Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

List og ildvåpen gjorde Kina til en supermakt

Kinesernes militære gullalder varte i 1600 år. Militærakademier, dødbringende oppfinnelser og snedige manøvrer gjorde dem nesten uovervinnelige på slagmarken.

Bridgeman

Jorden var regnvåt da ming-keiseren Yongles enorme hær på over 500.000 mann marsjerte ut av Beijing våren 1414.

Hjulene på de 30.000 tungt lastede vognene med våpen og korn hadde vanskelig for å komme fram på den gjørmete bakken, og særlig ille var det for de kjerrene som fraktet kanoner på oppimot 100 kilo.

Selv om de mange tunge våpnene gjorde det vanskelig og krevende for trekkdyrene, ville det nykonstruerte krigsmateriellet utvilsomt komme kineserne til nytte når de stod overfor mongol-herskeren Mahmud og hans fryktede kavaleri.

Keiser Yongle og hæren hans var på vei mot det ytre Mongolia for andre gang på fire år. Keiseren hadde i 1410 innledet en jakt på de mongolene som nektet å underkaste seg riket hans og som trosset hans suverenitet ved å plyndre de nordkinesiske områdene eller ved å ta skatteoppkreverne hans som gisler.

Nå, våren 1414, var keiseren på jakt etter en av de mest fryktede krigsherrene, oiratmongolen Mahmud, som hadde gjort åpent opprør mot Ming-imperiet.

Ildlanser, armbrøster og bomber spent fast til løpske okser inngikk i Ming-hærens store våpenarsenal og ble bl.a. brukt under beleiringer.

© Osprey

Yongle fikk kontakt med fienden

På forsommeren passerte de Gobi-ørkenen, og i slutten av juni 1414 fikk keiseren endelig den beskjeden han hadde ventet så lenge på.

Speiderne hans kom galopperende og fortalte at fienden endelig var like i nærheten – de sto ved elven Tuul et par hundre kilometer sør for Bajkalsjøen.

Yongle, som var 54 år gammel, skulle av sikkerhetsmessige årsaker holde seg et stykke unna selve slagmarken.

Riket kunne ikke risikere å miste overhodet sitt, selv om keiseren faktisk hadde stor krigserfaring og selv hadde kjempet mot mongolene på 1380- og 1390-tallet.

Den gangen var han likevel litt yngre og lettere, og derfor ble han nå igjen med en mindre styrke mens resten av hæren stilte seg opp i formasjon og marsjerte mot fienden.

Fremst gikk infanteriet, som hadde spyd- og hellebardkrigerne i første rekke. De lange skjoldene deres var malt med enorme ansikter for å skremme motstanderne.

Størrelsen på skjoldene gjorde også at de ville beskytte soldatene bak hvis fienden sendte et pilregn mot dem.

Fotsoldatene, som var utstyrt med buer, armbrøster eller små håndkanoner, kunne nemlig ikke selv bære skjoldene, for de måtte bruke begge hendene til å fyre av våpnene sine.

Bak infanteriet ble det tunge artilleriet trukket fram. Det bestod av kanoner og forskjellige former for raketter som kunne sendes av gårde med kruttladninger.

På flankene red kavaleriet, som både omfattet lansebevæpnede riddere og lette bueskyttere.

Ridderne var solid utstyrt med jernhjelmer og brynjer av nittede jernplater, mens bueskytterne bare hadde et lett harnisk og helst ikke skulle gå i nærkamp.

Bueskytternes oppgave var å ri mot fienden i full fart, fyre av pilene sine og så ri vekk fra frontlinjen igjen.

Overalt i mengden stakk fanebærernes røde og gule faner opp. De forskjellige flaggene skulle sammen med trommer og gongonger brukes til å dirigere troppene, og da generalene fikk øye på mongolene i det fjerne, ble det gjort tegn til å stoppe frammarsjen.

Flere hundre meter lenger framme ventet Mahmuds hær med 30.000 soldater – nesten alle på hesteryggen. Snart ville blodet flyte.

Soldater trente på akademier

Yongle hadde kommet til makten i 1402, og keiseren – navnet hans betød ”evig lykke” – var en av Kinas mest handlekraftige herskere gjennom tidene.

Han gjorde alt for at Kina skulle fremstå som et sterkt og respektert rike, og middelet han benyttet for å oppnå det var først og fremst en solid hær – den mektigste i keiserrikets historie.

Fundamentet for Yongles supermilitære var lagt av faren hans, Ming-dynastiets første keiser, Hongwu. I 1384 stod han bak en stor reorganisering av hæren da han innførte det såkalte wei-so-systemet.

