På begynnelsen av 1600-tallet skrev den engelske filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon at samfunnet gjennomgikk en epokegjørende forandring.
Årsaken var tre store oppfinnelser: Kruttet, kompasset og boktrykkerkunsten. På Bacons tid var disse tre oppdagelsene relativt nye i Vest-Europa, men i Kina hadde de vært i bruk lenge.
Faktisk var den kinesiske sivilisasjonen med sin tradisjon for utdannelse og teknisk kunnskap opphav til en lang liste av teknologiske og kulturelle fremskritt.
I tillegg til de fire klassiske oppfinnelsene som er papiret, kruttet, kompasset og boktrykkerkunsten kan vi nevne trillebåren, smijernet og fyrstikkene.
Omfanget av nyvinningene som stammet fra Kina ble først kjent i den vestlige verden etter 2. verdenskrig.
Da publiserte forskeren Joseph Needham en rekke bøker om Kinas vitenskapelige historie.
Needham har fått kritikk for å ha gitt Kina æren for litt for mange oppdagelser, men hans skildring har vist seg å være korrekt.
Sir Francis Bacon (1561-1626) var en engelsk filosof, jurist og politiker.
Europa halset etter Kina
Kinas teknologiske forsprang var stort lenge. I dag mener de fleste forskere at landet var verdens økonomiske sentrum helt til en gang midt på 1700-tallet.
Da europeiske kjøpmenn kom til Kina for å handle, innså de at ingen av deres varer kunne måle seg med de kinesiske. Kjøpmennene måtte i stedet betale en høy pris i sølv og gull.
Situasjonen skulle snart endre seg. I Vesten inntraff den industrielle revolusjonen på 1700- og 1800-tallet, mens Kina stagnerte.
Det er mange eksperter som har prøvd å svare på hvorfor det ble slik.
Tidligere forskere hevdet at det kinesiske skriftspråket var tungvint og bremset den intellektuelle utviklingen.
I dag er det de færreste som tror på den teorien.
Andre har foreslått at den tradisjonelle kinesiske filosofien var for bakstreversk og konservativ sammenlignet med de vestlige landenes kristne kultur. Den forklaringen bestrides imidlertid av utviklingen i våre dager.
Problemet var billig arbeidskraft
I dag mener forskerne at de økonomiske strukturene i kjemperiket bremset utviklingen.
I motsetning til Europa hadde Kina stor tilgang på billig arbeidskraft som reduserte behovet for å effektivisere økonomien.
I dag er Kina igjen en økonomisk stormakt, og landet vil gjerne minne verden på sin stolte historie.
Det buddhistiske skriftet “Diamant-sutraen” fra 868 e.Kr. regnes som den eldst bevarte fremstillingen av en trykt bok.
1. BOKTRYKK: Trykkekunsten er langt eldre enn Gutenberg
I Europa er tyske Johann Gutenberg kjent som oppfinneren av boktrykkerkunsten, men den oppsto langt tidligere i Kina og forskerne mener at inspirasjonen derfra kan ha nådd Gutenberg.
Oppfinnelsen er gammel, og det er ingen kjent, enkeltstående opphavsmann. Allerede på 600-tallet e.Kr. ble det trykt buddhistiske tekster i Kina.
Historikerne vet også at det fantes et stort marked for trykte bøker av alle slag på 900-tallet – fra religiøse skrifter til tekniske håndbøker.
Den eldst bevarte trykte boken er da også kinesisk: “Diamant-sutraen” fra 868 e.Kr. – et buddhistisk skrift.
De fleste kinesiske trykkere brukte blokktrykkteknikken, der hver enkelt bokside skjæres ut i en treplate.
En trykkplate av en treblokk kunne bare brukes til å trykke én bestemt side; ved endringer måtte det skjæres ut en ny trykkside.
Flinke trykkere jobbet imidlertid så raskt at de kunne konkurrere med trykkpressen helt fram til 1800-tallet.
Kinesere brukte raketter med krutt som artillerivåpen rundt år 1200.
2. KRUTT: Jakten på evig liv skapte dødbringende våpen
Det finnes flere forskjellige historier om kruttets opprinnelse. I dag godtar mange forskere teorien om at det såkalte svartkruttet ble oppdaget av alkymister i Kina på 800-tallet e.Kr.
Angivelig forsøkte alkymistene å finne eliksiren til evig liv da de opp-daget at en blanding av salpeter, trekull og svovel dannet et eksplosivt stoff.
Kruttet ble brukt til å fremstille fyrverkeri, som bl.a. ble brukt under religiøse seremonier. Snart begynte kineserne imidlertid å bruke kruttet også i andre sammenhenger.
