Palassbyen har vært bolig for i alt 24 keisere, 10 fra keiser Yongles Ming-slekt og 14 fra den etterfølgende Qing-slekten. Keiserne bodde her i 504 år – fra 1420 til 1924.

© Polfoto/Corbis & Shutterstock

Den forbudte by: Maktsyk keiser bygde verdens største palassby

Keiser Yongle kom til makten i Kina etter et blodig kupp mot sin nevø. For å slette alle minner om ham flyttet Yongle rikets hovedstad til Beijing. Her bygde han sitt mesterverk: verdens største palassby.

6. juni 2018 av Sisse K. Ibsen

Nyttårsmorgenen grydde over Beijing mens keiser Yongle gjorde seg klar til å vise omverdenen sin store stolthet: en ny palassby som overgikk alt verden hittil hadde sett både i størrelse og prakt. 

I Europa, der kalenderen viste år 1421, fantes det ingenting som kunne måle seg med Yongles mesterverk, selv ikke de største katedraler.

Viktige ambassadører fra Kinas naboland ankom i hopetall. De ble ledet gjennom enorme portbygninger og over store, åpne gårdsplasser, før de nådde frem til palasset der keiseren ville ta imot dem. 

Etter en stund med spent venting dukket han omsider opp – stående øverst på en trapp – omgitt av sine generaler, betrodde evnukker og palassets skjønneste konkubiner. De var alle kledd i lange silkegevanter.

Keiser Yongles nye palassområde skulle gå over i historien som Den forbudte by, ettersom det medførte dødsstraff å snike seg inn i palassbyen uten tillatelse. De områdene som lå bak keiserens høyt hevede terrasse til innvielsesfesten, fikk ingen utenfra noen gang adgang til. Her bodde keiseren sammen med sin familie.

Den forbudte by skulle både befeste Kinas posisjon som regionens dominerende stormakt, og enda viktigere – bidra til å tegne et bilde av keiser Yongle som landets rette keiser. Det var han nemlig egentlig ikke. Han hadde ranet til seg tronen på sleipeste vis.

Keiseren ignorerte sønnene sine

Yongle kom til verden i 1360 under navnet Zhu Di. Han var keiserens nest eldste sønn, og vokste opp til å bli en vellykket krigsherre som slo de evig herjende mongolene tilbake ved Kinas nordlige grense. 

Da hans eldre bror døde uventet i 1392, var Zhu Di sikker på at faren ville utpeke ham som sin etterfølger, men til Zhu Dis store skuffelse valgte den gamle keiseren barnebarnet, en ung gutt ved navn Zhu Yunwen.

I 1398 døde den gamle keiseren, barnebarnet ble keiser, og Zhu Di måtte se seg henvist til en mer ydmyk posisjon langt borte fra hoffet, som prins utenfor arvefølgen. 

Samtidig hørte han hvordan den unge keiseren nøt maktens goder i landets hovedstad, Nanjing, som han fylte med diktere, malere og lærde.

Zhu Di forholdt seg i første omgang rolig, men da han hørte et rykte fra hoffet om at nevøen hadde planer om å drepe alle sine mektige onkler, bestemte han seg for å komme sin unge nevø i forkjøpet. Han samlet en hær og dro i 1402 mot Nanjing.

Yongle ville reise et 73 meter høyt minnesmerke til ære for sin far. Planen måtte gis opp, men en del av steinen fins fortsatt. 

© Ullstein Bild

Zhu Di styrter nevøen

Hovedstaden lå imidlertid godt beskyttet bak høye, tykke murer. Zhu Di hadde i virkeligheten ingen mulighet for å trenge gjennom festningsverkene.

Han kom seg inn ved hjelp av en forræder som åpnet byporten mot løfter om en fyrstelig belønning. Både soldater og hoffolk ble slaktet ned uten nåde av Zhu Dis krigere, og snart sto byens vakre keiserpalass i lys lue. 

Ifølge Zhu Di fordi nevøen hans hadde bestemt seg for å brenne både seg selv, sin kone og sine små barn. Andre snakket om at den 

unge keiseren hadde kommet seg unna forkledd som buddhistisk munk med nybarbert hode, og at brannen var Zhu Dis verk. Historien om at nevøen var død passet imidlertid Zhu Di bedre, og han kunne snart vise frem et forkullet lik, som han erklærte var nevøen.

Uten den unge keiseren i live var Zhu Di den nærmeste til å overta tronen. Han innvarslet at en ny æra ville begynne under hans keisernavn, Yongle – et ord som betyr «evig glede».

