“Jeg lot munnskjenken hakke i småbiter”

Etter å ha hørt om dette, sendte Buwa en mann til byen Etawah for å skaffe en tola* gift pakket inn i et stykke papir.

Giften skulle gis videre til en gammel tjenerinne som skulle bringe den til Ahmad Chasnigir. (I Hindustan kaller de munnskjenken chasnigir).

Ahmad ga giften til den hindustanske kokken og lovet ham fire parganaer** hvis han på én eller annen måte kunne få den ned i maten min.

Buwa sendte enda en kvinne i tillegg til den gamle damen som ga Ahmad giften. Den andre kvinnen skulle holde øye med at han virkelig ga meg giften, slik som de hadde avtalt.

Klokelig anbrakte han giften på tallerkenen og ikke i gryten, for jeg hadde gitt mine egne kokker strenge ordrer om å overvåke hindustanerne og få dem til å smake på maten direkte fra gryten når de tilberedte retter til oss.

Men da måltidet ble servert, var våre egne udugelige kokker uoppmerksomme. Den hindustanske kokken anbrakte en tynn skive brød på porselenstallerkenen og strødde deretter knapt halvparten av giften ut over brødet.

Oppå giften la han noe kjøtt som var blitt marinert i olje. Hvis han hadde strødd giften på kjøttet, eller hvis han hadde lagt den i gryten, ville det ha gått mye verre.

Dessuten kastet han av lutter forvirring resten av giften inn i ildstedet.

Kokkene serverte maten fredag aften etter den sene bønnen. Jeg spiste en masse kaninkjøtt og stekte gulrøtter.

Deretter tok jeg noen munnfuller av den forgiftede hindustanske maten, men uten å merke noen dårlig smak.

Jeg tok også en munnfull eller to av det marinerte kjøttet. Heller ikke ved den anledning la jeg merke til noen dårlig smak.

Men etter å ha spist et stykke tørket kjøtt eller to ble jeg plutselig kvalm.

Dagen før hadde jeg også spist tørket kjøtt, og da la jeg merke til at maten hadde en underlig smak. Det trodde jeg nå var grunnen til at jeg ble kvalm.

Enda en gang vendte det seg i meg. Mens jeg satt ved bordet, fikk jeg to ganger brekningsfornemmelser, og det var like før jeg kastet opp på duken.

“Nei, nå går det ikke lenger”, sa jeg til slutt til meg selv. Hurtig kom jeg meg på beinene og skyndte meg ut på badeværelset. Hele veien dit ut var jeg ved å kaste opp.

Da jeg nådde frem, brakk jeg meg voldsomt. Jeg har aldri før brekket meg etter et måltid, ikke engang når jeg har drukket. Av den grunn bredte en mistanke seg som en skygge over mitt sinn.

Jeg beordret kokken arrestert og sørget for at oppkastet ble gitt til en hund som mine folk holdt øye med.

Under den første vakten ble hunden sløv, og dens mage svulmet opp. Uansett hvor mange steiner folkene kastet etter den for å få den til å flytte seg, så nektet den å reise seg opp.

Hundens tilstand var uendret frem til middag, så kom den seg på beina, og den overlevde da også.

Et par av mine krigere som hadde spist den samme maten som jeg, kastet voldsomt opp den følgende morgen. Den ene var meget syk, men vi kom oss dog til slutt alle sammen.

Ulykken rammet oss, men når enden er god, er allting godt, som man sier. Gud ga meg livet tilbake; jeg hadde vært døden nær og var vendt tilbake til livet. Jeg var født på ny. Nå har jeg forstått hva livet er verdt.

Jeg beordret sultan Muhammad Bakhshi* til å holde et våkent øye med kokken, som var blitt arrestert.

Da kokken etterpå ble torturert, tilsto han da også detaljene som jeg har angitt over.

Om mandagen beordret jeg landets fremste menn, de adelige, de militære lederne og ministrene til å overvære rettssaken.

Jeg lot de to mennene og to kvinnene avhøre, og de tilsto alle sakens detaljer. Jeg lot munnskjenken hakke i småbiter og ga ordre til at kokken skulle flås levende. Den ene av de to kvinnene lot jeg trampe i hjel av en elefant, og den andre lot jeg skyte med en flintlåspistol.

Buwa selv lot jeg arrestere. Hun skal komme til å betale for hva hun har gjort.*

Lørdag drakk jeg en kopp melk. Det samme gjorde jeg om søndagen. Jeg inntok også noe lemnisk jord* og noe opium oppløst i melk.

Melken fikk virkelig mine innvoller i gang. Om lørdagen kom jeg av med noe kullsvart som mest lignet betent galle.

Gudskjelov er alt nå i orden. Det er en verselinje som sier at “den som når døden, verdsetter livet”.

Hver gang jeg tenker på denne redselsfulle begivenhet, blir jeg vred. Det var kun ved Guds nåde at jeg fikk lov til å leve videre. Hvordan kan jeg dog gi uttrykk for min takknemlighet?

Jeg håper ikke at dette vil skremme deg. Jeg har i detaljer beskrevet alt det som skjedde.

Selv om det var en skrekkelig begivenhet som ikke fullt ut kan beskrives med ord, så har jeg takket være Gud overlevd, og alt har endt godt.

Vær ikke bekymret.

Etterskrift

Babur levde i fire år til, før han døde av naturlige årsaker i 1530.
Før det grunnla han Mogulriket, som kom til å herske over India de følgende mer enn 300 år.
Baburs rike gikk først under på midten av 1800-tallet, da britene overtok makten i India.