I stedet for at militæret var en stor enhet, ble det nå delt inn i distrikter, wei-soer, der brigader på 5600 soldater ble utstasjonert i ulike deler av keiserriket – de fleste ved grensen i nord, der de mongolske erkefiendene herjet.

Soldatenes trening foregikk i deres eget distriktområde, og når riket skulle i krig, innkalte et krigsdepartement wei-soer fra hele landet til en samlet hær.

Departementet utnevnte også de generalene som skulle overvåke slagets gang. Systemet var snedig, for generalene rådde på den måten ikke konstant over hæren.

De mistet kommandoen over den så snart krigen var over. Det reduserte risikoen for at generalenes makt ble så stor at de kunne bruke troppene sine mot keiseren og selv erobre makten.

Som en del av wei-so-systemet fungerte oppimot 75 prosent av troppene også som bønder. Med en rekordstor hær på mellom én og 1,5 millioner soldater fordelt over hele riket var det for dyrt å sende forsyninger ut til distriktene.

Derfor måtte soldatene i fredstid selv produsere maten sin. Hver mann fikk tildelt et stykke jord der han kunne dyrke korn og grønnsaker.

På den måten var riket garantert en sterk og velernært hær uten at folket måtte pålegges ekstra byrder med å forsyne den.

Tvert imot fungerte jordbruksdriften i wei-so-systemet så godt at offiserer og andre profesjonelle soldater kunne lønnes av overskuddet fra kornproduksjonen.

Da Yongle kom til makten, ønsket han å styrke hæren enda mer gjennom å trene opp soldatene til å bli flinkere i kamp.

Den krigsglade keiseren opprettet derfor tre militærakademier i Beijing som de kinesiske soldatene roterte mellom.

Det ene akademiet lærte rekruttene å kjempe til fots. Der var det alltid larm fra sverd som klinget mot hverandre, eller fra bolter fra armbrøstene som dundret inn i treskiver.

Nærkamper med hellebarder var også en del av treningen ved infanteri­akademiet, og fotsoldatene lærte å følge ordrer og endre taktikk alt etter hvilke trommerytmer og gongong-slag de hørte.

På kavaleriakademiet ble lyden av kamprop og klirrende sverd supplert med hestevrinsk og en ikke fullt så behagelig dunst av hestemøkk.

På akademiet ble soldatenes evne til å manøvrere hester i kamp trent opp. Hestene måtte vennes til å ikke få panikk i nærkamp, og rytterne måtte trenes opp til å treffe mål på bakken med lansene eller buene sine mens de holdt seg i salen.

Endelig var det akademiet for håndtering av ildvåpen, der treningen kunne høres på flere mils avstand.

Der lød det ene braket etter det andre når rekruttene satte fyr på kruttet og sendte raketter eller bomber av gårde fra de mange forskjellige avfyringsmekanismene.

Utviklingen av ildvåpen hadde gått fort i Kina etter år 1000, og det var viktig for soldatenes sikkerhet at de greide å håndtere de nyutviklede og livsfarlige våpnene som gjorde Ming-militæret til en fryktet motstander.

Nytt våpen sendte av sted byger av bolter

Flerskuddsarmbrøsten ble oppfunnet i det 11. eller 12. århundre, og armbrøstskytten kunne avfyre opp til 12 bolter på bare 15 sekunder.

Fanger ble soldater

Yongle og de andre Ming-keiserne hadde likevel ikke bare seg selv å takke for at de hadde en velorganisert krigsmaskin.

De første skrittene mot en effektivisering av hæren ble tatt 1500 år tidligere, av Han-dynastiet i perioden mellom 202 f.Kr. og 220 e.Kr.

Han-keiserne hadde som de første kinesiske herskerne opprettet en permanent hær av veltrente soldater, og dette var medvirkende til at de særlig i første halvdel av dynastiets 400 år lange levetid opplevde en stor ekspansjonsperiode.

Særlig keiser Wudi, som hersket i hele 54 år fra 141 til 87 f.Kr., fikk gode resultater med sine soldater og utvidet imperiets grenser markant.

I sør strakte riket seg helt ned i det nåværende Vietnam, i nordøst nådde hæren Koreahalvøya og i vest skjøt troppene seg fram til dagens Kirgisistan via Silkeveien.

I nord var Han-dynastiet konstant i kamp mot en sammenslutning av tyrkiske og mongolske nomader som truet det kinesiske jordbruket i nord.

