Lotusfoten ga kvinner status

Høye barneskrik fyller gaten i den kinesiske byen Xiamen. Lyden trenger inn i huset til den britiske misjonæren John MacGowan, som stirrer sjokkert på sin kone Jane.

”En nabokone snører sin datters føtter,” forklarer hun sin mann. John har vært misjonær i Kina siden 1863 – nesten tjue år – men har aldri klart å venne seg til tradisjonen med å snøre føtter.

Idet skrikene blir høyere, har fru MacGowan fått nok. ”Jeg kan ikke lenger sitte stille og høre på det stakkars barnet,” sier hun og stormer ut på gaten.

Utenfor leker barn litt tafatt og kvinner sludrer med hverandre. Ingen tar notis av skrikene fra nabohuset.

Da fru MacGowan trer inn i huset, finner hun nabokona i ferd med å binde bandasjer rundt datterens ene fot. Bandasjen holder tærne fastklemt under fotsålen.

Hvert nye stramme lag av bandasje får jenta til å hyle. Fru MacGowan bønnfaller nabokona om å stoppe, men får et hvasst svar.

”Som engelsk kvinne forstår De ikke den byrden som er lagt på oss kvinner i Kina. Uten snørte føtter vil datteren min bli ledd av, foraktet og behandlet som en slavetøs,” snerrer jentas mor.

Moren spør datteren om hun skal stanse snøringen, men barnet rister på hodet med tårevåte øyne.

Fortvilet forlater fru MacGowan huset, men episoden får det britiske paret til å starte en kampanje mot den smertefulle tradisjonen.

På dette tidspunktet har Kinas mødre mishandlet sine døtres føtter i 900 år i den hensikt å øke jentenes status og sjanse til å finne en god mann.

Sexy dans startet ny mote

Opprinnelsen til kinesernes tradisjon med snøring av føtter fortaper seg i legender. Ifølge en av dem ble keiser Li Yu, hersker over Kinas sørlige Tang-rike fra 961 til 976 e.Kr., vilt betatt da hans favoritt-konkubine Yao-Niang danset på innbundne føtter.

“Slanke, vakre Yao-Niang var en dyktig danser. Herskeren hadde fått Yao-Niang til å pakke inn føttene sine i silke og gjøre dem slanke og små, krummende oppad som nymånen, ”skrev den senere krønikeskriveren Zhou Mi på 1200-tallet.

Silkebandasjenes støtte gjorde at Yao-Niang kunne bevege seg på tærne som en ballettdanser, noe som gjorde dansen grasiøs og pirrende for keiseren å se på.

Ivrige etter å oppnå keiserens gunst kopierte hoffets konkubiner og kvinnelige dansere skikken. De surret bandasjer stramt rundt føttene fordi smale føtter ble ansett som feminine.

Pga. snøringen kunne kvinnene ikke bevege seg naturlig, men måtte ta små skritt. Kinesiske menn anså småtrippende kvinner for å være lydige og attraktive, noe som fikk adelsdamer over hele Kina til å omfavne manien med å snøre føttene.

I østlig tradisjon er lotusblomsten synonymt med renhet og dydighet, og snørte føtter ble derfor kjent som lotusføtter.

I jakten på den attraktive lotusfoten holdt adelsdamene føttene innbundet døgnet rundt. Hver dag ble bandasjene strammet litt mer, og til slutt kunne Kinas fine fruer ikke lenger gå uten hjelp men måtte støttes ved armen av en ledsager eller transporteres rundt. Dermed kunne de også vise at de var så fine og rike at de ikke behøvde å gå selv.

“Hvis adelens kvinner vil ut, kan de gjøre det i bærestoler. De trenger derfor ikke sine føtter,” heter det i “Historien om Liao”, et oppslagsverk fra 1344 om Liao-riket.

Riket lå i det østlige Kina og eksisterte fra 916 til 1125 e.Kr.

Skrumpføtter ble statusmarkør

Utover på 1100-tallet ble snørte føtter hos en kvinne et utbredt statussymbol i Kinas overklasse.

Ved å ha koner og konkubiner med innbundne føtter kunne en adelsmann signalisere at han var moteriktig og rik nok til å sørge for at hans humpende kvinner kunne oppvartes av tjenere døgnet rundt.

Kvinner med lotusføtter var dessuten mindre utuktige, mente en guvernør i Kinas Song-rike, Zhu Xi (1130-1200 e.Kr.).

Med føttene snøret inn kunne kvinnene for eksempel ikke farte rundt og ta seg en elsker. Fotsnøring var også et ”middel til å spre kinesisk kultur og til å oppnå adskillelse mellom menn og kvinner,” fastslo guvernøren.

Zhu Xi beordret at alle kvinner i hans prefektur Chang i det østlige Kina skulle snøre føttene. Hvis en kvinne nektet, ville hennes fotsåler bli slått til blods med en bambuskjepp.

Når føttene først var innbundet, kunne kvinnene i Chang bare bevege seg rundt med støtte fra en stokk i hver hånd, og det i hele resten av livet.

Begravelser og offentlige seremonier ble av borgerne kjent som ”skogen av stokker” da alle deltakende kvinner gikk ved hjelp av stokker.

I datidens Kina var jenter giftemodne i en alder av rundt 13 år. Jenter med lotusføtter ble ansett for å være underdanige og derfor en god kandidat som blivende brud.

At en jente ble godt ”avsatt” var en av hennes viktigste ”oppgaver”. Forble hun ugift fordi ingen mann ville ha henne, eller ble hun gift under sin stand, så kastet det skam over hele familien hennes.

Kampen om de gode ektemenn foregikk i alle Kinas samfunnslag, og kravet om snørte føtter spredte seg på 1200-tallet til middelklassen.

Selv om jenta led under den smertefulle snøringen, adlød hun sine foreldre, for små føtter var den eneste sjansen til å bli gift over sin stand, noe som ga respekt til hele familien.

Mange foreldre følte også at de sviktet hvis datterens føtter ikke ble snørt. I den harde konkurransen om en god ektemann befant jenter med naturlige føtter seg nederst i hierarkiet.

Tradisjonen ble etter hvert så rotfestet at den besto også etter at mongolene erobret Song-riket i 1279 og grunnla Yuan-dynastiet.

Rytterfolket fra nord forlangte ikke at kvinner skulle snøre føttene. Likevel fortsatte kineserne å mishandle døtrene sine i frykt for at de ellers ikke ville få en god ektemann.

“Fotbinding er utbredt i hele imperiet. Folk som ikke praktiserer det, skammer seg over det,” bemerket forfatteren Tao Zongyi på 1300-tallet.

Skosnuter pirret menns lyst

Oppgaven med å forme gifteferdige jenters føtter lå hos moren. Med et fast tak vred hun datterens fire små tær inn under fotsålen og viklet bandasjer rundt for å holde dem i den unaturlige posisjonen.

Hvis jenta gråt av smerte, ble hun skjelt ut og belært at kvinner med usnørte føtter ble ropt etter på gaten med kallenavn som Andefot og Lotusbåt.

Bandasjene ble skiftet hver dag og de nye strammet ytteligere inntil stoffet hadde formet jentas føtter til noe som lignet dyrehover.

Prosessen kunne ta opptil seks år. Mest ettertraktet var føtter krympet til mindre enn 10 cm i lengde. Disse ble kalt gylne lotusføtter.

Jenter med gylne lotusføtter oppnådde stor respekt og beundring i familien, men også blant kvinner utenfor familien, for alle visste hvilket smertehelvete jenta hadde vært gjennom. Føtter over 10 cm ble kalt sølvlotusføtter.

Føtter på 12,5 cm var jernlotusføtter og de minst ettertraktede. Resultatet var avhengig av den opprinnelige størrelsen på føttene og på morens talent for å binde dem inn slik at de krympet mest mulig.

Iført bandasjer og broderte silkesko lærte jenta å trippe med minimale skritt uten å falle fremover. Fra jentenes og kvinnenes kjoler stakk bare skosnuten fram nede.

Synet av den lille spissen var nok til å pirre menns interesse, og pene piker holdt dem skjult når de satte seg.

Da Yuan-dynastiet bukket under i 1368 og Kina ble samlet under det nye kinesiske Ming-dynastiet, vokste interessen for den gamle tradisjonen.

Nå ble jenter helt ned i tre-fire-årsalderen også underkastet fotsnøring. I den alderen er føttene smidige og lettere å bearbeide. Mødrene overhørte sine døtres smerteskrik, for gylne lotusføtter ville gi status blant naboene og sikre deres fremtid.

“I tillegg til ansiktet, er foten den viktigste kroppsdelen. Hvis du ikke følger denne praksisen blir du gjort til latter,” poengterte historikeren Hu Yinglin på 1500-tallet.

Sopp og fotsvette var potensmidler

Bortsett fra ukentlig vask av føttene med parfymert vann og ny ombinding med ferske bandasjer, forble de innbundet i resten av jentas liv.

Unnlot hun å snøre dem, begynte fotknoklene å rette seg ut, noe som forårsaket enorme smerter. Hvis jenta strammet bandasjene for mye eller sjusket med rengjøringen, risikerte hun koldbrann i føttene på grunn av dårlig blodtilførsel og sopp. Parfyme ble brukt for å dempe stanken.

Godlukt og silkesko kunne dog ikke skjule at lotusføtter var en motbydelig merkverdighet, mente historikeren Hu Yinglin.

”Den snørte foten ser bra ut utvendig, men på innsiden er kroppsvevet tørt og forsteinet, for ikke å si motbydelig og skittent,” murret historikeren.

Han var ikke alene i sin kritikk, men tross det levde skikken videre. Den hadde sementert seg som en del av den kinesiske kulturen, og mange menn fant de tabubelagte miniatyrføttene spesielt pirrende.

Hvis en mann ville finne ut om en kvinne var interessert i ham, kunne han f.eks. miste noe foran henne, og når han bøyde seg for å plukke det opp igjen, komme til å streife foten hennes.

Hvis hun ikke trakk den til seg med et skrik, visste han at hun også var interessert. Derfor var bryllupsnatten også noe ekstra spesielt, da bruden her for første gang viste fram sine snørte føtter.

Mens Kinas hustruer gjemte vekk sine føtter, kunne menn få prostituerte til å kaste bandasjene mot betaling. For kundene var synet og muligheten til å ta på de blottlagte føttene opphissende.

Noen kinesiske menn elsket til og med å lukte på de fjernede bandasjene. Den blandede lukten av sopp, parfyme og fotsvette ble ansett som utfordrende for nesen, men erotisk pirrende.

Lotusføtter ble et nasjonalsymbol

Interessen for lotusføtter steg til nye høyder etter at mandsjuene erobret Mingdynastiet i 1644 og gjorde Kina til en del av mandsjuenes Qing-dynasti.

Folket fra Mandsjuria nord for Kinas grense ønsket å ensrette innbyggerne i sitt nye rike så de lignet mandsjuene.

Blant annet skulle kinesiske menn, som mandsjuene, rake alt håret av hodet bortsett fra en liten dusk eller flette. Fotbinding ble også omfattet av de nye reglene. For mandsjuene var skikken gammeldags og barbarisk.

”De som forlanger at kvinnene binder føttene sine har hjertet et annet sted, selv om de er undersåtter i vårt dynasti,” het det i forbudet.

Straffen for å ha snørte føtter i mandsjuenes rike var at de skulle hugges av. Men selv ikke det fikk kineserne til å gi opp den gamle tradisjonen.

I stedet ble lotusføtter et kinesisk nasjonalsymbol. Ved å binde døtrenes føtter sørget kinesiske mødre for at de gjennom hele livet synlig ville adskille seg fra mandsju-kvinner med naturlige føtter.

For kinesiske jenter og kvinner ble det en livslang nasjonalplikt å utholde smerten.

På 1680-tallet oppga mandsjuene å håndheve forbudet, da kineserne stivnakket fortsatte å snøre småjenters føtter.

De prøvde imidlertid fortsatt å begrense bl.a. fotsex, noe som ganske enkelt betydde at dette ble en del av kinesernes motstandskamp.

Til tross for forbudet fortalte en sexmanual blant annet hvordan menn kunne tilfredsstille kvinner ved å kjærtegne deres lotusføtter på 48 ulike måter.

En forfatter under pseudonymet Lotuselsker skrev:

”Verdsett føttene som store jadesmykker, elsk dem slik at savn blir uutholdelig og du uvegerlig må lukte, kysse, bite og tygge på dem.”

Hvis slike sexmanualer ble funnet i en kinesers hus, ble de konfiskert og brent av politiet, og husets herre ble straffet med 40 stokkeslag. Men den vovede sengekantlitteraturen forble populær.

Vesterlendinger foraktet skikken

Da kristne misjonærer fra Europa og USA strømmet inn i Kina på 1800-tallet, vakte de kinesiske skikkene forundring blant vesterlendingene. Spesielt lotusføttene vakte oppsikt.

De minnet ikke om noe i Vesten og var samtidig enormt utbredt. Opp mot 40 pst. av landsbykvinnene og 9 av 10 i byene hadde snørte føtter, anslo den amerikanske misjonæren Justus Doolittle.

Opp gjennom 1800-tallet ble fotbinding vanlig selv i fattige bondefamilier. Ikke alle jentene i familien fikk føttene bundet, da det var behov for deres arbeidskraft. I stedet ble én datter utvalgt.

Håpet var at hun skulle få en ektemann utenfor bondesamfunnet og dermed løfte hele familien opp den sosiale rangstigen. Hvis jenta ikke klarte å bli godt gift, eller familien manglet arbeidskraft, måtte hun likevel ut og arbeide.

Fra å være et overklassefenomen hadde lotusføtter blitt normalt, vurderte den engelske forfatteren Alicia Little.

I 12 år reiste hun rundt i Kina sammen med sin mann, fotlegen Archibald Little, og i 1899 ble erindringsboken ”Intimate China” gitt ut. For legefruen var lotusføtter noe helt forferdelig:

”Denne heslige, geitaktige foten, som kineserne så merkverdig beundrer,” lød det harmdirrende i boken, der Little fastslo:

”Det er en populær feil i England å anta at fotbinding gir status i Kina. I det vestlige Kina sitter kvinner i veikanten og tigger med føttene bundet.

Opplevelsene i Kina gjorde Little til en iherdig bekjemper av fotbinding. I 1898 var hun medstifter av ”Selskapet for naturlige føtter”, og mannen hennes pleide kinesiske kvinner hvis lotusføtter var rammet av koldbrann eller annen sykdom.

I takknemlighet tillot kvinnene legen å ta røntgenbilder av føttene deres.

Med disse bildene reiste paret rundt og holdt foredrag for kinesiske kvinner. Bildene viste hvordan fotbinding førte til misdannede knokler og overbeviste mange om at tradisjonen måtte avvikles.

Kampen mot fotbinding ble dessuten støttet av flere kinesiske intellektuelle, som også hadde blitt overbevist om at lotusføtter var perverse og skadelige.

Kommunistene gjorde kål på foten

Også misjonærer kastet seg inn i kampen mot fotbinding. Blant dem var John MacGowan og hans kone, som etter opplevelsen med den lille jenta i nabohuset beskrev for vestlige journalister hvor heslig de mente fotsnøring var.

Kampanjene virket. Ifølge nasjonale undersøkelser lå antall kinesiske småjenter med normale, ubundne føtter i årene 1900-1904 på 18,5 pst. Mellom 1905 og 1909 steg tallet til 40,3 pst.

Samtidig med de sosiale endringene ble Kina rystet av politiske dønninger. I 1911 feide en revolusjon Qing-dynastiet til side, og året etter ble Kina en folkerepublikk.

Den unge republikken var oppsatt på å avvikle fortidens tradisjoner. Plakater mot mandsjuenes klesstil og hårpisker ble satt opp i hele riket. I 1912 ble fotbinding forbudt.

Kvinner med lotusføtter ble tvunget til å ta av bandasjene og henge dem i vinduene der naboene kunne se dem. Behandlingen skulle ydmyke kvinnene. For mange var straffen uforståelig ettersom de ganske enkelt hadde ønsket å gjøre familien stolt.

“Ekteskapsmeklerne ble ikke spurt, er hun vakker, men hvor små føtter har hun? Et enkelt ansikt er gitt av himmelen, men dårlig bundne føtter er et tegn på dovenskap, ”uttalte bondekonen Ning Lao på 1930-tallet.

Om antall kvinner med lotusføtter falt på starten av 1900-tallet, var snøring fortsatt utbredt i mer fjerne avkroker.

Med den kommunistiske revolusjonen i 1949 startet en systematisk utrenskning av den gamle tradisjonen. Kommunistiske soldater samlet kvinner og jenter med lotusføtter og tvang dem til å fjerne bandasjene.

Uten den viktige støtten måtte de krype hjem på hender og knær til hele landsbyens forlystelse.

Ydmykelsen fikk mange kvinner til å droppe tanken på å binde datterens føtter. Dessuten var lotusføtter ikke lenger et ideal.

Fra nå av skulle Kinas kvinner kjempe for kommunismens sak på lik linje med menn: det vil si på naturlige føtter.