Sex, fyll og filosofi: Greske drikkegilder overgikk alt
I over 400 år var antikkens grekere de mest hemningsløse fyllebøttene i middelhavsregionen. Symposier kaltes sammenkomstene der rikmenn og filosofer druknet sorgene i vin og moret seg med spill, slagsmål og prostituerte.
Ingen av gjestene i antikkens mest berømte drikkegilde – Agathons symposion – var særlig lystne på å drikke. Ikke fordi de var avholds, men fordi stort sett alle var i elendig form etter å ha deltatt i et annet symposion dagen før.
Gildet fant sted i Aten i år 416 f.Kr., da poeten Agathon ville feire at han hadde vunnet en tragediekonkurranse. Han inviterte byens poeter, komedieskrivere og filosofer til symposion hjemme hos seg.
Blant gjestene var filosofen Sokrates og hans elev Platon, som siden skildret kvelden i skriftet «Symposion».
Da vinen ble brakt inn, ba flere av gjestene innstendig om at drikkingen ble holdt på et moderat nivå:
«Jeg er helt enig i at vi for enhver pris skal unngå hard drikking, for jeg var selv en av dem som i går druknet i vin!» erklærte komedieskriveren Aristofanes.
Mennene ble enige om at alle bare skulle drikke så mye som de hadde lyst til. Selv den innleide underholdningen – en kvinnelig fløytespiller – ble sendt på dør.
I stedet bestemte gjestene seg for å holde taler og lovprise Eros – kjærlighetsguden.
Ikke før var de ferdige, før den sterkt berusede aristokraten Alkibiades og hans venner braste inn og skapte et voldsomt spetakkel blant de fyllesyke gjestene som han – til tross for at de protesterte – presset til å drikke store mengder vin.
Gildet fortsatte til de lyse morgentimer, og til slutt var bare Sokrates og komedieskriveren Aristofanes våkne. Ved daggry sloknet også Aristofanes.
Bare Sokrates var ifølge Platon helt upåvirket av vinen. Den hardbark- ede filosofen forlot derfor huset, tok seg et bad og ga seg i kast med dagens gjøremål.
Aristokraten Alkibiades brøt seg inn i poeten Agathons symposion og drakk alle, bortsett fra Sokrates, under bordet.
Vin var en gave fra gudene
Agathons berømte og nokså fuktige symposion var på ingen måte et særsyn i samtiden – tvert imot. Ifølge de antikke kildene brukte antikkens grekere ethvert påskudd til å møtes til drikkegilde.
Meningen var at deltakerne skulle drikke med stil og verdighet. Men ut fra oldtidens vasemalerier å dømme endte gildene ikke sjelden i rene orgier med drikkeleker, erotiske fløytejenter og luksusprostituerte.
Det greske ordet symposion betyr «samdrikking», og forskerne antar at tradisjonen oppsto rundt år 700 f.Kr.
For grekerne var vin en gave fra gudene, og særlig fra vinguden Dionysos. Ifølge gresk tradisjon lærte mennesket vindyrking og å nyte vinens kraft.
«Vinen ble gitt til mennesket av Zevs’ og Semeles sønn (Dionysos, red.) for å hjelpe dem med å glemme problemene», skrev den greske poeten og aristokraten Alkaios på 500-tallet f.Kr. og oppfordret sine landsmenn til å drikke sammen hver gang anledningen bød seg:
«La oss drikke! Hvorfor venter vi på at lampene skal bli tent? Det er jo bare bitte litt dagslys igjen!»
Symposier var forbeholdt den greske eliten – rikmenn, politikere og intellektuelle – og ble brukt til å knytte bånd mellom de herskende klassene.
Alkoholen fjernet hemningene og viste folks sanne jeg. «Vin er et kikkhull inn i mennesket», påpekte Alkaios.
Drikkegildene var underlagt egne regler og ritualer. Det var vanlig at verten inviterte vennene sine ved å sende en slave til huset deres med en vokstavle der gjestens navn sto innrisset sammen med tidspunktet for sammenkomsten.
Drikkegildet begynte etter mørkets frembrudd, og foregikk i det såkalte andron – herreværelset – i vertens hus.
Ved ankomsten tok gjesten skoene av seg og fikk føttene vasket av en slave. Deretter gikk han inn i andron, der han fikk en brisk, en såkalt kline, å ligge på.
