En merkelig skikkelse beveger seg gjennom Atens gater. Hjulbeint, barføtt og med en sidelengs gangart nærmest krabber han gjennom storbyen. Den eldre herren har stort skjegg og langt hår. Nesen er bred med store nesebor, øynene utstående, og leppene unormalt tykke.
Han ser ut som guden Silenos, hvisker folk på gaten. Silenos er halvt dyr og halvt menneske, så det er absolutt ikke komplimenter som følger mannen som skal gå over i historien som antikkens største filosof.
Han heter Sokrates, og i år 407 f.Kr. har han langt igjen til en slik status. Blant de fleste av Atens innbyggere er han kjent som en gal eksentriker og en de helst må unngå å komme i snakk med – med mindre de virkelig ønsker å hånes for sin uvitenhet.
Sokrates bruker nemlig dagene sine til å spørre ut tilfeldige folk på gaten om hva som helst. Intet emne er for smått, og resultatet er hver gang det samme: Tilsynelatende uskyldige spørsmål om hverdagen avløses snart av spissfindige spørsmål om moral, rettferdighet og andre høytsvevende emner, der de færreste kan holde følge med ham.
Filosofen Platon er en av Sokrates’ få tilhengere og gjengir flere av dialogene i sine skrifter. En dag ber Sokrates for eksempel hærføreren Laches om å definere mot. En enkel oppgave, syns Laches:
«Hvis man holder skansen, forsvarer seg og ikke flykter, er man modig».
«Men hva vil du så si om den mannen som forlater skansen, men kjemper videre under flukten?» spør filosofen, og gjør snart generalen komplett forvirret med en byge av spørsmål.
En retoriker ved navn Gorgias etterlates like forvirret da Sokrates spør om det å veve handler om kunsten å lage klær.
Da Sokrates får et bekreftende svar, følger han opp med spørsmålet: «Og musikk handler om kunsten å komponere melodier?»
De tilsynelatende uskyldige spørsmålene er del av en spørreteknikk som best kan sammenlignes med et kryssforhør, der han til slutt når frem til sitt egentlige mål: å vise retorikeren Gorgias at han ikke har tenkt over hva en retoriker er.
«Det ureflekterte livet er ikke verdt å leve», sier Sokrates, som mener at han med spørsmålene hjelper sine ofre med å få klarhet og innsikt. Snart vil han imidlertid få merke at de færreste setter pris på hjelpen hans.
Blant Atens satirikere blir Sokrates et yndet offer for latterliggjøring og hån
Satirikerne var harde mot filosofen
Sokrates kommer til verden i år 470 f.Kr. Aten er på det tidspunktet midt i sin storhetstid, og byens litt over 120 000 frie borgere nyter godt av den blomstrende økonomien.
Også vitenskapene og frisinnet stortrives, og selv Sokrates, som alt som ung mann bestemmer seg for å forlate steinhoggerfaget og bli dagdrivende gatefilosof, er det plass til.
Han risikerer ikke livet for sin aparte livsstil, for byen har et velfungerende demokrati og et rettssystem til å beskytte sine borgere.
Men i år 430 f.Kr. kommer et skip med pest til Hellas. Da sykdommen rammer, er Aten midt i en krig mot Sparta, og bystyret har trukket befolkningen inn bak murene.
Den allerede tett befolkede byen er i tillegg full av flyktninger fra landsbygda, og døden tar for seg blant både borgere og nyankomne. Atens brønner er fulle av døde, folk som har kastet seg i vannet for å stille den grusomme tørsten pesten fører med seg.
Da epidemien trekker til seg klørne igjen, er en tredjedel av innbyggerne døde. En stor del av den politiske eliten er lagt i graven, og de mange dødsfallene har svekket hær og flåte.
Bystatens nye, uerfarne lederskap fortsetter imidlertid den håpløse krigen mot erkefienden Sparta. Sokrates deltar i flere av felttogene, men det blir likevel tydeligere at det etter hvert ikke er enkelt for en eksentriker som ham å være Sokrates.
