Før mennesket lærte å utnytte naturgass til varme, var det fossile brenselet et stort mysterium for flere av oldtidens kulturer. Historiske kilder nevner bl.a. «evig ild» og «brennende kilder», som trolig var naturgass som sivet opp fra bakken og ble antent av for eksempel lynnedslag.
De gamle perserne og grekerne kunne ikke forklare hvordan en ild tilsynelatende kunne brenne for alltid, og betraktet den uslukkelige naturgassilden som guddommelig. Derfor bygget de templer rundt eller nær de mystiske flammene for å hedre gudene.
Kineserne boret etter gass
På den andre siden av kloden hadde kineserne en mer praktisk tilnærming til den underjordiske gassen, som de oppdaget omkring 1000–500 f.Kr. under sitt forsøk på å grave ut salt.
I første omgang laget kineserne en form for lampe ved å fange naturgass i skinnsekker og sette fyr på gassen som sivet ut gjennom et lite hull i sekken. Ifølge kinesiske kilder kunne en sekk med gass gi lys en hel dag.
Rundt år 200 f.Kr. begynte driftige kinesere systematisk å bore etter lommer med naturgass og utviklet samtidig et rørsystem av bambus som transporterte gassen over store avstander. Her ble gassen brukt til å tenne store bål som ble brukt til å utvinne salt fra sjøvann.
Mange kokker foretrekker å lage mat på gassbluss fordi det gjør det lettere for dem å kontrollere varmen.
Naturgass ble brukt til belysning
Vår tids kommersielle bruk av naturgass begynte så smått i den første halvdelen av 1800-tallet, da naturgass i USA ble utvunnet og brukt til å lyse opp hus og gater.
Etter oppfinnelsen av gassbrenneren ble naturgass i økende grad også brukt til oppvarming, matlaging og produksjon av elektrisitet i første halvdel av 1900-tallet.
Det var imidlertid først i andre halvdel av 1900-tallet at naturgass for alvor begynte å få gjennomslag som energikilde i store deler av verden.