Indusfolkets gåtefulle kollaps

Funnene etterlot ingen tvil om at samfunnet, befolkningen og de fantastisk utførte byggverkene hadde lidd en tragisk skjebne. Sivilisasjonen hadde gått til grunne og byene ble forlatt, for så å bli glemt under lag av sand og jord. I de geologiske lagene, som kunne dateres tilbake til år 1800 f.Kr., var sporene etter mennesker ytterst sparsomme.

Allerede da var byenes storhetstid over og innbyggerne hadde forsvunnet. Hva hadde gått galt? Gjennom de følgende tiårene strømmet arkeologer til Indusdalen for å studere den glemte, nå gjenoppdagede sivilisasjonen, og avdekke dens hemmeligheter. Blant forslagene arkeologene og historikerne fremsatte, var krig, invasjoner, oversvømmelser og jordskjelv, men for ikke lenge siden ble det klart at årsaken til indussivilisasjonens plutselige undergang er å finne i elvedalens fruktbare jord og de snorrette husrekkene.

India ble 3000 år eldre

John Marshall ble raskt klar over at utgravningene fra Mohenjo-daro passet dårlig sammen med de øvrige funnene fra Indusdalen. Da arkeologene daterte funnene ut fra geologiske lag, oppdaget de til sin forbløffelse at Mohenjo-daro var omkring fire tusen år gammel – langt eldre enn andre oppdagelser i området. Da Marshall etter noen års utgravning reiste hjem til England, anslo han at induskulturen var på sitt ypperste mellom år 3250 og 2750 f.Kr. Han hevdet å ha «forlatt India tre tusen år eldre enn det var da han kom», men den britiske arkeologens funn var bare en liten del av kulturen som senere skulle avdekkes.

Inntil da hadde arkeologenes vurderinger vært at den indiske sivilisasjonen hadde sitt utspring i dalene rundt elven Ganges i det nordlige India. Området var blitt befolket av indoariske immigranter fra Persia og Sentral-Asia rundt år 1250 f.Kr. De nye funnene viste imidlertid at en selvstendig indisk sivilisasjon hadde oppstått minst femten hundre år tidligere enn antatt.

Etter andre verdenskrig skjøt utgravningene i området rundt Mohenjo-daro fart for alvor. I 2002 var over tusen byer, landsbyer eller bosettinger gravd ut. Induskulturens område strakte seg fra den nordøstlige delen av dagens Afghanistan til Pakistan og det nordvestlige India. Den dekket om lag en million kvadratkilometer – et område nesten dobbelt så stort som dagens Frankrike.

Forskerne mener til og med at nomader langs den 3000 kilometer lange Induselven begynte å dyrke jorda allerede 7000 år f.Kr. Vest for Induselven, i den delen av Pakistan som nå heter Balutsjistan, er det funnet spor etter dyrking av hvete og bygg, i tillegg til beinrester av kveg, geiter og får. Funnene viser at nomadene hadde begynt å bosette seg.

Indusdalen var perfekt

Nomadene kunne knapt ha funnet et bedre sted å grunnlegge sin sivilisasjon. Hver sommer, fra juli til midten av august, sørget monsunen for et kraftig regnvær over landet. Nedbøren fikk Induselven til å gå over sine bredder. Når vannet trakk seg tilbake, etterlot det et tykt lag av næringsrik jord som ga gode avlinger. Her ble det dyrket korn, erter, sesamfrø og dadler rundt år 3000 f.Kr.

Fra omtrent samme tid har arkeologer også funnet spor av bomullsfrø og -fibre. Velstanden gjorde den spirende kulturen i stand til å bygge byer. I begynnelsen besto byene av små husklynger og landsbyer. Omkring år 2600 f.Kr. hadde de små landsbysamfunnene imidlertid vokst til større byer med flere tusen innbyggere.

Blant de største var Mohenjo-daro og Harappa.

