For 2500 år siden var Perserriket det største riket på jorden, og Dareios den store verdens mektigste mann.
Kong Dareios hersket over alt land mellom India og Middelhavet, hvor en rekke greske bystater på Lilleasias vestkyst utgjorde imperiets utpost.
Byene ble styrt av en stattholder utnevnt av Dareios. Stattholdernes viktigste oppgave var å kreve inn skatter og sende verdiene til imperiets hovedstad Susa i våre dagers Iran. Bortsett fra det kunne stattholderne stort sett gjøre som de ville – ikke underlig at grekerne kalte dem tyranner.
I bystaten Milet (mellom våre dagers Izmir og Bodrum) regjerte tyrannen Aristagoras, som var en ambisiøs herre med appetitt på mer makt. Han spisset derfor ører da han våren 499 f.Kr. ble oppsøkt av en gruppe menn som hadde flyktet fra øya Naxos. Nå tigget de Aristagoras om hjelp: han måtte angripe øya.
«Jeg vet at Naxos har 8000 mann som bærer skjold.» Aristagoras, tyrann i Milet, 499 f.Kr.
De fortalte ham at et opprør hadde avsatt tyrannen på Naxos og at øya nå ville løsrive seg fra Perserriket, noe som kunne koste de flyktende mennene deres maktposisjoner.
Ifølge den greske historikeren Herodot innså Aristagoras raskt at han nå hadde muligheten til å føye øya til sitt domene - og på et blunk stjele alle Naxos' verdier. Men hans umåtelige begjær skulle komme til å koste ham alt – og grekerne deres manndom.
Tyrann foreslår en god handel
Aristagoras var smertelig klar over at Milets hær ikke besatt styrken til å erobre øya.
«Jeg vet at Naxos har 8000 mann som bærer skjold og har mange krigsskip. Likevel vil jeg gjøre alt som står i min makt for å etterkomme deres ønske», lød Aristagoras' svar til de flyktende mennene fra øya, forteller Herodot.
Aristagoras skrev raskt til den persiske guvernøren Artafernes, som styrte landområdet Lydia (Lilleasia) på vegne av sin eldre bror, Dareios den store.
Guvernøren i Lydia rådde over en mektig flåte og en slagkraftig hær. Milets tyrann foreslo derfor frekt at han kanskje kunne låne begge deler til sitt felttog mot Naxos.

Milet lå ved Maiandros-elven og hadde hele fire havner. Herfra skipet bystaten ut ull, olivenolje og lillafargede tekstiler.
Greske bystater var underlagt Perserriket
I antikken dekket greske bystater hele Lilleasias vestkyst. Her ulmet misnøyen med perserne, som bystatene måtte betale tributt til.
Ca. ett tusen år f.Kr koloniserte grekere vestkysten av Lilleasia og grunnla 12 bystater som delte språk og kultur – fra Smyrna (Izmir) i nord til Milet i sør.
Noen hundre år senere sluttet byene seg sammen i det såkalte joniske forbundet, som hvert år ble bekreftet ved at bystatene sendte delegater til helligdommen Panionion litt nord for Milet.
Her dyrket de havguden Poseidon og diskuterte politikk. Men forbundet var tydeligvis ikke noen effektiv forsvarsallianse, for på midten av 500-tallet f.Kr. angrep den styrtrike lydiske kong Krøsus bystatene en etter en og tvang dem til å betale tributt.
I 546 f.Kr invaderte stormakten Persia, knuste Krøsus og innlemmet hele området i kong Kyros den stores imperium (559-530 f.Kr.). I alle de joniske bystatene ble det utnevnt en såkalt tyrann for å holde orden og sørge for at den årlige tributten ble sendt til Persia i tide.
Enkelte historikere mener at Milets opprør mot kong Dareios i 499 f.Kr. skyldtes de enorme summene som bystaten måtte betale. I tillegg kom toll på handel med omverdenen og tvungen krigstjeneste i den persiske hæren.
For bryderiet skulle guvernøren få en del av Naxos' skatter. Guvernøren i Lydia aksepterte tilbudet. Også han var i ferd med å begå sitt livs dumhet.
Den lydiske flåten samlet seg ved Milet, som rådde over fire havner ved Maiandros-elven. Herfra skulle galeiene seile mot Naxos – 160 km ut i Egeerhavet. Aristagoras' fremtid avhang av krigens utfall. For å kunne betale guvernøren i Lydia måtte Naxos erobres og plyndres. Men felttoget gikk skeis helt fra starten.
Ydmyket nevø avslører alt
Forsynt med soldater og 200 skip sendte guvernøren sin nevø, Megabates, som hadde kommandoen over Lydias styrker. Tyrannen Aristagoras mente at han var felttogets anfører, men ifølge Herodot ville den høyt respekterte hærlederen Megabates ikke finne seg i en sekundær rolle. Og snart ble det bråk.
Under en inspeksjon av flåten oppdaget Megabates at et av Milets skip ikke hadde ordnet med vakter, og straffet den ansvarlige kapteinen ved å surre ham fast til masten i den nådeløse solen.
«Har ikke Artafernes sendt deg for at du skal adlyde meg?» Aristagoras ydmyker persisk general.
Men kapteinen var en venn av tyrannen, som frigjorde ham.
«Da Megabates hørte dette, tok han det veldig ille opp og var sint på Aristagoras», skriver Herodot.
Men tyrannen hadde fått nok av generalen og ropte for alle å høre:
«Hva bryr det deg? Har ikke Artafernes sendt deg for at du skal adlyde meg og seile dit jeg befaler deg? Hvorfor er du så besværlig?»
Rasende over ydmykelsen valgte Megabates å advare Naxos om det forestående angrepet, og takket være Megabates' forræderi var øya derfor godt forberedt da Aristagoras ankom med sin lånte flåte.
«I fire måneder beleiret de byen, inntil perserne hadde brukt opp pengene de hadde kommet med, og Aristagoras selv hadde brukt enda mer», beretter Herodot.

Dareios den store hersket over et gigantisk rike da Aristagoras besluttet å gjøre opprør.
Persernes imperium var verdens største
Perserriket vokste seg stort takket være sin gunstige plassering. Styret var religiøst tolerant mot de underlagte folkeslagene – selv om grekernes bakvaskelser påsto noe annet.
Mange av de historiske kildene om Perserriket er greske. De to folkeslagene utkjempet adskillige kriger mot hverandre, så det er ikke overraskende at grekerne stemplet fienden sin som barbariske undertrykkere.
Det er imidlertid mye som tyder på at perserne var ytterst siviliserte. I imperiet, som strakte seg fra India i øst til Hellas i vest og fra Egypt i sør til Bulgaria i nord, sørget en sterk statsmakt for fred slik at handelen kunne blomstre.
De erobrede folkeslagene fikk lov til å tilbe sine gamle guder og følge sine skikker så lenge de betalte den avtalte tributten.
Det persiske riket lå midt i noen av Midtøstens viktigste handelsruter, og beliggenheten sikret kongen store inntekter fra toll. Perserne hadde derfor råd til en stor stående hær, som i motsetning til i andre riker ikke måtte reise hjem når det var tid for høsting.
Uten penger kunne ikke Aristagoras lenger kjøpe forsyninger til styrkene, så beleiringen måtte heves og skipene seile hjem. For tyrannen i Milet var nederlaget katastrofalt.
Ikke bare hadde han sviktet guvernør Artafernes' tillit og gjort hans nevø, en høyt betrodd persisk general, til sin svorne fiende. Han sto nå også i gjeld til oppover ørene.
Ifølge Herodot risikerte Aristagoras den ultimate ydmykelse: «Det var mulig», tenkte han, «at hans styre over Milet ville bli tatt fra ham».
Slave bringer farlig beskjed
Mens Aristagoras i Milet grunnet på hvordan han skulle redde skinnet, fikk han besøk av en slave – sendt av Histiaios, som var tyrannens onkel.
Slaven hadde reist hele veien fra det persiske imperiets hovedstad Susa, hvor Histiaios henslepte en luksuriøs men kjedsommelig tilværelse ved Dareios' hoff. Onkelen hadde styrt Milet før Aristagoras og tørstet etter å vende tilbake og lede byen igjen.
Ifølge Herodot ba slaven Aristagoras om å klippe ham skallet og lese den hemmelige beskjeden som onkelen hadde fått tatovert i hodebunnen på ham.

Herodot beretter at Histiaios hadde latt en hemmelig beskjed tatovere i hodebunnen på slaven sin. Deretter hadde han ventet med å sende slaven av sted inntil dennes hår hadde vokst ut igjen.
Beskjeden fra onkel Histiaios lød kort og godt: «Det er på tide å gjøre opprør mot perserne».
Aristagoras, som sto med ryggen mot veggen, begikk deretter antikkens største brøler: Han bestemte seg for å innlede et opprør mot stormakten Persia. Bare på den måten – mente han – kunne han unngå guvernør Artafernes' straff, som trolig ville være en dødsdom.
Like etter dro Aristagoras ut på et diplomatisk oppdrag for å samle støtte til opprøret. De andre medlemmene av Det joniske forbund – en sammenslutning av bystater på vestkysten av Lilleasia – var de første som lovet å støtte ham.
Deretter krysset han Egeerhavet og prøvde å innynde seg hos Sparta. Men bystaten med grekernes mest fryktede hær avslo. I stedet dro han til Athen, som Milet hadde hatt nære relasjoner med i århundrer. Grekernes sterkeste sjømakt lovet å hjelpe ham.

I likhet med Athens og Spartas soldater var mange av de greske opprørernes styrker hoplitter som kjempet med skjold og spyd.
Som sitt første trekk valgte Aristagoras å sende opprørsstyrkene sine mot den lydiske hovedstaden Sardes (øst for dagens Izmir), der guvernør Artafernes, kong Dareios' yngre bror, styrte. Byens rikdommer kunne finansiere et årelangt felttog, forventet tyrannen i Milet.
«Athenerne kom med sine 20 skip, som det også kom fem triremer (galeier, red.) fra Erythria (en bystat i Lilleasia, red.)», skriver Herodot.
Det joniske forbunds 11 andre bystater på vestkysten av Lilleasia sendte også styrker.
Opprørerne slaktes ved Efesos
Aristagoras ble igjen i Milet og arbeidet for å styrke opprøret mens hæren hans marsjerte mot Sardes, som lå 85 km fra kysten.
«De kom til Sardes og erobret den uten mye motstand. De tok hele byen bortsett fra festningen», skriver Herodot.
Dessverre hadde guvernøren og hans hær forskanset seg i festningen, og mens byen brant, utnyttet perserne forvirringen til å foreta et overraskende utfall mot de greske opprørerne.

Perserne rådde over mange bueskyttere som tynnet ut i fiendens rekker.
Rikdommene i Sardes skulle ha betalt lønnen til de athenske og joniske styrkene, men lønnen gikk opp i flammer foran øynene på de demoraliserte soldatene. Da perserne angrep, flyktet grekerne derfor mot kysten, hvor flåten deres ventet.
De ble forfulgt av persiske ryttere med buer hele veien mot kysten. Ved Efesos måtte grekerne fronte sine forfølgere. Herodot skriver at grekerne ble beseiret. Aristagoras’ opprør mot perserne hadde dermed fått den verst tenkelige start.
Til tross for katastrofen fortsatte opprøret å spre seg, selv etter at Athen trakk seg. Perserne hadde tilsynelatende ikke nok styrker i Lilleasia til å angripe.
Året etter sluttet den persisk-kontrollerte øya Kypros seg til opprøret, og Aristagoras sendte hjelp for å drive ut perserne. En jonisk flåte klarte å nedkjempe de persiske skipene, men inne på land utviklet situasjonen seg til en katastrofe for opprørerne.
Midt i et stort slag valgte halvparten av de greske opprørerne å bytte side, og slaget endte i en ren massakre. Kypros forble på persiske hender.





Krigen endte foran bymuren i Milet
Tyrannen Aristagoras får samlet en slagkraftig opprørshær og sender den mot byen Sardes, hvor kong Dareios’ bror regjerer. Kampene bølger frem og tilbake i fem år inntil perserne beleirer opprørets arnested: Milet.
498 f.Kr.: Sardes brenner
De greske opprørerne stormer hovedstaden i den persiske lydstaten Lydia, Sardes. Her må Dareios’ bror Artafernes forskanse seg i byens borg. Opprørerne klarer ikke å bryte gjennom murene og må flykte, mens Sardes omspennes av flammer.
497 f.Kr.: Kypros knuses
Perserne sender en hær til Kypros, som har sluttet seg til opprøret. Greske skip som forsøker å komme øya til unnsetning angripes av en fønikisk flåte sendt av perserne. Til sjøs seirer opprørerne, men på land massakreres deres allierte av den persiske hæren.
494 f.Kr.: Flukt
Etter flere nederlag mot perserne gir Aristagoras opp og flykter med noen få skip til Thrakia. Her har han en avtale med de lokale thrakerne. Men ved ankomsten faller Aristagoras i et bakhold, og grekerne hugges ned.
494 f.Kr.: Hevnen
Perserne sender nå en stor hær til Milet for å beleire byen. Hæren utrustes med skip fra flere land i kong Dareios’ imperium: Egypt, Fønikia og Kilikia. Det joniske forbundets flåte ankommer. Den teller ifølge den greske historikeren Herodot ikke færre enn 353 skip, men persernes er dobbelt så stor og seirer. Milet står nå helt alene mot mektige Dareios.
Like etter fikk Aristagoras flere dårlige nyheter. Dareios hadde omsider sendt en stor hær til Lilleasia, og perserne inntok nå by etter by på den opprørske vestkysten.
Aristagoras mistet motet etter nok et stort slag som fant sted bare 100 km øst for Milet. Ved elven Marsyas mistet grekerne 10 000 mann og måtte flykte fra slagmarken.
Nederlaget fikk Aristagoras til å samle noen lojale støttespillere og flykte nordover.
I et år levde den tidligere tyrannen som sjørøver, men i 496 f.Kr døde han under et tokt mot thrakerne nær svartehavskysten.
Andre kilder hevder at Aristagoras hadde inngått en avtale med thrakerne om å etablere en koloni i Bulgaria. Ved ankomsten hadde thrakerne imidlertid angret på det – kanskje av frykt for Dareios. De drepte derfor Aristagoras og hans kolonister.
Sjøslag besegler Milets skjebne
Tross Aristagoras’ flukt og død slapp ikke byen Milet unna Dareios den stores hevn. I 494 f.Kr. nærmet perserne seg opprørets arnested.
I stedet for å møte den overtallige fienden på land, bestemte jonerne seg for å kjempe til sjøs. Hele 353 galeier samlet seg ved øya Lade nær Milet, og selv om det var den største greske flåten noensinne, bleknet den ved siden av Dareios' 600 skip.
Sjøslaget endte i en massakre, og bare 100 greske triremer slapp unna. Grekernes opprør var dermed definitivt knust.
Perserne beleiret deretter Milet, og etter å ha underminert murene, stormet soldatene inn gjennom åpningen og slaktet ned alle våpenføre menn. Herodot skriver:
«Deres kvinner og barn ble tatt som slaver, og tempelet i Didyma med dens skrin og helligdom ble plyndret og brent.»
Dareios hadde befalt at Milet skulle knuses så ettertrykkelig at byen aldri ville kunne reise seg mot ham igjen. Perserne deporterte derfor de overlevende innbyggerne til Tigris-elvens delta, 100 km fra kongens palass i Susa.

Greske vaser fra antikken er spekket med slagscener mot erkefienden Persia.
Opprøret satte antikken i brann
Aristagoras ble langtfra den siste som kom til å merke persernes vrede. Fiendskapet mellom grekere og persere fortsatte de neste 168 årene og endte først med Aleksander den store.
Etter nedkjempelsen av det joniske opprøret sverget kong Dareios hevn over Athen, som hadde støttet Aristagoras. Men den persiske kongen tok seg god tid.
Ifølge antikke kilder skal Dareios ha beordret en slave til å si: «Herre, husk athenerne» tre ganger før han serverte middag til kongen. Hvis dette stemmer, må slaven til slutt ha blitt ganske god på remsen, for det gikk 14 år før Dareios satte i gang Perserrikets første invasjon av Hellas.
Han led imidlertid nederlag på Marathon-sletten og måtte trekke seg tilbake. Men persernes forsøk på å knuse alle trusler mot de vestligste områdene av imperiet var ikke over med det.
I 480 f.Kr invaderte perserne igjen - denne gangen med større hell. Ved Thermopylene-passet beseiret Xerxes 1. de berømte 300 spartanerne og deres noe oversette 700 hjelpesoldater fra Thespiai.
Deretter marsjerte perserne sørover og brente Athen. Men da sjøslaget ved Salamis samme år endte med gresk seier, måtte også Dareios' arvtaker oppgi sitt felttog mot grekerne.
Først under Aleksander den store, som la hele Hellas under seg, ble rivaliseringen endelig avgjort. Aleksander knuste Persia, og den siste persiske kongen ble myrdet av sine egne soldater i 330 f.Kr.
Tallrike andre opprørske bystater fikk også merke persernes hevn.
«Når de hadde tatt kontroll over byene, valgte perserne ut de vakreste guttene og kastrerte dem», forteller Herodot.
Aristagoras' onkel Histiaios ble også tatt til fange. Dareios hadde sendt ham til Lilleasia fordi kongen fortsatt trodde han kunne stoppe det greske opprøret med sine oratoriske evner. I stedet forrådte Histiaios kongen og falt perserne i ryggen.
Men under et slag ble han tatt til fange og ført til Artafernes. Dareios' lillebror spiddet Histiaios på en påle og lot ham dø sakte. Etter dette ble forræderens hode mumifisert og sendt til Dareios.

Antikkens slag besto som regel i blodige nærkamper hvor ryttere forsøkte å ri ned fiendens fotfolk hvis de kom ut av formasjon.
Det var ikke bare for Aristagoras og hans undersåtter i Milet at opprøret ble en tragedie. I tillegg til de 12 greske bystatene på vestkysten, fikk også Athen og andre bystater i Hellas etter hvert føle Dareios' vrede.
Inntil det joniske opprøret hadde perserkongen ansett Hellas for å være en rekke ubetydelige småstater fordi de lå så langt fra de persiske kjerneområdene i Iran.
Etter Aristagoras innså kongen at de stridbare grekerne utgjorde en trussel som måtte elimineres for å sikre imperiets vestligste deler. Særlig sjømakten Athen måtte vingestekkes, da denne bystatens flåte også i fremtiden ville kunne settes inn mot perserne i middelhavsområdet.
Konflikten mellom Perserriket og Hellas fortsatte, og de neste seks generasjonene skulle komme til å betale prisen for antikkens største brøler.