Tyrann begikk antikkens største brøler

De fortalte ham at et opprør hadde avsatt tyrannen på Naxos og at øya nå ville løsrive seg fra Perserriket, noe som kunne koste de flyktende mennene deres maktposisjoner.

Ifølge den greske historikeren Herodot innså Aristagoras raskt at han nå hadde muligheten til å føye øya til sitt domene - og på et blunk stjele alle Naxos' verdier. Men hans umåtelige begjær skulle komme til å koste ham alt – og grekerne deres manndom.

Tyrann foreslår en god handel

Aristagoras var smertelig klar over at Milets hær ikke besatt styrken til å erobre øya.

«Jeg vet at Naxos har 8000 mann som bærer skjold og har mange krigsskip. Likevel vil jeg gjøre alt som står i min makt for å etterkomme deres ønske», lød Aristagoras' svar til de flyktende mennene fra øya, forteller Herodot.

Aristagoras skrev raskt til den persiske guvernøren Artafernes, som styrte landområdet Lydia (Lilleasia) på vegne av sin eldre bror, Dareios den store.

Guvernøren i Lydia rådde over en mektig flåte og en slagkraftig hær. Milets tyrann foreslo derfor frekt at han kanskje kunne låne begge deler til sitt felttog mot Naxos.

For bryderiet skulle guvernøren få en del av Naxos' skatter. Guvernøren i Lydia aksepterte tilbudet. Også han var i ferd med å begå sitt livs dumhet.

Den lydiske flåten samlet seg ved Milet, som rådde over fire havner ved Maiandros-elven. Herfra skulle galeiene seile mot Naxos – 160 km ut i Egeerhavet. Aristagoras' fremtid avhang av krigens utfall. For å kunne betale guvernøren i Lydia måtte Naxos erobres og plyndres. Men felttoget gikk skeis helt fra starten.

Ydmyket nevø avslører alt

Forsynt med soldater og 200 skip sendte guvernøren sin nevø, Megabates, som hadde kommandoen over Lydias styrker. Tyrannen Aristagoras mente at han var felttogets anfører, men ifølge Herodot ville den høyt respekterte hærlederen Megabates ikke finne seg i en sekundær rolle. Og snart ble det bråk.

Under en inspeksjon av flåten oppdaget Megabates at et av Milets skip ikke hadde ordnet med vakter, og straffet den ansvarlige kapteinen ved å surre ham fast til masten i den nådeløse solen.

Men kapteinen var en venn av tyrannen, som frigjorde ham.

«Da Megabates hørte dette, tok han det veldig ille opp og var sint på Aristagoras», skriver Herodot.

Men tyrannen hadde fått nok av generalen og ropte for alle å høre:

«Hva bryr det deg? Har ikke Artafernes sendt deg for at du skal adlyde meg og seile dit jeg befaler deg? Hvorfor er du så besværlig?»

Rasende over ydmykelsen valgte Megabates å advare Naxos om det forestående angrepet, og takket være Megabates' forræderi var øya derfor godt forberedt da Aristagoras ankom med sin lånte flåte.

«I fire måneder beleiret de byen, inntil perserne hadde brukt opp pengene de hadde kommet med, og Aristagoras selv hadde brukt enda mer», beretter Herodot.

Uten penger kunne ikke Aristagoras lenger kjøpe forsyninger til styrkene, så beleiringen måtte heves og skipene seile hjem. For tyrannen i Milet var nederlaget katastrofalt.

Ikke bare hadde han sviktet guvernør Artafernes' tillit og gjort hans nevø, en høyt betrodd persisk general, til sin svorne fiende. Han sto nå også i gjeld til oppover ørene.

Ifølge Herodot risikerte Aristagoras den ultimate ydmykelse: «Det var mulig», tenkte han, «at hans styre over Milet ville bli tatt fra ham».

Slave bringer farlig beskjed

Mens Aristagoras i Milet grunnet på hvordan han skulle redde skinnet, fikk han besøk av en slave – sendt av Histiaios, som var tyrannens onkel.

Slaven hadde reist hele veien fra det persiske imperiets hovedstad Susa, hvor Histiaios henslepte en luksuriøs men kjedsommelig tilværelse ved Dareios' hoff. Onkelen hadde styrt Milet før Aristagoras og tørstet etter å vende tilbake og lede byen igjen.

Ifølge Herodot ba slaven Aristagoras om å klippe ham skallet og lese den hemmelige beskjeden som onkelen hadde fått tatovert i hodebunnen på ham.

Beskjeden fra onkel Histiaios lød kort og godt: «Det er på tide å gjøre opprør mot perserne».

Aristagoras, som sto med ryggen mot veggen, begikk deretter antikkens største brøler: Han bestemte seg for å innlede et opprør mot stormakten Persia. Bare på den måten – mente han – kunne han unngå guvernør Artafernes' straff, som trolig ville være en dødsdom.

Like etter dro Aristagoras ut på et diplomatisk oppdrag for å samle støtte til opprøret. De andre medlemmene av Det joniske forbund – en sammenslutning av bystater på vestkysten av Lilleasia – var de første som lovet å støtte ham.

Deretter krysset han Egeerhavet og prøvde å innynde seg hos Sparta. Men bystaten med grekernes mest fryktede hær avslo. I stedet dro han til Athen, som Milet hadde hatt nære relasjoner med i århundrer. Grekernes sterkeste sjømakt lovet å hjelpe ham.

Som sitt første trekk valgte Aristagoras å sende opprørsstyrkene sine mot den lydiske hovedstaden Sardes (øst for dagens Izmir), der guvernør Artafernes, kong Dareios' yngre bror, styrte. Byens rikdommer kunne finansiere et årelangt felttog, forventet tyrannen i Milet.

