgen var beskyttet av en 457 meter lang ringmur i stein. Murene var fire meter tykke og ni meter høye og ble siden forhøyet til ti meter med leirtegl da innbyggerne i Troja 7a bygde ut forsvarsverkene. Ved byportene sto tårn i samme høyde. Høyborgen hadde sin egen ferskvannskilde, så fiender kunne ikke knekke byen med tørst.

Troja var uinntakelig – med mindre fienden snek seg inn. Etter ti års kamp innså grekerne at de måtte slå Troja med list. Historien om trehesten som banet grekernes vei inn bak de trojanske murene, stammer ikke fra Iliaden, der handlingen slutter før Trojas fall. I sitt senere epos, Odysseen, beskrev Homer hvordan Odyssevs og en gruppe soldater gjemte seg i den enorme trehesten.

«Ti det var varslet av skjebnen om Ilions fall, når dets murer gjemte den hellige hest, hvor alle de beste argeier satt i sitt skjul til død og forderv for troernes helter», forteller det episke diktet.

Odyssevs’ smarte påfunn virket, og om natten åpnet han Trojas porter for den greske hæren, som brente ned byen. Utgravningene i Troja har funnet spor etter brann i form av forkullet tre, som karbon 14-analyser daterer til mellom 1230 og 1180 fvt., som er historikernes tidsramme for krigen om Troja.

I gatene i byen har arkeologene dessuten funnet skjelettdeler fra mennesker og piler og spydspisser boret inn i murverket.

Selv i muren i den tungt befestede høyborgen har arkeologene oppdaget pilspisser – én enkelt av en type som bare finnes på det greske fastlandet. Arkeologene fant dessuten stein som de regner med var beregnet til steinslynger. Steinene var samlet i en haug, slik at de var klare til bruk under kamp.

Beretningen var et lappeteppe

Den nye kunnskapen om kamper og branner i Troja sannsynliggjør at Homer, stikk i strid med den vitenskapelige konsensusen som hersket frem til midten av det 19. århundre, faktisk beskrev en historisk by, historiske personer og en historisk krig som førte til Trojas undergang. Om greske mykenere virkelig sto bak ødeleggelsen, er mer usikkert.

Ifølge ekspertene kan Homer ha vevd sammen flere historiske hendelser og samlet dem i én fortelling. Nettopp tilblivelsen av Homers epos er etter hvert like sagnomsust som Troja selv, for historikerne vet ingenting om Homer, hvor han kom fra eller hvilke kilder han hadde tilgang til. Kanskje er han ikke engang en historisk person?

Uansett hva omstendighetene måtte ha vært, er Homers drama så sterkt at det overlevde i 2700 år, og opp gjennom århundrene har det formet den greske og den vestlige verdens historiefortelling og selvforståelse. Troja, den lumske trehesten, dramaets hovedpersoner og deres tragiske skjebner lever videre i Hollywood og i den kollektive bevisstheten som akilleshæler og datavirus.