Gal keiser brente Kinas bøker

Kinas første keiser, Qin Shi Huangdi, levde i evig frykt for å miste makten. Han tålte ikke å bli motsagt og drev klappjakt på sine kritikere. Keiserens forfølgelsesvanvidd kom til å koste kineserne deres historie.

Kinas første keiser, Qin Shi Huangdi, levde i evig frykt for å miste makten. Han tålte ikke å bli motsagt og drev klappjakt på sine kritikere. Keiserens forfølgelsesvanvidd kom til å koste kineserne deres historie.

Imageselect

Mørk røyk stiger til værs i Kinas hovedstad Xian­yang. Etter åtte år ved makten har keiser­en gitt ordre til at alle filosofen Konfutses bøker skal brennes, og nå har soldatene hans det travelt med å kaste det ene klassiske verk­et etter det andre på bålet.

Flammene får fort godt fatt i bøkene, for i år 213 f.Kr. er kinesiske bøker skrev­et på bambuspinner eller ark av silke­stoff.

Fra et vindu øverst i palasset ser keiser Qin Shi Huangdi med tilfredshet på at ordren hans blir satt ut i livet. Keiseren vil viske ut Kinas fortid for å gjøre plass til fremtiden.

Den diktatoriske herskeren nøyer seg ikke med å brenne tusenvis av bøker overalt i kinesiske byer. Også Kinas lærde – forfatterne av de forbudte verk­ene – skal snart bli forfulgt, for de har sviktet ham på grusomste vis.

Det mener den paranoide keiseren.

Keiseren blåste i filosofi

Keiser Qin Shi Huangdi het Ying Zheng da han arvet det vestlige kinesiske konge­riket Qin i år 247 f.Kr. I de neste 26 årene la han under seg nabostatene Han, Zhao, Wei, Yan, Chu og Qi og skapte dermed det første forente Kina.

Nabostatenes konger og deres familier ble henrettet, og Ying Zheng tok navnet Qin Shi Huangdi i 221 f.Kr. Det betyr “første opphøye Qin-keiser”.

Den 38 år gamle herskeren sto overfor en umåtelig vanskelig oppgave med å holde riket samlet. Det besto av 30 mill. mennesker fordelt på folkeslag som hadde ligget i krig med hverandre i over to hundre år.

For å trygge grepet om makten i det nye riket satte keiseren i verk reformer som kom til å påvirke kineserne de neste 2000 år.

Kinas tidlige kongeriker hadde vært gjennomsyret av filosofiske tanker om godhet, søken etter fred og harmoni i makthierarkiet.

Særlig filosofen Konfutses moralske lekser om gjensidig troskap og ansvar i hierarkiet – fra bonde til konge – hadde påvirket styreformen i kongerikene.

Hvor lenge en regent kunne håpe på å herske, var ifølge Konfutse avhengig av om monarken opprettholdt det såkalte himmelske mandatet som bare kunne tilfalle den som var dydig, rettferdig og verdig.

Men Qin Shi Huangdi var likeglad med filosofi. Han og hans forfedre satte såkalt legalisme høyere enn konfutsianismen. Ifølge legalismen skulle herskeren ikke søke harmoni, men effektivitet – både i krig og fred.

I fredstider forberedte han seg på krig, i krigstider søkte han seier, og i seieren sikret han freden ved igjen å forberede seg på krig.

Stabilitet var nøkkelordet, og det kunne man bare oppnå med et nådeløst lederskap. Respekt for gamle familie­dynastier, eiendomsrett og individual­isme var en hemsko for et effektivt styre, mente keiseren.

Men fortidens dyder fortsatte å hjemsøke Qin Shi Huangdi, selv om han straks etter opprettelsen av keiserriket innledet omfattende reformer:

Kineserne fikk et felles skriftsystem, og måleenheter ble standardisert over hele riket.

Føydalsystemet ble avskaffet, og de gamle familiedynastiene ble fratatt sine gods og erstattet av administratorer som fikk i oppgave å håndheve loven og kreve inn skatter.

Cirka år 260 f.Kr. besto Kina av sju militært jevnbyrdige kongeriker.

© Shutterstock

Qin-riket slukte naboene

Kina besto av syv uavhengige kongedømmer før Qin Shi Huangdi satte seg fore å erobre alle nabostatene i 247 f.Kr.

I århundrer hadde skiftende allianser ført til at ingen kinesisk konge kunne legge under seg hele regi­on­en. Men den unge Qin Shi Huangdi overtok et rike som var blitt styrket av erobringer gjennom generasjoner.

Mens andre kongedømmer hadde tappet hverandre for krefter med innbyrdes kriger, hadde kongeriket Qin vokst mot sør og vest ved å erobre områder som inntil da ikke ble betraktet som kinesiske.

