Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Haremets hemmeligheter

Sultanens harem var en syndens pøl med dampende begjær og hete sexorgier. Det sier myten, men virkeligheten var preget av et stille familieliv, bare avbrutt av morderiske intriger.

Fine Art Photography/Getty Images

Med et blikk trent av lang praksis gransker over-evnukken den unge slavejenta som står ved porten inn til haremet.

Jenta er en gave til sultanen fra en stattholder i det mektige osmanske riket, og ved første øyekast er den mørkhudede evnukken fornøyd med det han ser.

Han kjenner sin herres smak, og vet at sultanen er svak for melkehvit hud, store øyne og rosenrøde kinn.

Den engstelige jenta foran ham har ganske visst alle disse kvalitetene.

Men den pliktoppfyllende over-evnukken lar blikket vandre oppmerksomt fra topp til tå i jakten på den minste skavank.

Skjeve tenner eller uren hud kan være grunn nok til at haremsvokteren avviser slaven: Kun det perfekte er godt nok for sultanen som bor med sin storfamilie i Topkapi-palasset midt i rikets hovedstad Konstantinopel.

Over-evnukken godkjenner jenta og fører henne inn gjennom porten.

Da den smekker igjen bak henne, starter en helt ny tilværelse: Hun får et nytt navn, tvangskonverteres til islam og får i oppgave å varte opp sultanens familie.

Formelt er hun sultanens slave, men hun skal snart få erfare at livet i haremet hans gir muligheter for å bli rik, mektig og fri.

Alt avhenger av om hun vil klare å tilfredsstille osmanenes hersker i sengen.

© Shutterstock

Sultanen spredte frykt i Europa

På 1300-tallet etablerte tyrkisktalende nomader et lite kongedømme rett sør for Konstantinopel.

Riket ble oppkalt etter lederen Osman 1 og ble kjent som det osmanske riket.

Riket vokste og skulle snart omfatte Bulgaria og store deler av Hellas. I 1453 klarte de muslimske osmanene å erobre det østromerske rikets hovedstad Konstantinopel (Istanbul).

Osmanene rykket deretter nordover og beleiret Wien i 1529, noe som skapte panikk i Europa.

Selv Martin Luther brukte tyrkerne som et skremmebilde da han samme år tordnet mot paven.

“Gud har med rette kastet oss i armene på Satan og tyrkerne”, skrev han.

Mor satt på makten

Det overdådige Topkapi-palasset var sentrum i det mektige osmanske riket, og det var herfra skiftende muslimske herskere styrte sitt imperium fra starten av 1500-tallet til 1800-tallet.

I tillegg til å være maktens sentrum var palasset et samfunn med rundt 4000 personer som levde adskilt fra omverdenen.

Embetsmenn, soldater, evnukker og vakre kvinner beveget seg daglig rundt i palasset.

Travelt opptatt med å adlyde sultanens minste vink myldret de gjennom parkanlegg, en labyrint av korridorer og storslåtte saler.

“Et av sultanens faste ritualer var å besøke sin mor og kysse hånden hennes hver morgen.”
Filizten Kalfa, haremskvinne.

Som en edderkopp i nettet sitt trakk sultanens mor – valide sultan – i en rekke tråder.

Sultanen hadde riktignok makten over det gigantiske riket, men i herskerens husstand hadde moren hans det siste ordet i rollen som sønnens høye beskytter.

Hun førte blant annet tilsyn med sultanens private gemakker – haremet – som det var strengt forbudt for andre menn å besøke.

Sultanens mor bestemte for eksempel egenrådig hvilke slavinner som hadde lov til å oppholde seg i nærheten av sultanen slik at han kunne vurdere deres skjønnhet og sjarm.

Sultanen respekterte morens posisjon og rådførte seg daglig med henne.

En haremskvinne ved navn Filizten Kalfa (1865-1945) skrev om livet bak de høye murene.

“Et av sultanens faste ritualer var å hver morgen besøke sin mor for å kysse hånden hennes.

Siden 1478 har Topkapi-palasset ligget ytterst på en tange i Bosporosstredet. Det er omgitt av byen Istanbul, som har vokst voldsomt i størrelse de siste 100 år og i dag har 15 mill. innbyggere.

