Foroverbøyd mann, med skilt om halsen

Sperret inne i 16 år: Flukten fra Maos fangeleir

I 1956 drister kinesiske Xu Hongci seg til å kritisere Mao. Som straff havner han i en arbeidsleir der fangene utsettes for sult, vold og ydmykelser. I årevis venter Xu på en mulighet til å flykte.

I 1956 drister kinesiske Xu Hongci seg til å kritisere Mao. Som straff havner han i en arbeidsleir der fangene utsettes for sult, vold og ydmykelser. I årevis venter Xu på en mulighet til å flykte.

Li Zhensheng

Etter utallige prøvelser i Maos fangeleirer har Xu Hongci endelig hellet med seg. Et strømbrudd medfører at arbeidsleiren der han sliter som tvangsarbeider, plutselig ligger i mørke.

Den uskyldig dømte medisinstudenten har ventet en evighet på en sånn sjanse. Forsiktig sniker han seg over mønstringsplassen, der skarpskytterne i vakttårnet vanligvis skyter enhver som blir fanget i flomlyset. Men i kveld er plassen svart som blekk.

Xu røsker med seg en stige han har lagd av kvister, og som han har hatt skjult i avfallet langs muren. Han skjelver av engstelse idet han setter stigen opp mot muren og begynner å klatre.
Hvis strømmen kommer tilbake nå, blir det fjerde fluktforsøket hans uten tvil det siste. Men den kullsvarte natten fortsetter å beskytte ham.

Da Xu sitter over skrevs på muren, kan han forsiktig løfte stigen over på den anden siden, klatre ned og gjemme seg under en parkert lastebil.

«Jeg hadde en gang for alle unnsluppet den blodstenkede Jordbruksmaskinfabrikk 507.» Den kinesiske systemkritikeren Xu Hongci.

Gleden over å ha forsert muren avløses raskt av nye farer. En fange ved navn Wenkui dukker opp på plassen, og synet av den beryktede angiveren får Xus hjerte til å hamre vilt.

«Etter et par minutter gikk han bort til lastebilen og ga seg til å pisse så det sprutet i fjeset på meg. Jeg presset meg mot bakken og våget ikke å puste. Så gikk Wenkui bortover mot sovesalen sin for å legge seg», skriver Xu senere i memoarene sine.

Da angiveren er vekk, klatrer Xu inn et vindu til maskinhallen der han ved arbeidsslutt samme dag har gjemt falske papirer og annet fluktutstyr. Så henter han stigen og klatrer over yttermuren rundt leiren. Takket være strømbruddet er det elektriske gjerdet på toppen dødt, og han kan hoppe ned på den andre siden.

Xu Hongci

Xu Hongci (1933–2008) ga ut memoarene sine i Hongkong kort tid før han døde. Ni år senere kom det en redigert utgave under tittelen No Wall Too High.

© Courtesy of the Xu family

Samfunnsfienden Xu var trofast kommunist

I 1956 ble Xu Hongci stemplet som høyreorientert kontrarevolusjonær og samfunnsfiende. Men på det tidspunktet var han en like rettroende kommunist som formann Mao.

Allerede som barn drømte Xu Hongci om å skape et bedre Kina. Hver gang han måtte bukke for japanske okkupasjonssoldater under annen verdenskrig, tenkte han på det.

Siden han vokste opp i en velstående familie, var det ikke opplagt at han skulle bli kommunist. Men Xu ble med venner på politiske møter, og han sugde til seg budskapet om likhet og revolusjon. I 1947 ble fjortenåringen medlem av det forbudte kommunistpartiet.

Kommunismen fikk ham til å vende seg mot foreldrene, som tilhørte Shanghais bedrestilte borgerskap. Han så ned på moren fordi hun etter hans mening var altfor opptatt av rikdom og status. Da så han heller opp til partifellene i Shanghai, og han satte alt inn på å vise at han var en glødende kommunist.