Spesielt de østlige delene av den folkerike landbruks­regionen Sichuan hadde sikret Qin-riket en velstand som satte dette kongedømmet i stand til å betale lønn til en yrkeshær på flere hundre tusen mann.

Da Qin Shi Huangdi innledet den siste fasen av sin erobringskrig i 230 f.Kr., kunne ingen stå imot. I løpet av ni år la han under seg hele det daværende Kina og utropte seg selv til keiser.

Kritikk utløste forfølgelse

I åtte år ble Kina omstrukturert med hard hånd, uten hensyn til andre enn keiseren selv. Reformene var upopulære, men de færreste våget å protestere.

Under en bankett i keiserpalasset i 213 f.Kr. kokte kritikken likevel over. Som en del av festlighetene holdt rikets ledende embetsmenn og utvalgte lærde taler der de lovpriste keiseren.

Men én av de lærde dristet seg til å bidra med mer enn bare smiger. Han advarte mot keiserens brudd med det gamle føydalsystemet der regenter alltid hadde gitt land til sine sønner, brødre og lojale ministre.

Ordene fulgte han opp med en dyster spådom:

“Et styre som ikke lever etter eldgamle forbilder, varer ikke lenge!”

Keiseren måtte beherske seg for ikke å miste ansikt, men hans lojale og brutale førsteminister Li Si kom ham raskt til unnsetning. Ministeren ropte hissig til den illojale taleren:

“Hans majestet har samlet alt under himmelen, men stadig er det noen som kritiserer og debatterer, og det kan de gjøre fordi de har lest om andres holdning­er. Og det er de stolte av! Hvis slik oppførsel ikke forbys, blir regentens autoritet undergravd i de høyere lag, og klikker oppstår i de lavere lag.”

Etter banketten foreslo Li Si at kinesisk poesi, historiske verker og filosofiske tekster skulle forbys. Straffen for å overtre forbudet skulle være hard:

“Enhver som våger å drøfte Odenes bok (et verk med klassisk poesi, red.) eller Dokumentenes bok (klassisk historie, red.), skal henrettes offentlig. Enhver som bruker historie til å kritisere nå­tiden, vil få familien sin henrettet. Enhver embetsmann som ikke melder overtred­elser, er medskyldig.”

Keiseren underskrev dekretet som pekte ut Kinas lærde som potensielle urostiftere. Tanker var en trussel mot det unge keiserriket, så alle former for fri tenkning måtte tøyles.

Jakten på forbudte bøker gikk straks i gang, for de skulle snarest mulig fortæres av flammene.

I alle sine elleve år på tronen drømte keiser Qin Shi Huangdi om evig liv. Han måtte nøye seg med å etterlate minnene om Kinas storhetstid.

© Shutterstock

Den kinesiske mur

De kinesiske kongerikene hadde bygget murer mot nord allerede flere hundre år før keiser Qin Shi Huangdi.

Murene skulle beskytte rikene deres mot mongolske stammefolk som jevnlig plyndret kinesiske byer. Samtidig bygget kongene murer som var vendt mot de andre kinesiske rikene.

For å sikre seg kontrollen over hele Kina rev Qin Shi Huangdi alle de indre murene i riket sitt og knyttet sammen flere av murene i nord.

Dermed skapte han Den kinesiske mur, som ifølge nyere forskning var i alt 21.000 km lang.

© Shutterstock

Lingkanalen

For å lette transporten av varer – og ikke minst den enorme hæren – satte Qin Shi Huangdi i gang et kjempeprosjekt som skulle forbinde elvene Chang­jiang og Li Jiang ved hjelp av en 36 km lang kanal.

Utgravingene førte til at Yangtze-dalen i nord og Zhujiang-vassdraget i sør ble forbundet slik at prammer uhindret kunne tilbakelegge de 2000 km fra Beijing i nord til Hong Kong i sør.

© Shutterstock

Terrakottahæren

Qin Shi Huangdi fikk med seg en hær av leirfigurer i graven.

De skulle beskytte ham i det neste liv. 8000 soldater i mannshøyde, 130 stridsvogner med 520 hester, 150 kavalerister og en hel del administratorer og tjenere ble formet, brent og malt.

Man mener 700.000 arbeidere var med og oppførte keiserens 98 km² store nekropolis. Her står soldatene på rad og rekke mens de holder vakt over keiserens mausoleum.

Lærde ble levende begravd

Først ble det keiserlige bibliotek tømt for alle forbudte bøker, og i hele landet fikk embetsfolk, lærde, filosofer og poeter husene sine gjennomsøkt slik at bøkene kunne konfiskeres.

Overalt i Kina vitnet røyken fra store bål om at landets historie ble til aske. Men bokbrenningene ga ikke keiseren fred i sinnet. Han ble med tiden bare mer paranoid.