© Shutterstock

Han sto opp, ble vasket, kledd og spiste en lett frokost før han gikk over til morens gemakker,” berettet Filizten.

“Velkommen min sønn, kom inn, du skal være så velkommen, var den vanlige hilsenen fra sultanens mor.

Vanligvis snakket mor og sønn sammen lenge, og sammen bestemte de hva som skulle skje i hverdagen i palasset.

Ofte varte disse møtene til midt på dagen. Deretter spiste sultanen lunsj i sine egne gemakker, enten alene eller sammen med en eller to av sine koner,” skrev Filizten i sine memoarer.

Slavene startet på bunnen

De slavinnene som fikk komme inn i det osmanske rikets hjertekammer ble ikke kalt haremskvinner men acemi eller odalisk – sistnevnte betyr “den som hører til et værelse” og avslørte hennes posisjon som simpel tjenestepike.

Odaliskene ble installert i fem- eller sekssengersrom og var knyttet til et bestemt værelse, dvs. en spesiell avdeling med en erfaren slavinne i spissen.

Disse kvinnene hadde ansvaret for blant annet badeanleggene, smykke­avdelingen og kaffebryggingen, vannforsyningen eller spiskammerset, og var utstyrt med offisielle titler som “bærerinne av vannkannene” eller “vokterinne av badene”.

“Eftersom de fleste kom direkte fra en landsby, havde pigerne ikke tilladelse til at komme nær deres herre”.
Safiye Ünüvar, lærerinde i haremmet.

Titlene var forbundet med prestisje og ga i tillegg en fast lønn.

De nyankomne odaliskene kom inn nederst i hierarkiet og ble for eksempel satt til å arbeide i kjøkkenet eller som vaskehjelp.

Først når odalisken hadde vist hva hun var god for kunne hun ha håp om å rykke opp i hierarkiet.

Hvis hun derimot var udugelig eller lite begavet risikerte hun å bli solgt videre på byens slavemarked.

Ifølge øyenvitnet Safiye Ünüvar, som var en fri kvinne og dessuten lærerinne for sultanens barn, gikk det lang tid før herskeren så noe til de nye jentene.

“De jentene som nylig hadde kommet til haremet ble kalt acemi, noviser.

Siden de fleste kom rett fra en landsby, hadde jentene ikke tillatelse til å nærme seg sin herre eller frue (valide sultan, red.) før deres overordnede hadde gjort dem kjent med rutinene i palasset og lært dem kunsten å te seg ordentlig.

Disse slavejentene var sarte, følsomme og intelligente skapninger. De forsto naturligvis ikke tyrkisk, men fordi de var så kvikke fikk de raskt dreisen på det.

Generelt var de også kjappe til å lære palassets skikker,” fortalte lærerinnen.

Haremet lå i hjertet av Topkapi-palasset, der også sultanen overnattet, og talte ca. 400 rom.

Mange haremskvinner var tjenere og ikke sultanens elskerinner.

© Peter Horree/Imageselect

Tre kvinner lettet på sløret om livet bak de høye murene

Hva som skjedde bak haremets dører forble bak palassets murer i århundrer. Men tre kvinner som bodde i den myteomspunne verdenen i et halvt århundre til sammen skrev ned sine opplevelser. De tre fortellingene gir et sjeldent innblikk i haremets hverdag.

  • Konkubinen forteller

    I 1876 kom 14 år gamle Filizten Kalfa til Konstantinopel fra byen Pitsunda i Georgia.

    Hun ble gitt i gave til den osmanske sultanen Murad 5, som bare rakk å sitte ved makten i 93 dager før han døde.

    Likevel endte Filizten med å tilbringe 28 år i haremet.

    I en periode var hun en gözde – en av sultan Abdülhamit 2s utvalgte konkubiner.

  • Sultanens datter på flukt

    Ayse var datter av sultan Abdülhamit 2, som kom til makten etter et kupp i 1876.

    Hun ble født i 1887 og tilbrakte de første 22 årene av livet i haremet, der sultanens barn bodde og ble undervist.

