Den 12. juli 1839 går 30 britiske sjømenn i land ved en liten kinesisk landsby.
Etter å ha drukket tett hele kvelden forsøker de å få tak i mer risvin, men landsbyboerne nekter å selge alkohol til sjømennene.
Avvisningen får britene til å gå amok. De ødelegger et tempel, og angriper innbyggerne. Under urolighetene blir en kineser drept.
Lin Zexu, keiserens representant i byen Guangzhou, krever morderen utlevert slik at en kinesisk domstol kan idømme ham en passende straff.
Men den britiske administratoren i Kina, Charles Elliot, nekter å utlevere sine landsmenn til den visse død.
I stedet oppretter han i all hast en domstol på et av de britiske handelsskipene, og får fem av sjømennene idømt bøter.
Han meddeler de kinesiske myndighetene at det er umulig å finne frem til morderen. Lin er rasende.
“Hvis Elliot virkelig holder fast ved at han – etter å ha undersøkt saken i dagevis – fremdeles ikke vet hvem som utførte mordet, så kan jeg bare konkludere med at en tredukke ville ha utført et bedre arbeid.
Det er absurd at han kaller seg embetsmann,” slår keiserens mann fast, og beordrer i stedet at samtlige britiske handelsmenn i Kina skal få svi for mordet.
- august 1839 blir alle forsyninger til de britiske skipene i Guangzhous havn avbrutt, og alle kinesere som arbeider for britene blir hjemkalt.
Krisen mellom kineserne og britene har langt om lenge brutt ut i lys lue – opiumskrigen er i gang.
Kina/1839: I århundrer har Kina vært isolert fra omverdenen. Nå strømmer europeiske handelsfolk til det store riket for å kjøpe te som kan selges for formuer i Europa. Keiseren er ikke videre interessert i de primitive varene fra Europa, og holder streng kontroll med all handel.
Opium som medisin
Kineserne hadde kjent til opium lenge. Det euforiserende stoffet dukket for første gang opp i kinesisk litteratur rundt 600-tallet, der det ble brukt i medisin og inntatt sammen med andre urter.
Opiumsvalmuen var en legeplante som mange andre, men det endret seg på drastisk vis i 1620-årene, da tobakk ble innført i det store keiserriket.
Nå begynte kineserne å røyke opium, og det forsterket virkningen av stoffet ti ganger.
Den nye trenden slo særlig gjennom hos overklassen, der opiumsrøyking ble betraktet som et tegn på raffinement og status.
Opium ble regnet som en ekstravagant vane, som hang uløselig sammen med elitens livsstil med bordellbesøk og underholdning.
Og fordi keiserens embetsmenn konstant ble forflyttet for å unngå korrupsjon, spredte opium seg i løpet av 1700-tallet langsomt i hele det store riket. Overklassen brakte den nye vanen med seg dit de kom.
Den utviklingen passet britene perfekt.
Helt fra den engelske kong Karl 2. midt på 1600-tallet mottok to små sekker med tørkede, duftende te-blad fra Kina, hadde først hoffet, og siden hele det britiske folk, forelsket seg i den varme drikken.
Teen ble britenes foretrukne drikk, og på slutten av 1700-tallet importerte Storbritannia hvert år omtrent 15 000 tonn te fra Kina.
Og ettersom kongen la en importskatt på 100 prosent på te, var handelen god forretning også for kongehuset.
Verdens største krigsflåte og et imperium med voksesmerter krevde store summer, men den høye te-skatten dekket nærmere ti prosent av imperiets utgifter.
Storbritannia var derfor ivrig etter å utvide te-handelen i øst. Men Kina var ikke interessert i handel: Landet var selvforsynt, og hadde ingen interesse av å importere britiske varer som lerret, jern og tinn.
Dessuten godtok kineserne bare spanske sølvdollar – datidens internasjonale myntfot – som betaling.
Mellom 1710 og 1759 betalte Storbritannia 26 millioner pund i sølv til Kina, men fikk bare 9 millioner tilbake for sine egne varer.
Det ga et stort minus i betalingsbalansen mellom de to landene, og britene gikk langsomt tomme for sølv.
De britiske handelsmennene var desperate etter å finne en vare som kineserne kunne bli like avhengige av som britene var av te. Løsningen ble opium.
Opiumforbud nyttløst
I begynnelsen foregikk smuglingen av opium i det små.
East India Company, som hadde monopol på all britisk handel i Asia, fikk på slutten av 1700-tallet kontroll over de opiumsproduserende regionene i India, og firmaets ansatte fikk lov til å smugle små mengder opium på firmaets skip.
Det ble snart klart at opiumshandel var en særdeles innbringende forretning.
I samarbeid med private britiske kjøpmenn og korrupte kinesiske embetsmenn, begynte East India Company å organisere smuglingen.
