Den 14. september 1793 får greve George Macartney endelig treffe Kinas hersker. Etter lange forhandlinger skal nemlig Qianlong-keiseren, som nettopp har fylt 83 år og som har sittet 58 av dem på tronen, for første gang ta imot et offisielt sendebud fra Storbritannia. I London ser man møtet som et viktig diplomatisk fremskritt. Ifølge britene er det et møte mellom to jevnbyrdige riker. Storbritannias konge er jo «den største regenten i vest” mens Kinas keiser er «den største regenten i øst”.
Det viser seg imidlertid at man på kinesisk hold ser ganske annerledes på saken. I Kina har man lenge betraktet seg som verdens absolutte sentrum, «Midtens rike” i ordets egentlige betydning. Representanter for andre
nasjoner mottas med mild overbærenhet så lenge de godtar rollen som underordnet den guddommelige herskeren. Derfor får Storbritannias ambassadør møte keiseren på samme tid som representanter for andre avsidesliggende folk – fra kalmukk-mongolene i nordvest til folk fra Burma i sør.
Kina uinteressert i britiske varer
Sant nok, Macartney har med seg storartede gaver. Flotte tekstiler, utsøkte klokker, våpen i enhver form og størrelse, oljemalerier, et komplett planetarium samt en varmluftsballong. Alle varene er transportert til Beijing fra kysten i en lang konvoi som har bestått av 85 vogner og 39 kjerrer, det hele trukket av 209 hester.
Det gjør ikke noe større inntrykk. I et brev rettet til Storbritannias kong Georg III skriver den kinesiske keiseren senere at han har satt pris på dennes «oppriktige ydmykhet og lydighet.” Men han er ikke overvettes imponert over det som Storbritannia hadde å tilby. «Som Deres ambassadør kan se selv, har vi alt”, står det i keiserens brev. «Jeg har ikke noe til overs for merkelige eller nye ting, og
Kina møter Europa i 1793. Men keiseren var ikke imponert over det som
Europa hadde å by på.
Kinas keiser hadde altså vurdert det som Europa kunne tilby, men trukket på skuldrene og sagt «ellers takk”. Slik hadde det for så vidt vært lenge. På denne tiden – mot slutten av 1700-tallet, da opplysningen og den franske revolusjonen rystet Europa – hadde kineserne ment i over 2000 år at bare én keiser skulle styre Kina og at dette mennesket var verdens viktigste hersker.
Kinas første keiser Shi Huangdi
Keisertiden begynte i 221 f.Kr., da Ying Zheng tok navnet Shi Huangdi, som betyr første hersker og keiser. Han hadde arvet makten i kongedømmet Qin, som i det foregående århundret hadde blitt ett av Kinas mektigste riker. Etter å ha erobret tronen bestemte Ying Zheng seg for å gjøre slutt på de andre kongerikene én gang for alle. Han ville samle Kina under én enkelt hersker. Denne planen gjennomførte han kjapt, effektivt og med stor brutalitet. Erobringene satte en midlertidig sluttstrek for de evinnelige krigene.
Shi Huangdi gikk deretter løs på neste utfordring: å skape en reell enhet som skulle gjøre slutt på den tidligere splittelsen. Det ble derfor gjennomført store administrative reformer, felles mål- og myntenheter ble innført, og et vidstrakt veinett ble bygget. Og kanskje viktigst av alt, et standardisert skriftspråk ble innført, og dette ble erklært å være det eneste offisielt godkjente. Slik la man grunnlaget for det framvoksende Kinas felles kultur.
Alt dette har den første keiseren av Qin-dynastiet fått ros for. Samtidig har han blitt kritisert for sin grusomhet. Da Shi Huangdi begynte byggingen av den første av de store murene som skulle beskytte riket mot «barbarene” i nord, skal han ha latt titusener av arbeidere som døde under arbeidet bli en del av murenes bygningsmasse.