    Etter at faren ble styrtet av militæret i 1909 flyktet hun med foreldrene til Tessaloniki i Hellas, men vendte tilbake til Konstantinopel etter et år.

    Da det osmanske riket ble oppløst bosatte hun seg i Paris fram til 1952, da hun vendte tilbake til hjemlandet for å skrive sine memoarer.

    Hun døde 72 år gammel i 1960.

  • Lærerinne i haremet

    Som nyutdannet lærerinne flyttet Safiye Ünüvar med hjelp fra sin høytstående onkel inn i sultanens palass i Konstantinopel i 1915.

    Hun var den første læreren som bodde i haremet i stedet for å komme på daglig besøk utenfra, og hennes oppgave var å undervise sultan Mehmed 5s barnebarn og de voksne kvinnene i haremet. Safiye Ünüvars memoarer, som ble utgitt på tyrkisk i 1964, er de eneste kjente fra en ansatt i haremet.

Evnukker sto vakt ved inngangen

I dette haremet levde hundrevis av kvinner bak låste porter og under streng overvåkning, men i luksus:

De hadde tilgang til frodige parker med kunstige innsjøer og springvann, over 30 badeanlegg og til og med en liten dyrehage med gaseller, aper, påfugler og nattergaler i bur.

Over 150 kokker sørget for maten mens et stort korps av mørkhudede evnukker voktet haremet.

Disse evnukkene var enten krigsfanger eller slaver og ble kastrert før de nådde puberteten.

Da det osmanske riket var på sin høyde på 1500-tallet, rådde sultanen over et korps på mellom 600 og 800 mørkhudede evnukker.

Deres oppgave var ganske enkel, forklarte prinsesse Ayse (1887-1960), en datter av sultan Abdülhamit 2:

“Evnukkenes jobb var å låse dørene til haremet hver kveld og låse dem opp igjen om morgenen, stå vakt ved dørene og holde øye med hvem som kom og gikk.

De ledsaget folk til vognene, eskorterte leger inn og ut og sørget for at ingen utenfra noensinne oppholdt seg alene i palasset.

Alle evnukkene hadde kommet dit i svært ung alder og hadde vokst opp der. De var trofaste tjenere og hengivne overfor sin herre.”

I dette hierarkiet ble over-evnukken kun overgått av sultanen og storvesiren, som var sultanens stedfortreder og rikets religiøse overhode.

Over-evnukkens offisielle tittel var kizlar agha, dvs. “jentenes leder”. Han snakket med både sultanen og den mektige sultanmoren daglig og fungerte som betrodd budbringer mellom sultanen og storvesiren.

Kontakten med rikets mektigste personer ga ham vidtrekkende politisk innflytelse. Under de ofte blodige maktkampene i riket gjorde ambisiøse mennesker klokt i å alliere seg med ham.

Vaskedagen var en fest

Palassets kvinneområde var hermetisk lukket for omverdenen, men likevel sivet det ut rykter:

Utenlandske ambassadører snappet opp ville historier fra tjenere og handlende om at haremet var en syndens hule der sultanen i nattlige orgier forlystet seg med utallige kvinner.

Ifølge haremskvinnen Filizten var hverdagen imidlertid mer preget av plikter og kjedsomhet enn av dampende erotikk og dirrende begjær.

“Dersom jeg hadde ført dagbok over mitt 28 år lange opphold i palasset, ville hver eneste dag til forveksling ha lignet den forrige.

Vi gjorde det samme hver dag, akkurat som et urverk som aldri gikk feil.

Alle kjente oppgavene sine, og vi fungerte som en velsmurt maskin,” fortalte hun.

For Filizten ble noe så ordinært som en vaskedag et avbrekk i den monotone tilværelsen, og den ble et av de få høydepunktene i livet i haremet:

“Det ble satt opp kjempestore kjeler på kjøkkenet, og syv store kar ble plassert på gulvet med tre jenter rundt hvert.

Klesvasken fra det førs­te karet ble sendt videre til det neste og så videre, slik at klærne passerte gjennom alle syv karene.

Dette var virkelig et syn – alle disse unge og friske skjønnhetene som vasket og skrubbet klærne i det hvite såpeskummet mens de skravlet og brast i latter innimellom.”