Men Wudi drev dem tilbake til den andre siden av Gobi-ørkenen. En utvidelse av Den store muren var også med på å holde nomadene i nord i sjakk.

Rekrutteringen til den permanente hæren under det tidlige Han-dynastiet skjedde primært gjennom innføringen av verneplikt.

Menn på 23 år – senere ned til 20 år – ble innkalt til ett års trening på landets militærkolonier, etterfulgt av et år som vernepliktig soldat i store byer som Chang’an og Luoyang, eller i provinsene.

I treningsleirene ble mennene enten tilknyttet infanteriet, kavaleriet eller marinen.

Flinke sjømenn var viktige, for mange slag ble utkjempet langs Kinas nettverk av elver, der det var lett å transportere friske soldater. Krigsskipene kunne også ha katapulter og andre tunge våpen med seg til fronten.

I krig var det ofte de vernepliktige som inntok de farlige posisjonene, i første rekke som fotsoldater, mens kavaleristene var frivillige fra adelige familier.

Å kunne manøvrere en hest effektivt under et slag var forbundet med stor prestisje, og rytterne i Han-dynastiet hadde som regel på seg kjortler som et symbol på deres høye anseelse og aristokratiske bakgrunn.

Hvis de velstående kineserne ønsket å unngå å tjene verneplikten sin, kunne de betale seg fra det gjennom en bytteskatt der en frivillig tok plassen mot betaling.

I tillegg til de vernepliktige og de frivillige bestod hæren av en del fanger. Selv om enkelte av dem på sikt kunne komme i felten, ble ­de av sikkerhetsmessige år­saker mest brukt som arbeids­tropper.

For å kunne skjelne fangene fra resten av soldatene ble de glattbarbert på hodet og tvunget til å ta på seg en rød drakt og en jernhalskrage som en form for symbolsk alternativ til halshogging.

Disse fangene kunne være kriminelle, men faktisk også krigsfanger. Han-­dy­na­stiet var – akkurat som senere dynastier – ganske inspirert av hærfører Sun Tzus ”Krigskuns­ten”, som var en kinesisk lærebok i strategi og taktikk.

Der kunne Han-offiserene lese at ”fanger bør behandles vennlig, for på den måten bruker man den erobrede fienden til å øke sin egen styrke”.

Med den tilgangen greide Han-militæret å innlemme flere tusen fanger som gratis supplement til den profesjonelle hæren, som ikke på noe tidspunkt i dynastiets 400 år lange historie utgjorde mindre enn 700.000 soldater.

Krigerne brukte buer av bambus med lange, tynne spisser som ga buen stabilitet og et lett trekk.

Pilspissen var av bronse eller jern. Bruken av giftpiler var også utbredt, så kineserne kunne sette fienden ut av spill selv om han bare ble streifet av en pil. Bueskytterne brukte ofte giften fra blomsten storhjelm.

Osprey

Hansoldaten kjempet enten med sverd, hellebard eller spyd. Spydet ble mest brukt som et stikkvåpen men kunne også kastes etter fienden.

Infanteristen beskyttet seg med et treskjold eller et skjold av flettet pil. Pilskjoldet var meget lett og kunne parere ganske harde slag.

Osprey

Rakettbatteriet var montert med et klede som kunne rulles ned når trillebåren ble flyttet. Kledet beskyttet også mannskapet mot rakettpilene som ofte var smurt inn med gift.

Et enkelt av Ming-hærens rakettbatterier kunne inneholde opp til 320 rakettpiler. De var forbundet med lunter og kunne avfyres samtidig. Rakettene kunne fly ca. en halv kilometer.

Osprey

Sun Tzu oppfordret til bedrag

Læreboken ”Krigskunsten” av Sun Tzu var skrevet helt tilbake i ca. år 250 f.Kr. etter hærføreren Tzus død.

På tross av bokens alder spilte den en viktig rolle som krigs­manual – ikke bare under Han, men også under de etterfølgende keiserdynastiene.

Teksten er en av de eldste, bevarte avhandlingene om krig­føring og tjente som håndbok for høyere befal.

Ifølge ”Krigskunsten” måtte en feltherre være i besittelse av ”alvor, imøtekommenhet, mot og strenghet”, og detaljert kunn­skap til motstanderens styrker og svakheter var veien til suksess.

Men også hurtighet i felten var helt avgjørende: ”La dine planer være skjult i dypt mørke, men slå til som et lyn. (…) Hvis krigen trekker ut i langdrag, vil våpnene til mennene dine sløves og moralen svekkes”, lød de vise ordene fra Sun Tzu, som alltid rådet generalene til å være i overtall når de angrep.