Den nye keiseren fikk det snart travelt med å slette alle spor etter sin forgjenger. Han begynte med å gjøre endringer i de offisielle annalene til sin egen slekt, Ming-dynastiet, og fikk skrevet inn at keiserinnen var hans mor – altså at han ikke var født av en konkubine, slik hardnakkede rykter påsto. Han fikk også nedfelt i annalene at hans far få dager før sin død skulle ha sagt:

«Du er den dyktigste av mine sønner, og den som er best skikket til å håndtere ansvaret (...) Både Qin og Jin (Yongles brødre, red.) er døde, og du er nå den eldste. Hvem andre enn deg kan kjempe mot våre fiender og holde fred i riket?» 

Etter omskrivingene ble sjefhistorikeren hans først fyrstelig belønnet, og så ble han bundet og etterlatt utendørs, der snø og frost tok livet av ham.

Forgjengeren skulle overgås

Neste skritt var å overgå de fysiske sporene av forgjengerens makt. Keiser Yongle sørget for nøyaktig oppmåling av det nedbrente keiserlige palasset i Nanjing. Dermed kunne han være sikker på at hans kommende palass ble større.

I 1403 – ett års tid etter maktovertagelsen – bestemte Yongle at Nanjing ikke skulle fungere som hovedstad mer. Landets nye hovedstad skulle ligge i byen der Yongle oppholdt seg mye – Beiping i den nordlige delen av landet. Byen skulle samtidig skifte navn til Beijing.

Beslutningen om å flytte hovedstaden var ikke revolusjonerende i seg selv. Kinesiske keisere hadde en lang tradisjon for å flytte hovedstaden etter forgodtbefinnende. 

Helt tilbake til den tidligste herskerslekten, Shang-dynastiet i 1500 f.Kr., var det vanlig at hoved-staden ble flyttet til en ny by når makten skiftet hender. Beijing hadde dessuten hatt æren før. Herskerslekten før Yongles eget Ming-dynasti hadde holdt til i byen. 

Likevel var Yongles valg modig, ettersom hungersnød, naturkatastrofer og kriger nesten hadde tømt Beijing og regionen for innbyggere.

Da Yongle først hadde bestemt seg for hvor den nye hovedstaden skulle ligge, gikk han systematisk til verks med å bygge verdens største og mest imponerende palassby. Han hadde bestemt seg for å gjøre Beijing til Kinas absolutte maktsentrum en gang for alle. 

Konkubinene levde i et forgylt fengsel

Når først porten inn til Den forbudte by smekket igjen bak de unge jentene som var blitt utvalgt til å være keiserens konkubiner, kunne de se frem mot et liv som fange. De kom aldri utenfor murene igjen, og ble bevoktet av evnukker døgnet rundt.

Selv om natten holdt bevæpnede menn vakt ved soverommet deres. Konkubinene hadde ingen plikter – utover å tilfredsstille keiserens seksuelle behov – så hverdagen var i beste fall monoton, men oftest drepende kjedelig. 

Det eneste kvinnene kunne ta seg til, var skjønnhetspleie og sladder i korridorene. Selv ikke hvis en konkubine fikk et barn, kunne hun bruke tiden på det. Straks etter fødselen ble spedbarnet tatt med av evnukker og oppdratt hos dem.

Selv om konkubinene var keiserens elskerinner, begynte evnukkene på 1600-tallet å sørge for at kvinnene aldri kom tett på rikets overhode – unntatt når de skulle til sengs med ham. Selv da holdt evnukkene et skarpt øye med kvinnene, og tok tiden slik at keiseren raskt kunne komme videre med sine andre forpliktelser.

Evnukkene hadde sine grunner til å holde konkubinene på avstand fra keiseren. I 1660 døde nemlig keiser Shunzhis absolutte yndlingskonkubine, og han ble så ulykkelig over å ha mistet sin elskede at han forsømte sine keiserlige plikter og prøvde å begå selvmord. 

Evnukkene ville for enhver pris unngå at en slik katastrofe skulle gjenta seg.

Trestammer ble fraktet 200 mil

Først måtte forsyningsveiene sikres, derfor ville Yongle renovere og utvide Kinas Store kanal – en menneskeskapt vannvei. Den skulle nå gå fra Beijing og nesten 1800 kilometer mot sørøst, til byen Hangzhou. Her ville kanalen få forbindelse med den mektige Huangelva og andre store vannveier.