Utad fremsto firmaet som et “rent” handelsfirma, men bak kulissene solgte det opium ved auksjoner, og etablerte et nettverk av mellommenn som seilte firmaets opium til Kina.
I 1800 forbød den kinesiske keiseren importen av opium, men forbudet hadde ingen effekt.
Smuglingen var allerede en for viktig inntekt for East India Company, og dermed også for den britiske økonomien.
Selskapet hadde skapt et marked for opium, og via handelsmonopolet sitt kunne det selv bestemme prisen på stoffet i Kina.
Men smuglingen tok først av for alvor i 1834, da den britiske regjeringen sa opp monopolet.
Dermed lå veien åpen for private kjøpmenn, som snart oversvømte Kina med opium.
Over hele Kina skjøt det opp godt besøkte opiumsbuler. Kineserne – menn som kvinner, og gamle som unge – ble fanget i misbruket, og mange steder gikk lokalsamfunn i oppløsning.
Smuglingen mangedoblet
Kineserne hadde isolert seg fra omverdenen i århundrer. De så seg selv som et høyt utviklet folk som ikke hadde behov for kontakt med andre nasjoner.
Utlendinger fikk derfor ikke adgang til det store riket, og all handel med fremmede land var underlagt streng kontroll.
Bare havnen i Guangzhou i det sørlige Kina var åpen for handel, og utenlandske kjøpmenn kunne her handle med mellommenn utnevnt av keiseren – de såkalte Hong-kjøpmennene, som skulle sikre at utenlandske handelsmenn fulgte kinesiske lover.
Keiserens kontroll kunne imidlertid ikke forhindre at opiumssmuglingen til Guangzhou ble ganget med tusen i løpet av 1830-årene.
Rundt 26 000 tonn opium ble smuglet i 1839, og selv om keiseren hadde forbudt handelen, foregikk den nå helt åpenlyst.
Alle var involvert i den innbringende geskjeften – også keiserens menn – og i havnen vrimlet det av smuglere.
Den engelske misjonæren George Smith, som ankom Kina om bord på et britisk handelsskip, skrev i dagboken sin:
“Enhver kjøpmann i Kanton (Guangzhou, red.) har omtrent femti små båter – skonnerter og større skip – i vannet hele tiden. Stanken av opium kommer sivende, og legger seg som en dyne rundt oss.
Overalt klistrer små båter med innfødte smuglere seg fast på de større skipene langsmed kaien. Alle båter frakter opium.”
I takt med den økende smuglingen eksploderte misbruket blant kineserne.
Den voldsomme konkurransen mellom smuglerne hadde presset ned prisen på opium, og misbruket spredte seg til alle lag i samfunnet.
“Problemet med giften opium er at når folket røyker det, kaster de vekk kreftene sine og ødelegger forretningene sine, og når soldater røyker blir de trette og bryter den militære disiplinen,” skrev embetsmannen Feng Zhanxun.
Nettopp røykingen blant keiserens soldater var et stort problem.
En soldat som regelmessig røykte opium, mistet lysten og evnen til å slåss, og i 1830 var 70 prosent av de kinesiske soldatene – ifølge innenriksminister Xi – avhengige av opium.
Selv om keiserens hær talte mange hundre tusen menn, var den ikke lenger kampdyktig.
70 prosent av de kinesiske soldatene var påvirket av opium, og våpnene deres var primitive – de disiplinerte britiske troppene nedkjempet derfor raskt kineserne.
Lin konfiskerte opium
Keiser Daoguang innså at misbruket og handelen med opium måtte stoppe, hvis ikke ville hele riket hans forsvinne i en opiumståke.
Han bestemte seg for å sende sin mest rettskafne mann, Lin Zexu, til Guangzhou for å rydde opp.
Lin var ytterst respektert og beundret blant sine landsmenn – respektert for sin høye moral og beundret for sin klokskap.
- mars 1839 ankom Lin Guangzhou, og ryktet om at han skulle komme hadde allerede fått flere smuglere til å flykte fra byen.
Bare en uke etter at han kom til byen samlet Lin byens Hong-kjøpmenn og overøste dem med anklager om samarbeid med britene.
Han befalte dem straks å konfiskere britenes bugnende lager av opium i Guangzhou.
Dessuten måtte kjøpmennene gi beskjed til “fremmede djevler” om at det bare var av Kinas nåde at man lot dem kjøpe te.
De skulle derfor utvise ydmykhet og avlevere hvert eneste gram opium til myndighetene, for innen kort tid ville nye, strenge lover bety dødsstraff for opiumsmuglere.
De britene som befant seg i byen ble satt i husarrest.
De fikk ikke forlate eiendommene sine eller kommunisere med verden utenfor, før de ga fra seg det de hadde av opium.
Men britene led ingen nød. De lokale kineserne var flinke til å smugle mat til dem, og selv om husarresten varte i 47 dager, savnet ikke de britiske fangene annet enn tjenestefolkene sine.
De brukte tiden på å spille cricket og more seg.
Likevel fryktet de britiske autoritetene i Kina for sine landsmenns sikkerhet.
De hadde ikke noe forsvar mot de mange tusen kinesiske soldatene og den kinesiske marinen, og langt om lenge kom derfor en britisk offiser med en ordre til kjøpmennene i husarrest.
De kunne trygt levere fra seg opiumen – den britiske dronningen ville erstatte tapet deres. Kjøpmennene var henrykte.
Det var det samme for dem om det var dronningen eller kineserne som betalte for varene deres, og straks etter fikk Lin overrakt 20.283 kister opium – tilsvarende rundt 1300 tonn.
Men Lin ville også ha kjøpmennene til å skrive under på at de aldri skulle innføre opium til Kina igjen.
Skulle de likevel bli tatt med opium, ville de bli halshogd på stedet.
Nå kom øyeblikket som den britiske regjeringen hadde ventet på.
Lins behandling av de britiske handelsmennene hadde gitt Storbritannia en unnskyldning for å seile den fryktinngytende flåten sin til Kina for å tvinge gjennom frihandel:
Britiske statsborgere var truet av kineserne, som dessuten hadde konfiskert britisk eiendom.
Ingen motstand
Lin hadde undervurdert fienden. Britene var ikke det underlegne og primitive folket han hadde regnet med.
Keiserens krigsskip kunne ikke engang måle seg med de britiske handelsskipene. Britenes kanoner skjøt kinesernes skip i senk.
Storbritannias marine – som besto av rundt hundre skip – kom snart frem til Kina med omtrent fem tusen soldater.
På sin vei til Guangzhou, og senere Nanjing, beleiret soldatene den ene landsbyen etter den andre og inntok fortene som kineserne hadde bygd som forsvar langs elvene.
Byene og fortene falt raskt. Murene rundt dem var mer til pynt enn forsvar. Heller ikke keiserens soldater hadde noe å stille opp med.
Opium hadde ødelagt disiplinen i rekkene, og soldatenes skytevåpen var håpløst tunge og besværlige – de krevde to mann og et stativ, og ved hvert skudd ble mennene slått over ende av rekylen.
Bak bymurene møtte de britiske soldatene ingen motstand. I stedet ble de møtt av det ene grusomme funnet etter det andre.
De kinesiske soldatenes tradisjon forbød dem å bli tatt til fange. Derfor hadde de forgiftet familiene sine, for deretter å begå selvmord.
Rundt omkring i byene lå lik av kvinner og barn med svarte, oppsvulmede ansikter og menn med kniver i hendene og strupen skåret over.
Britene beveget seg raskt nordover mot byen Nanjing. Underveis herjet, voldtok og plyndret de lokalbefolkningen.
Fra Nanjing var det ikke langt til hovedstaden Beijing, der keiseren befant seg.
Britene håpet at synet av den fremstormende britiske hæren ville bringe keiseren til forhandlingsbordet.
Shanghai ble inntatt uten et eneste skudd en junidag i 1842, og innbyggerne ga fienden 300 000 amerikanske dollar i et forsøk på å forhindre at britene gikk amok i plyndringsrus – men forgjeves.
De britiske kommandantene kunne ikke styre mennene sine, som stjal alt av verdi.
I 1841 raste krigen mellom Kina og Storbritannia, og den britiske marinen begynte bombardementet av havnebyen Guangzhou.
Britene var skruppelløse
I august 1842 var det mektige kinesiske riket tvunget i kne. Keiserens utsendinger møtte britiske embetsmenn i Nanjing for å forhandle om en fredsavtale.
“Hvis dere bare slutter å røyke opium, faller etterspørselen, og opiumen vår forsvinner,” var britenes svar på kinesernes bønn om å stoppe smuglingen.
Hvis de britiske kjøpmennene stoppet handelen med opium, kom bare amerikanerne og franskmennene til å ta over, argumenterte britene.
Keiserens menn skrev under på Nanjing-traktaten uten å lese den ferdig. De hadde ikke noe valg.
I traktaten lovet britene å forlate de beleirede byene hvis kineserne betalte 21 millioner dollar som erstatning for opiumen Lin hadde konfiskert – beløpet svarte til halvparten av keiserens årlige skatteinntekter.
I tillegg ble Hongkong erklært britisk koloni, og byene Guangzhou, Xiamen, Fuzhou og Shanghai skulle alle huse et britisk konsulat og være åpne for handel med britene.
Etter krigen fulgte voldsomme spenninger mellom britene og kineserne.
Begge parter benyttet enhver anledning til å fornærme hverandre, mens opiumshandelen ble mer og mer utbredt.
Nå foregikk handelen ikke bare i Guangzhou, men fra alle de nyåpnede havnene.
Etter den første opiumskrigen måtte kineserne i 1842 skrive under på Nanjing-traktaten, som åpnet Kinas havner og ga britiske handelsfolk lov til å handle med opium.
Krig ga bedre handel
Etter det bitre nederlaget nådde kinesernes misbruk nye høyder.
Opiumsbulene lå side om side i hver eneste by, og mer enn 70 prosent av alle menn, og 30 prosent av kvinnene, var avhengige av stoffet.
De samme mennene som var ansatt for å kontrollere opiumshandelen, røykte selv opium, og Lins idé om egne statsdrevne avvenningsinstitusjoner måtte oppgis.
Det fantes ganske enkelt for mange narkomane.
“Bønder er ikke lenger bønder, kunstnere er ikke kunstnere, og kjøpmenn er ikke kjøpmenn. Ingen vil lenger holde de gamle håndverkene i hevd.
Ingen spinner en eneste tråd silke, og ingen planter så mye som et riskorn for å hjelpe seg selv og andre.
Derfor blir de rike fattige, og de fattige blir tiggere,” skrev filosofen Gong Zizhen. Han overdrev ikke – alle samfunnslag var plaget av narkomani – selv keiserfamilien.
Kina var i dyp krise, og de utenlandske kjøpmennene tømte landet for verdier.
Befolkningen sultet og folk solgte alt de eide – selv konene, mødrene og barna sine – for å skaffe penger til opium.
Men de britiske kjøpmennene nektet stadig å ta sin del av ansvaret for misbruket.
“Bruken av opium er ikke en forbannelse, men en trøst og en hjelp for den hardtarbeidende kineser,” skrev firmaet Jardine, Matheson & Co. – som sto bak størstedelen av opiumimporten – i en pressemelding i 1858.
Nanjing-traktaten hadde gitt britiske skip gunstige handelsvilkår, og derfor heiste skip fra andre nasjoner Union Jack og ansatte britiske kapteiner.
Kineserne slo imidlertid hardt ned på bedragerne, og i 1856 arresterte de hele besetningen på et kinesisk skip med en 21 år gammel irsk kaptein.
Kapteinen krevde at mannskapet hans ble satt fri, og blant de britiske kjøpmennene het det seg at kineserne ulovlig hadde arrestert britiske sjømenn.
Det ble begynnelsen på nok en krig, som først endte da keiserens sommerpalass utenfor Beijing ble brent ned i 1860.
Kineserne ble nok en gang tvunget til å skrive under på en ydmykende traktat, som åpnet ytterligere elleve havner for utenlandske handelsskip, og som tillot kristen misjon i keiserriket.
Kineserne tapte igjen
Keiseren hadde spart Lins hode til tross for nederlaget mot Storbritannia og den ydmykende traktaten.
Han hadde flyktet fra Guangzhou med familien sin da den britiske marinen omringet byen, og som straff hadde keiseren sendt ham i eksil i et øde område i Nord-Kina.
Da han var 67 år ble Lin kalt tilbake fra sitt skamfulle tvangseksil. Keiseren hadde bruk for ham igjen.
Men før Lin kunne ta opp kampen mot britene, døde han av alderdom. I dag hylles han i Kina som innbitt motstander av opium.
I Storbritannia er Lins ettermæle mindre bejublet.
Kineseren er udødeliggjort som voksdukke på Madame Tussaud-museet i London, og på minneplaten under dukken står det at han konfiskerte britisk eiendom til en verdi av 2,5 millioner pund.
Ikke et ord om opium.
Mao sendte kineserne på avvenning
Kinesernes hang til opium ble i praksis først knekket da kommunistene, med Mao Zedong i spissen, tok makten i 1949.
Avvenningen av kineserne foregikk på kontant vis: Alle som solgte opium ble henrettet umiddelbart.
De “heldige” selgerne som ble skånet, ble i stedet sendt til arbeidsleire – noe som i praksis var det samme som en dødsdom som ble fullbyrdet sakte.
Ved Maos maktovertakelse var omtrent 70 millioner kinesere – av en befolkning på 550 millioner – tungt opiumsavhengige.
Etter ordre fra Mao ble misbrukerne innlagt på egne opiumssykehus, der de ble tvunget til avvenning.
De kineserne som ikke frivillig lot seg avvenne, ble skutt. Parallelt med avvenningen trumfet det nye styret gjennom en rekke sosiale reformer og la om jordene i landområdene som levde av opiumsdyrking til andre avlinger.
I 1960 erklærte Mao at Kina endelig var fritt for opium.
I løpet av noen år fikk Mao – ved hjelp av henrettelser og tvangsflytting – bukt med opiummisbruket.