Fram mot 1200-tallet utviklet kineserne enkle kanoner og et slags gevær av bambusrør.
I tillegg konstruerte de kruttfylte bomber som ble sendt av gårde med katapulter samt raketter som kunne treffe fienden på lang avstand.
At krutt ble brukt i stor skala ble tydelig i 1280 e.Kr., da et kruttlager i byen Weiyang eksploderte. Hundrevis av personer ble drept, og deler av den ødelagte bygningen ble funnet flere kilometer unna.
I forbindelse med mongolenes erobringer på 1200- og 1300-tallet bredte kruttet seg vestover til Europa.
I senere tid har indiske forskere lansert en teori om at kruttet ble oppdaget i India lenge før det skjedde i Kina.
De indiske forskerne siterer de antikke hinduistiske tekstene som beskriver ulike ildsprutende våpen. Men ingen har ennå kunnet legge frem sikre bevis for denne teorien.
Kompasset ble funnet opp under Han-dynastiet.
3. KOMPASS: Nål viste vei for hærførere og oppdagere
På slutten av 1200-tallet begynte italienske sjøfarere å bruke en gjenstand som vakte stor forundring – kompasset.
Kompasset gjorde det mulig å navigere over Middelhavet med større sikkerhet. Tidligere hadde sjøfolkene vært avhengige av klart vær for å navigere etter solen og stjernene.
En mann ved navn Flavio Gioia fra Amalfi ble utpekt som kompassets oppfinner.
Men kompasset hadde vært kjent i Kina lenge. I beskrivelser fra før Kristi fødsel forklares det hvordan jadesamlere brukte en såkalt sydpeker for å unngå å fare vill.
Gjenstanden besto av en skjeformet “nål” av magnetitt som ble plassert på en bronseplate, der den kunne bevege seg fritt.
Senere ble disse enkle kompassene forbedret. På 700-tallet e.Kr. magnetiserte kineserne jernnåler ved å gni dem mot magnetitt og så la dem flyte i vann eller henge i en silketråd.
At kompass på dette tidspunktet ble brukt flittig i Kina bekreftes av en bok i militærstrategi som råder hærførere til å forflytte seg i ly av mørket og orientere seg ved hjelp av en “sydpeker”.
Forskerne mener at kompasset ble ført fra Kina til Europa via den muslimske verden på 1200-tallet.
er fortsatte utviklingen, og europeerne laget en mer pålitelig type kompass.
De besto av en eske med en nål koblet til en kompassrose som delte verden i 16 verdenshjørner eller 360 grader. Disse tørrkompassene ble senere brukt av vestlige oppdagere.
Te ble en viktig eksportvare i handelen med Europa på 1700-tallet.
4. TE: Varmt vann med smak ble pop i Europa
En kinesisk legende forteller at keiseren Shen Nong, som ble sett på som en gud rundt år 2700 f.Kr., skal ha satt seg ned for å drikke kokt vann.
Da falt det noen blader fra et tre ned i koppen. Fargen på væsken forandret seg og Shen Nong smakte på innholdet.
Han syntes det smakte godt, og i tillegg følte han seg som født på ny.
Historien er neppe sann, men forskere har i dag sporet opp den opprinnelige teplanten Camellia sinensis.
Planten stammer fra et område som i dag ligger nord i Burma og i de sørlige kinesiske provinsene Yunnan og Sichuan.
Kineserne har drukket te i flere tusen år, sannsynligvis opprinnelig som en form for medisin.
Te fikk stor kulturell betydning og ble betraktet som en drikk som gjorde mennesker rolige, avslappede og kloke.
I år 59 f.Kr. skrev kinesiske Wang Bao den første kjente boken om te, med blant annet instrukser om hvordan den skulle brygges.
Teens seiersgang over hele verden startet på 600-tallet e.Kr., da den ble ført til Japan av buddhistiske munker.
I Europa ble teen introdusert i større skala først på 1700-tallet, da handelen med Kina kom i gang for alvor.
Tedrikking ble mest populært i England.
Etter en vellykket kampanje fra Det ostindiske kompani gikk drikken fra å ha vært nesten ukjent på slutten av 1600-tallet til å bli britenes yndlingsdrikk 100 år senere.
Alt fra enkle skåler til elegante vaser og skulpturer ble fremstilt i kinesisk porselen.
5. PORSELEN: Ingen hadde lyst til å drikke av glass
Historikerne vet ikke nøyaktig når kineserne begynte å lage gjenstander av porselen.
