Havfolk la bronsealderens riker i ruiner

I siste omgang er det egypternes bueskyttere som avgjør slaget. Fra trygg avstand sender de byge etter byge av piler mot fiendens skip, og nedkjemper de krigerske motstanderne.

Kort etter lar farao Ramses 3. seg hylle som seierherre av de euforiske troppene sine. Egypt er reddet – de fryktede krigerne fra havet er omsider stoppet.

Bare Egypt motsto havfolket

Året var 1179 f.Kr. da Ramses 3. beseiret det han kalte «folkene fra havet». På dødstempelet til den seierrike faraoen, ved landsbyen Medinet Habu på Nilens vestbredd, kan besøkende i dag se relieffscener fra det blodige slaget foreviget på tempelveggen – dette er de eneste fremstillingene som fins av det gåtefulle havfolket.

Relieffene viser Ramses i spissen for hæren sin i to gigantiske slag mot de ukjente fiendene – et til lands og et til vanns. Ifølge Ramses selv var han den eneste av alle Middelhavets ellers så mektige herskere som hadde vært i stand til å beseire de fryktede fiendene fra havet.

«Ingen land kunne stå imot våpnene deres, både Hatti, Kode, Karkemish, Arzawa, Alashia og flere ble utslettet», forteller en av inskripsjonene hans.

Ifølge arkeologiske funn var det nettopp rundt 1200 f.Kr. at hele det østlige middelhavsområdet ble rammet av en gåtefull katastrofe som utslettet stort sett alle større sivilisasjoner i regionen i løpet av en periode på bare 50 år.

Fra Hellas i nord og videre ned gjennom Tyrkia og til det som i dag er Syria og Israel, har arkeologer avdekket et tykt askelag i stort sett hver eneste større by og hvert eneste palass fra perioden.

Alle har brent ned til grunnen i løpet av en periode på mindre enn femti år. Selv om forskerne fremdeles er uenige om hvordan rikene gikk under, er de enige om en ting: Uansett hvilken ulykke det var som rammet, så hadde den dommedagsaktige dimensjoner.

Tusen år gamle byer, palasser, monumenter og til og med håndverk og skriftsystemer forsvant brått. Arkeologer og historikere har treffende nok kalt denne perioden for «katastrofen».

Bronse ble brukt til alt

Da ødeleggelsene begynte rundt 1200 f.Kr., hadde bronse – en legering av kobber og tinn – vært det rådende metallet i middelhavskulturene i 2000 år. Bronse ble brukt til alt fra verktøy til slagkraftige våpen. Dette har i ettertid gjort perioden kjent som bronsealderen.

På det tidspunktet var det tre makter som dominerte det østlige Middelhavet: de mykenske kongedømmene i dagens Hellas, hettitterriket i dagens Tyrkia, og endelig Egypt.

Alle tre baserte makten sin på store hærer, som teknologisk og styrkemessig var blant de sterkeste historien hadde sett.

Det virker derfor usannsynlig at et ukjent folk kunne dukke opp ut av det blå og utslette tidens storriker for alltid, som Ramses 3. forteller på relieffene sine. Men opptil flere overbevisende arkeologiske funn har fått de fleste historikere til å mene at det sannsynligvis er noe i faraoens ord.

I utgravninger fra Mykene i Hellas har arkeologer funnet spor etter voldsomme angrep på byen rundt 1200 f.Kr. Askelag i ruinene vitner om at fiendene brøt gjennom Mykenes murer, før de sved av hus, templer og palasser.

Ødeleggelsene fikk tydeligvis den mykenske kongen til å frykte et nytt angrep. Like etter bygde mykenerne nemlig enda sterkere festningsverker, og startet samtidig byggingen av en forsvarsmur tvers over landtangen som forbinder Peloponnes med det greske fastlandet mot nord.

Anstrengelsene viste seg å være forgjeves. Muren rakk ikke å bli ferdigbygd før angriperne vendte tilbake knappe ti år senere.