I Atens amfiteatre er filosofen blitt et yndet offer for latterliggjøring og spott. I et av stykkene sine beskriver dikteren Evpolis ham som «en som spekulerer over alle ting i hele verden, men som ikke vet hvor det neste måltidet skal komme fra».
En annen dikter, Aristofanes, skriver i år 423 f.Kr. et teaterstykke, Skyene, som gjør grundig narr av Sokrates. I stykket fremstilles Sokrates som en galning som tilber skyene som guder.
Første gang publikum møter ham i stykket, kommer han dalende ned fra himmelen i en kurv. Deretter bruker han tiden sin på å lære opp en udugelig elev, som til Sokrates’ store tilfredshet bruker sine nye retoriske kunnskaper til å rettferdiggjøre svindel og vold.
Selv sier Sokrates om satiren: «Hvis et esel sparker deg, saksøker du det da?»
Det han på dette tidspunktet ikke vet, er at sparkene snart vil komme fra andre enn et «esel». For pesten og krigen tærer ikke bare på innbyggernes tålmodighet, men også på selve grunnpilarene i bystaten Aten – demokratiet og rettssystemet.
Skueprosess gjør Sokrates upopulær
I 406 f.Kr. mister Aten 25 skip og 4000 sjøfolk i et sjøslag mot spartanerne. Fiendens flåte blir tilintetgjort, men Aten koker likevel over av raseri, fordi flåtens åtte folkevalgte generaler har forsømt å ta de døde med hjem.
Nesten alle har slektninger eller venner blant de døde. Nå kan ikke de etterlatte engang sørge for at de døde får en ordentlig likferd. Selv om generalene forsvarer seg med at en voldsom storm gjorde det umulig å hente likene, viser befolkningen ingen forståelse.
På Akropolis skal en folkeforsamling bestående av 500 frie menn vurdere saken. De 500 er plukket ut ved loddtrekning, og har makt til å legge frem lovforslag i et år. Stemningen i folket er imidlertid så oppisket at noen av medlemmene foreslår å hoppe over formalia og dømme strategene gjennom en avstemning på stedet.
Sokrates har aldri tidligere vært en del av folkeforsamlingen. Men dette året er han trukket ut.
Mange av medlemmene nekter å godkjenne forslaget, men de gir seg én etter én da de blir truet med represalier. For vel er forslaget et innlysende brudd på lov og rettspraksis, men det er vanvittig populært i Atens hevngjerrige befolkning. Sokrates er den eneste som nekter å bøye av.
«Jeg ser det som min plikt å ta risikoen på vegne av loven og rettferdigheten, slik at jeg ikke blir medskyldig i det urettferdige forslaget», sier han.
Det hjelper ikke. Forslaget blir vedtatt, og de åtte dømt til døden.
Sokrates slipper represalier. Men han har skapt seg mektige fiender – både blant politikerne og folk på gaten.
Filosofen Sokrates skrev aldri ned et eneste ord. Takket være hans beundrer filosofen Platon er likevel en del av Sokrates’ bevingede ord kjent i dag.
Sparta setter inn tyrannisk regime
I 404 f.Kr. når Aten et nytt lavmål. Den spartanske hærføreren Lysander, en skruppelløs og effektiv hærfører, tvinger Aten til å overgi seg. Han suspenderer samtidig byens forfatning, legger ned folkevalgte institusjoner og setter inn et pro-spartansk styre.
Sokrates’ gamle elev, dikteren Kritias, pekes ut som leder av De tretti tyranners råd. De hardt prøvede atenerne må nå leve under et skrekkvelde.
Politiske motstandere og De tretti tyranners personlige fiender blir systematisk drept. Ingen kan kjenne seg trygg, men Sokrates, som har en velutviklet rettferdighetssans, kan ikke tie og påtaler åpenlyst tyrannenes forbrytelser.
Vel har Kritias dyp respekt for sin gamle venn Sokrates. Men han kan ikke la filosofens kritikk passere ubemerket. De tretti tyranner sender derfor bud etter Sokrates og forbyr ham å snakke med unge mennesker på gaten. Han korrumperer dem med holdningene sine, mener rådet.