Forskerne vet imidlertid at keramikk av den typen vi i dag kaller porselen – som inneholder leire-mineralet kaolin, som gir materialet tetthet og styrke – var fullt utviklet for ca. 2000 år siden.
Den arabiske kjøpmannen Suleiman besøkte Tang-dynastiet i 851 e.Kr. og skrev:
“I Kina har de meget fin leire som de bruker til å fremstille vaser som er gjennomsiktige som glass; man kan se vann gjennom dem”.
På det tidspunktet laget kineserne alle slags varer i porselen med største selvfølgelighet – fra enkle kopper og skåler til elegante vaser og statuer.
Porselen utkonkurrerte glass, som også var kjent i Kina men som ble sett på som kvalitetsmessig underlegent.
Da den vestlige verden fikk mer kontakt med Kina fra 1600-tallet og utover, ble alle former for porselensgjenstander høyeste mote.
Derfor prøvde kløktige hoder i Europa å løse gåten om hvordan ekte porselen fremstilles.
I 1709 klarte tyskerne Johann Friedrich Böttger og Ehrenfried Walther von Tschirnhaus å avsløre kinesernes hemmelighet.
Silkeklær har vært et statussymbol i Kina i årtusener.
6. SILKE: Orm var en kostbar hemmelighet
Silkens opprinnelse i Kina strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. En populær historie forteller at keiserinne Xi Ling-Shi en dag drakk te i hagen.
Da falt en kokong med en silkesommerfugllarve ned fra et morbærtre og landet i drikken.
Da kokongen løste seg opp, fikk keiserinnen se en tynn, vidunderlig vakker tråd som kunne strekkes ut i hagens fulle lengde.
Etter denne opplevelsen utviklet Xi Ling-Shi metoder for å avle larver (silkeormer) i fangenskap, samt teknikker for å veve silke, ifølge historien.
Historien er med stor sannsynlighet usann, men historikerne vet at silke var et statussymbol i det gamle Kina.
Spor av silkeproteiner i graver tyder på at stoffet kanskje ble fremstilt allerede for 8500 år siden. Arkeologer har også funnet rester av et likklede av silke som kan tilbakeføres til 3630 f.Kr.
Historikerne anslår at det i begynnelsen bare var keiseren og den fineste adelen som bar silke. Men med tiden spredte bruken seg også til andre lag i samfunnet.
Silkeproduksjonen ble nesten sett på som en kinesisk statshemmelighet. Eksport av silkeormens egg medførte dødsstraff.
En populær historie skal ha det til at to misjonærer i Kina på 550-tallet e.Kr. brukte en hul vandrestav for å smugle silkeormens egg og frø fra morbærtreet ut av Kina og fraktet dem til keiser Justinian 1 i Konstantinopel.
Da hadde silkeproduksjonens hemmeligheter allerede spredt seg til Korea og India.
Mer enn 100 år før Kristi fødsel laget kineserne papir til å bl.a. skrive på.
7. PAPIR: Fiskegarn, hamp og bark ble blandet
Evnukken Cai Lun presenterte sin oppfinnelse for den kinesiske keiseren med stor nervøsitet i år 105 e.Kr.:
En helt ny metode for å fremstille papir. Han la bark fra morbærtreet i bløt i en blanding med bl.a. rester av hamp, tøy og fiskegarn.
Da blandingen tørket inn ble det til et tynt, pent og sterkt stykke papir. Cai Lun ble belønnet for innsatsen med en fin tittel og navnet sitt i kinesiske historiebøker.
Historien om Cai Lun er muligens en smule overdrevet; arkeologer har nemlig påvist at folk i Kina brukte papir av rimelig god kvalitet allerede på 100-tallet f.Kr.
I hvert fall er det sikkert at kineserne i starten av den vestlige tidsregningen brukte papir i stor skala. Papiret ble brukt til å skrive på, men også til innpakking av gaver samt til lommetørklær, servietter og toalettpapir.
En arabisk reisende i Kina opplevde bruken av papir ved toalettbesøk.
Han klaget over kinesernes mangel på renslighet fordi de ikke vasket seg med vann etter å ha vært på toalettet “men bare tørker seg med papir”.
Legenden forteller at to kinesiske krigsfanger ble ført til byen Samarkand på 700-tallet, og at de der lærte kunsten å fremstille godt papir.
Deretter bredte denne kunnskapen seg videre mot vest og nådde etter hvert også Europa.
Rundt år 1000 e.Kr. begynte kineserne også å trykke pengesedler, og også denne teknikken spredte seg til Europa.
Faktisk ble Sverige det første landet i den vestlige verden som innførte papirpenger i 1661.