I 1949 tok kommunistene makten i Kina, og fremtiden så lys ut for Xu. Takket være omdømmet som trofast partisoldat fikk han studieplass så han kunne begynne å utdanne seg til lege. Men så inntraff katastrofen.

«Jeg klarte det! Jeg hadde en gang for alle unnsluppet den blodstenkede Jordbruksmaskinfabrikk 507! Klokken var omkring 23.30 den 7. august 1972», beretter Xu i boka si.

Natten vil gi ham sjansen til å komme seg langt vekk før flukten blir oppdaget.

«Jeg hadde seks og en halv time til navneoppropet neste morgen», forklarer Xu.

Han holder nesten på å rope av glede, men veien til sikkerhet er ennå lang og farefull. Flere ganger før har flukten hans begynt lovende bare for å ende brått. Skal han slippe unna Maos forfølgelse, må han helt ut av landet, og det er 160 mil til grensen.

Oppgjør med Stalin endrer alt

16 år tidligere var Xu Hongci en 24 år gammel medisinstudent med en lovende fremtid, men omveltningene i 1956 knuste drømmen hans. Feilen den unge mannen gjorde, var at han stolte på Kinas leder, formann Mao.

Xus tragedie begynte på kommunistpartiets kongress i Moskva, der Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov gikk til angrep på forgjengeren sin.

«Josef Stalin handlet ikke gjennom overtalelse, forklaring og tålmodig samarbeid med folket, men ved å påtvinge folket sin overbevisning og forlange blind underkastelse for holdningene sine», tordnet Khrusjtsjov.

Mao og Khrusjtsjov smiler til hverandre

Nikita Khrusjtsjov delte ikke Maos begeistring for brutale Stalin-metoder. Under statsbesøket i Kina i 1958 tok den sovjetiske statslederen likevel på seg det diplomatiske smilet.

© Library of Congress

Talen sendte sjokkbølger gjennom hele den kommunistiske verden. Polens leder leste om den mens han lå på sykehus, og døde straks av hjertestans. Folket i Ungarn gjorde opprør mot den sovjetiske undertrykkelsen, og i Kina innså formann Mao at hans egne Stalin-inspirerte metoder hadde blitt en belastning.

Derfor satte Kina i verk en ny og mer liberal kulturpolitikk under slagordet «De hundre blomster».

Senere kom en kampanje med oppropet «La de hundre blomster blomstre, la de hundre skoler strides».

Det var nemlig få som våget å bruke den nye friheten, for Mao hadde aldri likt å bli motsagt. Først da landsfaderen nå direkte forlangte at Kinas velutdannede skulle gi kommunistpartiet konstruktiv kritikk, gikk det en bølge av begeistring gjennom landet.

Historikere strides fortsatt om hva Maos formål med hundre blomster-kampanjen egentlig var – om han oppriktig ønsket en debatt om kommunismens fremtid i Kina, men rett og slett ble overrasket over hvor dypt folkets misnøye viste seg å stikke, eller om det fra første stund var en lumsk felle som skulle lure kritikere til å avsløre seg.

Uansett motiv slo Mao hardt ned på kritikerne sommeren 1957.

Mao holder tale

Etter seieren i borgerkrigen i 1949 proklamerte Mao (t.h.) Folkerepublikken Kina. Bare ett parti var lovlig: Maos kommunistparti.

© Orihara1

I juni 1957 fikk Xu og medstudentene hans ved Shanghai medisinske universitet nr. 1 en skyllebøtte av kommunistpartiets offisielle representant på lærestedet, Wang Lesan. Han refset dem for ikke å ha fulgt Maos oppfordring. Under et allmøte på universitetet kunngjorde Wang Lesan følgende:

«I morgen vil jeg se veggavisen deres.»

Veggavisene var store oppslag som typisk ble lagd ved at man malte med pensel på hvite lakener. Xu og de andre studentene som var medlemmer av kommunistpartiet, satt oppe hele natten og diskuterte hva de skulle skrive på veggavisen. De endte med å forfatte femti forslag til hvordan fremtidens kommunistiske Kina skulle se ut.

