I den kjente tegneserien «Asterix» følger vi et keltisk folk i Frankrike kalt gallerne, som nekter å la seg trampe på av Julius Cæsar og hans romerske rike.
Hovedpersonene er de modige gallerne Asterix og hans bestevenn, Obelix. Og spesielt Obelix er på mange måter personifiseringen av klisjeene som har festet seg til kelterne i over 2500 år.
Obelix er stor og tykk uten mye klær på kroppen. Han elsker mat og vin, er brautende og bråkete, og kan med den største letthet slå selv den største romerske soldat til plukkfisk.
Hvis man skal tro ulike skriftlige overleveringer fra grekerne og romerne, var Obelix som keltere flest.
Galleren Vercingetorix overgir seg til den romerske hærføreren og senere keiser Julius Cæsar. Maleri av Lionel Royer fra 1899. Vercingetorix var en gallisk høvding som tappert forsvarte gallernes siste bastion, den befestede byen Alesia i dagens Frankrike. Det lyktes imidlertid Cæsar og romerne å sulte ut ham og folket hans.
Tekstene beskriver kelterne som store, brautende menn som ofte dro i kamp uten en trevl på kroppen og brølte og skrek mens de angrep fienden med dødsforakt.
Under store deler av jernalderen (ca. 500 f.Kr. til 800 e.Kr.) hadde kelterne ry på seg for å vise stort mot på slagmarken, men også for å være enfoldige, drikkfeldige og «ubeherskede og kaotiske», som den greske filosofen Aristoteles beskrev dem.
Men hvem var disse «gale» kelterne som spredte seg over store deler av Europa for så å forsvinne nesten fullstendig igjen? Det kan du få vite mer om i denne artikkelen.
Kelterne besto av flere folkeslag
Kelterne var ikke ett samlet folk, men snarere en samlebetegnelse for en lang rekke ulike befolkningsgrupper som levde i jernalderen i Sentral- og Vest-Europa.
Kelterne snakket sannsynligvis språk som lignet hverandre så mye at de forskjellige stammene kunne forstå hverandre.
Det er imidlertid tvilsomt om kelterne betraktet seg selv som ett stort, felles folk.
Snarere definerte hver enkelt kelter seg som medlem av en bestemt stamme eller familieklan.
Kelterne etterlot seg kun svært få skriftlige kilder som forteller om deres kultur, språk og samfunn.
Carnyx fra Tintignac i det sentrale Frankrike. Kelterne var berømte og beryktede blant fiendene for sine kamptrompeter, carnyxene. De ble fremstilt i bronse mellom det 2. århundret f.Kr. og det 2. århundret e.Kr.
Kelternes fiender
Vår kunnskap om det hemmelighetsfulle folket er først og fremst basert på arkeologiske funn i Tyskland og Frankrike samt ikke minst historiske vitnesbyrd fra grekere og romere.
Grekerne og romerne var fiender av kelterne. Deres historiske beskrivelser av kelterne må derfor tas med en klype salt.
Mange av kildene er upresise og har ofte karakter av propaganda, hvis formål var å fremstille kelterne som et stereotypt fiendebilde.
Den greske filosofen Platon beskrev kelterne som «fordrukne og svært krigerske».
Romerne hadde heller ikke mye til overs for kelterne, som de førte krig mot utallige ganger på 300-tallet og 200-tallet f.Kr. og senere under Cæsars gallerkriger og i forbindelse med erobringen av Britannia.
To gallere krysser en elv. Maleri av den franske maleren Évariste Vital Luminais (1821–1896).
Kelternes druider ofrer et menneske ved å stikke en dolk i mellomgulvet hans. Når han faller på bakken, kan de – ut fra krampetrekningene og den måten blodet spruter ut på – si hva som kommer til å skje i fremtiden. Diodoros Siculus, gresk historiker.
Romerne betraktet kelterne som barbariske og enfoldige, men fryktet dem samtidig for deres krigerske egenskaper.