Denne gangen ble hus, palasser og selv festningsmurene i Mykene brent ned til grunnen, og byen forlatt for alltid. Samtidig la angriperne flertallet av de øvrige mykenske kongedømmene i ruiner.

Innbyggerne søkte tilflukt i fjellene

Ødeleggelsene fikk enorme konsekvenser for hele Hellas. I de greske landområdene har arkeologer så langt lokalisert omtrent 500 store bosetninger fra tiden før angrepene begynte i Hellas.

Nesten halvparten av byene ble forlatt umiddelbart etter havfolkets herjinger. Katastrofen var til og med så voldsom at selv det mykenske skriftsystemet forsvant – først langt senere utviklet grekerne igjen et nytt alfabet.

Angrepene satte også en brå stopper for områdets avanserte kultur. Tidligere tiders fine kunsthåndverk og vakkert dekorerte keramikk forsvant plutselig.

I århundrene som fulgte fremstilte kunstnere og håndverkere i området bare små, dårlig utførte leirstatuetter og tredjerangs keramikk – 400 års kulturelt mørke senket seg over det tidligere så blomstrende greske fastlandet.

Bildet var det samme overalt i det østlige Middelhavet.

KART: Havfolket begravde bronsealderen i aske

Byene på Kypros ble ødelagt, og på Kreta fikk angrep fra havet innbyggerne til å forlate de utsatte byene ved kysten og søke opp i isolerte fjellområder som var lettere å forsvare.

Et eksempel er fjellbyen Karphi, som ble bygd i fjellene 400 meter over sletten som omkranset den, samtidig med at byene i det flate terrenget nærmere kysten ble forlatt.

Nødrop fra kongen av Ugarit

Ikke lenge etter rammet katastrofen også byer i Anatolia og Midtøsten. Rundt 1190 f.Kr. ble den sterke havnebyen Ugarit i dagens Syria angrepet av en ukjent fiende og brent ned til grunnen.

Arkeologiske undersøkelser av byens palass har avdekket korrespondanse som kongen av Ugarit førte med kongen av Kypros kort tid før utslettelsen:

«Min far (en ærestittel, red.) vet kanskje at fiendens skip kom. Byene mine ble brent, og onde ting ble gjort i landet. Vet min far at styrkene mine er i hettittenes land, og skipene mine i Lukka-landene, og at landet mitt derfor er overlatt til seg selv?»

Ugarit var på dette tidspunktet underlagt det sterke hettitterriket. Rikets hovedstad, Hattusa, lå i dagens Tyrkia. Ifølge teksten, som sannsynligvis stammer fra kort før Ugarits undergang, var byens soldater blitt sendt til hettittenes land, trolig som militær forsterkning.

Under utgravningene av Ugarit har arkeologer funnet en rekke leirtavler liggende i palassets store ovner, klare til å bli brent.

På en av de hardt medtatte tavlene er det mulig å tyde en beskjed fra hettittenes konge, der han bønnfaller Ugarit om å sende så mange soldater som byen kan unnvære for å hjelpe mot havfolket: «Fienden kommer stadig nærmere, og de er utallige ... send alt hva dere kan avse», står det å lese i inskripsjonen.

Leirtavlene i ovnen rakk aldri å bli brent før fiender også invaderte Ugarit og utslettet byen for godt. Akkurat det samme skjedde i den syriske byen Emar øst for Ugarit, der etterlatte leirtavler forteller at byen ble angrepet av «horder av fiender».

Kort tid etter falt også hettittenes hovedstad, Hattusa, til tross for at byens omfattende festningsverker var de aller sterkeste i hele bronsealderen. Denne byen ble, som alle de andre, brent ned til grunnen.

Nesten tjue andre byer i riket led samme skjebne. Det før så mektige hettitterriket gjenoppsto aldri. Like etter ble også dagens Israel/Palestina herjet av «folkene fra havet», som brente ned alle større byer langs kysten.

Ny taktikk avgjorde slagene

Historikere diskuterer fremdeles hvem havfolket var, og hvor de kom fra. Noen tror at folket strømmet ut fra det nordlige Hellas og Balkan, mens andre mener at det mystiske folket opprinnelig levde et sted i Anatolia.