Et av punktene kritiserte de udemokratiske valgene i Kina. Studentene forlangte at det ikke bare skulle være én kandidat til hvert tillitsverv, men at partiet lot folk nominere egnede kandidater selv, og at kandidatene fikk holde frie valgtaler.

«Om 300 år vil historien avgjøre hvem som hadde rett. Jeg eller Mao Zedong.» Xu Hongci like før han ble arrestert.

Et annet punkt handlet om at studentene ville ha lov til å velge fritt hvilket fremmedspråk de skulle studere. Den gangen var det bare russisk som ble tilbudt ved høyere utdanningsinstitusjoner i Kina.

Men kritikken var en fryktelig feil som kom til å koste Xu dyrt.

Kritikere får ingen rettergang

De fleste av Xus medstudenter innså umiddelbart at de hadde falt i bakhold, og skyndet seg å trekke tilbake støtten til de femti forslagene. Men Xu lot seg ikke rokke. Kort tid etter ble han angitt av sin egen kjæreste. Særlig belastende var noen blasfemiske ord han hadde sagt til henne midt i en opphetet diskusjon:

«Om tre hundre år vil historien avgjøre hvem som hadde rett. Jeg eller Mao Zedong. Jeg har ikke sviktet partiet. Jeg har ikke sviktet landet.»

Kommunistpartiet kastet ut Xu, og alle tok avstand fra ham for å beskytte seg selv. Da myndighetene oppdaget at han planla å reise ut av landet, røk studieplassen også.

Xu ble ikke dømt ved noen domstol, og formelt var han ikke kriminell. Partiet bestemte suverent hvem av undersåttene som trengte å bli hjulpet på rett kurs med hardt fysisk arbeid.

Fanger i arbeidsleir sitter på bakken

Mishandling, tortur og langvarig isolasjon preget Maos arbeidsleirer.

© Li Zhensheng

Etter en udramatisk arrestasjon ble han og to hundre andre kritikere fra Shanghai transportert til en laogai – en ny type interneringsleir som Mao hadde beordret oppført overalt i Kina.

Leirene var inspirert av Stalins Gulag-leirer, og tusenvis av laogaier inngikk i Maos nye kampanje «Det store spranget». Den kommunistiske landsfaderen ville forvandle det fattige Kina til en rik supermakt i løpet av et tiår. For å nå målet måtte jordbruket og særlig industrien produsere mye mer.

I memoarene sine kaller Xu denne tiden for «nedstigningen til tjue års vanvidd», og da han kom til leiren, måtte han selv ta del i vanviddet.

«Hver av oss fikk utlevert en kultivator med fire tinder og skulle gjøre uberørt jord klar til dyrking. Kravet var 130 kvadratmeter om dagen, noe ingen var i stand til», forteller Xu.

For en student var arbeidet med den steinharde jorden en pine. Snart klaget ryggen, musklene verket, og håndflatene var fulle av blemmer.

Kvinner arbeider på gold mark

I arbeidsleirene ble hundretusenvis av fanger satt til å forvandle golde sletter til frodig jordbruksland. Til det beinharde arbeidet fikk de bare utlevert primitive hjelpemidler.

© Li Zhensheng

Sulten var likevel det verste.

«Kveldsmaten besto av en kopp tynn risvelling, og om natten knurret magen mens vi snudde og vendte på oss – ute av stand til å få sove.»

Akkurat som i Gulag-leirene skulle det harde arbeidet og sulten knekke de innsatte, men laogai-leirene hadde i tillegg en kinesisk spesialitet: Etter slitet på åkeren ble fangene indoktrinert ved å terpe Mao-tekster, som skulle læres utenat.

De måtte også bytte på å kritisere hverandre for å være dårlige kommunister. Etter litt over et halvt år hadde Xu fått nok.