Byggematerialene til Yongles palassby kom langveisfra. Opptil 30 meter høye trær ble felt i provinsen Sichuan, nesten 2000 kilometer unna, og sendt til Beijing. Det kunne ta nærmere fire år å få transportert trestammene som endte som røde, bastante søyler i Den forbudte by.

Marmor og granitt ble også fraktet til Beijing, der det ble jobbet døgnet rundt med produksjonen av murstein og mørtel. 

Steinene ble støpt av en blanding av kalk og klebrig ris, mens mørtelen besto av klebrig ris blandet med eggehvite. Blandingen gjorde murene forbløffende sterke, og samtidig lette.

Murene til de mange palass- og administrasjonsbygningene ble reist på et nøyaktig oppmålt, strengt rektangulært område. Fundamentene ble gravd usedvanlig dype og senere fylt med tungt materiale. 

En populær myte forteller at årsaken til de massive fundamentene var keiser Yongles angst for at noen skulle grave seg inn under Den forbudte bys murer og begå attentat mot ham. 

Men dagens forskere avviser historien, og peker på at fundamentene var konstruert slik for å motstå jordskjelv.

Tusener bodde i Den forbudte by

I 1420 – etter 14 års hardt arbeid – sto Den forbudte by ferdig. Byggetiden var kort for et så enormt prosjekt, men smertelig lang for i alt en million mann som Yongle kommanderte til å arbeide gratis for seg. Arbeidet var så hardt og farlig at mange aldri vendte hjem fra steinbruddene og hogstområdene.

Den forbudte by ble etter innvielsen befolket av titusenvis av personer som alle sto klare til å oppfylle keiserens minste ønske. Blant dem var keiserens mange konkubiner.

Det var unge kvinner som en skare av keiserens betrodde menn hadde reist rundt i riket og valgt ut, basert på både skjønnhet og andre dyder. 

Keiserens menn undersøkte blant annet hvor sterkt en kvinne luktet under armene, og om føttene og hendene hennes hadde passe lengde i forhold til resten av kroppen. En fjerdedel av den enorme Forbudte by var avsatt til konkubinene.

Ingen av kvinnene fikk forlate Den forbudte by. I stedet sørget en hær av tjenere for å dekke alle behov for underholdning, vakre klær, mat og varme bad. Erotiske malerier og bøker forklarte jentene hvordan de skulle elske med keiseren. 

I likhet med sine forgjengere og etterfølgere regnet Yongle seg selv som himmelens sønn, derfor inngikk stjernenes plassering på kvinnenes fødselsdato i beregningen av hvilken konkubine keiseren skulle ligge med en gitt natt. Beregningene og arbeidet med å passe på kvinnene ble utført av keiserens spesielle tjenere – evnukkene.

Kastrerte menn holdt øye med alt

Evnukkene ble i Kina regnet som de mest trofaste tjenere en hersker kunne få, og var derfor de eneste mennene som fikk bo innenfor murene til Den forbudte by. 

Hvis en mann ble kastrert før han ble kjønnsmoden – noe som var det vanligste i Kina – utviklet han verken skjegg eller dyp stemme. Selv om inngrepet ikke fjernet evnen til å bli erotisk stimulert, førte det til nedsatt kjønnsdrift. 

Samtidig ble det tatt for gitt at evnukkene var totalt trofaste overfor keiseren fordi testiklene ble fjernet slik at de ikke kunne produsere eget avkom. I noen tilfeller beholdt de derfor de fjernede testiklene i et eget skrin, som bevis på lojaliteten overfor herskeren.

Evnukkene utførte de mest intime oppgaver for Yongle. For å overvåke keiserens helse undersøkte de både maten, urinen og ekskrementene hans. 

Dessuten førte evnukkene en nøye oversikt over når konkubinene hadde sine månedlige blødninger, og de fikk det alltid med seg dersom en av kvinnene begynte å kaste opp om morgenen eller om noen spontanaborterte.

Byen var en verden for seg, og den Høyeste harmonis hall ble bare brukt til de viktigste ritualene: feiring av nyttår, kroninger, keiserens fødselsdag og keiserlige bryllup.

Klikk på tegningen og gå på oppdagelse i palassets høyeste hall

Hemmelig politi spionerte i byen

Keiser Yongle var livredd for å bli utsatt for attentat. Bare et absolutt fåtall visste i hvilken bygning i Den forbudte by keiseren sov en bestemt natt. 

I tillegg opprettet Yongle et hemmelig politikorps som skulle ha kontroll med alt som gikk for seg i Den forbudte by. Spionene i den hemmelige tjenesten var høyt betrodde evnukker.