Qin-dynastiet kortvarig
Kanskje det var brutaliteten som preget Qin-rikets styre som førte til at det ble såpass kortvarig. Den første keiseren hadde sett for seg at han skulle etterfølges av «den andre keiseren”, som skulle følges av enda en – fram til den tusende keiseren, alle fra det samme dynastiet. Men slik gikk det ikke – Qin-veldet brøt sammen rett etter Shi Huangdis død. Deretter fulgte en tid med intense kamper før en ny mann inntok tronen og kunne bygge videre på det som den første keiseren hadde startet.
Det kaotiske 200-tallet var preget av oppgjør mellom diverse krigsherrer. Illustrasjon fra 1430.
Han Gaozu grunnla Han-dynastiet
Den nye herskeren Liu Bang var en innbitt og strategisk dyktig kriger. Han grunnla Han-dynastiet, oppkalt etter provinsen han kom fra. Som hersker tok han keisernavnet Han Gaozu, som betyr «den store Han-stamfaren”.
Han Gaozu viste seg å bli den første av en rekke dugelige ledere. Samtlige etterlot dype spor i det kinesiske riket og skapte en tradisjon som inspirerte senere keisere. Et godt utbygd og organisert byråkrati ble prioritert, og til postene i administrasjonen valgte man stort sett de mest skikkede, de best utdannede og ikke bare dem av høy byrd.
Han-dynastiets keisere la grunnlaget for det mange historikere mener er den viktigste årsaken til at Kina holdt sammen som ett, felles rike såpass lenge. Man mener den velfungerende administrasjonen bidro til at hele det kjempesvære området aldri ble så oppsplittet som for eksempel Europa etter Romerrikets fall.
Keiser med himmelsk mandat
Det var også i denne perioden at ideen om én keiser på tronen virkelig fikk fotfeste blant kineserne. Streben etter stabilitet under et sterkt styre har vært en levende politisk tradisjon i Kina i mer enn to tusen år. Folk mente at keiseren hadde et «himmelsk mandat”. Hvis et nytt dynasti tok over, betydde det i seg selv at dets leder hadde vunnet den guddommelige retten til å styre og derfor var verdt samme aktelse som sine forgjengere.
Han-dynastiet ble etter hvert stilt overfor de samme utfordringene som mange andre av landets herskerslekter. Internt i Kina hadde man problemer med å kontrollere rikets ulike provinser, der lokale makthavere gjerne ville hevde sin uavhengighet. Utenfra truet de såkalte steppefolkene, med andre ord mindre nomadiske grupper som levde på viddene vest for Kina. Kineserne hadde lenge handlet med disse «barbariske folkeslagene”. Men iblant samlet noen av steppens rytterfolk seg under en sterk leder, og da ble Kina ofte utsatt for plyndringstokter eller regulær krig.
Blodige kamper når keiser døde
Han-dynastiets herskere ble ofte utfordret av mektige menn som ville skape egne kongedømmer eller sette sin egen kandidat på keisertronen. Særlig intense ble konfliktene når en keiser døde og en ny skulle tiltre. Det var langtfra alltid den eldste gutten som tok over. Et stort antall kandidater ble lansert, og dette kunne føre til brutale borgerkriger.
Festmåltid og konsert i keiserpalasset på et bilde fra 900-tallet. Tangdynastiet var et høydepunkt for Kina, både økonomisk og kulturelt.
Konfliktene nådde et crescendo da keiser Han Lingdi døde den 13. mai 189 e.Kr. Da hadde riket vært herjet av folkelige opprør og kamper mellom forskjellige stormenn i årevis. Nå skulle det gå nesten fire hundre år før en ny, uomstridt keiser atter regjerte over hele Kina.
Sui-dynastiet forente Kina igjen
Mye tyder på at denne kaotiske perioden ble preget av økonomisk tilbakegang. På slutten av 500-tallet hadde herskeren som grunnla Sui-dynastiet klart å samle store deler av Nord-Kina. I 589 toget Suis hersker sørover. Han feide all motstand til side og utnevnte seg selv til keiser. Det nye styret var hardt og brutalt, men ambisiøst.