Men Sokrates klarer ikke å tie særlig lenge, for like etter må Kritias igjen kalle ham inn. Denne gangen har De tretti tyranner tenkt ut en djevelsk plan.
Sokrates, som setter loven over alt annet, skal tvinges til en handling han mener er urettferdig. Han beordres til å pågripe rikmannen Leon og drepe ham. Ordren får bare Sokrates til å gå hjem.
«Jeg viste dem at jeg ikke bekymret meg det minste for døden, men at jeg i aller høyeste grad bekymret meg om ikke å begå en urett», sier han etterpå, ifølge filosofen Platon.
Sokrates regner med å bli drept for sin ulydighet. Men han blir reddet av at Kritias i 403 f.Kr. blir tvunget til å dra til Pireus, der tilhengere av demokratiet har gått til angrep på tyrannenes styrker. Kritias dør i kampene, og med ham faller diktaturet.
Tyrannene har bare hatt makten i et år, men på den korte tiden har rundt 1500 borgere måttet late livet.
Sokrates blir byens syndebukk
Selv om demokratiet innføres igjen, er Aten bare en skygge av seg selv. Tiår med krig har slitt på innbyggerne. Bare én ting er som den pleier: Sokrates vandrer stadig rundt i de støvete gatene og stiller spørsmål i øst og vest.
Han nærmer seg 70 år. Fysisk er han frisk og rask som alltid, men han er en mann som Atens innbyggere ser mer skjevt til enn noen gang.
Sokrates har nemlig forbindelser til flere av personene som ble det atenske demokratiets banemenn – blant annet tyrannen Kritias, som en gang var en talentfull dikter, men uten varsel ble en diktatorisk despot. Sokrates må ha korrumpert ham, mener mange.
I Aten kan alle borgere reise sak. En rikmann gjør det som flere har mumlet om, og får Sokrates tiltalt. Filosofen får beskjed om at han må møte opp til et innledende avhør. Her blir han gjort kjent med tiltalepunktene. Han er beskyldt for blasfemi og for å ha korrumpert ungdommen. Dødsstraffen ligger i kortene.
Sokrates reagerer med sin sedvanlige ro da han går hjemover etter den dramatiske dagen. Vennene trygler ham om å gå i eksil, men for Sokrates er det utenkelig at han skal forlate sitt elskede Aten:
«Jeg er takknemlig for at (guden, red.) Apollon har skapt meg som mann, ikke som kvinne, som greker og ikke barbar og som atener og ikke utlending».
Skryt provoserer jurymedlemmene
Rettsbygningen er ikke særlig prangende, men det er likevel et imponerende skue da de 500 jurymedlemmene dukker opp. De er valgt ved loddtrekning fra en pulje på 6000 frie menn. I tur og orden defilerer de forbi vaktene og viser treskiltet de har fått som bevis på at de er trukket ut til juryen. De tar plass på lange, harde benker.
Solen er akkurat stått opp da retten blir satt denne morgenen tidlig på sommeren i 399 f.Kr. Likevel er tilskuerplassene fylt opp. Sokrates er en beryktet mann i bybildet, og mange innbyggere vil gjerne se ham bli grillet, slik han selv har filleristet andre.
Det fins ikke egentlige advokater i Aten. I stedet konsulterer en tiltalt de lovkyndige og får dem kanskje til å skrive en forsvarstale. Sokrates har ikke gjort noen av delene.
Det blir tyst i retten da Sokrates begynner å snakke, men tilhørerne er neppe skuffet over underholdningsverdien. Mye tyder på at Sokrates bærer på et dødsønske, for han gjør alt for å provosere medborgerne som skal avgjøre hans skjebne.
Sokrates vil verken forsvare seg eller bortforklare sine gjerninger. Han forklarer i stedet at en gud taler til ham, og at han er den viseste mannen i Aten, fordi han har innsett at han ikke vet noen ting.