Den romerske generalen Marcus Claudius Marcellus’ beskrivelse av kelterne er som hentet fra et «Asterix»-hefte:
«Nesten alle gallerne er svært høye, lyshårede og rødmussede. Blikkene deres er barske, de er meget stolte og uforskammede. En hel flokk fremmede ville ikke være i stand til å klare en eneste galler hvis han roper på sin kone for å få hjelp, hun er vanligvis sterk og har blå øyne. Ikke minst når nakken hennes svulmer, mens hun tennerskjærende svinger de mektige, hvite armene og begynner å dele ut slag og spark.»
Invasjonen av Roma
Évariste Vital Luminais (1821–1896): Gallere får øye på Roma. Motiver fra kelternes og gallernes verden var populære i kunsten på 1800-tallet. Évariste Vital Luminais’ skildringer av gallernes klær og utrustning er for øvrig langt fra historisk korrekte.
Arkeologiske funn avslører at de keltiske folkeslagene oppsto en gang på 800-tallet f.Kr. langs elvene Donau, Rhinen og Elben i Sentral-Europa.
På den tiden var kelterne fordelt på over 100 rivaliserende stammer med felles språk, kultur og religion, men med hver sin fyrste til å lede stammen.
Rundt 600 f.Kr. utvandret flere keltiske stammer til Spania.
To hundre år senere nådde noen av de keltiske utvandrerne helt til Tyrkia, mens andre dro over Alpene for å slå seg ned i det nordlige Italia.
Her beseiret kelterne en romersk hær ved elven Allia, og så fortsatte de sine plyndringstokt mot selveste Roma.
I 390 f.Kr. beleiret kelterne deler av Roma og tvang byen til å betale 1000 pund gull for å forsvinne igjen.
Kelternes utbredelse
De keltiske stammenes utbredelse
Det ser dramatisk ut når man studerer et kart over kelternes maksimale utbredelse. Det fantes imidlertid aldri et sammenhengende keltisk rike som kan sammenlignes med Romerriket. Kelterne var et stort lappeteppe av stammer som til en viss grad hadde språk, skikker og religion til felles.
Kelternes opprinnelse
De keltiske folkeslagene oppsto en gang på 800-tallet f.Kr. langs Sentral-Europas store elver – Donau, Rhinen og Elben.
Den iberiske halvøy
Omkring år 600 f.Kr. utvandret den første keltiske stammen til Den iberiske halvøy (Spania og Portugal). De keltiske samfunnene som oppsto her, ble til en viss grad blandet med de lokale ibererne.
Galatia
Kelterne beveget seg først og fremst mot vest. I det 3. århundret f.Kr. oppsto det imidlertid et keltisk rike, det såkalte Galatia, mot øst, på det anatoliske platået. Galatia ble innlemmet i Romerriket på midten av det 1. århundret f.Kr. Galatia eksisterer ikke i dag. Galaterne er kanskje mest kjent fra Paulus’ brev til galaterne fra Det nye testamentet.
Kelternes siste bastion
Da gallerne på fastlandet ble beseiret av romerne på Cæsars og Augustus’ tid i siste halvdel av det 1. århundret f.Kr., var Storbritannia kelternes siste bastion. Romernes invasjon og delvise erobring av de britiske øyer fra 46 e.Kr. og utover resulterte etter hvert i at kelterne ble fortrengt til periferien av de britiske øyer.
Keltisk lomme i Frankrike
I dag blir det fortsatt snakket keltiske språk av minoriteter i fem områder på de britiske øyer og ett enkelt område i Bretagne i det nordvestlige Frankrike (se nedenfor).
Allianse med Karthago
Opp gjennom 200-tallet f.Kr. utviklet kelterne seg til å bli en torn i øyet på det fremadstormende Romerriket.
Kelterne allierte seg med flere av Romas erkefiender, inkludert den greske feltherren Pyrrhos og Hannibal fra Karthago.