Flukten ender på grensen

Den første flukten fra arbeidsleiren vest for Shanghai var latterlig lett. Ingen murer eller piggtrådgjerder sperret veien, så da resten av fangene marsjerte ut på åkerarbeid en morgen, stakk Xu og en kamerat av i motsatt retning. Til fots, med buss og med tog kom de seg tilbake til Shanghai.

Men her ble de like lett fanget av politiet da Xu oppsøkte familien sin.

Uigurer bak gitter

Vestlige forskere mener at Kina har satt rundt en million av den muslimske minoriteten uigurene i arbeidsleirer siden 2017.

© Flickr

Kinesere sendes fortsatt i laogai-leirer

På 1950-tallet befalte Mao Zedong at kritiske kinesere skulle gjøres til gode kommunister. Gjenoppdragelsen fant sted i leirer som ble kalt laogai, en kinesisk forkortelse for «omskolering gjennom arbeid».

I leirene møtte de innsatte en ekstrem likegyldighet overfor menneskeliv, og fanger omkom i hopetall. Etter Maos død i 1976 ble mange innsatte løslatt, og i løpet av 1990-tallet smeltet laogai-systemet sammen med Kinas fengselsvesen, og de innsatte fikk bedre forhold.

Men i nyere tid har det kinesiske kommunistpartiet åpnet nye leirer som minner mye om laogai-leirene. Siden 2017 har rundt en og en halv million muslimske uigurer og andre minoriteter blitt sendt til gjenoppdragelse i Kina.

Myndighetene regner dem som mulige terrorister og internerer dem uten dom. Menneskerettighetsorganisasjoner påpeker at mishandling og overgrep finner sted rutinemessig i leirene.

Tilbake i leiren ble Xu låst inne mens myndighetene vurderte straffen hans. Han ventet imidlertid ikke på dommen. Han flyktet ut i mørket en natt etter å ha bedt om å få gå på toalettet. Et par måneder senere gikk Xu inn i en liten by nær grensen til Burma – 230 mil fra leiren.

Penger fra familien og hjemmelagde identitetspapirer hadde ført friheten innenfor rekkevidde, og nå ville han bare nyte et siste måltid mat og få seg en barbering før han forlot Kina. Dessverre lå byen i en sikkerhetssone som var ulovlig å oppholde seg i for andre enn de fastboende.

«Mens den ene barbereren satte meg i stolen, forlot den andre salongen. Akkurat da jeg skulle reise meg, kom han tilbake med en gruppe menn som stilte seg opp rundt meg og forlangte å få se papirene mine.»

Xus falske dokumenter tålte ikke grensepolitiets granskning, og han ble kastet i den lokale arresten. Men han nektet å gi opp så nær målet. I hemmelighet begynte han å skrape i veggen med en skje. Veggen viste seg å være av leire, og den fjerde dagen hadde han gravd seg gjennom.

Små piker hyller Mao

Kineserne ble beordret til å dyrke Mao som en gud.

© Hulton Archive/Getty Images

Vold skulle forvandle Maos Kina

1949
Etter en fire år lang borgerkrig vinner kommunistlederen Mao Zedong makten. Han får godseiere henrettet og fordeler jorden blant fattige bønder. Minst 800 000 mister livet.

1950
Mao innleder en kampanje for å undertrykke kontrarevolusjonære, særlig tilhengere av det tidligere Kuomintang-regimet. Millioner blir arrestert, og 700 000 blir henrettet.

1956
For å komme motstand i forkjøpet innleder Mao kampanjen «De hundre blomster», som oppfordrer Kinas velutdannede til å fritt kritisere kommunistpartiet.

1957
Hundre blomster-kampanjen erstattes av en antihøyrebevegelse. Kritikere fra universitetene og fra partiets egne rekker blir sendt i arbeidsleirer uten dom. Xu Hongci er en av dem.

1958
Kinas bønder får jorden sin slått sammen i store statskollektiver, og primitive jernverk skyter opp overalt under Maos «Store sprang». Mellom 15 og 55 millioner dør av sult.

