Historikere kan ikke si med sikkerhet hvor naturtro statuer fra antikken er. Årsaken er blant annet at vi ikke har pålitelig, detaljert førstehåndsinformasjon som historikerne kan sammenligne statuene med.
Generelt kan imidlertid forskerne slå fast at egyptiske statuer er svært stiliserte og ikke spesielt realistiske. Tilsvarende viser greske statuer idealiserte figurer med perfekt kropp og ansikt.
De mest pålitelige er de romerske statuene – spesielt fra årene 150–130 f.Kr., da kunststilen verisme ga en mer realistisk avbildning av mennesker. Mange statuer fra denne perioden har for eksempel rynker og vorter.
Selv om romerne var mer realistiske i sine portretteringer, ble statuer av keisere og andre makthavere ofte brukt til propaganda og manipulasjon.
For eksempel lot hærlederen Pompeius seg gjerne avbilde med en langhåret frisyre med en lett oppadvendt pannelugg.
Hårprakten lignet umiskjennelig på den karakteristiske frisyren som et av Pompeius’ store forbilder, Aleksander den store, har på byster, og på denne måten forsøkte den romerske generalen å skape en assosiasjon med Aleksander og sole seg i hans storhet.
Pompeius lot seg avbilde med langt hår som Aleksander den store, og keiser Augustus (over) hadde det samme pannehåret på alle sine statuer. På den måten visste alle i det enorme riket hvem herskeren deres var.
Augustus var evig ung
Et annet eksempel på propaganda ble utført av keiser Augustus. Selv om han regjerte i over 40 år til han ble 75 år, ble han avbildet som en ung og sterk mann i hele perioden.
Dessuten er statuene av Augustus påfallende like – for eksempel har nesten alle identisk pannehår – selv om de er funnet over hele det enorme Romerriket.
Ifølge noen historikere er de mange identiske statuene bevis på at Augustus bevisst brukte statuer som propaganda.
Sannsynligvis sendte han «maler» av sin idealiserte statue til alle hjørner av riket, hvor identiske statuer av den evig unge keiseren ble hugget ut og reist.