Var hæren i undertall, kunne list være den dyktige generalens våpen: ”All krigføring hviler på bedrag. Derfor: Når vi er i stand til å angripe, må vi late som om vi ikke kan bevege oss. (…) Når vi er tett innpå, må vi la fienden tro at vi er langt unna. (…) Angrip ham der han er mest uforberedt; dukk opp der man ikke venter det (…) Skap uorden og knus ham.”

Nettopp bruken av overraskelsesangrep benyttet Han-generalen Ban Chao og 40 av mennene hans da de i år 89 snek seg innpå en mange ganger større horde av nomadekrigere ved grensen til det nordvestlige Kina.

I den kjølige natten listet Ban Chaos soldater seg inn i nomadenes leir og satte fyr på mesteparten av fiendens telt, der nomadekrigerne lå og sov.

Da flammene blusset opp, løp forvirrede nomader ut fra teltene og ble møtt av piler fra Ban Chaos dyktige skyttere i nattemørket.

Mange nomader falt døde eller sårede om på bakken, og samtidig bidro en øredøvende larm til infernoet i teltleiren.

Kineserne hadde satt en håndfull soldater til å dundre løs på store trommer, og den voldsomme støyen fikk nomadene til å anta at de måtte være omringet av en stor og aggressiv kinesisk hærenhet.

Av frykt for å bli slaktet ned sprang de overlevende opp på nærmeste hest og flyktet i full galopp.

Neste morgen red Ban Chao og troppene hans bort til den lokale høvdingen med hodet som de hadde kappet av leirkommandanten natten før.

Herskeren overga seg med en gang og underkastet seg de tilsynelatende uovervinnelige kineserne.

Ban Chao hadde utvist mot og en usedvanlig grad av list og klokskap. Han hadde vist seg som krigskunstens mester.

Ny teknologi økte slagkraften

Han-dynastiets suksess på slagmarken skyldtes også at hæren var i besittelse av våpen som var mye bedre enn motstandernes.

Sverd og hellebarder, som var blant de mest populære våpnene hos fotsoldatene, hadde blitt enda mer effektive og holdbare som følge av forbedringer innen smi­kunsten.

Jern hadde erstattet den mykere bronsen under Han-­dy­na­stiet, og med tiden ble lærrustninger også skiftet ut med harnisker som var påmontert en rekke jernlameller slik at soldatenes sikkerhet økte betydelig.

Buer hadde i århundrer vært det ultimate skytevåpenet når fienden skulle drepes på avstand, men allerede et par hundre år før Han-imperiet oppsto hadde ­armbrøsten dukket opp.

Våpenet kunne skyte små, korte piler – såkalte bolter – med større kraft enn en soldat med bue var i stand til. Det nye vidundervåpenet forårsaket dermed langt større skade på fienden.

”Troppene med armbrøster rir fram og skyter boltene sine av gårde i samme retning. Dette er noe som hunnernes lærharnisker og treskjold ikke kan motstå”, het det i en kinesisk våpenlovtale fra 169 f.Kr.

Det dødelige skytevåpenet hadde vist sin store verdi i kampene mot Hunnerriket i vest.

Armbrøsten ble satt i produksjon, og ifølge historikeren Sima Qian, som levde under Han-dynastiet, hadde riket flere hundre tusen armbrøster i 157 f.Kr.

Kineserne visste at de hadde med en helt unik våpenoppfinnelse å gjøre, og keiseren gjorde alt han kunne for å hindre motstanderne i å få kjennskap til teknologien.

Han innførte blant annet et eksportforbud av armbrøster og utkommanderte ekstra grensesoldater for å avskjære folk fra å transportere våpenet ut av landet.

Innsatsen var likevel ikke vellykket, og ca. 100 år f.Kr. hadde armbrøsten funnet veien både til Korea og til Sentral-Asia.

Kastemaskiner var et annet dødelig våpen som vant fram under Han-dynastiet. De tre–fire meter høye trekonstruksjonene kunne lastes med stein på mellom seks og åtte kilo.

Prosjektilene kunne deretter slynges av gårde og slå ned 100–150 meter unna. Spesielt under beleiringer kunne kastemaskiner med fordel brukes, da de kunne knuse fiendens barrikader.

Det var også effektivt å sette fyr på prosjektilene før de ble skutt ut slik at de kunne starte branner i motstandernes leir.

emperor yongle

Den forbudte by ble oppført under keiser Yongle.

