Kinesiske Ying Zheng var bare 13 år da han ble konge i riket Qin, som var den av de kinesiske statene som lå lengst mot vest.
En av hans viktigste rådgivere var Li Si som anbefalte legalismen, et system hvor de samme strenge lovene skulle gjelde for alle innbyggere.
Da Ying fylte 21, fikk han kontroll over hærene sine og gikk straks i gang med å erobre og samle de syv kinesiske kongedømmene til ett rike.
Det tok ham bare noen få år å virkeliggjøre prosjektet, og i 221 f.Kr. kunne han utrope seg til Shi Huangdi (som betyr noe sånt som “den første keiseren”).
Men erobringen var bare første skritt i samlingen av Kina. Gjennom de neste årene standardiserte keiseren kinesisk administrasjon, enhetene for mål og vekt samt skrifttegnene.
Det ble gravd kanaler, bygget veier og anlagt ambisiøse vanningsprosjekter som skulle sikre rikets landbruk et bedre utbytte.
Dessuten anla keiseren et enormt forsvarsverk i nordvest for å stoppe invaderende nomader.
Forsvarsverket ble i ettertiden kjent som den kinesiske mur.
Adskillige attentater avverget
Helt siden begynnelsen av 400-tallet f.Kr. hadde de kinesiske rikene av og til vært i krig med hverandre.
Da var det tidligere Zhou-dynastiet blitt svekket og dets tidligere maktområde splittet opp.
De mange rikene ble av og til forent i forskjellige koalisjoner og kjempet mot andre allianser.
Flere mindre riker ble erobret av de større, og til slutt var det syv større riker igjen – Han, Wei, Zhao, Chu, Qi, Yan og Qin.
“Jeg foreslår at alle historiske verker skal brennes.” Førsteminister Li Si i en tale til keiser Shi Huangdi i 213 f.Kr.
Under Shi Huangdis ledelse ble den sistnevnte staten forvandlet fra en foraktet grensestat med en befolkning som resten av kineserne oppfattet som barbarer, til en sterk militærmakt.
Mens Qin vokste for hver erobring, forsøkte flere snikmordere fra de andre rikene å drepe Shi Huangdi, men alle forsøk på å drepe ham mislyktes.
Qins mektigste konkurrent, riket Chu, ble beseiret i 223 f.Kr.