Klinene sto langs veggene, slik at midten av rommet var fritt til underholdningen. De viktigste gjestene fikk lov til å ligge på brisken ved siden av verten.
Dikteren Aristofanes forklarer i en komedie hvordan gjesten skulle te seg når han inntok plassen:
«Bøy knærne, slik de gjør på idrettsplassen, og spre deg selv ut på putene. Begynn deretter høflig å skamrose en bronsestatue eller noe annet rundt deg».
Når alle gjestene var ankommet, gikk deltakerne i gang med middagen. Her fikk alle mat servert på små bord.
Etter måltidet ble gulvet rituelt vasket, før gjestene ofret til gudene ved å helle noen dråper ufortynnet vin ut på gulvet.
Deretter ble det sunget en hymne til ære for Dionysos, og først nå begynte selve drikkegildet – symposiet.
Alle måtte være like fulle
Drikkegildet ble innledet ved at deltakerne valgte en symposion-leder – en sympiarch.
Grekerne blandet vinen med vann i en vinbolle – en krater – og det var symposionlederens oppgave å bestemme vinens styrke.
Det vanlige blandingsforholdet var to deler vann til en del vin, men kunne være sterkere.
I motsetning til Agathons symposion, der gjestene på grunn av bakrus fikk lov til å drikke i eget tempo, var det vanligvis også symposionlederen som bestemte hvor mye og hvor ofte deltakerne skulle drikke.
Det var avgjørende at alle ble like beruset, og drikkelederen hadde derfor rett til å straffe deltakere som ikke fulgte hans anvisninger.
Straffen kunne for eksempel være at synderen måtte danse naken foran resten av selskapet.
Ifølge antikke kilder var ikke formålet med symposiet å bli fullest, men å teste deltakernes evne til å drikke tett uten å miste selvkontrollen.
Ifølge dikteren Eubolos gikk fornuftige menn hjem etter å ha tømt tre vinboller, for ellers gikk drikkeselskapet som oftest amok i fyll:
«Den fjerde krateren er for dårlig oppførsel. Den femte er for rop og skrik. Den sjette for ubehøvlethet og fornærmelser. Den sjuende for slagsmål. Den åttende for å kaste møblene rundt. Den niende for depresjon, og den tiende for galskap og bevisstløshet!»
Fløytejenter og luksusprostituerte
Symposiene var forbeholdt menn, og verken svirebrødrenes koner eller døtre hadde adgang. Til gjengjeld var det tradisjon å hyre unge, ugifte jenter og gutter til å underholde selskapet med musikk, dans og sjonglering.
Fløytespillende jenter var spesielt populære: «Når det drikkes, bring oss straks en fløytejente!» utbryter en ikke navngitt symposiondeltaker i en av de greske komediene.
Fløytejentene var så populære at greske lovgivere satte en grense for hvor lenge jentene fikk arbeide uten pause. Under spesielt lange drikkegilder skulle jentene derfor arbeide tre skift.
En av årsakene til jentenes popularitet var at de etter all sannsynlighet ikke nøyde seg med å spille fløyte.
Mye tyder på at jentene, som var slaver, også ble utnyttet seksuelt av symposiondeltakerne.
I komedien «Vepsene» bortfører fylliken Filokleon for eksempel en fløytejente fra et symposion og påpeker at jenta nå skylder ham sex, fordi han har reddet henne fra å måtte tilfredsstille alle de andre gjestene med munnen:
«Så du hvor snedig jeg stjal deg vekk, nettopp da du skulle til å gi gjestene fellatio? Takk min penis for den tjenesten», oppfordrer han freidig.
Forskerne er uenige om hvorvidt seksuelle utskeielser var utbredt under drikkegildene, ettersom det ikke stemmer overens med selvkontrollen og verdigheten det var forventet at deltakerne utviste.
Men et stort antall vasemalerier med scener fra drikkegildene viser fordrukne deltakere som forlyster seg med kvinner i regulære sexorgier.
Det tyder på at i hvert fall en del symposier endte i sex mellom de innleide kvinnene og symposiondeltakerne.
Fløytejentene var ikke de eneste som ble hyret inn til symposiene for å underholde mennene. Blant gjestene var også såkalte hetærer – luksusprostituerte.
Hetærene var utdannet innenfor både kunst, litteratur og filosofi, og kunne derfor konversere om de fleste emner ved et symposion.