Forskerne anslår at Harappa alene hadde 23.500 innbyggere, og at byen spredte seg over 150 hektar. Begge de store byene lå på en ås som hadde oppstått gjennom århundrer, fordi innbyggerne hadde bygd på akkurat det samme stedet og dermed etterlatt seg rester av gamle bygg, søppel og avfall. På toppen av åsen og midt i byen lå et stort bygg som lignet en festning. Rundt den lå et nøyaktig og snorrett nettverk av gater. Arkeologiske målinger viser at de gjennomgående gatene var 9 meter brede, mens de mindre gatene var 1,5 til 3 meter brede.

Befolkningen kontrollerte spillvannet

Likevel er de snorrette gatene ingenting sammenlignet med byenes skjulte infrastruktur. Harappa, Mohenjo-daro og de andre store byene hadde kloakksystemer og bade- og sanitæranlegg som var tilrettelagt på omtrent samme måte som i dag.

I 1925–1926 gravde arkeologer ut et stort offentlig bad i Mohenjo-daro. Anlegget er et mer enn tolv meter langt og sju meter bredt badebasseng. På det dypeste er bassenget nesten 2,5 meter. På sidene og i bunnen var sammenføyningene mellom mursteinene dekket med tjære som sørget for at bassenget var vanntett.

De fleste av husene hadde eget bad. Baderommene var forbundet med kanaler som ledet vekk spillvann. Mange av husene i Mohenjo-daro var bygd i to etasjer. I husene fant arkeologene rester av en type avløpsrør av terrakotta som førte spillvannet ut til kloakksystemet i gaten. Rørene var av brent murstein og føyd så presist sammen med en tidlig type mørtel at skjøtene var helt tette. Systemet var vidt forgreinet.

Fra husene gikk avløpsrørene til et hovedrør som igjen var forbundet med mindre kanaler. De murte kanalene kunne ta imot store mengder spillvann. Hovedavløpsrøret i byen Lothal var for eksempel 1,5 meter dypt og 91 centimeter bredt. Kloakken var tildekket, og et system av fallende rør og rister av tre skilte ut fast avfall fra spillvannet, som til slutt ble ledet ut i elven eller til et sted utenfor byen.

Murte kloakkrør fra et hull i gulvet inne i husene førte ut til en overdekket sisterne og viser at husene også hadde latriner. Hus som ikke var tilknyttet byens avløpssystem, ledet spillvannet ut i en kum som besto av en stor krukke med et hull i bunnen, slik at vann kunne sive gjennom. Utgravningene har også vist at noen av byplanleggerne forsto hvordan man kunne temme de store vannmengdene som kom med monsunregnet.

Utenfor byen Dholavira fant arkeologene et anlegg som hadde 16 vannreservoarer. Til sammen kunne disse reservoarene inneholde hele 250 000 kubikkmeter vann. Vannet ble ført inn til byen via akvedukter.

Det skulle gå 1700 år før romerne hadde sanitære anlegg som kunne måle seg med dette, og i mange deler av Europa skjedde det ikke før på begynnelsen av 1800-tallet.

Måleenhet var kjernen til suksessen

En av årsakene til induskulturens fremgang ligger i kunnskapen om hvordan man produserer murstein. I nesten alle byene har arkeologer funnet murstein som er lagd i eksakt samme størrelse. For å kunne lage steinene så like har indusfolket ikke bare hatt stor kunnskap om matematikk, de må også ha utviklet et mål- og vektsystem.

Under utgravningene fant arkeologene ikke bare verdenshistoriens første linjaler lagd av elfenben, men også vekter i mange forskjellige størrelser. Ved å veie enhetene som ble brukt når man skulle finne ut hvor tungt noe var, fant forskerne at indusfolket må ha brukt et binærtallsystem. Det er de samme prinsippene som danner grunnlaget for moderne datateknologi, og i Europa ble systemet først tatt i bruk i regnemaskiner på 1600-tallet.

Vektene ble ikke bare brukt til bygg og anlegg.

I byene var det også livlig handel, noe som vitner om en velorganisert produksjon av varer. I de store byene er det funnet verksteder som viser at håndverkerne hadde egne kvarterer der de arbeidet med metaller som kobber, bronse, tinn og bly. De lagde også produkter av halvedelstenen karneol, en rødlig, kryptokrystallinsk form for kvarts. Det er blant annet funnet karneolstein som er dekorert med en liten sirkel inne i en større sirkel, slik at det ser ut som et øye. I dalen er det funnet en figur av en mann, formodentlig en konge eller prest, som bærer et slikt smykke. Smykket skal beskytte bæreren mot fiendens onde øye. Noen håndverkere lagde små segl av kleberstein med dyremotiver – spesielt okser, tigre og bøfler. Seglene ble brukt til å stemple i leire.

