Sult og juling skapte oldtidens overmennesker

En spartansk gutt forlot barndomshjemmet når han fylte sju år. Gutten flyttet da inn på en kaserne med sine jevnaldrende kamerater, og livet hans var nå i hendene på staten som tok seg av hans oppdragelse, boklige utdanning og militære trening.

Det var et krav at gutten glemte alt om familien sin, og at han resten av sine dager bare hadde tanke for statens og fellesskapets ve og vel – han kunne uansett aldri mer bo sammen med sine foreldre. Ubetinget lojalitet overfor kameratene og ubrytelig troskap overfor Sparta var ufravikelige krav.

Klarte gutten seg bra på skolen, var han ferdigutdannet elitesoldat som 18-åring. Gikk det ikke bra, ble han kastet ut og levde resten av livet som en utstøtt på bunnen av spartanernes militaristiske samfunn, uten familie, hus og jord.

Årlig krig mot slavene

Sparta lå i regionen Lakonia på halvøya Peloponnes i Hellas og eksisterte fra omkring 1000 f.Kr. Riket dekket et areal på rundt 8000 km² – litt mindre enn Aust-Agder.

Spartanerne var et ganske lite folkeslag. Da bystaten var på sitt høyeste rundt 500 f.Kr. var det mellom 20.000 og 35.000 frie menn og kvinner.

Til sammenligning hadde Athen ifølge den greske historikeren Thukydid en befolkning på ca. 210.000 mennesker i 431 f.Kr. – og da var byens mange slaver ikke medregnet.

Men ingenting i Sparta var som i de andre greske bystatene. Mens resten av den greske verden eksperimenterte med nye samfunnsformer som tyranni, demokrati og oligarki, holdt spartanerne innbitt fast i monarkiet som resten av grekerne betraktet som gammeldags.

I Sparta hadde de endog to konger, men kongene ble holdt i stramme tøyler av de fem årlig valgte eforene (oppsynsmenn). Den spartanske økonomien var dessuten basert på felleseie som samfunnets elite, krigerkasten homoioi (de jevnbyrdige), delte til samfunnet beste.

Spartanerne kunne ikke engang regne med å få beholde konene sine for seg selv. Ekteskapets viktigste oppgave var å produsere barn.

Hvis denne oppgaven ble forsømt, kanskje fordi mannen var for gammel, ble det forventet at han skaffet en mer viril mann til sin kone så hun kunne føde det avkommet som staten forlangte.

Sparta var også regionens politiske sentrum, og byens brutale krigere la under seg alle nabobyene i regionen.

Befolkningen i de erobrede områdene endte reelt sett som livegne bønder – såkalte heloter. Eiendommene deres ble overført til den spartanske staten, som igjen delte den ut til sine egne borgere mens de tidligere eierne måtte arbeide gratis.

Jordens avlinger tilfalt bare den spartanske herren. Med ti ganger så mange heloter som spartanere var risikoen for et opprør stor, noe som bare gjorde behovet for en hardtslående hær enda større.

Risikoen for oppstand var så stor at spartanerne hvert eneste år offisielt erklærte krig mot helotene – en maktdemonstrasjon som hadde til formål å kvele enhver tanke om revolusjon. Staten holdt til og med sine styrker permanent i høyeste beredskap.

Svake guttebarn ble avlivet

Historiens antakelig mest brutale skole oppfostret alle sine sunne gutter til å innse det naturlige og fornuftige i statens fremferd. De andre greske bystatene mente spartanerne var helt fanatiske.

Men samtidig var krigerne både fryktet og ble møtt med stille beundring. De var tidens beste soldater som etter sigende gikk fryktløst i døden med et trossig smil om leppene.

For spartanerne var lydighet, tapperhet og selvoppofrelse de største dydene, det enkelte menneskeliv hadde ingen betydning. Enhver skulle være parat til å ofre seg for staten. Det hadde soldatene lært på skolen allerede som barn.

En spartansk gutt var i livsfare helt fra fødselen. Den nyfødte ble gransket av en komité av eldre menn som sjekket om han var sunn og frisk.

Hvis gutten viste seg å være svak, døv, blind eller på annen måte handikappet, ble han båret til en klippeskrent og kastet i dypet eller etterlatt på fjellet Taigestos. Der døde han av sult og tørst.

Sparta hadde ingen plass til de svake. Bare de sterke fikk leve og føre slektene videre.