1966
Under «Kulturrevolusjonen» skyller en ny bølge av vold over landet da unge kommunistiske rødegardister rensker ut alle som ikke blindt adlyder Mao. 20 millioner omkommer.

1976
Etter 27 år ved makten dør Mao. Den mest ekstreme undertrykkelsen av politiske fanger innstilles.

Mens Xu utvidet hullet, ble han oppdaget av en vakt, som kjørte bajonetten inn i mørket:

«Plutselig følte jeg skarp smerte mellom tommelen og pekefingeren på høyre hånd og trakk den til meg. Hånden var badet i blod. Celledøren sprang opp. Flere vakter stormet inn. Spark og slag regnet ned over meg.»

Fluktforsøket fra arresten gjorde Xu til kriminell, og en hard straff ventet.

Mao fører Kina i avgrunnen

Xu var fortsatt i fengselet nær grensen da han fikk dommen.

«Du er en kontrarevolusjonær som har prøvd å desertere til fienden. Du dømmes hermed til seks års fangenskap.»

Sammenlignet med mange andre slapp Xu faktisk billig – kanskje fordi Kina manglet leger. Men sjansen for å overleve seks år var liten, for våren 1960 fikk Kina merke de katastrofale følgene av Maos «Store sprang».

Bøndene hadde blitt fratatt jorden, som fra nå av skulle dyrkes i store jordbrukskollektiver. Reformen utløste kaos, og samtidig befalte Mao at risen skulle sås mye tettere enn det som hadde vært vanlig.

Kart over kinesiske fangeleirer

Siden Maos tid har Kina drevet over to tusen arbeidsleirer, der systemkritikere ble holdt fanget. Dette kartet over leirenes plassering bygger på undersøkelsene til den tidligere leirfangen Harry Wu i Kina i 1992.

© Marco L

Ifølge formannens logikk ville avlingene dermed bli større. Enhver bonde kunne imidlertid ha fortalt den enerådige lederen at metoden ga plantene altfor lite næring, og at avlingen derfor ville slå feil.

Mange bønder ble dessuten flyttet fra markene til stålproduksjon i såkalte bakgårdsovner. Lakeier i kommunistpartiet hadde innbilt Mao at man på denne måten kunne lage stål av høy kvalitet lokalt, og store mengder ploger og andre jordbruksredskaper ble samlet inn og matet til ovnene.

Bare verdiløst råjern ble skapt under de primitive forholdene, siden bakgårdsovnene verken leverte stabile eller tilstrekkelig høye temperaturer. Sulten bredte seg, og verst gikk det ut over fanger som Xu.

Giftige planter erstatter mat

Siden Xu hadde studert medisin, ble han utnevnt til fengselslege og tok imot ofrene for hungersnøden. Som erstatning for grønnsaker slengte fengselslederne alle mulige andre planter i den store gryta som risvelling til fangene ble tilberedt i.

«En dag var det potetblader i vellingen. Jeg hadde knapt begynt å tømme den nye risvellingen opp i skålene, før fangene begynte å kaste opp. Mange ble svimle og mistet følelsen i hender og føtter, og noen falt om.»

Mark med primitive ovner

Primitive ovner spratt opp overalt i Kina under Maos «Store sprang».

© Public domain

En rask titt i de medisinske lærebøkene fortalte Xu at bladene til potetplanten – som hos mange andre medlemmer av søtvierfamilien – inneholder giftstoffer som kan være dødelige. Tilsvarende situasjoner oppsto igjen og igjen når leirens ledere eksperimenterte med alternative ingredienser.

Snart herjet de sykdommene som følger med underernæring: Væskeansamling fikk lemmer til å svulme opp til grotesk størrelse, og tuberkulose slo ned blant fangene – likevel ble alle tvunget til å arbeide. I leiren der Xi Hongci satt, omkom hver tredje fange under hungersnøden.