Da sistnevnte krysset Alpene med elefantene sine i 218 f.Kr., besto halvparten av hæren hans av totalt 30 000 keltiske fotfolk og 4000 kavalerister.
De mange krigene med kelterne ga opphav til et voldsomt hat hos romerne mot «barbarene» fra Frankrike, som romerne hånlig kalte «Gallia Comata» – det hårete Gallia.
Diodoros fra Sicilia om gallerne
Den døende galler er uten sammenligning den mest berømte avbildningen av en galler fra romertiden. Det er ikke mye autentisk ved utseendet bortsett fra den galliske moustache, som var lett å tyde i antikken, da bart ikke hørte hjemme i verken den romerske eller den hellenistiske verden. Statuen er en romersk kopi av en hellenistisk statue fra slutten av det 3. århundret f.Kr.
Slik så kelterne ut
En av de mest detaljerte beskrivelsene av kelternes (her referert til som «gallerne») utseende og væremåte kan finnes i den greske historikeren Diodoros Siculus’ verk, Bibliotheca historica, fra mellom år 60 og 30 f.Kr.
Cæsar ble kelternes undergang
Etter de tre punerkrigene mot Karthago i årene 264 til 146 f.Kr. ble Roma den dominerende stormakten i Middelhavet, og romerne begynte for alvor å trenge inn i de keltiske områdene.
I år 58 f.Kr. ble Julius Cæsar stattholder over de galliske provinsene. Frem til år 50 f.Kr. erobret han hele Gallia, i dag bedre kjent som Frankrike.
Cæsar slo ned keltiske opprør i Bretagne og i Normandie, og ifølge den engelske historikeren Michael Grant var den romerske hæren gallerne langt overlegen på dette tidspunktet.
I sin bok Julius Cæsar fra 1969 beskriver historikeren kelterne slik:
«I krig var gallerne mer skrytende enn egentlig farlige. Tidligere invasjoner i Italia hadde gitt dem et imponerende rykte i Roma, og det var fortsatt noe skremmende over det første angrepet fra fotfolket med sine lange sverd og treskjold. Men etter det første tilbakeslaget forvandlet disse fotfolkene seg raskt til en uhåndterlig, ubrukelig flokk, verken så ville som barbarene eller så velorganiserte som romerne.»
Kelterne i bilder
Kelternes kunst
Den keltiske kunsten virker ofte mystisk og skremmende. Dette skyldes kanskje at vi vet så lite fra kelterne selv om hvilke skjulte betydninger som fantes i kunsten deres. Her er to slående eksempler på keltisk kunst: 1) Den såkalte kelterfyrsten fra Glauberg i Tyskland fra ca. 400 f.Kr utført i sandstein. 2) Et seremonielt bronseskjold fra Battersea funnet i Themsen i London – fra mellom 350 f.Kr. og 50 f.Kr.
Gundestrupkjelen
I 1891 fant man den såkalte Gundestrupkjelen i torvmyren Rævemose i Vesthimmerland i Danmark. Karet er av sølv og er datert til mellom år 150 og 50 f.Kr. Motivene på Gundestrupkjelen indikerer at den ble laget av kelterne. Nye undersøkelser viser at karet sannsynligvis stammer fra det nåværende Romania eller Bulgaria.
Nord-Europas største storby
Kelterne ble av grekerne og romerne sett på som enfoldige barbarer som ikke var i stand til å organisere seg i større byer. Den påstanden gjør den keltiske oldtidsbyen Heuneburg i Sør-Tyskland til skamme. Byen ble til omkring år 600 f.Kr. og var Nord-Europas største storby med en befolkning på sitt høyeste på ca. 5000 innbyggere.
Stonehenge er ikke keltisk
De keltiske druidene ble i mange år ansett for å ha bygget den mystiske steinkonstruksjonen Stonehenge, som ligger i grevskapet Wiltshire i England. DNA-analyser har imidlertid avslørt at Stonehenge ble bygget på slutten av yngre steinalder av mennesker med forfedre som genetisk stammet fra Anatolia og ikke fra området rundt Donaus utspring. Kelterne har imidlertid sannsynligvis brukt Stonehenge på et eller annet tidspunkt som en slags helligdom.
Menneskeofrende druider
Julius Cæsar hadde imidlertid vanskeligheter med å erobre det keltiske området i Storbritannia.
En storstilt hæraksjon i år 55 f.Kr. mislyktes, og bare knapt hundre år senere, i 43 e.Kr., vendte stormakten tilbake med 400 skip og 20 000 mann under ledelse av general Aulus Plautius.
Romerne ble nok en gang møtt med stor motstand fra de fryktløse keltiske klanene og menneskeofrende druidene.
Den greske historikeren Diodoros Siculus, som levde kort tid før Jesu fødsel, beskrev druidene slik:
«De ofrer et menneske ved å stikke en dolk inn i hans diafragma (mellomgulvet, red.), og når han faller til bakken, kan de – ut fra krampetrekningene og måten blodet spruter ut på – si hva som kommer til å skje i fremtiden. Et offer kan aldri finne sted uten en druide.»
Kelterne i Storbritannia
Opp gjennom 40-tallet klarte romerne med møye og besvær å beseire det meste av Storbritannia og skape den romerske provinsen Britannia.
Romerne hadde stort hell med å splitte gallerne ved å føre en politikk der kelterne som valgte å akseptere den romerske overmakten, ble belønnet med mange fordeler.
De som gjorde motstand, ble enten drept eller solgt som slaver. Det er anslått at over en million beseirede keltere ble solgt på Romas slavemarkeder.
I de påfølgende århundrene ble kelterne assimilert i romersk kultur, og de en gang så vidstrakte og mektige folkeslagene forsvant nesten fullstendig.
Enkelte steder på de britiske øyer, spesielt i Irland, klarte kelterne å bevare sin kultur.
Over tid har de imidlertid blandet seg så mye med andre befolkningsgrupper at det i dag er vanskelig å avgjøre hva som er igjen av den opprinnelige keltiske kulturen utover noen få dialekter.
Les også: Alle ville ha romernes akvedukter: Vann ga Roma makt
Her snakkes det keltisk i dag
6 keltiske lommer
Det snakkes varianter av keltisk i seks områder i Europa. Fem av disse finnes i Storbritannia og ett i Bretagne i Frankrike.
Skotsk-gælisk
Ca. 57 000 snakker skotsk-gælisk som morsmål i det nordvestlige Skottland samt på øygruppen Hebridene og i Nova Scotia i Canada.
Irsk-gælisk
Irsk-gælisk er offisielt språk i Irland. Ifølge en spørreundersøkelse fra 2016 snakker i alt 1 761 420 mennesker irsk. Bare 73 803 av disse snakker imidlertid det keltiske språket daglig.
Mansk
På den lille øya Isle of Man døde det keltiske språket, kjent som mansk, ut i 1974. Man har Imidlertid prøvd å gjenopplive språket, og noen få på øya kan i dag igjen kommunisere på språket.
Walisisk
Walisisk snakkes som morsmål av 883 300 mennesker. Det tilsvarer 29,1 prosent av befolkningen, viser de seneste offisielle opptellingene fra 2021.
Kornisk
Kornisk ble snakket i Cornwall-området i det sørvestlige England, men språket døde ut på slutten av 1700-tallet. Kornisk har imidlertid fått en oppblomstring opp gjennom det 20. og 21. århundret og brukes i dag i undervisningen i mange skoler. I 2002 fikk kornisk status som offisielt språk under den såkalte europeiske pakten om regionale språk eller minoritetsspråk.
Bretonsk
Bretonsk snakkes som morsmål i den franske regionen Bretagne. Opp mot en halv million snakker språket i dag. Det keltiske språket har imidlertid vanskelige kår, siden undersøkelser viser at de fleste som snakker bretonsk, er 60 år eller eldre.