Hvis komiteen godkjente et guttebarn, ble han oppdratt av far og mor til sitt sjuende år. Etterpå tok staten over oppdragelsen: Han lærte blant annet å skrive, gå på jakt og oppføre seg sosialt.

Dans og sang sto også på timeplanen så han senere i livet kunne kurtisere de unge kvinnene og overtale en av dem til ekteskap. Guttene drev styrketrening, kjempet i bryteringen og dyrket friidrett.

Treningen foregikk uten sandaler så føttene kunne herdes i ung alder. Den harde utdanningen som alle spartanske menn måtte gjennomgå, gjorde at de helt naturlig betraktet seg selv som overlegne sammenlignet med alle andre grekere.

Da et sendebud, med en fysikk spartanerkongen Agis var ganske uimponert over, fortsatte å spørre: “Hvilken spartaner er så den beste?” fikk han det tørre svaret: “Han som minner minst om deg.”

Krigskunst krevde disiplin

Guttene i Sparta fikk også militær trening tidlig. De skulle lære å kjempe i formasjoner med lange spyd, korte sverd og store, runde skjold. På slagmarken besto en formasjon av åtte rekker i dybden der forreste rekke dannet en skjoldmur.

Den ene halvdelen av skjoldet dekket soldatens venstre side mens skjoldets andre halvdel dekket sidemannens høyre arm og skulder. Formasjonen skulle hindre motstanderne i å bryte gjennom, og på kommandoen “Fremad marsj!” ble fiendene spiddet på de lange spydene.

Det korte sverdet ble primært brukt til å stikke sårede fiender i hjel med. Sverdet ble også brukt hvis det oppsto nærkamper.

Denne kampteknikken krevde disiplin, for de mange soldatene skulle bevege seg som én sammenhengende gruppe styrt av offiserer. I andre greske bystater, som ikke hadde en hær av fulltidssoldater, ble det lett uorden i rekkene, noe som førte til panikk på slagmarken.

Sparta så disiplin som bystatens altavgjørende styrke. Da perserkongen Xerxes 1 spurte ut den spartanske eksilkongen Demaratos om de legendariske krigerne, fikk han til svar: “Spartanerne er enhver manns like i individuell kamp, og når de kjemper sammen, overgår de alle andre.”

Tynt vintertøy og for lite mat

Når eleven fylte 12 år, ble han betraktet som en ung mann – en meirakion. Treningen ble intensivert og håret klippet helt kort slik at ingen skulle være i tvil om hans status.

Den eneste tillatte påkledningen var nå en tunika, som dag og natt, sommer som vinter skulle beskytte mot vær og vind. Verken regn, frost eller snøstorm var grunnlag for bruk av varmere tøy.

De kalde nettene tilbrakte guttene under kummerlige forhold i primitive brakker hvor alle sov tett sammen på tynne madrasser laget av halm. I harde vintre var det likevel tillatt å blande dun fra tistler i madrassene.

Elevene lærte også å spise sparsomme porsjoner mat – derav fikk man begrepet “å leve spartansk”. Guttene skulle lære hva det vil si å sulte så de senere i livet kunne klare seg i barske situasjoner under et felttog.

Måltidene ga akkurat næring nok til de utmattende øvelsene. Spartanerne mente nemlig at tynne gutter ville vokse ekstra i høyden, noe som ga dem større rekkevidde med sverd og spyd.

Det ble likevel også forventet at gutten skulle stjele ekstra mat utenfor skolenes område og på den måten bevise at han kunne klare seg selv. Naturligvis ble gutten straffet hvis han ble oppdaget – ikke på grunn av tyveriet, men fordi han var blitt oppdaget.

Lærerne dyrket sex med elevene

En spartansk skoleklasse var i realiteten en tropp barnesoldater. De ble anført av en ung, nyutdannet soldat som fungerte som guttenes lærer, instruktør og offiser på samme tid.

Dessuten fikk en spartansk gutt som 12-åring sin egen personlige mentor. Denne mentoren hadde ansvaret for den videre utdannelsen, og samtidig hadde han plikt til å dyrke sex med eleven.

Som andre grekere levde spartanerne i en utpreget homoseksuell kultur hvor følelsesmessige og seksuelle bånd mellom menn i langt høyere grad var en regel og ikke et unntak.

Forhold mellom elev og mentor ble betraktet som seksualundervisning og et ledd i tilegnelsen av sosiale ferdigheter. F.eks. mente spartanerne at soldater bakket hverandre opp og kjempet bedre hvis de hadde seksuelle og dermed følelsesmessige relasjoner.