De kunne også underholde mennene med sang og dans, og var mestre i erotiske leker. Som de eneste kvinnene satt de derfor også ofte til bords sammen med mennene.
Hetærene tilbød gjerne kroppen sin i bytte mot penger eller gaver, men de ble respektert av greske menn for kunnskapsnivået sitt.
En av Atens mest kjente hetærer var Aspasia, som den berømte atenske statsmannen Perikles forelsket seg i. Han skilte seg derfor fra kona for i stedet å leve sammen med Aspasia, som han også fikk barn med.
Ifølge de antikke kildene var også filosofen Sokrates en stor beundrer av Aspasia, og han roste hennes veltalenhet offentlig.
Onde tunger påsto at Perikles var så forelsket i Aspasia at han gikk til krig mot øya Samos for hennes skyld.
Drikkeleker slo an
I tillegg til å bestemme vinens styrke var det også symposionlederens ansvar å organisere drikkeleker.
En populær konkurranse var å la en deltaker resitere noen linjer fra et kjent dikt, før en annen gjest skulle fremsi neste vers.
Alternativt skulle en deltaker resitere en hel passasje fra et dikt, før en annen skulle levere en lignende passasje fra en annen dikter om samme tema. Andre konkurranser gikk ut på å gjette gåter eller å drikke om kapp.
Seierherrene kunne vinne alt fra søtsaker, kaker og egg til skotøy og kopper. Taperne kunne til gjengjeld bli straffet ved å måtte drikke en skål ufortynnet vin eller vin fortynnet med saltvann.
For å gjøre straffen ekstra ubehagelig måtte offeret drikke den salte vinen i ett drag, med hendene på ryggen.
Etter vasemaleriene å dømme, brukte offeret tennene til å løfte den tunge drikkeskålen opp til munnen.
Den mest populære drikkeleken var kottabos, der gjestene skulle treffe et mål i midten av lokalet med bunnslanten i vinskålen.
Spillet hadde sterke erotiske undertoner, for taperen – mann eller hetær – måtte kle seg naken foran resten av selskapet.
Vinneren av spillet skulle til gjengjeld dedikere vinnerkastet sitt til en utkåret blant gjestene, og fikk som gevinst lov å tilfredsstille sine erotiske lyster i form av et kyss eller enda mer.
Den virkelige konkurransen var imidlertid ganske enkelt å overleve drikkegildet i våken tilstand «til hanegal», som en gresk dikter formulerte det.
Datidens vasemalerier viser symposiet fra velkomstdrikk til festen gikk i oppløsning.
Slagsmål og gateopptøyer
Ved avslutningen på et symposion var det tradisjon at gjester som fremdeles var våkne, gikk videre til et nytt symposion i byen eller sjanglet rundt i gatene i flokk og følge.
Ikke sjelden overfalt de fordrukne gruppene uskyldige og tilfeldige nattevandrere, eller gikk løs på hverandre. Det var en velkjent vits at de verste slåsskjempene var filosofene.
I et stykke av satirikeren Lukian er for eksempel filosofen Alkidamas hovedmannen bak et symposionmasseslagsmål som ender i en knust kjeve, et utstukket øye og flere utslåtte tenner.
At for mye vin kunne medføre både smerte og straff, var en kalkulert risiko. Som komedieforfatteren Epikarmos skrev på 400-tallet f.Kr.:
«Fest leder til fyll, og fyll leder til raving rundt i gatene, som igjen leder til svinaktig oppførsel, som leder til rettssak, som leder til å bli funnet skyldig. Å bli funnet skyldig leder til lenker, fengsel og en bot».
Til tross for bøtene og bakrusen fortsatte de greske symposiene med full kraft i over 400 år.
Den absolutte storhetstiden var på 300-tallet f.Kr., da drikkegildene ble avholdt i alle de greske koloniområdene fra dagens Sør-Frankrike i vest til Georgia ved Svartehavet i øst.
Da makedonerkongen Aleksander den store underla seg størstedelen av dagens Tyrkia og Egypt, fulgte den greske drikkekulturen med ham.
Aleksanders erobringer førte imidlertid også til at de greske by-statene og deres elite mistet sin selvstendighet. Symposiene mistet derfor sin glans, før de til slutt forsvant helt ut av historien.