Ifølge den samtidige forfatteren Xenofon reiser påstandene en «storm av protester» fra juryen. Det blir bare verre da han forteller hva Apollon skal ha sagt om ham via det allvitende orakelet i Delfi.
«Foran mange mennesker svarte Apollon at intet menneske er friere, rettferdigere eller fornuftigere enn jeg», skryter Sokrates og skyver dermed fra seg de siste tvilerne.
Da dagen er omme, går stemmeurnen rundt blant de 500 jurymedlemmene som skal legge en bronseskive med sin stemme i krukken. Hvis ikke Sokrates’ skryt har vakt juryens raseri, så har hans forbindelse til noen av Atens mest hatede menn gjort det. Han blir kjent skyldig av et flertall på 280 jurymedlemmer.
Rettssaken blir ikke anerkjent
Anklageren krever dødsstraff. Men loven sier at den tiltalte skal foreslå en alternativ straff som juryen også kan velge. I en sak som Sokrates’ vil landsforvisning være et passende motforslag, men det later ikke til at filosofen er ferdig med å provosere juryen.
«Hvilken belønning er passende for en fattig mann som trenger fritid for å kunne veilede dere? Å bli forsørget på statens regning. Det fortjener han mye mer enn noen seierherre fra de olympiske leker», sier han.
Sokrates’ forslag til straff utløser misfornøyd mumling hos juryen, og raseriet blir bare større da Sokrates ifølge filosofen Platon presenterer enda en alternativ straff: Han vil betale 100 drakmer – et fornærmende lite beløp, som Sokrates til og med har den frekkhet å beskrive som særdeles rundhåndet for en fattig filosof som han.
Forfatteren Xenofon har en annen versjon, og skriver at Sokrates rett ut nekter å foreslå en alternativ straff, ettersom han da indirekte anerkjenner rettssaken og dermed gjør dommen rettferdig. Juryen har altså valget mellom enten å dømme Sokrates til døden eller å frikjenne ham.
Da juryen for andre gang skal avlevere bronseskivene i stemmeurnen, avspeiler resultatet situasjonen. I første omgang stemte bare 280 personer for at han var skyldig.
Ifølge historikeren Diogenes Laërtios stemmer hele 360 jurymedlemmer nå for dødsstraff. Sokrates har snakket seg selv i graven.
Filosofen kommer i fengsel
Den 70 år gamle filosofen blir satt i byens arrest. Aten bruker ikke fengsel som straff, bare til oppbevaring til en dom eller forvisning kan fullbyrdes. Venner og familie kan hele dagen komme og gå som de vil.
Sokrates’ fortvilte venner foreslår at han enten skal stikke av eller bestikke seg til en frikjennelse. Men tanken er absurd for filosofen. Riktig nok er dommen urettferdig, men hvis Sokrates unngår den på ulovlig vis, vil også han handle urettferdig. Det strider imot hele filosofens livsfilosofi.
Hvis ikke Sokrates respekterer landets lover – uaktet den urettferdige dommen – begår han en urett mot samfunnet. Samtidig er filosofen sikker i troen på at legemet bare er et jordisk hylster. Sjelen vil leve videre etter henrettelsen, insisterer han.
Etter en måneds tid i arresten er Sokrates kommet til tidspunktet da han skal dø. Dødsdommen skal han selv fullbyrde ved å drikke en gift av planten skarntyde. Fangevokteren rekker ham et beger med væsken, mens flere av vennene hans er til stede i cellen. De bryter sammen da han begynner å drikke, og filosofen fremviser en siste gang sin eksentriske personlighet.
«Hva er det for en måte å oppføre seg på for menn? Jeg har sendt kvinnene bort for å unngå den slags. Jeg hadde planlagt å dø i passende stillhet, og nå tvinger tårene deres meg til å lage underholdning av dette».
Sokrates spaserer rundt i cellen til han begynner å miste følelsen i beina. Da legger han seg ned, til lammelsen sprer seg til resten av kroppen. Det går et par trekninger gjennom ham. Like etter er Sokrates død, 70 år gammel.