«Athenerne kom med sine 20 skip, som det også kom fem triremer (galeier, red.) fra Erythria (en bystat i Lilleasia, red.)», skriver Herodot.

Det joniske forbunds 11 andre bystater på vestkysten av Lilleasia sendte også styrker.

Opprørerne slaktes ved Efesos

Aristagoras ble igjen i Milet og arbeidet for å styrke opprøret mens hæren hans marsjerte mot Sardes, som lå 85 km fra kysten.

«De kom til Sardes og erobret den uten mye motstand. De tok hele byen bortsett fra festningen», skriver Herodot.

Dessverre hadde guvernøren og hans hær forskanset seg i festningen, og mens byen brant, utnyttet perserne forvirringen til å foreta et overraskende utfall mot de greske opprørerne.

Rikdommene i Sardes skulle ha betalt lønnen til de athenske og joniske styrkene, men lønnen gikk opp i flammer foran øynene på de demoraliserte soldatene. Da perserne angrep, flyktet grekerne derfor mot kysten, hvor flåten deres ventet.

De ble forfulgt av persiske ryttere med buer hele veien mot kysten. Ved Efesos måtte grekerne fronte sine forfølgere. Herodot skriver at grekerne ble beseiret. Aristagoras’ opprør mot perserne hadde dermed fått den verst tenkelige start.

Til tross for katastrofen fortsatte opprøret å spre seg, selv etter at Athen trakk seg. Perserne hadde tilsynelatende ikke nok styrker i Lilleasia til å angripe.

Året etter sluttet den persisk-kontrollerte øya Kypros seg til opprøret, og Aristagoras sendte hjelp for å drive ut perserne. En jonisk flåte klarte å nedkjempe de persiske skipene, men inne på land utviklet situasjonen seg til en katastrofe for opprørerne.

Midt i et stort slag valgte halvparten av de greske opprørerne å bytte side, og slaget endte i en ren massakre. Kypros forble på persiske hender.

Like etter fikk Aristagoras flere dårlige nyheter. Dareios hadde omsider sendt en stor hær til Lilleasia, og perserne inntok nå by etter by på den opprørske vestkysten.

Aristagoras mistet motet etter nok et stort slag som fant sted bare 100 km øst for Milet. Ved elven Marsyas mistet grekerne 10 000 mann og måtte flykte fra slagmarken.

Nederlaget fikk Aristagoras til å samle noen lojale støttespillere og flykte nordover.

I et år levde den tidligere tyrannen som sjørøver, men i 496 f.Kr døde han under et tokt mot thrakerne nær svartehavskysten.

Andre kilder hevder at Aristagoras hadde inngått en avtale med thrakerne om å etablere en koloni i Bulgaria. Ved ankomsten hadde thrakerne imidlertid angret på det – kanskje av frykt for Dareios. De drepte derfor Aristagoras og hans kolonister.

Sjøslag besegler Milets skjebne

Tross Aristagoras’ flukt og død slapp ikke byen Milet unna Dareios den stores hevn. I 494 f.Kr. nærmet perserne seg opprørets arnested.

I stedet for å møte den overtallige fienden på land, bestemte jonerne seg for å kjempe til sjøs. Hele 353 galeier samlet seg ved øya Lade nær Milet, og selv om det var den største greske flåten noensinne, bleknet den ved siden av Dareios' 600 skip.

Sjøslaget endte i en massakre, og bare 100 greske triremer slapp unna. Grekernes opprør var dermed definitivt knust.

Perserne beleiret deretter Milet, og etter å ha underminert murene, stormet soldatene inn gjennom åpningen og slaktet ned alle våpenføre menn. Herodot skriver:

«Deres kvinner og barn ble tatt som slaver, og tempelet i Didyma med dens skrin og helligdom ble plyndret og brent.»

Dareios hadde befalt at Milet skulle knuses så ettertrykkelig at byen aldri ville kunne reise seg mot ham igjen. Perserne deporterte derfor de overlevende innbyggerne til Tigris-elvens delta, 100 km fra kongens palass i Susa.

Tallrike andre opprørske bystater fikk også merke persernes hevn.

«Når de hadde tatt kontroll over byene, valgte perserne ut de vakreste guttene og kastrerte dem», forteller Herodot.

Aristagoras' onkel Histiaios ble også tatt til fange. Dareios hadde sendt ham til Lilleasia fordi kongen fortsatt trodde han kunne stoppe det greske opprøret med sine oratoriske evner. I stedet forrådte Histiaios kongen og falt perserne i ryggen.

Men under et slag ble han tatt til fange og ført til Artafernes. Dareios' lillebror spiddet Histiaios på en påle og lot ham dø sakte. Etter dette ble forræderens hode mumifisert og sendt til Dareios.

Det var ikke bare for Aristagoras og hans undersåtter i Milet at opprøret ble en tragedie. I tillegg til de 12 greske bystatene på vestkysten, fikk også Athen og andre bystater i Hellas etter hvert føle Dareios' vrede.

Inntil det joniske opprøret hadde perserkongen ansett Hellas for å være en rekke ubetydelige småstater fordi de lå så langt fra de persiske kjerneområdene i Iran.

Etter Aristagoras innså kongen at de stridbare grekerne utgjorde en trussel som måtte elimineres for å sikre imperiets vestligste deler. Særlig sjømakten Athen måtte vingestekkes, da denne bystatens flåte også i fremtiden ville kunne settes inn mot perserne i middelhavsområdet.

Konflikten mellom Perserriket og Hellas fortsatte, og de neste seks generasjonene skulle komme til å betale prisen for antikkens største brøler.