© A. Favier/akg-images/Scanpix

Den store krigerkeiseren

Mingdynastiets tredje keiser, Yongle, er blitt kalt “keiseren på en hesterygg” fordi han var en hersker som ofte selv red i krig.

I sine unge år var han en dyktig offiser, og han gjorde bruk av disse militære egenskapene da han i et opprør i 1402 veltet sin egen nevø av tronen og tok makten selv.

De personene ved hoffet som ikke likte Yongles maktovertakelse tok keiseren seg kjærlig av ved å utrenske både dem og deres familier.

For å styrke riket førte keiseren felttog mot mongolene og vietnameserne. Han lot også bygge en gigantisk flåte så Kina kunne bre ut sin makt og ekspandere til landene rundt Det indiske hav.

Yongle var også mannen bak oppførelsen av Den forbudte by i Beijing, og tross sin til tider brutale adferd lyktes det ham å bygge opp et rike som ved hans død i 1424 var sterkere enn noensinne før under Ming-dynastiet.

Bevæpnet med krutt

Om Han-dynastiet kunne sende kuler med ild mot fienden, var Ming-dynastiets ildvåpen 1500 år senere av et helt annet kaliber.

Kruttet ble oppfunnet på 800-tallet, og snart hadde den kinesiske keiseren våpen som lanser med kruttladninger som kunne sende stikkflammer mot motstanderen, samt kruttarmerte piler som laget en minieksplosjon når de slo ned.

Ved Ming-dynastiets begynnelse i 1368 hadde krutt blitt et uunnværlig element i utviklingen av moderne våpen.

Når keiserens hær dro i kamp, var artilleri-­troppene utstyrt med ildvåpen som både inkluderte raketter og et helt arsenal av forskjellige kreative bomber.

Med hjelp av kruttet kunne piler og spyd sendes av gårde med så stor kraft at de kunne ramme fienden på over en halv kilometers avstand.

Ofte ble hundrevis av rakettpiler plassert i den samme avfyringsrampen slik at de spredtes tilfeldig i luften etter at de var skutt ut.

Pilenes uforutsigbare bane var en fordel, siden det skapte frykt i motstandernes rekker når ingen visste nøyaktig hvor rakettpilene ville slå ned.

Flere av fotsoldat-enhetene ble i løpet av Ming-­tiden også utstyrt med rakettkurver som fungerte som datidens bazookaer.

Den bærbare kurven kunne fyre av omlag 20 piler om gangen og dermed drepe mange motstandere bare med ett skudd.

Infanteriet ble også utstyrt med mindre håndgranater, som kunne kastes mot fienden. Litt større granatbomber brukte Ming-hæren til å binde rundt livet på okser, som soldatene drev inn i fiendens leir.

Dyrene kom fram idet luntene antente granatene, som så eksploderte for full kraft og spydde ild og død rundt seg.

De fleste av kinesernes bomber ble sendt av gårde med katapulter eller kanoner. En av de mest oppfinnsomme var uten tvil ekskrementbomben, som i tillegg til arsenikk var fylt med store mengder avføring fra mennesker.

Før avfyring ble en lunte i bomben tent slik at kruttet i granaten først sprang i luftrommet over fiendens soldater. Kaskader av skitt og gift regnet da ned over dem.

Bruken av kjemisk krigføring utviklet seg kontinuerlig, og krigsmanualen ”Huo Lung Ching” fra 1412 nevner en ”bi-svermbombe” som skapte en brennende ild som kunne ”klebe seg fast til fiendens personer og fortsette å brenne”.

Manualen konstaterer likevel skuffet at ”bomben kan slukkes med vann”, og det tok sannsynligvis ikke fienden altfor lang tid å finne ut det.

Derfor omtaler ”Huo Lung Ching” også den potente ”gift-tåke-magi-røyk-utbryteren” i en mer begeistret tone.

Der ble ”blendende krutt, flygende krutt, giftkrutt og sprutende krutt fylt i en granat” som var så kraftig og effektiv at den kunne avgjøre et slag: ”Fiendens soldater får sine ansikter og øyne brent, og røyken vil angripe neser, munn og øyne. Hvis det riktige øyeblikk blir utnyttet kan ingen forsvarere motstå et slikt angrep”.

På slagmarken ble hansoldater ofte ledet av offiserer som overvåket slagene fra mobile stridsvogner.

© Travel China Guide

3 fakta om Kinas hær

  • 1 års militærtrening etterfulgt av et års verneplikt var kravet til alle menn i hantiden.