De neste årene ble Xu flere ganger flyttet mellom fengsler og arbeidsleirer. Han bestemte seg for å holde ut straffen, men da den store dagen omsider opprant den 10. april 1965, fikk han ikke friheten sin. En av vaktene forklarte:

«Vi stoler ikke på deg, og vi kommer ikke til å la deg dra tilbake til Shanghai. Det ville bare være å be om mer bråk fra deg. Du har ikke endret tankegangen din. For deg vil dette komme til å ta tid, og du må forberede deg på å være her lenge.»

«Xu Hongci sa at vi ikke kan bygge landet vårt på Maos tanker.» Anklage fra en av Xus medfanger.

I stedet for fange fikk den unge medisinstudenten nå den bisarre statusen post-dom-internert, men han var fortsatt i makthavernes vold.

Xu var derfor fremdeles i fangenskap da Mao i 1966 satte i gang «Kulturrevolusjonen». Kinas leder slapp horder av unge kommunister løs på alle som kunne tenkes å true hans makt. Tusener ble myrdet uten rettergang eller drevet til selvmord. Mange av ofrene var eldre kommunister som Mao var på kant med.

Bak de offisielle slagordene gikk revolusjonen nemlig ut på å gjenetablere Maos jerngrep om partiet og staten, som det katastrofale «Store spranget» hadde svekket.

I laogaiene så inspektørene seg ut gamle syndere blant fangene for å fylle kvoten med samfunnsfiender slik at de selv fikk fred for Maos terror.

Derfor ble Xu innkalt til et møte der andre post-dom-internerte kaptes om å overgå hverandre med absurde beskyldninger mot medfangene.

«Xu Hongci sa at vi ikke kan bygge landet vårt på Maos tanker, og at vi må bruke teknologi! Han er en kontrarevolusjonær revisjonist som er mot formann Mao!» ropte en av dem.

Mann med skilt om halsen

Under «Kulturrevolusjonen» ble hundretusenvis av kinesere ydmyket under skueprosesser. De såkalte kontrarevolusjonære ble dømt til alt fra døden til tiår med hardt slit i en arbeidsleir. Dommene ble kunngjort på store plasser overalt i landet.

© Li Zhensheng

Til sin egen overraskelse ble Xu ikke lynsjet på stedet. En tid senere fikk han i stedet hovedrollen i en skueprosess.

Bakbundne fanger hånes

I januar 1969 fikk Xu hendene bundet på ryggen, og så ble han marsjert inn på Demokratiets plass i byen Lijiang nær grensen til Burma. Her ble han løftet opp på et bord, slik at de ti tusen tilskuerne som var samlet under et hav av røde bannere, kunne se hvordan samfunnsfienden så ut.

Xu måtte stå bøyd i skam mens han og nitten andre politiske fanger på skift ble fordømt av en leder fra Maos innsatsgrupper.

Mens fingrene hans svulmet opp til samme tykkelse som velvoksne gulrøtter og svimmelhet fikk ham til å vakle, begynte lederen for skueprosessen å tordne løs mot ham:

«I 1957 ble Xu Hongci avslørt som høyreorientert. Han nektet å reformere seg og ble idømt seks års gjenoppdragelse. Selv da han hadde sonet ferdig straffen, fortsatte han å delta i kontrarevolusjonære aktiviteter og motarbeide vår høyt elskede leder formann Mao. Forbrytelsene hans er alvorlige, og derfor idømmes han en straff på ytterligere tjue år.»

Stor forsamling av rødegardister

Uniformerte og bevæpnede rødegardister ble fylt av Maos propaganda under storstilte forsamlinger. Så ble de sluppet løs på Kinas befolkning.

© Universal History Archive/Getty Images

«Kulturrevolusjonen» skulle sikre Maos makt

I mai 1966 blåste Mao til kamp mot såkalt falske kommunister. For å styrke sin egen makt lot han opphissede unge rødegardister gå amok over hele Kina.