Byråkratiet ble omorganisert og store infrastrukturprosjekter ble gjennomført. Særlig stor betydning fikk byggingen av kanalen som forbandt Huangelva i nord med byen Hang-zhou i sør. Prosjektet krevde enorm arbeidsinnsats og møtte stor motstand, men det fikk positive følger. Handelen mellom det kornrike Sør-Kina og den nordlige halvdelen økte dramatisk, og den økonomiske utviklingen tok av.
Men Sui-dynastiets tid ved makten ble kort. Den andre Sui-keiseren samlet en stor hær som marsjerte mot nordøst for å innta dagens Korea. Felttoget ble en fiasko. Det krevde tusenvis av menneskeliv og undergravde rikets økonomi.
Tang-dynastiet økonomisk høydepunkt
For å finansiere dette ble de allerede høye skattene økt. Da oversvømmelser rammet landet, førte det til en opprørsbølge. Den utnyttet Li Yuan, en ærgjerrig guvernør fra regionen Tang, til å vinne «det himmelske mandatet”.
I nesten 300 år, en periode som regnes for å være ett av Kinas økonomiske og kulturelle høydepunkter, ble landet styrt av grevens etterkommere. Det var under Tangdynastiet at Kina etablerte seg som Asias virkelige supermakt, med kontroll over vidstrakte områder. Den kulturelle innflytelsen ble tydelig også utenfor grensene. Det var på denne tiden japanerne importerte masser av både varer og vaner fra Kina.
Til slutt gikk også Tangdynastiet samme skjebne i møte som sine forgjengere. De interne konfliktene vokste, og drakampen mellom den sterke keisermakten og lokale stormenn ble hardere. En folkelig misnøye spredte seg etter hvert som korrupsjonen tiltok og riket ble stadig vanskeligere å styre.
England, Tyskland, Russland, Frankrike og Japan stykker opp Kina på en illustrasjon fra 1898.
Song-dynastiet kjøpte seg fred
I 878 feide et blodig opprør over store deler av Kina. Det ble begynnelsen på nok en kaotisk periode. Først i 960 drev røyken bort, etter at en dyktig soldat ved navn Taizu hadde kriget seg til makten og grunnlagt et nytt dynasti. Det skulle få navnet Song.
Song-dynastiet var skjørt allerede fra første stund. Riket var hele tiden truet av det mektige, halvnomadiske folket Xia. Song-herskerne løste denne konflikten ved å kjøpe seg fred. De bestakk «barbarene” med praktfulle gaver for å holde dem borte. Siden ble Song-dynastiets tid preget av økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Kunst, musikk og litteratur blomstret, og byråkratiet og administrasjonen ble enda mer avansert. Det hele varte fram til 1200-tallet, da en ny fiende tordnet inn fra steppene – mongolene.
Mongolene erobret hele Kina
Djengis-Khans etterkommere knuste all motstand, og under den berømte Kublai Khan ble hele Kina inntatt. I ettertid skulle mongolenes styre framstå som en mørk periode i keiserdømmets historie. Man mener at folketallet falt fra cirka 100 til cirka 60 millioner mennesker på kort tid. Reduksjonen skyldtes først og fremst at byllepesten slo til – den samme farsotten som seinere skulle hjemsøke Europa under navnet svartedauden.
I den kaotiske perioden som fulgte etter epidemien ble også mongolveldet styrtet. Den fattige bondesønnen Zhu Yuanzhang, som mistet begge sine foreldre i pesten, ledet en revolusjon som endte med at han utnevnte seg til keiser i 1368, den første i et dynasti som fikk navnet Ming.
Igjen rådde det enighet en stund, og landet hadde stor økonomisk framgang. Men Ming-keisernes styre var brutalt, og korrupsjonen var utbredt. Etter hvert gikk økonomien i stå.