En gutt som fylte 18 år og hadde bestått alle sine prøver, var en fullverdig kriger og del av et regiment. Resten av livet hadde han bare to oppgaver: Å stå til rådighet som soldat, og å få barn.

Det ble ansett som en utilgivelig forbrytelse å forbli ungkar. Mange av Spartas menn utsatte giftermålet så lenge som mulig fordi de foretrakk homoseksuelle forhold.

Hvis en spartansk mann ikke var gift idet han fylte 30 år, ble han offentlig dømt, straffet og ydmyket.

Også hæren straffet med ydmykelse. Hvis en mann viste frykt på slagmarken, ble han nødt til å bære en iøynefallende drakt og fikk barbert vekk halvparten av skjegget. Dermed kunne alle se at her sto en kujon – en såkalt kryster, og det førte til at han ble latterliggjort og utstøtt.

I det dypt militaristiske samfunnet hvor personlig ære var viktigere enn alt annet, var ydmykelse en langt hardere straff enn f.eks. stokkeslag.

En kryster satte ikke bare kameratene i fare, han sviktet hele samfunnet, noe som stred mot alle spartanske normer. Synderen hadde likevel sjansen til å gjøre feiltrinnet godt igjen ved å utvise stor tapperhet under det neste slaget.

Oppfordret til å drepe slaver

Sparta erobret allerede på 700-tallet f.Kr. nabostaten Messenia, som lå på det sørvestlige Peloponnes på andre siden av en fjellkjede. Messenianerne, som også var grekere, ble straks gjort til slaver.

For å undertrykke slaveklassen opprettet spartanerne en spesiell politistyrke som fikk navnet krypteia. Det betyr “skjult” eller “hemmelig”. Gutter med det mest lovende lederpotensialet ble rekruttert til krypteia som 16-åringer.

Ifølge den greske historikeren Plutark ble de bevæpnet med en kniv og hver høst sendt ut i landet på egen hånd. Om natten skulle de snike seg inn i de messenianske landsbyene og drepe slaver i ly av mørket.

Drapene ble utført på offiserenes oppfordring og med statens velsignelse. Formålet var å eliminere urostiftere blant slavene og spre frykt slik at resten av de mange tusen slavene ikke torde annet enn å oppføre seg.

Ingen krigskunst uten slavearbeid

Alle frie borgere i Hellas holdt slaver. Slavene tok seg for ekstempel av det harde og trivielle arbeidet i hjemmet.

De var som regel utlendinger og var kjøpt på markeder eller tatt til fange under kriger mot andre land. Spartanerne var de eneste som tok greske slaver – de mente det var helt unødvendig å reise langt etter arbeidskraft når den kunne fanges i nabolaget.

Slavene var i århundrer med på å gjøre Sparta til den sterkeste staten i Hellas. Faren for opprør var konstant overhengende, men til gjengjeld betydde den store underklassen av slaver at de spartanske mennene kunne konsentrere seg om krigskunst hver dag året rundt.

De fleste soldatene fikk en ærefull pensjon som 60-åringer, men i prinsippet var det ingen aldersgrense for verneplikten. Den greske historikeren Plutark skrev f.eks. at Spartas unge menn anså krig for den rene ferie. Treningen var langt hardere enn utfordringene på slagmarken.

Legenden om verdens beste krigere

Spartas strenge utdanningssystem skapte Europas første elitesoldater, men så få guttebarn overlevde utvelgelsen og undervisningen at hver enkelt soldats liv talte.

Det forholdsvis beskjedne antallet soldater betydde at Spartas skjebne ofte balanserte på en knivsegg; tapet av bare noen hundre soldater kunne bli katastrofalt.

Sparta var derfor ofte tilbakeholdende med å gå i krig og brukte i stedet sitt fryktinngytende rykte til å få de andre bystatene til å oppføre seg.

Legenden om Spartas slagkraft ble især sementert etter slaget ved Thermopylene i 480 f.Kr., der 300 spartanere voktet en trang passasje og holdt en persisk hær på bortimot 100.000 mann stangen i tre dager.

Spartanerne kjempet til siste mann og ga de 6000 andre greske soldatene mulighet til å slippe unna og evakuere utsatte byer som Athen.

Riktignok fikk de 300 spartanerne støtte av rundt 400 thebanere og 700 thespiaiere (byen deres lå tett på den trange passasjen i Thermopylene), men det var spartanerne under ledelse av kong Leonidas 2 som fikk æren for å ha reddet Hellas.