Ifølge Filizten ble sultanens klær og sengetøy vasket separat av særskilt utvalgte haremskvinner og kunne ikke engang berøres av haremskvinner lavere ned i hierarkiet.

De rene klærne ble sågar hengt til tørk på en egen snor.

“Sultanen var ekstremt renslig og skiftet klær nesten hver dag. Vi hengte alltid de nyvaskede klærne til tørk utendørs og dynket dem med rosenvann og andre blomsterekstrakter,” skrev Filizten i sine memoarer.

Spesielt vakre eller begavede odalisker ble snart forfremmet og utdannet til konkubiner.

De lærte å danse, deklamere dikt og spille et musikkinstrument. De måtte også beherske elskovskunsten.

Ifølge Filizten var konkubinenes viktigste oppgave å melde seg til tjeneste utenfor herskerens gemakker:

“Hver natt sto vi to konkubiner utenfor sultanens bolig, alltid iført vår fineste stas. Først måtte vi melde vår ankomst til sultanmoren, som inspiserte oss grundig og rettet på oss hvis ikke alt var som det skulle.

Så sa valide sultanen advarende:

‘Hold øyne og ører åpne. Sørg for å adlyde en hvilken som helst av min sønns ordrer, og pass på å ikke forstyrre ham.’ Vår herre kunne for eksempel be om et håndkle til å tørke hendene på.”

Sultanen hadde imidlertid også ønsker som gikk i en litt annen retning.

“Vår herre, som alltid var lenge oppe, fortalte en av vaktene hvilken kvinne han ville tilbringe natten med.

Så gikk vakten til den det gjaldt og informerte henne diskret. Men noen ganger ønsket vår herre ikke selskap om natten. Da sa han til oss:

‘Lukk døren. Sørg for å få litt hvile selv,’” kunne Filizten berette.

Ifølge konkubinen var det ingen andre som kunne sove i sultanens seng, og de kvinnene som hadde holdt ham med selskap var derfor henvist til en annen seng i soverommet.

Haremskvinnene levde i sus og dus

I knapt 400 år var palasset Topkapi i Konstantinopel hjem for de osmanske sultanene. Haremet var palassets hjerte, der bare sultanen, hans familie og hans haremskvinner hadde adgang. Her var det badstuer i marmor og vannkraner av gull.

Hilsenenes port

Det var bare ambassadører og spesielt inviterte gjester som fikk passere gjennom palassets port. Sultanen red inn mens alle andre ydmykt måtte passere til fots.

Shutterstock

Karetenes port

En beskjeden port førte inn til haremet, men innenfor vitnet den rike utsmykningen på veggene om at dette var palassets hjerte.

Siden sultanens haremskvinner kun fikk passere porten i vogn, ble den kalt Karetenes port. Haremskvinnene ble eskortert av evnukker når de forlot palasset.

Leger og lærere hadde lov til å passere gjennom porten, men kun med sultanmorens velsignelse.

Shutterstock

Yrende liv

Haremet besto av ca. 400 rom, og mange var store fellessaler. Slav­inner i bunnen av hierarkiet sov i sovesaler mens sultanens familie og favoritter hadde sine egne værelser.

Shutterstock

Vakter

Evnukkenes kaserne lå sentralt i haremet. De voktet alle innganger og eskorterte gjester. Vaktene kom fra Somalia og Etiopia, og alle var blitt kastrert som barn.

Florilegius/Bridgeman Images

Validens bolig

Sultanens mor, kalt valide sultan, bodde mest luksuriøst av alle haremets kvinner. Hun rådet over en privat gård, en spisestue og et stort soveværelse. Sultanen sov i nabogemakkene.

Shutterstock

Parkanlegg

Mellom de vakre palassbygningene lå parker, fon­tener og badebasseng. Påfugler trippet rundt og gaseller gres­set, slik at sultanen og haremet hans skulle ha noe pent å kikke på.

Shutterstock

Solgte sin plass i sengen

Mens noen sultaner ifølge historiske kilder hadde sex med flere hundre kvinner – da sultan Murad 3 døde i 1595 etterlot han seg angivelig over 100 barn – foretrakk de fleste å holde seg til en indre krets av utvalgte konkubiner som de tilbrakte natten med etter tur.

