Paris, Frankrike, 19/7 1789
Kjære sir
Jeg begynner å frykte at måten De sender brev til meg på er usikker.
Jeg har ikke hørt fra Dem siden den 25. november 1788, og De har ikke kvittert for noen av mine brev siden den 11. august sist år. Siden da har jeg skrevet til Dem mange ganger.
Situasjonen her er at mangelen på brød har begynt å avta i de sørlige delene av Frankrike, hvor innhøstingen nå er i gang.
Her (i Paris, red.) truer mangelen fortsatt, da innhøstingen først kan begynne om to eller tre uker. Det er flere uker siden vi sist hadde nok korn på lager til mer enn et par dager.*
En borgerkomité har besluttet å samle en styrke bestående av 48 000 borgere.
Den 14. juli sendte de ett av sine medlemmer (monsieur de Corny, som vi kjenner her i Amerika) til Hôtel des Invalides for å be om våpen til sitt borgervern.
En stor folkemengde fulgte ham.
Kommandanten på Hôtel des Invalides kom ut for å si at han ikke kunne utlevere våpen med mindre det skjedde etter ordre fra dem som han hadde fått våpnene fra.
De Corny beordret styrkene som bevoktet Les Invalides til å trekke seg tilbake. Deretter tok hans folk våpnene i besittelse.
De som bevoktet Les Invalides gjorde ingen motstand, og de 5000 utenlandske soldatene* som befant seg rundt 350 meter unna rørte heller
ikke på seg.
Det fant jeg ganske bemerkelsesverdig.
Monsieur de Corny og fem andre menn dro deretter videre for å kreve våpen fra monsieur de Launay, kommandanten på Bastillen*.
En folkemengde befant seg allerede foran festningen, så monsieur de Corny heiste et flagg som tilkjennega at han kom i fred.
Folkene på festningen besvarte den viste gestus med et lignende flagg, som de heiste på brystvernet.
Corny fikk folkemengden til å tre til side. Så gikk han selv frem for – sammen med sin delegasjon – å fremsette sitt krav til guvernøren.
I det øyeblikk ble en salve avfyrt fra Bastillen. Skuddene drepte fire av dem som sto tettest på Corny og hans folk. Delegasjonen trakk seg hastig tilbake.
Straks stormet folk frem mot festningen.
Bygningen ble forsvart av 100 mann og var ufattelig sterk. Gjennom tidene hadde den motstått adskillige beleiringer.
Og likevel inntok de den.
Hvordan det kunne la seg gjøre, har det ennå ikke lykkes meg å finne ut av.
De som hevder å ha deltatt, forteller så mange forskjellige historier at intet av det etterhånden lyder troverdig.
Kort om Thomas Jefferson
Levetid
1743-1826.
Nasjonalitet
Amerikansk.
Erverv
Ambassadør, plantasjeeier, politiker og senere USAs president fra 1801 til 1809.
Sivilstand
Gift med Martha, som han fikk 11 barn med. Etter Marthas død fikk han seks barn med sin slave Sally Hemings.
Kjent for
Jefferson var hovedmannen bak den amerikanske uavhengighetserklæringen, som ble underskrevet i 1776. Han ble USAs første utenriksminister og landets tredje president.
Men sikkert er det at de inntrengende tok alle våpnene og satte fangene fri. Deretter slepte de kommandanten og hans nestkommanderende til Place de Grève – stedet hvor de offentlige henrettelser foregår.
De halshugget dem og bar i triumf hodene gjennom Paris’ gater til Palais-Royal.
Ved hoffet i Versailles steg frykten, for straks gikk det rykter om at aristokratiet i Paris ble slaktet ned og plyndret.
150 000 bevæpnede menn var på vei for å myrde den kongelige familien og hele hoffet sammen med dem, het det.
De adelige og de geistlige kappedes plutselig om å bedyre at de nå var på folkets side. Alle ministrene trådte dessuten til side, og kongen utnevnte Bailly* til borgermester.
Majesteten ba samtidig representanter for stendene – borgerne, de geistlige, adelen og bøndene – om å ledsage ham til Paris den følgende dag, så han kunne vise folket sin velvilje.
Jeg vil unnlate å fortelle om de mindre viktige deltakere i kongens prosesjon. Kun vil jeg berette at kongens vogn var i midten, og at den var flankert av representanter for stendene.
I spissen red den øverstkommanderende, marquis de Lafayette. Borgere flankerte ham som vakter både foran og bak.
Langs ruten sto rundt 60 000 borgere.
Noen bar musketter fra Bastillen og Les Invalides. Andre var bevæpnet med hva de nå kunne få fatt i av pistoler, sverd, spyd, segl, ljåer og annet.
Fra folk langs ruten og fra de åpne vinduene lød ropet “vive la nation” (leve nasjonen, red.) Men ikke et eneste “vive le roi” (leve kongen, red.) var å høre.
“De halshugget dem og bar i triumf hodene gjennom Paris’ gater”. Thomas Jefferson
Da kongen ankom til Hôtel de Ville (rådhuset, red.), anbragte borgmesteren monsieur Bailly den nok så berømte kokarde* i kongens hat.
Bailly forsøgte også at tale med kongen. Men majestæten var uforberedt og ude af stand til at svare.
Bailly fik trukket nogle brudstykker af sætninger ud af ham.
Dem satte han sammen til et svar, som han afleverede til publikum i en form, så det virkede, som om budskabet kom fra kongen.
Da kongen ankom Hôtel de Ville (rådhuset, red.), anbrakte borgermesteren monsieur Bailly den nokså berømte kokarden* i kongens hatt.
Bailly forsøkte også å tale med kongen. Men majesteten var uforberedt og ute av stand til å svare.
Bailly fikk trukket noen bruddstykker av setninger ut av ham.
Dem satte han sammen til et svar, som han overleverte publikum i en form så det virket som om budskapet kom fra kongen.
Da kongen igjen viste seg, hadde ropene endret seg. “Vive le roy et la nation”, lød det nå.
Ledsaget av en borgervakt kjørte kongen til palasset i Versailles.
Og slik sluttet en botsgang av et format som ingen konge før har levert, og intet folk tidligere har vært vitne til.
Roen er nå gjenopprettet i byen. Butikkene er åpne, og folk har igjen begynt å gå på arbeid.
Hvis ikke brødmangelen forstyrrer freden, kan vi forsiktig håpe at det fortsetter slik.
Jeg forblir Deres tro og ydmyke tjener,
Thomas Jefferson
Etterskrift
Etter stormen på Bastillen lot opprøret seg ikke stanse. I løpet av de følgende måneder avskaffet de revolusjonære overklassens privilegier. I 1792 erklærte de Frankrike for en republikk, og året etter lot de Ludvig 16. henrette.
Den 14. juli er i dag Frankrikes nasjonaldag.