I omtrent fem måneder i året opplevde mayaindianerne i Mellom-Amerika en årlig tørkeperiode som førte til at vannet i elvene trakk seg tilbake og ble fylt med gjørme.
I disse vannfattige månedene hentet mayaindianerne i over tusen år drikkevann fra spesielle vannreservoarer som var konstruert for å holde vannet friskt i årevis.
Et av mayaenes største reservoarer lå ved byen Tikal i Guatemala. Ifølge arkeologen Lisa Lucero fra universitetet i Illinois, som har forsket på mayafolkets vannforsyning, kunne reservoaret forsyne så mange som 80 000 innbyggere med friskt vann til drikke, vask og matlaging.
At vannet holdt seg friskt i lange perioder, var ingen tilfeldighet. Luceros nye studie av Tikals reservoar viser blant annet at bunnen var dekket av vulkansk sand, som filtrerer vannet for urenheter og bakterier.
I tillegg til dette naturlige filtreringssystemet dekket mayaene sidene av reservoaret med leire, noe som stimulerte veksten av vannplanter som siv og vannliljer.
Plantene fjernet nitrogen og fosfor fra vannet og forhindret dannelsen av skadelige alger. I tillegg ga plantene leveområder for dyr som øyenstikkere og fisk som spiste mygg og andre insekter som forurenset drikkevannet.
Mayaene kan bidra til FNs bærekraftsmål
Ifølge Lisa Lucero kan mayaenes vannreservoarer være en inspirasjon for hvordan vi kan bekjempe tørke og nå FNs bærekraftsmål om rent vann til alle.
Det kan for eksempel gjøres ved å anlegge kunstige våtmarker etter mayaenes modell.
"Kunstige våtmarker krever ikke bruk av kjemikalier eller fossilt brensel for å vedlikeholdes, og etter den første arbeidskrevende innsatsen blir de selvrensende og selvforsynte", sier Lucero.