Haremet førte dagbok over hvem sultanen hadde hatt samleie med og når, slik at de hadde kontroll på legitimiteten og arvefølgen.

For haremskvinnene handlet det om å bli opptatt i den innerste kretsen rundt sultanen slik at de kunne få barn med ham.

Da ville både deres egen og barnas framtid være sikret.

Av og til solgte noen av haremskvinnene plassen sin i køen – fordi de skyldte noen en tjeneste eller drømte om et liv utenfor palasset – men det var en farlig beslutning.

Den mektige sultan Süleyman den prektige henrettet en av sine hustruer i 1562 fordi hun hadde uteblitt fra sengen hans og i stedet hadde gitt plassen sin til en annen.

Suleyman den store (1520-1566) var en av osmanenes mektigste sultaner. Han fikk minst 12 barn med sine 17 haremskvinner.

© Shutterstock

Prinsesse Ayses mor ble forfremmet fra konkubine til en av sultan Abdülhamit 2s hustruer på 1880-tallet, men opplevde i grunnen ikke den helt store dramatikken:

“Ved sengetid gikk min mor inn til min far iført nattøy, og de tilbrakte natten sammen. Far spiste alltid kveldsmat sammen med min mor og sov alltid sammen med henne.

Han tok imot de andre kvinnene på et på forhånd avtalt tidspunkt.”

De kvinnene som havnet i sultanens seng nøt godt av ekstra privilegier og kunne bl.a. se fram til å få enerom og en skare av tjenestepiker.

Om elskerinnen fødte sultanen en sønn, hadde hun gode sjanser til å bli forfremmet til hustru.

Sjalu konkubine ble morderske

Haremet hadde en viktig funksjon som gikk bakenfor spillet i senga.

Kvinnene skulle sørge for at sultanen avlet kloke og livskraftige tronarvinger slik at herskeren på den måten kunne sikre dynastiets fremtidige eksistens.

Men konkurransen om å bli en av sultanens utkårede var beinhard og nådeløs – en konkubine måtte hele tiden være på vakt overfor dem hun delte herskernes seng med.

Et eksempel fra 1600-tallet viser at rivaliseringen til tider var dødelig: Gülnush hadde vært sultan Mehmed 4s absolutte favorittelskerinne lenge.

Men da den gudeskjønne slavinnen Gülbeyaz ble innlemmet i haremet, tapte sultanen hjertet sitt til henne.

For Gülnush var det en katastrofe: Hun elsket sultanen høyt og ble syk av sjalusi. Så da hun en dag så rivalen sitte på en klippe og speide ut over Bosporosstredet, fulgte hun en plutselig innskytelse:

Hun dyttet Gülbeyaz utfor klippen så hun druknet.

Dermed skrev Gülbeyaz seg inn i en grusom statistikk: Utallige haremskvinner døde brutalt i ung alder.

Intriger og misunnelse hørte til hverdagen, og ikke sjelden måtte over-evnukken gripe en spesielt ondsinnet haremskvinne på sultanens befaling.

Hun ble enten kvalt eller stappet i en sekk, rodd ut i Bosporosstredet og kastet over bord.

“Sultanen likte ikke at vi latet oss og satte på at vi alltid var travelt opptatt”.
Filizten Kalfa, haremskvinne.

En gruppe kvinner fra Mehmed 4s harem led en slik grusom skjebne i 1665:

Kvinnene hadde sett sitt snitt til å tuske til seg juveler fra en vugge smykket med edelsteiner.

I et forsøk på å dekke over forbrytelsen satte kvinnene fyr på vuggen, men flammene spredte seg snart ukontrollert og påførte Topkapi-palasset store skader.

På befaling fra en rasende sultan fikk over-evnukken ordre om å kvele de skyldige.

Det gikk langt mer fredelig for seg hos sultanen på begynnelsen av 1900-tallet. Her opplevde lærerinnen Safiye Ünüvar ikke et snev av ondt blod:

“Selv om sultanens fire hustruer hadde hver sin husholdning, møttes de av og til for å snakke, spille kort og bare tilbringe tid sammen, slik søstre gjør.

Når en kone ønsket å besøke en av de andre, sendte hun alltid et bud i forveien for å be om tillatelse.”

Det var få slavinner som endte som fornem kadin.

© Pictures From History/Bridgeman Images

Bare de færreste endte i herskerens seng

Haremets viktigste funksjon var å føde tronarvinger, men langt fra alle kvinnene i haremet kom tett på sultanen.

Sultanen fikk slavinner i gave, men utsendingene kjøpte dem også på slavemarkedene.

Ved ankomsten til haremet begynte slavinnene som tjenestepiker som oppvartet andre haremskvinner.

De rykket bare oppover rangstigen hvis de var spesielt vakre, begavede og talentfulle.

Slavinnene fikk undervisning i skrivekunst, diktlesing og dans. Noen få utvalgte fikk i oppgave å bade herskeren, kle ham og servere ham.

Dersom sultanen ble betatt av en slavinne tok han henne som sin elskerinne. Det ga status og privilegier.

  • Gözde – første skritt inn i haremet

    FORDELER: Hvis en slavinne var heldig, tok sultanen henne som elskerinne (gözde). Han overøste kvinnen med gaver og stilte slavinner til hennes rådighet.

    ULEMPER: Den utvalgte risikerte når som helst å havne ute i kulden igjen – eller å bli giftet bort utenfor haremet.

  • Iqbal – en av sultanens favoritter

    FORDELER: En gözde som steg i gradene ble en iqbal – sultanens offisielle elskerinne. Hun nøt nå respekt, fikk sin egen leilighet, slavinner og en privat vogn.

    ULEMPER: Favoritten risikerte å miste privilegiene hvis sultanens interesse kjølnet, eller hvis hun viste seg ute av stand til å føde barn. Mange iqbaler ble gitt bort til sultanens embetsmenn.

  • Kadin – sultanens hustru

    FORDELER: En haremskvinne som fødte sultanen et barn ble opphøyd til kadin. Hvis barnet var en gutt og arvet tronen etter sin far, ble moren den mektigste kvinnen i riket og fikk rang som valide sultan, som betydde sultanmor.

    ULEMPER: Med privilegiene fulgte en konstant fare for å bli myrdet av sjalu rivaler. Dersom en kadins barn var en gutt som skulle arve tronen, levde også han i konstant fare for å bli ryddet av veien av haremskvinner som ville posisjonere sin egen sønn som tronarving.

Det hersket ro og orden i palasset

Takket være haremet var sultanen sikret noenlunde ro på hjemmebane.

Her levde han isolert fra omverdenen med sine nærmeste slektninger, sine konkubiner og sine flere hundre slavinner som sørget for at haremet fungerte som et veldrevet maskineri.

Alle kjente sin plass i det strengt hierarkiske minisamfunnet som summet av aktivitet dagen lang, skrev konkubinen Filizten i sine memoarer:

“Sultanen likte ikke at vi latet oss og satte pris på at vi alltid var travelt opptatt med å lære nye ting. Vi lærte å lese og skrive, og mange tilegnet seg nye språk.

De fleste dagene var fylt med musikk og dans. Sultanens forkjærlighet for musikk hadde smittet over på nesten alle.

Konkubinene spilte piano, fiolin og fløyte mens andre danset, og sultanen satt ofte selv ved pianoet og komponerte små musikkstykker.”

I haremet var det sovesaler, spise-salonger og et nettverk av ganger mellom de 400 rommene.

© The Stapleton Collection/Bridgeman Images

Prinsesse Ayse kunne avsløre at i tillegg til å lære å spille, krevde sultanen også disiplin av de mange barna sine:

“Far la vekt på at vi hadde gode manerer og så aldri gjennom fingrene med selv den minste forseelse. Han lot heller ikke forholdet mellom ham og oss barn bli for tett.

Hvis han så eller ante at vi hadde gjort noe galt, sa han ikke noe til oss, i stedet ga han våre mødre beskjed.

Vi skulle ikke snakke med høy stemme eller gestikulere, og han sørget for at vi førte oss stillferdig og med verdighet.”