Kinas siste keiserdynasti
Snart dukket også en ny, ytre trussel opp i nordøst. Mandsjuene, et rytterfolk som var leid inn for å hjelpe styresmaktene i Kina, grep makten i landet. De etablerte det som skulle vise seg å bli det siste keiserdynastiet – Qing.
Det var dette dynastiet som Qianlongkeiseren tilhørte, han som tok imot Storbritannias utsending da denne kom til Kina på slutten av 1700-tallet. Han var den siste i rekken av tre herskere som alle levde lenge og som ga Kina den stabiliteten som alltid hadde vært så ettertraktet fordi den ga så gode resultater.
En opprører er tatt til fange av keiserens styrker ca. 1900. Bokseropprøret brøt ut som en reaksjon på den vestlige innflytelsen i Kina.
Kina verdens rikeste land
På 1600- og 1700-tallet var Kina verdens rikeste og mektigste nasjon. Under Qing-dynastiet hadde landet vokst både geografisk og i folketall. Det hadde over 300 millioner innbyggere, langt flere enn i hele Europa. Mange europeere betraktet Kina som et kulturelt sentrum, mer eller mindre et idealrike.
Etter hvert som interessen vokste for kinesiske varer (porselen, vakre møbler, silke og te), kom det også oversettelser av en rekke klassiske kinesiske skrifter. Kinesisk historie og filosofi var på moten, tenkere som Voltaire og Rousseau mente at Kina var et opplyst regime som man bare kunne drømme om i den vestlige verden.
Den kinesiske modellen var en så sterk inspirasjonskilde at den dukket opp i de mest usannsynlige sammenhenger. Da den svenske kongen Gustaf III gjennomførte et statskupp i 1772 var det den kinesiske keiserens enevelde som ble brukt som forbilde.
Opiumkrig og Taiping-opprøret
På 1800-tallet skulle det vise seg at Qing-veldet i virkeligheten var ganske skjørt. De interne problemene vokste, og dermed også misnøyen med de herskende mandsjuene. Snart dukket det også opp ytre trusler, som så mange ganger før i Kinas historie. Men denne gangen var ikke fienden et nomadefolk fra steppene. Det var europeiske, industrialiserte kolonimakter.
Den største utfordringen kom fra Storbritannia, som under opiumskrigen på 1830- og 1850-tallet brukte marinen for å framtvinge fordelaktige handelsavtaler. Det gjaldt blant annet retten til å selge opium, som var forbudt i Kina. Ustabili-teten som fulgte la til rette for flere indre opprør. Verst ble situasjonen under Taiping-opprøret (1850–64), som kostet millioner av mennesker livet.
Puyi ble styrtet da Kina ble republikk i 1912.
På slutten av 1800-tallet ble keiserens makt ytterligere svekket. Vestlige kolonimakter tok over stadig mer av landets økonomi, samtidig som motstanden mot Qing-dynastiet vokste hos Kinas befolkning.
Puyi ble Kinas siste keiser
Det førte til enkelte reformer i landet. Da den bare to år gamle Puyi ble kronet til keiser i 1908, var man kommet langt med planene om å gjøre keiser-tittelen rent symbolsk. De hadde sett til Japan, der parlamentet hadde overtatt den politiske makten. Men slik ble det aldri i Kina. Igjen fulgte en tid med voldsom indre strid.
Den unge Puyi ble Kinas siste keiser. Den 12. februar 1912 ble han tvunget til å abdisere, og i 1924 måtte han forlate Den forbudte by i Beijing for godt.
Den kaotiske perioden varte ikke lenge sett i et historisk perspektiv. Allerede i 1949 tok kommunistene makten under Mao Zedongs ledelse. Ideologien var ny, men idealet om et sterkt sentralstyre i det veldige landet var det samme tradisjonelle – bare uten en keiser på tronen.