Den omfattende handelen forgikk ikke bare internt i bysamfunnene. Funn viser at folkene i Indusdalen også har importert råvarer. Det kom for eksempel mineraler fra Iran og Afghanistan, bly og kobber fra andre deler av India, og jade fra Kina. Fra Himalaya- og Kashmirregionen kom det sedertre, en type furu, via elvene. I retur reiste handelsmennene med terrakottakrukker, gullsmykker, sølv, metaller, perler og edelstener produsert av indusfolket.

Arbeidet lignet industri

Varene fra indusfolket nådde langt. Det er funnet varer produsert i Indusdalen over 2500 kilometer unna, og handelen er blant annet dokumentert i arkiver fra oldtidsriket Sumer i Irak. Her fremgår det at «mennene fra det svarte landet bringer kong Naram-Sin av Agade alle slags eksotiske varer». Det har dukket opp både segl og smykker fra Indusdalen under utgravninger i oldtidens Mesopotamia, som lå i våre dagers Irak, Kuwait og deler av Syria.

Likheter mellom krukker, segl og andre varer som er funnet i henholdsvis Indusdalen, Sentral-Asia og våre dagers Iran, vitner om at handelen over de sentralasiatiske ørkenslettene har vært livlig. Under indussivilisasjonens storhetstid, omkring år 2600 f.Kr., var produksjonen av varer så stor at arkeologer mener at vi kan sammenligne det med en industri.

Vi vet lite om hverdagen ellers, men funn tyder på at kulturen var imponerende høyt utviklet. Byfolkene likte for eksempel å pynte seg. I tillegg til smykker har arkeologer også funnet rester av sminke, øyekremer og kammer.

Fra funn av små terrakottafigurer som danser og spiller musikk, vet vi også at indusfolket kjente til trommen, og at de hadde en type bueformet harpe. Dessuten er det funnet barneleker og en
terning med mellom ett og seks hull på sidene, akkurat som våre dagers terning.

Massakre kan ha forårsaket kollaps

Omkring år 1900 f.Kr. gikk det harmoniske og høyt utviklede samfunnet raskt i oppløsning. Badene og sanitærsystemene forfalt. Inskripsjonene ble færre, og produksjonen av mål og vekter ble nesten helt borte. Folk begynte å klumpe seg sammen rundt bykjernen. Kvarterene utenfor sentrum lå øde, og den stramme byplanleggingen ble avløst av kaos.

Den uforklarlige kollapsen forvirret forskerne. Under utgravninger av Mohenjo-daro i 1940-årene gjorde imidlertid arkeologen sir Mortimer Wheeler et funn som han mente oppklarte gåten. I et hus i nærheten av en av de offentlige brønnene fant han to skjeletter i kjelleretasjen. Ifølge Wheeler døde de to da de forsøkte å flykte opp fra kjelleren og ut på gaten. Ikke lenge etterpå fant han flere skjeletter i merkelige, forvridde stillinger rundt om i byen. I alt fant han levninger av 37 mennesker som han mente var ofre for en massakre.

Etter indussivilisasjonens fall ble området befolket av indoariske nomader som innvandret fra nordvest. Noen arkeologer mente at overgangen skjedde med en voldsom kamp som endte med at indoarierne fortrengte indusfolket, og at invasjonen førte til kulturens fall. For Wheeler var skjelettfunnene et godt bevis. Han var overbevist om at de døde han hadde funnet i gatene i Mohenjo-daro, var innbyggere som hadde brukt sine siste krefter på å forsvare seg mot den inntrengende fienden. «Det er neppe en tilfeldighet at menn, kvinner og barn ble utsatt for en massakre i Mohenjo-daros siste dager. Basert på indisiene setter jeg Indra på anklagebenken», skrev Wheeler med henvisning til den viktigste indoariske guden.

Teorien ble imidlertid avvist i 1964. Da kunne forskningen bevise at skjelettene ikke stammet fra byens siste dager, men at de derimot var fra en senere periode i Indusdalens historie. En annen arkeolog konkluderte senere med at skjelettene ikke var av mennesker som var blitt drept i kamp. Skadene var nemlig ikke dødelige. Undersøkelser som er foretatt med moderne utstyr, har også vist at knoklene var mer eller mindre uskadd da døden inntraff. Det måtte altså ha vært noe annet som tok livet av menneskene i Mohenjo-daro.

Elven sviktet folket

Induskulturens undergang kan sannsynligvis ikke tilskrives eksterne fiender. Resultatene fra nyere forskning tyder heller på at kollapsen skyldtes jordsmonnet – den samme næringsrike jorda som i utgangspunktet hadde gitt sivilisasjonen det fruktbare landbruket og dermed dannet grunnlaget for samfunnet langs Induselven. I løpet av induskulturens siste år ble nemlig dalen hjemsøkt av jordskjelv og oversvømmelser, men den største trusselen skulle likevel vise seg å være klimaendringer.

I 2018 fremla en forskergruppe en undersøkelse som viste at været i Indusdalen endret seg kraftig rundt år 2500 f.Kr. Temperaturen, og dermed nedbørsmengden, falt. Monsunregnet uteble og gjorde det vanskelig for indusfolket å dyrke jorda, argumenterte forskerne i en artikkel som ble offentliggjort i tidsskriftet Climate of the Past. Beviset for endringene i den sesongbestemte nedbøren fant forskerne i kjerneprøver tatt på havbunnen utenfor Pakistan, langt fra de tørre utgravningsområdene i Indusdalen. Sedimentert i prøvene fant de fossiler av encellede organismer, kalt foraminiferer. Tidligere undersøkelser av organismenes skall vitnet om mengden salt i havvannet den gangen organismene døde.

Om sommeren, når monsunregnet fosser nedover elven og ut i havet, er saltinnholdet i skallene lavere. Denne kunnskapen forteller noe om de forskjellige årstidene. Lagene i kjerneprøvene blir brukt til å fastslå styrken i sommermonsunene gjennom tidene.

Monsunene endret seg

Det er heller ikke så vanskelig å fastslå styrken på vintermonsunene. Under vintermonsunen blåser kraftig vind næringsstoffer fra havdypet opp til overflaten. Næringen øker forekomsten av planter og dyr. Havbunnen nær munningen av Induselven er svært oksygenfattig, og det gir gode forhold for bevaring av organisk materiale. Derfor er muligheten for å finne DNA i kjerneprøvene ekstra god, og mengden av liv hjelper forskerne med å fastslå styrken på vintermonsunene.

Forskerne ser ganske enkelt etter spor av DNA og tegner et bilde av klimaendringenes virkning på flora og fauna. Med ny teknologi kan forskerne finne milliarder av DNA-molekyler i de sesongbestemte lagene og foreta en helsesjekk av naturen over tid. Det gir et klart samsvar mellom endringen av dyre- og plantelivet og kulturens fall.

DNA-prøvene viste at det biologiske mangfoldet i området sank omkring 2500 år f.Kr., og med den kunnskapen kunne forskerne konkludere med at endringen skyldtes kraftigere vintermonsuner og svakere sommermonsuner i løpet av induskulturens siste år. På kort tid forsvant sivilisasjonens grunnpilarer.

Forandringene har vært omfattende. Fallende temperaturer sendte kaldere luft fra Arktis inn over Atlanterhavet og Nord-Europa. Luften derfra skjøv stormer ned mot Middelhavet og fikk vintermonsunen over Indusdalen til å øke i styrke. Rundt denne tiden brøt både oldtidens Egypt og Akkade-dynastiet i Mesopotamia sammen – kanskje også som en følge av klimaendringer.

I Indusdalen overlevde befolkningen ved å flytte fra byene til foten av Himalayafjellene. Der slo de seg ned i små samfunn, og det falt akkurat nok nedbør til at de kunne dyrke jorda. «Selv om sparsomme sommermonsuner gjorde landbruk vanskelig langs Induselven, regnet det fremdeles regelmessig i de lavereliggende fjellområdene», sier geologen Liviu Giosan, som ledet gruppen av forskere som gjennomførte undersøkelsene.

Når vinterstormer fra Middelhavet rammer Himalayafjellene, faller det regn på den siden av fjellkjeden som vender mot Pakistan. Nedbøren danner elver som kan brukes til å dyrke jorda. Sammenlignet med sommermonsunenes oversvømmelser, slik befolkningen i Indusdalen var vant til, ville nedbørsmengden ha vært ganske liten. Den ville ikke ha vært stor nok til å brødfø en like stor befolkning, men nedbøren ville vært mer stabil og forutsigbar.

Forskerne vet ikke om det tok måneder eller århundrer for befolkningen å bosette seg ved Himalayafjellene, men de vet at en massiv migrasjon fant sted, og at den til slutt førte til at sivilisasjonen gikk under. «Vi kan ikke si om de forsvant helt på grunn av klimaet. På samme tid kom nemlig den indoariske kulturen, og den brakte med seg redskaper av jern i tillegg til transportmuligheter med hest og vogn. Likevel er det svært sannsynlig at vintermonsunen spilte en rolle», konkluderer Giosan. Mye tyder på at bøndene i dalen holdt ut lengst, og at byene raskt ble avfolket fordi monsunen ikke lenger sikret en overflod av ressurser.

Andre forskere mener at deler av induskulturen levde videre, lenge etter at de høyt utviklede byene var forlatt. Ifølge enkelte overlevde kulturen til omkring år 1000–900 f.Kr. Det finnes også dem som påstår at kulturen først døde ut med Aleksander den stores fremrykking til India i 325 f.Kr. Andre igjen mener at elementer av sivilisasjonen fremdeles eksisterer i lokale kulturer.

Indusfolket har ingen Rosettastein

Induskulturen overgikk på mange måter andre tidlige kulturer, for eksempel den egyptiske og mesopotamiske. Den er også vanskeligere å forstå, og deler av uvissheten skyldes at ingen aner hvilket språk indusfolket snakket. Til tross for iherdige forsøk har ennå ingen språkforskere knekt skrifttegnenes gåter, selv om tegnene har vært kjent siden 1800-tallet.

Utfordringen består først og fremst av mangelen på skrifteksempler. Riktignok er det funnet tusenvis av inskripsjoner fordelt på 60 utgravninger, men de fleste er så korte at de ikke egner seg til fortolkning. Tekstene består vanligvis av fire til fem tegn, og ingen har flere enn 26. De korte sekvensene gjør det vanskelig å se et mønster i tegnrekkefølgen som kunne bidratt til å knekke språkkoden.

Amerikanske og indiske matematikere har uten hell forsøkt å dekode inskripsjonene ved hjelp av et dataprogram. Programvaren har blant annet analysert hvilke tegn som vanligvis står ved siden av hverandre, og har forsøkt å forstå strukturen i språket ut fra det. Håpet er at programmet skal komme med forslag til tegn som mangler i de ødelagte skrifttavlene eller seglene. Hvis dette arbeidet lykkes, vil forskerne få lengre sekvenser å analysere, og det vil forhåpentlig hjelpe dem å tyde språket.

Samtidig jobber man med å finne tilknytning til andre språkstammer i regionen. Teoriene er mange – alt fra indoeuropeiske språk til språk som snakkes lokalt i Kambodsja, Vietnam og andre land i Sørøst-Asia. Den vanligste antakelsen er imidlertid at induskulturens språk ligger nærmere den dravidiske språkfamilien som blir brukt sør i India og på Sri Lanka.

Selv om de jakter på et språklig gjennombrudd, setter vitenskapen først og fremst sin lit til nye funn. I 1822 ble Rosettasteinens hemmeligheter dekodet. Hvis arkeologer finner indusfolkets skrifttegn sammen med bilder eller kanskje sammen med tekst som er oversatt til et annet språk, kan det gi ny innsikt i denne gåtefulle sivilisasjonen.

I mellomtiden vil induskulturen være omgitt av like mye mystikk som sivilisasjonens plutselig undergang for over tre tusen år siden.