Ifølge prinsessen gikk alle i haremet på tå hev når patriarken trakk seg tilbake for å hvile. All musikk stanset og barnas stemmer forstummet.

Slavinner ble brukt som gaver

Utsøkte manerer og et kultivert vesen gjorde at haremskvinnene var ekstremt ettertraktede utenfor palassets murer.

Som et hedersbevis til spesielt utvalgte undersåtter ga sultanen hvert år bort flere av sine slavinner som gave til embetsmenn og offiserer.

Æren ved en slik gave var størst hvis kvinnen fremdeles var jomfru.

“Sultanen valgte ut en passende ektefelle som han forærte kvinnen til. Hun fikk en pengesum, avhengig av hvor lenge hun hadde vært i tjeneste og hvor stor pris sultanen hadde satt på henne,” forklarte prinsesse Ayse.

Ifølge lærerinnen Safiye Ünüvar kunne sultanfamiliens tjenestepiker til og med søke om å få sin frihet:

“Hvis en av haremskvinnene ønsket å flytte ut i byen for å bli gift, skrev hun en beskjed til prinsen eller prinsessen hun var tjener hos – en såkalt avreiseseddel.

Sultanen avslo aldri slike anmodninger, tvertimot mottok han dem velvillig og godkjente alle. Han betalte endog levekostnadene hennes slik at hun ikke skulle bli en byrde for ektefellen.”

Kösem føyde Sultan til navnet sitt i de årene hun regjerte.

© Christie’s Images/Bridgeman Images

Slavinne hersket over osmanene i 20 år

På 1600-tallet skrev den venetianske ambassadøren hjem om en av sultan Ahmed 1s hustruer ved navn Kösem:

“Hun er vakker og dreven. Blant hennes mange talenter er at hun synger strålende, og derfor elsker sultanen henne svært høyt. Hun er sultanens yndling, og han elsker å ha henne nær seg hele tiden.”

Kösem var datter av en gresk prest, men ble bortført som tenåring. I 1604 endte hun i Topkapi-palasset. Her ble hun raskt en av sultanens favoritter og fødte ham ni barn – herav fem sønner som kunne arve tronen.

Da Ahmed 1 døde i 1617, var Kösems sønner for unge til å regjere, og derfor tok sultanens bror over.

Han ble imidlertid avsatt i et kupp, og så slo Kösem til.

Hun regjerte fra 1623 til 1632 i sin eldste sønns sted. Da sønnen ble myndig regjerte han i åtte år før han døde av skrumplever.

Kösems yngste sønn ble deretter utropt til sultan, men han var så psykisk ustabil at moren måtte regjere i hans sted.

Da den unge mannen forsøkte å frata henne makten etter åtte år, fikk hun ham henrettet.

I stedet ble Kösems barnebarn, Mehmed 4, plassert på tronen, men hun fortsatte å regjere på hans vegne.

Til slutt ble hun selv offer for maktspillet i palasset. Mehmeds mor sørget for at Kösem ble kvalt av sitt eget hår i 1651.

Sultanen betraktet skjønnhetene

Haremsområdet var omringet av frodige hager der kvinnene kunne slentre på små stier som førte til kunstige innsjøer med nøkkeroser og eksotiske fisker.

Her og der lå skyggefulle paviljonger der de kunne slappe av på en varm sommerdag, mens de skravlet løs og beundret de fargerike blomsterbedene.

I de tørre og varme somrene var badebassengene i Topkapi-palasset ekstremt populære.

Det største var kledd med marmor og utstyrt med små robåter som haremskvinnene seilte rundt i.

I bassengene underholdt de seg med å plaske vann på hverandre, alltid overvåket av de mørkhudede evnukkene – og ofte også av sultanen, som frydet seg over de nakne skjønnhetene gjemt bak et gyllent gitter.

Haremskvinnene fikk ikke oppholde seg utendørs etter solnedgang, så de livet opp kveldene med opiumspiller.

En spesielt populær forlystelse var en lek der en av haremskvinnene falt i vannet, og så skulle de andre hindre henne i å krabbe opp igjen.

Når hun klarte å komme opp igjen, jaget hun de andre og forsøkte å dytte dem ned i vannet også.

Særlig Ibrahim, som ble sultan i 1640, gikk for å være usedvanlig kvinneglad, og han koste seg med å finne på nye leker:

Han kastet for eksempel perler og rubiner i vannet, og så oppmuntret han kvinnene til å dykke etter dem.

Glitter og gull var i det hele tatt noe som preget haremet.

Alt fra kuppeltakene til vannkranene var forgylte, og kvinner høyt oppe i hierarkiet kledde seg ekstravagant i fargerike kjoler av silke, fløyel og brokade med innvevde gulltråder. Sultanen så aldri sine favoritter i samme kjole to ganger.

Til og med bøkene i haremet var innbundet i forgylt lær med innlagte rubiner.

Kvinnenes fingre var prydet med gullringer med glitrende diamanter, og det hang andre kostbarheter rundt håndledd og hals.

Russland hjalp Bulgaria med å løsrive seg fra det osmanske riket i 1878, etter blodige kamper.

© Dea/D. De Gregorio/Getty Images

1. verdenskrig kostet sultanen tronen og det enorme riket

Osmanenes mektige imperium skrumpet inn etter hvert. Land etter land løsrev seg, og riket fikk økenavnet “Europas syke mann”. Da verdenskrigen ikke gikk osmanenes vei, ble sultanen avsatt.

Det osmanske rikets langsomme nedtur begynte allerede på slutten av 1690-tallet.

Da mistet sultanen store deler av sine landområder i Øst-Europa etter nederlag på slagmarken.

Ved inngangen til 1800-tallet hersket han imidlertid fortsatt over hele Balkan, store deler av Nord-Afrika og Midtøsten.

Men det var på lånt tid. Grekere, serbere, egyptere og flere andre løsrev seg fra osmanenes grep og svekket imperiet. Sultanens trone vaklet.

På slutten av 1800-tallet erobret særlig Russland områder som i flere hundre år hadde tilhørt osmanene.

I håp om å holde fast på restene av riket sitt valgte sultanen etter utbruddet av 1. verdenskrig å støtte Tyskland og Østerrike-Ungarn i kampen mot Russland.

Den avgjørelsen ble skjebnesvanger.

Osmanene endte med å tape stort på verdenskrigen.

Ved freden i Sèvres i 1920 ble sultanens rike delt mellom Storbritannia, Frankrike og Hellas.

Ydmykelsen fikk tyrkerne til å avsette ham og gjøre opprør mot de fremmede maktene.

Kampene skapte det moderne Tyrkia– uten sultan og harem.

Hele haremet ble kastet på dør

Måltidene var også ren luksus med alt fra kaviar til kaffe. Etterpå slengte sultanens favoritter seg i myke puter på divanene mens de røykte vannpiper.

Ingen haremskvinner fikk oppholde seg utendørs etter solnedgang, så de livet opp kveldene med opiumspiller.

Det ga stoff til fantasifulle historier som de underholdt hverandre med i timevis.

Midt i den berusende luksusen og overfloden visste haremskvinnene at det behagelige livet kunne ta slutt når som helst.

Når en sultan døde ble haremet hans – inklusive prinser og prinsesser – tvunget til å flytte fra palasset.

De ble kjørt med eskorte bort fra maktens korridorer og Topkapis overdådige omgivelser.

I stedet måtte de ta til takke med det langt mer beskjedne Tårenes hus, som var et tidligere sultanpalass som også gikk under navnet De uønskedes palass.

Med det gamle haremet kastet på dør, gikk den nye sultanen i gang med å bygge opp et nytt fra grunnen, under kyndig oppsyn av sin mor.

Foran porten til haremet begynte det å dukke opp nye leveranser av slavinner – klare til å bli vurdert av den gamle over-evnukken med sitt veltrente øye for kvinnelig skjønnhet.

Les også:

Vikinger

Den store nordiske VIKINGKAMPEN

20 minutter
Kongelige

Kvinner kjempet om makten i sultanens harem

16 minutter
Romerriket

Derfor har romerske hjelmer en børste på toppen

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul