I Kina er de 110 årene mellom 1839 og 1949 kjent som "ydmykelsens århundre".
Her mistet Midtens rike sin posisjon som økonomisk stormakt og måtte i stedet kjempe med borgerkriger og klimakatastrofer, samtidig som kinesiske styrker led sviende nederlag mot fiender fra utlandet.
I 1911 kulminerte kvalene i Xinhai-revolusjonen, da den fem år gamle keiseren Puyi ble tvunget til å abdisere.
Nå har såkalte kompleksitetsforskere brukt store datasett til å undersøke hvorfor Qing-dynastiet svekket Kinas maktposisjon og ble de siste i rekken av kinesiske keisere.
Naturvitenskapen kaster nytt lys over historien
De siste 100 årene har historikere fra hele verden diskutert hvorfor det gikk så galt for Qing-keiserne.
Noen har lagt vekt på ytre krefter som tørke og angrep fra fremmede makter mens andre har forklart sammenbruddet med interne problemer som høy inflasjon og for lite landbruksjord.
Men ifølge forskerne bak den nye undersøkelsen er ingen av disse forklaringene tilstrekkelige. I stedet har de utviklet en modell som vurderer et samfunns risiko for politisk vold ut fra faktorer som befolkningsvekst, jobbmuligheter og matvaresikkerhet.
Den såkalte Structural Demographic Theory (SDT) er utviklet av biologen Peter Turchin, som inspirert av vitenskapelige modeller bruker store datasett til å analysere historiske samfunn. Han er også en av forskerne bak den nye undersøkelsen.
Det internasjonale forskerteamet fra Complexity Science Hub (CSH) i Wien beregnet Qing-dynastiets risiko for politisk vold ved å se på adgangen til landbruksjord, antall kandidater med dynastiets høyeste embetsutdanning og statens overskudd eller underskudd.
Ifølge forskerne kan de tre datasettene avsløre hvor stort potensialet var for å mobilisere den brede befolkning til opprør, hvor hard kampen om de øverste posisjonene i samfunnet var, og hvilke muligheter Qing-dynastiet hadde til rådighet.
Kina under Qing: Økonomisk supermakt ender i historiens blodigste borgerkrig
Da Qing-keiserne overtar tronen fra Ming-dynastiet i 1644, blir det starten på et århundre med oppgangstider.
Etter vellykkede erobringskriger har de mer enn doblet keiserrikets størrelse på slutten av 1700-tallet, og befolkningen har vokst fra 125 millioner i 1700 til 400 millioner i 1850.
Samtidig gjør nye avlinger det mulig å dyrke mer av det store landet, og teknologiske landvinninger øker produksjonen i byene slik at Midtens rike står for i underkant av en tredjedel av verdens samlede bruttonasjonalprodukt i 1820.
Men allerede i 1788 begynner opprørene å ulme i riket, først i Taiwan. I 1851 går det helt galt da den religiøse fanatikeren Hong Xiuquan beordrer opprørshæren sin nordover og starter Taiping-opprøret der minst 20 mill. mennesker mister livet i verdenshistoriens blodigste borgerkrig.
Det blir begynnelsen på slutten for Qing-keiserne. Resten av deres tid på tronen skjemmes av nye opprør, og fra 1842 og utover må de også avstå land til flere fremmede makter, blant annet britene, japanerne og franskmennene.
I 1911 ble Qing-dynastiet tvunget til å gi fra seg makten etter en folkelig revolusjon støttet av militæret.
For mange kinesere konkurrerte om for lite
Ifølge forskerne bak den nye undersøkelsen er Qing-dynastiets raske befolkningsvekst en av hovedårsakene til den kinesiske kollapsen.
På 150 år ble antallet kinesere nesten firedoblet, og fra midten av 1700-tallet ble bøndenes tilgang til landbruksjord stadig dårligere. Dette førte til dårligere levekår for omtrent 85 prosent av befolkningen og gjorde det lettere å rekruttere bønder til opprør.
Befolkningsøkningen førte også til at det ble flere mennesker i de øvre samfunnslagene. Men samtidig falt antallet ettertraktede stillinger i keiserens embetsverk, og ifølge den nye undersøkelsen ble det vanskeligere for rikmannssønnene å få sin eksamen.
Samtidig ble Kina rammet av flere tørker, og det gjorde livet enda mer usikkert for bøndene - og kostet statskassen penger når befolkningen skulle brødføs. Statens underskudd ble også større etter hvert som keiseren måtte bekjempe angrep utenfra og interne opprør.
Keiserenken Cixi regjerte de facto over Kina de siste 50 årene av Qing-dynastiet. Hun steg til topps som konkubine til den åttende Qing-keiseren, ble mor til den niende og fikk innsatt nevøen sin som den tiende og nest siste kinesiske keiseren, stikk i strid med arvefølgen.
For å skaffe penger til den anstrengte statskassen begynte Qing-dynastiet å selge de ettertraktede eksamenspapirene, noe som tidligere ble ansett som korrupsjon. Ikke bare ble konkurransen innen eliten hardere, men tilliten til Qing-keiserne sank også.
Dette resulterte i en gruppe menn som følte seg oversett og ydmyket, men som samtidig var høyt utdannet og mektige nok til at de kunne mobilisere bøndene, som også var misfornøyde med livet under Qing-herskerne.
En av de frustrerte rikmannssønnene var Hong Xiuquan, som ledet Taiping-opprøret. Han strøk til embetseksamen fire ganger før han ble en voldelig fanatiker.
Forskere: Nåtiden bør lære av keisernes kollaps
Forskerne bak den nye undersøkelsen håper at deres analyse av Qing-dynastiets skjebnetid kan tjene som en advarsel til samtiden. SDT-modellen vakte særlig oppsikt i akademiske kretser da Peter Turchin anvendte den på USA i 2010 og forutsa stormen på Kongressen i 2020.
Forskerne bak den nye undersøkelsen peker imidlertid ikke på ett land som står i spesiell fare for å gjenta Qing-dynastiets tabber. Men de merker seg at land over hele verden sliter med ett eller flere av problemene som til slutt kostet keiserne kontrollen over Kina - høy befolkningsvekst, økt konkurranse mellom eliter og høy statsgjeld.
"Når et stort antall individer kjemper om et begrenset antall stillinger, bør politiske beslutningstakere se dette som et rødt flagg, ettersom det kan føre til økt ustabilitet", sier den ledende forskeren bak studien, Georg Orlandi, i en pressemelding.
"Uten langsiktige visjoner og målrettede strategier for å redusere de sosiale stressfaktorene risikerer mange steder å lide samme skjebne som Qing-dynastiet", sier Daniel Hoyer, som også har vært med på å gjennomføre den nye undersøkelsen.
De understreker imidlertid at SDT-forskerne ikke er profeter som spår fremtiden. De forsøker bare å forstå fortidens sosiale dynamikk som kan lære oss noe om nåtiden.