Qin Shi Huangdi var livredd for å dø, og for å vinne udødelighet jaktet han på den legendariske drikken Livets eliksir som angivelig garanterte evig liv.

Han sendte et stort antall ekspedisjoner ut for å lete etter eksotiske ingredienser som blodstein og sinober. Dessuten skulle de snakke med udødelige menn som ble omtalt i kines­iske legender.

Men ingen av ekspedisjonene ga positivt resultat, og flere av dem vendte aldri tilbake. Qin Shi Huangdi hyret en bråte alkymister og satte dem til å brygge eliksiren, men ingen klarte å løse oppgaven.

Mens han ventet ble keiseren stadig mer desperat. Året var 212 f.Kr., og den 47 år gamle kroppen hans viste skremmende tegn til aldring.

Keiserens alkymister forklarte at det var nok onde ånder som hindret ham i å slå kloa i eliksiren. Qin Shi Huangdi måtte gjemme seg så åndene ikke kunne forpurre planene hans.

Dermed fikk Kinas hersker oppført murer rundt samtlige stier i slottshagene og lagt tak over dem så ingen kunne følge med på hvor han var. Dessuten innførte han dødsstraff for å røpe hvor keiseren befant seg.

Qin Shi Huangdi isolerte seg i palassene sine og dukket bare opp ved enkelte offisielle seremonier. En dag fikk to alkymister som arbeidet på Livets eliksir nok av å leve i evig frykt for keiseren.

De to lærde stakk av, og flukten gjorde Qin Shi Huangdi rasende. Han ga straks ordre til at alle de lærde i keiserens tjeneste skulle arresteres og forhøres.

Samtlige ble anklaget for å lese forbudte bøker, være kritiske til keiseren og røpe hans oppholdssted. Anklagene var spesielt rettet mot de konfutsianske filosofene, for keiseren mente at de var med til å undergrave hele keiserriket.

I et panisk forsøk på å redde sitt eget skinn beskyldte mange av dem hverandre for kriminelle handlinger. Over 460 av de anklagede ble dømt, og keiseren pønsket ut en grusom straff:

De lærde skulle kastes i et dypt hull i jorden og begraves levende. Qin Shi Huangdi ville én gang for alle la hele riket få vite hva som ventet dem som gikk med planer om å svikte keiseren.

Historikere sår tvil om galskapen

Fortellingen om Qin Shi Huangdis galskap er i dag kjent via hoffhistorikeren Sima Qian som levde ca. 100 år etter Qin Shi Huangdi.

Sima Qians verk Historik­erens opptegnelser tar opp hele Kinas historie fra fortidens mytologiske herskere til hans egen samtids keiser av Han-dynastiet.

Verket har blitt lovprist av senere historikere som både nøkternt og pålitelig, men i nyere tid har det likevel blitt stilt spørsmålstegn ved skildringen av keiser Qin Shi Huangdis regjeringstid.

Mange moderne historikere mener Sima Qians skildring av en bokbrennende galning på tronen i virkeligheten var en kamuflert kritikk av daværende keiser Wu av Han-dynastiet (206 f.Kr. til 220 e.Kr.).

Sima Qian ville umulig slippe levende fra direkte kritikk av keiser Wu, så han beskrev i stedet hvordan en tidligere keiser hadde misbrukt makten.

Senere kinesiske keiserdynastier spredte velvillig fortellingen om den gale Qin Shi Huangdi siden et vanæret tidligere dynasti bidro til at det nåværende dynastiet fremsto som mer legitimt.

Noen moderne historikere setter spørsmålstegn ved om bokbrenningen og henrettelsene overhodet fant sted.

Den kvinnelige amerikanske forskeren Michael Nylan påpeker f.eks. at Qin Shi Huangdi fortsatte å utpeke konfutsianske lærde til ledende stillinger ved hoffet.

Hun har også funnet tegn som tyder på at flere konfutsianske verker overlevde den påståtte bokbrenningen og ble lest i Qin Shi Huangdis levetid.

Andre historikere mener Kinas lærde trosset den vanvittige keiserordren og gjemte kopier av de forbudte verkene.

Forskerne finner nok aldri ut akkurat hva som skjedde for 2232 år siden, men historien om bokbrenningen ble i mange århundrer brukt som en lekse i betyd­ningen av å verne om Kinas historie.

Og keiser Qin Shi Huangdi lyktes selvsagt ikke i sitt forsøk på å overliste døden. Ifølge legenden fremskyndte han den tvert imot ved å drikke kvikksølv, som kineserne visste kunne stoppe nedbrytingen av en død kropp.

Qin Shi Huangdi gamblet med at det giftige grunn­stoffet også kunne holde ham i live til evig tid, men døden innhentet ham da han var 49 år gammel i år 210. f.Kr.