Kina var i fare, erklærte Mao i 1966. Fiender av folket hadde kapret toppvervene i partiet, og for å renske ut denne trusselen måtte ungdommen reise seg. Som svar dannet studenter og andre unge militser av rødegardister som innledet en nådeløs klappjakt på de «falske» kommunistene.

Overalt i landet fikk kinesere det travelt med å angi hverandre så de ikke selv skulle bli mistenkt for å være antirevolusjonære. Mange anklagede begikk selvmord, mens rødegardistene drepte enda flere i massakrer. I Shanghai og andre maktsentre utviklet Kulturrevolusjonen seg til en kortvarig borgerkrig mellom grupper av overivrige unge. Kanoner og til og med stridsvogner ble brukt, og rundt en halv million mistet livet i kampene.

Kulturrevolusjonens egentlige formål var å styrke Maos grep om partiet som hadde blitt svekket av det katastrofale Store spranget få år tidligere. I løpet av de ti årene Kulturrevolusjonen varte, satte Mao inn sine støttespillere i alle viktige stillinger i landet.

Da Kulturrevolusjonen begynte å ebbe ut, kvittet Mao seg med rødegardistene ved å oppløse enhetene deres, stenge skolene og sende dem ut på landet for å leve et nøysomt liv.

Folkemengden hoiet, klappet og ropte sitater fra Maos håndbok, den «lille røde». Uten fnugg av bevis, og noen mulighet til å forsvare seg, ble den nå 36 år gamle Xu dømt til å tilbringe et halvt liv i arbeidsleir.

Skueprosessen knuste Xus siste håp om rettferdighet i Maos Kina, og han ble enda mer overbevist om at flukt var hans eneste sjanse for å slippe ut i live. Men flukt fra Jordbruksmaskinfabrikk 507, der han nå arbeidet, var ytterst vanskelig.

Arbeidsleiren hadde høye murer, elektrisk gjerde og bevæpnede vakter. Xu måtte derfor smøre seg med tålmodighet og planlegge flukten nøye. Han lagde stempler av små trebiter og skar ut skrifttegn i dem slik at han selv kunne trykke falske identitetspapirer.

Mens måneder ble til år, og forberedelsene til en siste flukt tok form, ble Xu vitne til mer brutalitet i leiren. En fange ble banket opp av vaktene tre dager på rad. Den fjerde dagen hengte han seg for å unngå ytterligere tortur. Hans eneste forbrytelse var at han regnet seg som uskyldig dømt og krevde at saken mot ham skulle gjenopptas.

«Jeg snudde ikke og begynte ikke å løpe, men bare fortsatte å gå i samme retning. Det var en av vaktene i leiren.» Xu Hongci om det fjerde og siste fluktforsøket.

I tre lange år ventet Xu på sjansen. Da en kunstgjødselfabrikk ble oppført nær arbeidsleiren, og overbelastning kortsluttet strømforsyningen, kunne Xu omsider sette fluktplanen ut i livet.

«Klokken ti om formiddagen forsvant elektrisiteten. Vaktene sa at strømmen ikke ville komme tilbake før klokken seks neste morgen, og at alle som arbeidet med elektriske maskiner, i stedet skulle hjelpe til med rengjøringen. Miraklet hadde skjedd», skrev Xu senere i memoarene.

Kort før midnatt den 7. august flyktet Xu. Da han skjult av nattemørket gikk bort fra arbeidsleiren langs den støvete veien, var han sprekkeferdig av stolthet over triumfen. Men plutselig lyste en lommelykt på ham bakfra.

«Jeg snudde ikke og begynte ikke å løpe, men bare fortsatte å gå i samme retning. Det var en av vaktene i leiren. Hvis jeg hadde løpt, hadde jeg bli skutt på stedet.»

Få meter lenger fremme svinget han ned en sidegate, og vakten fulgte ikke etter. Han måtte ha tatt Xu for å være en tilfeldig forbipasserende.

Fluktkonge slapp unna på fjerde forsøk

Xu befant seg i byen Lijiang nær grensen til Burma, men flukten hans gikk ikke i den retning. Han visste at grenseområdet ville bli finkjemmet så snart flukten ble oppdaget. I stedet ville han prøve å komme seg til Mongolia, 160 mil lenger nord.

Maos kampanjer hadde lært folket hvor viktig det var å angi enhver mistenkelig person, så under vandringen ble Xu igjen og igjen møtt med ransakende spørsmål fra folk han møtte.

«Underveis følte jeg meg som et jaget dyr, tett forfulgt av døden», forteller han senere.

Da to medlemmer av Kinas heimevern, folkemilitsen, stoppet ham, så flukten ut til å være slutt. Etter fem dager på veien ble han spurt om reisetillatelse. Xu rakte dem de forfalskede papirene.

«Alle tillatelser utstedes på ikke-fortrykt papir, men denne her …», sa det eldste militsmedlemmet.

Xu satt og røykte mens panikken steg bak fasaden av likegyldighet. Så fortsatte det uniformerte militsmedlemmet:

«Du har visst gått feil. Snu her, og ta i stedet stien opp langs fjellsiden der borte.»

Xu takket den lemfeldige militsmannen og skyndet seg videre.

«Samtidig var jeg sønderknust over å være nødt til å flykte fra landet mitt.» Xu Hongci da han i 1972 kom seg til Mongolia.

Etter 38 dager på flukt gikk Xu alene gjennom uveisomt terreng de siste timene av den 10. september 1972. Han fulgte jernbaneskinnene som førte gjennom Gobiørkenen og mot grensen til Mongolia.

Friheten lyser der fremme

Akkurat som ved grensen til Burma var området nær Mongolia en avsperret militærsone der ingen fikk komme inn uten særlig tillatelse. For ikke å bli sett tilbakela han derfor de siste 120 km ved å gå om natten og sove om dagen. Omsider gikk han inn i grensebyen Erenhot.

På vei bortover mot jernbaneovergangen gikk en mann plutselig tett inntil Xu, men uten å interessere seg for den andre skikkelsen i mørket. Lenger fremme begynte husene i Erenhot å tynnes ut igjen. Xu satte i å løpe. Han styrtet gjennom mørket og så hvordan lysene fra byen Zamyn-Üüd på den mongolske siden av grensen kom nærmere og nærmere. Plutselig gikk det opp for ham at han befant seg i Mongolia:

«Jeg var overlykkelig over endelig å ha sluppet unna de grusomme og nådeløse klørne til det kommunistiske diktaturet. Samtidig var jeg helt knust over å måtte flykte fra landet mitt.»

Granittstatue av Mao

Til tross for manglene hans hyller det offisielle Kina stadig formann Mao. I 2009 sto denne 32 meter høye granittstatuen av den unge Mao ferdig i provinsen Hunan, sørøst i landet.

© Public domain

Trist og sint satte han seg ned litt og lot tankene vandre. Så reiste han seg og fortsatte mens han svor at han skulle komme tilbake en dag.

På den mongolske siden av grensen ventet avhør og flere fengselsceller. Da de nye vertene hadde fått bekreftet Xus identitet, ble han dømt til to års fengsel for å krysse grensen ulovlig. Han takket dommeren, for to år i fengsel var ingenting mot 16 år i en kinesisk arbeidsleir.

I august 1974 var han omsider en fri mann. To år senere feiret han Maos død sammen med andre eksilkinesere og den mongolske kona si.

Xu tas til nåde

I 1983 frafalt Kina alle anklager mot Xu Hongci, og han fikk lov å komme hjem. I Shanghai besøkte han den aldrende moren, som hadde hjulpet ham med penger og mat under årene i fangenskap. For første gang på 26 år kunne de sitte sammen og spise et måltid mat uten frykt.

Xu støtte også på den tidligere kjæresten som hadde angitt ham. Han sa triumferende til henne:

«Du husker nok at jeg sa at historien ville gi meg rett, om det så tok tre hundre år. Ikke engang tretti år har gått, og nå har dommen falt.»