Korpset fikk det snart travelt, for like etter innvielsesseremonien i Den forbudte by fikk Yongle mistanke om en fryktelig forbrytelse. Kildene er ikke enige om nøyaktig hvilken forbrytelse det dreier seg om. 

Det verserer to historier: Enten at en av hans yndlingskonkubiner skulle ha hatt et «vegetarisk forhold», som det ble kalt, til en evnukk. Eller at hans favorittkonkubine var blitt forgiftet. 

Men kildene er enige om neste skritt, nemlig at Yongle lot raseriet sitt gå ut over ikke mindre enn 2800 av hoffets kvinner og tjenere.

De ble alle henrettet ved hjelp av den spesielle ling chi-metoden. Ling chi, som kan oversettes med «de tusen snitts død», var både en torturform og en langstrakt henrettelse som besto av utallige snitt i kroppen. Alle var smertefulle, men ikke umiddelbart dødelige.

Døden inntraff først etter hundrevis av knivsnitt. Metoden, som var forbeholdt utilgivelige forrædere, hadde vært i bruk siden 900-tallet.

30 kvinner gikk i døden med keiseren

Etter massakren rammet katastrofen igjen Den forbudte by. En voldsom brann brøt ut i 1421, da lynet slo ned i byen. 

Yongle hadde arbeidet som besatt med å overbevise seg selv og sine omgivelser om at han var den rette keiseren på Kinas trone – og dermed ifølge kinesisk tradisjon himmelens sønn. Derfor var lyn sendt fra himmelen et spesielt hardt slag. 

I tillegg brant de tre mest sentralt plasserte palassene hans ned – blant annet den viktige Høyeste harmonis hall – og måtte bygges opp igjen. Mange menneskeliv gikk også tapt i brannen.

Etter brannen kjølnet Yongles glede over Den forbudte by, og han kastet seg i stedet over sin gamle beskjeftigelse – krigskunsten. Han gjenopptok blant annet krigstoktene mot sine gamle fiender i Mongolia, nord for Beijing.

Samtidig gjennomførte han en utrenskning av alt mongolsk i Kina. Hatet til folkeslaget som under Djengis og Kublai Khan hadde erobret Kina, og hvis herskerslekt hans egen far hadde satt på porten, slo nå ut i full blomst. 

Han forbød mongolske navn, skikker, språk og klesdrakter, og satte nok en gang kinesisk kultur i høysetet. Blant annet ved å få reist en 30 meter høy pagode i Nanjing, bygd av nesten bare porselen.

Keiser Yongle døde 64 år gammel på et av sine krigstokt – fire år etter at hans livsverk Den forbudte by sto ferdig. Selv i døden kontrollerte han sine omgivelser. Denne gangen ved å ha etterlatt en ordre om at hans nærmeste konkubiner alle «skulle få silkesnoren». 

Yongle forlangte at de rundt 30 unge kvinnene hengte seg i hver sin silkeløkke. Tidligere keisere hadde nøyd seg med at kvinnene barberte av seg håret og gikk i kloster etter herskerens død.

Byen var bebodd av keisere til 1924

Etter Yongles bortgang regjerte etterkommerne hans Kina fra Den forbudte by helt frem til 1644. 

Det året fikk opprørere sendt Ming-dynastiets hær på flukt, og da den siste Ming-keiseren hørte at rebellene var på vei, forlot han selv Den forbudte by. 

Han gikk mot Kullhøyden, som Yongle i sin tid hadde fått laget av jord fra palassbyens vollgrav, og hengte seg i et tre ved foten av haugen.

De nye keiserne etablerte seg snart i Den forbudte by, og hersket under dynastinavnet Qing i 267 år til – frem til 1911. Da ble det revolusjon i Kina, og landet ble erklært republikk.

Den siste keiseren, Puyi, fraskrev seg makten, men fikk bli boende i Den forbudte by frem til 1924. Deretter ble Den forbudte by museum, og etter at den hadde vært helt lukket i 500 år, fikk vanlige mennesker nå gå inn i det som stadig er verdens største palassby.

Den forbudte by er i dag en av Kinas aller største turistattraksjoner.

Les mer

Geremie R. Barmé: The Forbidden City, Profile Books, 2008. Shih-Shan Henry Tsai, Perpetual Happiness – The Ming Emperor Yongle, University of Washington Press, 2001.

  • www.dpm.org.cn

Kanskje du er interessert i