Den største gåten er imidlertid hvordan det overhodet var mulig for et hittil ukjent folkeslag å ta knekken på en rekke av bronsealderens sterkeste riker. Historikere mener at havfolkene beseiret Middelhavets supermakter med nye krigstaktikker og forbedrede våpen.

Rundt år 1200 f.Kr. – samtidig med katastrofen – ble de fleste slag utkjempet med stridsvogner. Vanligvis dundret hundrevis av tunge vogner frem mot hverandre over en bred front.

I stridsvognene sto en kusk og en bueskytter, og idet stridsvognene passerte hverandre i rasende fart, avfyrte bueskytterne piler mot fienden.

Det var bare i slag mot dårlig organiserte, primitive småhærer eller i steinete terreng at Middelhavets herskere brukte infanteri, som oftest besto av dårlig trente leiesoldater med stikksverd.

Men havfolkene brakte nye våpen inn på slagmarken. Det mest revolusjonerende var det såkalte Naue Type II-sverdet, som angivelig stammet fra Nord-Europa.

Det nye våpenet var et 70 centimeter langt kampsverd – perfekt både til hugg og stikk. Mot dette sverdet sto de gamle rikenes soldater med sine relativt korte stikksverd hjelpeløse på slagmarken.

Samtidig var havfolkene bevæpnet med et nytt, kort spyd, som uten problemer kunne kastes under løp, og for eksempel brukes til å nedkjempe soldatene i stridsvogner.

Historikernes teori er derfor at havfolkene med sine nye våpentyper og et velorganisert infanteri enkelt kunne utmanøvrere og nedkjempe egypternes og hettittenes tunge og klossete stridsvogner.

Men i 1179 f.Kr. forsøkte havfolket å invadere Egypt, og der møtte de sine overmenn. I det første sammenstøtet møttes de to styrkene i et gigantisk slag på land, der havfolkene sammen med flere andre folkeslag prøvde å beseire den egyptiske hæren.

Egypterne hadde imidlertid hatt tid til å forberede seg, og hadde ifølge historikere omorganisert hæren til infanteri-slag.

I alle fall besto den egyptiske hæren på Ramses' relieff stort sett bare av soldater til fots. Den nye kampmetoden sikret egypterne en klar seier.

Men havfolkene var langt fra slått, og forsøkte nok et angrep. Denne gangen fikk de ikke engang satt sine bein på egyptisk jord før kampene begynte.

De ble møtt til havs av Ramses' flåte, med krigsskip fulle av bueskyttere. På relieffene ser man tydelig at havfolkene var bevæpnet med nye, lange sverd og spyd.

Men på trange dekk i kamp mot de egyptiske bueskytterne ble ikke krigerne fra havet levnet en sjanse. «De ble slått til jorden på stranden, slaktet og stablet i store hauger,» skrøt Ramses på gravmælet sitt.

Havfolket bosatte seg i Midtøsten

Ifølge Ramses selv tillot han de overlevende havfolkene å bosette seg i dagens Palestina/Israel, der de fikk sin egen stat. Her ble havfolket i Det gamle testamente kjent som filistrene, mens landet deres kalles Filistea. Derfra stammer navnet Palestina.

I årene som fulgte forlot de egyptiske styrkene stormaktens provinser, og det før så enorme imperiet krympet til bare å omfatte kjernelandet rundt Nilen.

Hele det østlige Middelhavet lå igjen som en rykende ruin, og ettersom århundrene gikk ble tiden før katastrofen bare et svakt minne om tiden da bronsealderens mektige riker styrte verden.

Hvem havfolket var, og hvor de kom fra, vil sannsynligvis for alltid forbli omdiskutert, med mindre arkeologene en dag finner skrifter fra deres egen hånd. Inntil det skjer – om det noensinne skjer – vil både havfolket og katastrofen som rammet Middelhavets sivilisasjoner rundt år 1200 f.Kr., fortsatt være en av historiens største gåter.