Griske spanjoler knuste aztekernes flotte hovedstad

En uke senere dristet Cortés seg inn til byen. Han gikk langs de brede gatene, beundret majestetiske templer og luftige plasser og kunne ikke skjule sin forundring over at byen fullt ut kunne måle seg med Europas storbyer.

«Bygninger reiste seg fra vannet. Alt var bygd i stein, det var et uvirkelig syn», skrev Hernán Cortés senere.

«Alt sammen var så vidunderlig at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive dette første glimtet av ting som ingen før har hørt, sett eller drømt om».

Spanjolen ble mottatt og vist rundt av selveste Montezuma 2., Aztekerrikets eneveldige hersker, som stolt viste frem byen sin.

Tenochtitlán summet av liv med sine mer enn 200 000 innbyggere. I tillegg kom de mange tusen menneskene som hver dag strømmet til fra hele riket for å handle på byens marked, samt alle de som flere ganger i året dro til byen for å delta i religiøse fester.

Spanjolene ble enda mer imponert da det gikk opp for dem at byen ikke som de europeiske hadde vokst seg stor over mange hundre år. Tvert ­imot – Tenochtitlán var funklende ny.

Gud ville bo i en sump

Dersom Cortés hadde kommet hit 200 år tidligere, ville han bare ha funnet en sumpete øygruppe midt i den store Texcocosjøen.

De første innbyggerne, en stamme fra mexica-folket, bosatte seg her i 1325. Mexicaene begynte med å bygge et tempel på en øy. Tempelet var «ikke bygd av stein, men av gress og pinner, da man på den tiden ikke kunne gjøre annet», berettet Diego Durán, en spansk dominikanermunk som på 1500-tallet skrev ned mexica-folkets historie.

Tenochtitláns første innbyggere var imidlertid ikke i tvil om at de var i ferd med å skape noe helt spesielt. Ifølge mexicaenes tradisjon hadde guden Huitzilopochtli kommet til stammens leder i en drøm og hadde gitt ham i oppdrag å grunnlegge en ny by. I virkeligheten var ikke oppgaven fullt så enkel.

Kunstig øy ble imperiets sentrum

Mexicaene var plaget av kriger med andre stammer, men sjøen utgjorde et effektivt vern, og befolkningen begynte sakte, men sikkert å vokse. For å skaffe seg mer jordbruksjord slik at befolkningen kunne få nok mat, begynte mexicaene å utvinne mer land ved å demme opp sjøen gjennom et sinnrikt system med stolper og pileflett. Samtidig bygde de sitt første virkelige tempel, som sto ferdig i 1390.

Snart ble mexicaene så selvsikre at de dro på krigstokt til nabobyene. Krigere iførte seg drabelige jaguarskinn og rodde inn til fastlandet for å angripe nabostammer. Til slutt hadde mexicaene satt seg så grundig i respekt at de kunne inngå en mektig allianse med alle byer i området.

Til sammen utgjorde de kjernen i området som ble kjent som Aztekerriket, med Tenochtitlán som hovedstad. I løpet av de neste hundre årene underla mexicaenes etterkommere seg et landområde som strakte seg fra Mexicogolfen i øst til Stillehavet i vest.

Erobringskrigene var god butikk for aztekerne. Kampene skaffet dem krigsfanger som de brukte som slaver eller ofret til gudene i det store tempelet i Tenochtitlán. Aztekerherskeren tvang de erobrede folkeslagene til å betale tributt, en slags skatt, i form av blant annet røkelse, kakao og fine fjær.

Samtidig vokste Tenochtitlán sam-men med nabobyen Tlatelolco og ble sentrum for handel i området. Opptil 60 000 mennesker kom hver dag fra fjern og nær for å handle på byens enorme markedsplass.

Cortés overveldet av utvalget

Også Hernán Cortés og hans følge fant veien til markedet i 1519. Plassen var nærmest en by i byen, inndelt i kvartaler og gater etter hvilke varer som ble solgt. Utvalget tok nesten pusten fra den erfarne oppdagelsesreisende.

«Det fins alt slags grønnsaker, særlig løk, purre, hvitløk, brønnkarse, agurkurt, gauksyre, artiskokker og tistel. I tillegg frukt av mange slag, blant annet kirsebær og plommer, maken til de man får i Spania», skrev Cortés, som også ramset opp gullarbeider, legeurter, kaniner, bomullstråd og «rovfugler med fjær, hode, nebb og klør», før han til slutt måtte gi opp.

Kanalene reddet liv

Det Tenochtitlán Cortés så var inndelt i fire bydeler som representerte aztekernes fire hellige elementer: vann, jord, vind og ild. Bydelene var gjennomskåret av fire gater i henholdsvis nord-sør- og øst-vestgående retning. Ifølge Cortés var gatene «svært brede og snorrette. Noen av dem er halvt jord, den andre halvdelen vann».

Vannet han skrev om var kanalene. De utgjorde et fint forgreinet nettverk gjennom byen, og varierte i bredde fra noen få meter til over 30 meter. Kanalene ble først og fremst brukt til å transportere varer rundt i byen.

Aztekerne hadde verken vogner eller hester, og kanoer var derfor deres eneste transportmiddel.

Kanalene fungerte også som et viktig vern mot oversvømmelser forårsaket av kraftig regn. Regntiden falt uregelmessig i månedene juni og oktober, og ga aztekerne 80 prosent av den årlige nedbøren. Da truet alltid oversvømmelser våtmarkene rundt Tenochtitlán. Kanalene tok imidlertid unna en stor del av regnvannet og ledet det ut i sjøen.

Sangfugler var todelt underholdning

Bysentrum var dominert av Det store tempelet. Rundt det lå flere mindre templer, offisielle bygninger og boligene til det høyere presteskapet. Like ved tempelområdet hadde kongen sitt palass, der bare kongelige og adelen hadde adgang. Alminnelige borgere fikk ikke engang arbeide der.

I samme område lå de rike kvartalene, som var grønne og luftige. Utgravninger har vist at de fleste boligene i området var anlagt rundt en stor åpen gård. Husene var bygd av leire eller murstein, og hadde få og små vinduer.

Noen hadde mange rom, men bare de aller rikeste hadde flere soverom – som regel sov hele familien sammen. Aztekerne brukte heller ikke møbler. I stedet satt og lå de på flettede matter som de laget selv eller kjøpte på markedet.

Husene til de rikeste var omgitt av trær og blomster. Aztekerne plantet «trær av mange slag, deriblant vakre sedertrær, meget store sypresser, skyhøye furutrær og grønne piletrær, som alle sammen var en fryd for øyet», skrev Juan de Torquemada, en spansk fransiskanermunk.

Han fortalte dessuten at mange aztekere drev fugleoppdrett «for å få fornøyelsen av å lytte til sangen og for å skyte på dem med ertebørsene som de bruker flittig og er drevne til å skyte med».

Popkorn var snacks for guder

Vanlige borgere i Tenochtitlán bodde langt mindre luksuriøst. Mens de rike bodde nær tempelet, lå husene til vanlige folk lenger ute på øyene, og boligene deres var mye mindre. Et hus besto vanligvis av et soveværelse og et kjøkken med ildsted.

Hos både høy og lav var kjøkkenet hjemmets sentrum. Her hadde kvinn-ene som regel nok å gjøre med å kverne maiskjerner til mel som de brukte i deigen til maispannekakene tortillas. Pannekakene ble stekt over ild på et keramikkfat og servert til hvert av familiens måltider. En saus laget av chili og tomater var fast tilbehør.

Ellers spiste aztekerne fisk og vadefugler fra sjøen, mens de mer velstående også mesket seg med kjøtt, for eksempel kalkun, kanin eller hund, som ble regnet som en særlig delikatesse. Grønnsaker som paprika, squash, avokado og kaktusblader ble kokt og spist enten for seg selv eller som en del av en hovedrett.

Aztekerne elsket også snacks. Særlig popkorn var en favoritt, og poppingen hadde sitt eget navn: «topopoca». Ordet var en henvisning til lyden maiskorn lager når de forvandler seg fra harde kjerner til fristende, sprø snacks.

Popkorn ble regnet som så fint at det ble brukt til ofringer. Den spanske presten fader Bernardino de Sahagún beskrev i 1560-årene hvordan aztekerne la den poppede maisen utover på bakken til ære for gudene, «som om det var hagl fra den hellige himmel».

Når innbyggerne trengte å slukke tørsten etter en porsjon popkorn, drakk de vann fra Tenochtitláns effektive vannforsyning. Et murt rør førte rent vann inn til byen fra fastlandet, og strømmen tilsvarte ifølge Cortés «volumet på den menneskelige kropp». Aztekerne var til og med så forutseende at de hadde bygd et ekstra rør til bruk når det første skulle rengjøres.

«Hele byen blir på denne måten forsynt med vann som folk frakter med kano gjennom gatene og selger», berettet spanjolen.

Aztekerne brygget også en slags tequila, men bare adelige, prester og eldre borgere fikk drikke seg fulle. Sistnevnte fikk lov fordi de hadde slitt og arbeidet et helt liv.

Adelen hadde enerett på rødt

Samfunnet var strengt hierarkisk oppbygd med konge, adelige og krigere øverst og vanlige borgere og slaver nederst.

I gatene vrimlet det med travle slaver og borgere som gikk kledd i grått tøy vevd av fibre fra agaveplanten. Fine folk skilte seg ut fra mengden, for de pyntet seg med smykker, fjær og farge- sterke klær. Særlig gjevt var rød bomull farget med rødt fargestoff utvunnet fra skjoldet til cochenille-lusen.

Å lage klær var kvinnenes oppgave, og mødre lærte opp døtrene sine i veving og andre huslige ferdigheter fra jentene var rundt fire år gamle. På samme måte ga fedre videre yrket sitt til sønnene. De fleste menn var bønder, håndverkere eller fiskere.

Besøk sentrum i Tenochtitlan

Guttene lærte også tidlig å gå på jakt inne på fastlandet, der de skjøt hjort og navlesvin med pil og bue. Fisk ble fanget med garn, harpun eller kroker laget av kaktustorner eller bein.

Aztekerne var glade i barn og kalte dem edle juveler og dyrebare skatter. Likevel var barneoppdragelsen preget av hard disiplin og avstraffelse.

Barna skulle strekkes høyere

Barnas viktigste lærdom var at de ikke måtte kaste bort tiden. Dødeligheten for småbarn var høy, og i tillegg kom konstante farer som sykdom og krig. I gjennomsnitt kunne aztekerne på 1500-tallet regne med å leve i 37 år.

Disiplineringen foregikk blant annet gjennom en rekke riter som sett med dagens øyne var svært brutale. En av ritene ble utført i kalendermåneden izcalli, som betydde vekst. Da ble barn opptil fire år løftet etter halsen og fikk lemmene sine strekt.

Under en ny seremoni 260 dager senere ble barnet trukket i nese, hals, ører, fingre og bein. Meningen med begge ritene var å sikre fremtidig vekst, slik at barna skulle vokse seg store, sterke og robuste.

Hvis barna var ulydige, ble de straffet. Foreldrene slo dem eller stakk dem med torner i hendene og føttene.

Særlig alderen 10 til 14 år ble betraktet som vanskelig, da barna etter aztekernes mening hadde en tendens til å bli late, en foraktet egenskap i det velorganiserte samfunnet.

Avstraffelsene var derfor tilsvarende harde. I grove tilfeller tvang foreldrene barna til å inhalere brennende chilipepper eller bandt dem på hender og føtter og lot dem sove uten sivmatte på den kalde, fuktige bakken.

Barna måtte være veloppdragne for å oppfylle sine plikter i hverdagen.

Trege gutter ble drept

Også på skolen ble barna styrt med hard hånd. Undervisningen begynte en time før soloppgang, og dagen lang lærte barna om gamle myter, guder og ritualer gjennom sang, dans og fortelling – noen ganger til langt utpå kvelden. Søvn var mindre viktig.

Både jenter og gutter kunne tas opp som elever på calmecac, tempelkostskole, der prester sto for undervisningen. Her ble barn og unge undervist i blant annet mekanikk, astrologi, religion og militærkunst. Undervisningen skjedde ved hjelp av manuskripter med hieroglyfer som listet opp aztekersamfunnets lover og mytologi.

Dersom de unge brøt skolereglene, for eksempel ved å sove hjemme i stedet for på skolen, ble de straffet ved at de ble trukket i ørene eller fikk stukket torner gjennom ører, bryst eller lår.

På telpochcalli, krigerskoler, som tok opp både adelens og borgerskapets gutter, var reglene nådeløse. Unge krigeraspiranter som kom for sent eller ble tatt i å drikke alkohol, kunne straffes med døden.

De barna som overlevde barndommen og den strenge oppdragelsen, trådte inn i voksenlivet i 12-15-årsalderen for jentenes vedkommende og 20-årsalder- en for guttenes. Da var de klar til å bli gift, og foreldrene gikk i gang med å finne et passende parti.

Til bryllupsseremonien bar brudens slektninger henne høytidelig over til brudgommens hus. Under festen ble parets kapper bundet sammen med en knute som symbol på deres nye enhet. Til slutt ble det unge paret stengt inne i soveværelset og først sluppet ut igjen fire dager senere.

Storfamilier var svært vanlig. For eksempel kunne to brødre bo i samme hus med hver sin kone og barn.

Gudene krevde menneskeofre

Barneoppdragelsen avspeilte Tenochtitláns mørke side. Byens rikdom og makt var bygget gjennom utallige kriger og erobringstokt, og for å holde styr på de rundt 500 bystatene som aztekerne hadde underlagt seg, brukte byens herskere vold av råeste slag.

Hvert år ofret yppersteprestene 6-700 mennesker på toppen av Det store tempelet. Ved spesielle anledninger måtte så mange som 20 000 ofre livet for at gudene skulle bli fornøyd. Aztekerne trodde at blant andre solguden krevde menneskeofre for å fortsette å la solen skinne og verden bestå.

De aller fleste ofrene var krigsfanger tatt i naboområdene, og både menn, kvinner og barn ble drept. De brutale henrettelsene fant sted mens hele byen så på, og tjente som en advarsel både til naboriker og til borgere, slik at ingen skulle bli fristet til å sette seg opp mot aztekernes mektige hersker.

Men dessverre for Tenochtitlán fikk avskrekkelsesmetoden til slutt stikk motsatt effekt.

Cortés ville stjele aztekernes gull

Erobringstoktene, skatteinnkrevingen og ikke minst de blodige ofringene hadde med tiden gjort hovedstadens aztekere uhyre upopulære i det store riket, der også mange andre stammer holdt til.

På sin ferd inn gjennom landet hadde Cortés og hans følge møtt mange av stammene og hørt historier om aztekerkongens herredømme. Spanjolen forsto at de lokale var ivrige etter å se hovedstaden og dens elite gå til grunne. Han kunne også regne ut at byen måtte være fylt til randen med gull og andre rikdommer.

Cortés hadde derfor lumske baktanker da han gikk rundt i Tenochtitlán sammen med kongen og oppriktig beundret byens prakt og velde. Etter en uke hadde han sett nok, og var klar til å iverksette planen. Det første han gjorde, var å fengsle kongen, Montezuma 2., i palasset. Cortés følte seg nemlig trygg på at han kunne regne med hjelp fra provinsen til å nedkjempe en eventuell oppstand i byen.

Andre del av planen var at Montezuma skulle agere som spanjolenes marionett, slik at Cortés kunne styre riket gjennom kongen.

Spanjolene raserte byen

Etter et halvt års tid var situasjonen så anspent at Cortés og hans menn førte kongen ut slik at han kunne tale til sitt forvirrede folk og mane et ulmende opprør til ro. Men i stedet oppfordret Montezuma folket til å gjøre motstand.

Innbyggerne i Tenochtitlán gikk derfor til angrep på spanjolene og deres allierte – en gruppe krigere fra staten Tlaxcala, som ennå ikke var blitt innlemmet i Aztekerriket.

De overrumplede erobrerne forsøkte å flykte, men aztekerne sperret veien til fastlandet og gikk løs på fienden. 500 conquistadorer og 2000 Tlaxcala-krigere ble drept. Det het seg at det lå så mange lik i kanalene at man kunne gå tørrskodd over vannet på dem.

Cortés og de resterende spanjolene klarte å slippe unna, og ni måneder senere, i april 1521, vendte de og deres allierte tilbake – denne gangen for å beleire Tenochtitlán.

Cortés kjente nå byen ut og inn og visste hvordan han skulle ramme den. For å presse innbyggerne til å overgi seg, avskar han vannforsyningen og stanset all transport av mat fra fastlandet. Ganske snart sultet og tørstet beboerne.

Noen tydde til å «gnage på lær og dyreskinn, kokt eller ukokt, eller på leire. Det var fryktelig å se hvor mange av oss som døde», heter det i en aztekisk beretning gjenfortalt av fader Bernardino de Sahagún. Da spanjolene til slutt tok seg inn i byen, var innbyggerne sterkt avkreftet.

Aztekerne kjempet tappert, men i lengden kunne ikke krigernes køller og piler holde stand mot spanjolenes rustninger, hester og kanoner.

Etter en siste blodig motstand på tempelplassen overga Tenochtitlán seg 13. august 1521. Spanjolene drepte eller fordrev befolkningen og ødela byen helt systematisk.

Alle de staselige husene ble brent ned, og templene ble knust. Oppå ruinene grunnla erobrerne Mexico by, og på selve tempelplassen anla de en katedral, delvis bygd av stein fra Det store tempelet.

Tenochtitláns storhet var forsvunnet enda raskere enn den var blitt til.