Samme år ble perserne slått i et stort sjøslag ved Salamis, og de måtte til slutt trekke seg tilbake fra det greske øyhavet.

Til tross for at slaget ble ledet av Athens flåte, var det etter mange grekeres oppfatning Sparta som sto igjen som den dominerende maktfaktoren blant de greske bystatene.

Sparta tar makten i Hellas

Perserkrigene hadde samlet grekerne, men snart ble det tydelig at krigens andre store vinner, Athen, ikke kunne akseptere Spartas dominans.

Striden startet etter at Athen besluttet å gjenoppbygge sin livsviktige bymur etter at perserne hadde ødelagt den.
Sparta hadde ingen bymur, og da spartanernes kong Agesilaos 2 ble spurt hvorfor, pekte han på de spartanske soldatene og sa: “Dette er Spartas mur.”

Nå forsøkte Sparta å forsikre athenerne om at de ikke behøvde noen mur, de heller, for den spartanske hæren skulle nok beskytte dem.

Men Athen kjøpte ikke ideen – bystatens innbyggere var godt klar over at de uten bymur ville være helt forsvarsløse overfor Spartas landstyrker.

Snart begynte Athen å danne sitt eget forbund av allierte bystater under navnet Det deliske sjøforbund som rival til Spartas peloponnesiske forbund.

Den greske verden var dermed delt i to og preget av en borgerkrigslignende tilstand i årene 460-404 f.Kr. Krigene var preget av at Sparta var overlegen til lands mens Athen dominerte til sjøs.

De neste årene invaderte spartanerne Athens territorium flere ganger i forsøk på å provosere byen til åpen kamp. Athen holdt seg imidlertid bak bymuren, som med grekernes begrensede kjennskap til beleiringens kunst gjorde Athen usårlig.

Samtidig sørget den overlegne flåten for at athenerne heller ikke kunne sultes til overgivelse, da forsyninger jevnlig ble hentet utenfra.

Risikoen for et helot-opprør hjemme i Sparta vokste dessuten når hæren var ute, så de spartanske soldatene måtte alltid dra hjem etter noen uker.

Sparta fikk derfor aldri et avgjørende slag på land og måtte i stedet nøye seg med å brenne athenernes avlinger på markene.

Etter forgjeves å ha forsøkt å slå de foraktede athenske pottemalerne og filosofene besluttet Sparta at målet fikk hellige middelet – de inngikk en allianse med Persia.

Den gamle erkefienden betalte for byggingen av en stor Sparta-flåte som var på høyde med Athens. Og selv om spartanerne måtte be perserne om mer penger to ganger, endte krigen med en knusende spartansk seier til sjøs i slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr.

Endelig var det ingen tvil om hvem som var Hellas' mektigste bystat, men triumfen varte ikke lenge.

Maktposisjonen gikk tapt

Det krigerske Sparta viste seg å være en brutal leder i Hellas, og det brøt ut opprør i flere bystater. I år 371 f.Kr. møtte den spartanske hæren endelig sin overmann.

Bystaten Theben hadde fått nok av krigerstatens overmakt, og de to statene gikk i krig. I slaget ved Leuktra knuste Theben overbevisende Spartas hær, som aldri reiste seg igjen.

Nederlaget var på alle måter ødeleggende for spartanerne. Staten deres bygget på at Sparta var Hellas' overlegne militærmakt. Da det ikke lenger var tilfelle, forsvant folkets identitet og det limet som holdt samfunnet sammen.

Ettersom Sparta mistet størstedelen av hæren sin under slaget, var plutselig hele bystatens eksistensgrunnlag truet. Både slavene og mange av bystatene i Det peloponnesiske forbund gjorde opprør. Sparta overlevde, men var heretter bare en skygge av seg selv.

Men selv om den effektive hæren ikke lenger eksisterte, levde historiene om de ultimate krigerne videre. Det militaristiske Romerriket var for eksempel sterkt fascinert av spartanernes historie, krigskunst og tapperhet.

Etter at Roma erobret Hellas i 146 f.Kr. endte Sparta derfor opp som turistmål for romerske rikmenn som betalte for å se gutter bli pisket som i de gode, gamle dager.

De nytelsessyke romerne fikk med seg fordums krigskunst og hørte fortellingene om den gang Sparta var verdens sterkeste makt.