  • 700.000 soldater var minimumstallet i den stående hæren under Han-keiserne.

  • Verdens eldste, bevarte kanon er fra 1290 og er funnet i det nordøstlige Kina. Bronsekanonen veier 3,5 kilo.

Raketter hamret mot fienden

På slagmarken nær elven Tuul i Ytre Mongolia, der Ming-keiserens hær i juni 1414 stod overfor 30.000 mongolske tropper, spilte ildvåpnene også en hovedrolle i slagets innledende fase.

Offiseren Liu Sheng, som hadde kommandoen over det kinesiske artilleriet, ga signal til de spesialutdannede artilleristene som stod i sikkerhet bak resten av hæren.

Luntene til kanonkulene ble antent, og like etterpå hørtes brakene da de ett kilo tunge bombene ble skutt av gårde over sletten og slo ned mellom mongolene over en halv kilometer unna.

De sylskarpe jernfragmentene fra kanonkulene skar seg inn i krigerne som sto rundt og flenset opp kjøttet på panikk-slagne hester som enten steilet eller falt om i vill smerte.

Etterpå ble det de kinesiske rakettsoldatenes tur til å demonstrere sine våpenkunnskaper. Trillebårene deres ble rullet fram så avstanden til fienden var riktig.

Så ble luntene tent som forbandt hele batteriet av rakettbårne piler. Tusenvis av piler suste over himmelen og forvandlet i et kort øyeblikk dag til natt før de veltet ned over mongolene, som panisk dekket seg bak sine små rytterskjold.

I det massive regnet av piler kunne det ikke unngås at noen ble drept og andre såret – selv om mongolene ofte var godt utstyrt og hadde sørget for at hestene deres også var beskyttet med lær- eller jernlameller under større slag.

Mongolene ga tilbake med piler fra de dyktige og kampklare bueskytterne, og etter at prosjektilvåpnene hadde ryddet godt ut i begge parters tropper, gjallet krigsropene over slagmarken.

Plutselig satte fotsoldater og kavaleri seg i bevegelse, og begge sider veltet fram over steppen og tørnet sammen i en blodig nærkamp.

Det gikk likevel snart opp for Mahmud at kineserne var for mange. Før keiser Yongles hær klarte å avskjerme mongolhordene, stakk nomadehøvdingen og hans overlevende krigere av. De krysset elven Tuul og forsvant i full galopp.

Tilbake på slagmarken lå tusenvis av døde og sårede soldater fra begge de to leirene.

De overlevende kineserne kunne begynne å samle sammen krigsmateriellet sitt og begi seg hjemover til hovedstaden sammen med Yongle, som den 15. august lot seg hylle som den store seierherren i Nanjing.

Nok en gang hadde den mektige keiseren og hæren hans vist mongolene at kineserne og deres moderne militærteknologi var en fiende man burde frykte.

Seieren sikret syv års fred

Selv om Yongle ikke hadde fått likvidert Mahmud i felten, var nederlaget på slagmarken likevel nok til at den opp­rørske mongolen underkastet seg keiseren.

Dennes skatteopp­krevere, som Mahmud tidligere hadde tatt til fange, ble løslatt. Deretter sendte mongolherskeren tributt i form av tusenvis av hester til keiseren.

Ming-dynastiet kunne etter slaget nyte hele sju år med ro langs grensen til mongolene i nord.

I 1421 måtte Yongle igjen trekke på seg rustningen, og i alt ledet keiseren fem felttog mot mongolene i perioden fra 1410 til 1424. På veien hjem fra det femte toktet i 1424 ble Yongle syk og døde.

Etter dette falt Ming-hæren gradvis fra hverandre. Garnisonene mistet snart halvparten av troppene sine på grunn av nedskjæringer fra keiserne som kom etter Yongle.

Disiplinen blant jordbrukssoldatene sank. I stedet for å levere matvarer til hæren, begynte de nå å selge avlingene sine på markedene.

Keiserens hær var fremdeles noenlunde slagkraftig, men generalene droppet den aggressive militærstrategien til fordel for en mer defensiv strategi. Hærens gullalder var definitivt over.

Les også:

Kina guldsegl Zhang Xianzhong
Kina i oldtiden

Makeløst skattefunn i Kina

2 minutter
Kina i oldtiden

Skruppelløse briter innhyllet Kina i opiumtåke

16 minutter
Kina i oldtiden

Seks grunner til at Kina ble en stormakt

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul