I 1274 angrep mongolene Japan for første gang. Men på tross av forgiftede piler og kinesiske bomber mislyktes invasjonen.

© Osprey Publishing

Kraftig vind og byggeslurv bremset mongolenes verdenserobring

I 1281 stevner den mongolske herskeren Kublai Khans gigantiske flåte ut fra kysten av Korea. Målet er å innta Japan slik at khanens enorme rike kan bli enda større. Seieren ser ut til å være innen rekkevidde, men to ting har ikke mongolene tatt høyde for: det tropiske sommerværet og en gjeng slurvete skipsbyggere

Havet utenfor den japanske øya Takashima er tykt som ertesuppe. Alger og finkornet sand danser i lyskjeglen fra den amerikanske arkeologen James Delgados lommelykt mens han saumfarer havbunnen.

Det gråbrune mudderet er fullt av stumper av tømmer og tykke, uformelige klumper av rust fra forvitret metall.

Plutselig fanger lyset fra lommelykten hans en velkjent silhuett: En spiss hjelm av den typen 1200-tallets mongolske soldater bar når de dro i kamp.

Rundt hjelmen ligger små røde stumper som kan minne om skjell fra fiskehud. Det er gamle lærstykker som en gang utgjorde en mongolsk krigers rustning.

En liten skål fanger arkeologens blikk. Under det tykke laget av sand og alger som dekker den, kommer flere skrifttegn tydelig til syne:

«Wang. Feltherre for hundre mann», står det skrevet.

Delgado konkluderer med at Wang var en av de mange tusen soldatene som plutselig forsvant i dypet 12. august 1281, da en tropisk storm fra øst uventet blåste den mongolske herskeren Kublai Khans flåte omkull slik at skipene splintret og gikk til bunns.

I dag ligger tømmerstykker, hjelmer og bolter til krigernes armbrøster spredt utover havbunnen som et vitnesbyrd om et av verdenshistoriens verste militære skipsforlis.

Det er dette marinarkeologen i år 2002 har dykket ned for å undersøke.

For mongolene var det kraftige uværet en katastrofe som ble begynnelsen på slutten for deres mektige dynasti, men for japanerne var det et mirakel som reddet landet fra en fryktelig invasjon.

Khanen vil herske over hele Kina

For Kublai Khan må nyheten om stormen som utslettet hele hans enorme flåte, ha vært umulig å fatte.

Som barnebarn til Djengis Khan, som på begynnelsen av 1200-tallet hadde underlagt seg store deler av Asia, hadde han stolte aner og seier i blodet.

Våren 1241 strakte mongolenes herredømme seg over det meste av Asia, og det var først da mongolhæren nærmet seg Wiens porter i Europa at dens fremrykning stanset.

På det tidspunktet var mongolenes herredømme det største riket verden hadde sett til da.

Felttoget stanset imidlertid ikke av militære årsaker, men fordi det mongolske riket var plaget av interne stridigheter om arvefølgen.

Etter Djengis Khans død i 1227 hadde hans sønn Ögedei overtatt tittelen som khan, og da han døde i 1241, slo rivaliseringen ut i lys lue.

Stridighetene varte i nesten to tiår, men i 1260 utropte Det store mongolske råd Kublai Khan til storkhan og hersker over det mongolske riket.

Frem til da hadde han fungert som fyrste og hærfører over et mindre område i Kina.

En rekke rivaler som også hadde kjempet om den mongolske tronen, nektet imidlertid å anerkjenne ham som storkhan, og i praksis ble riket splittet i fire områder.

Kublai Khan var nå hersker over det østlige Mongolia, Mandsjuria, Tibet og en stor del av Kina. For den ambisiøse herskeren var det imidlertid langt fra nok.

Hans ville ha et stort rike som strakte seg fra de indonesiske øyene Java og Sumatra og helt til Vietnam.

Men først og fremst ville han gjøre det ingen av forfedrene hans hadde klart så langt: Han ville underlegge seg hele Kina.

Silke ble brukt til alt fra klær, musikk- instrumenter, fiskesnører og buestrenger til papir.

© Museum of Fine Arts, Boston

Først må Japan knuses

Veien til det kinesiske Song-dynastiet gikk imidlertid via Japan. En stor del av dynastiets inntekter kom nemlig fra skatt på den oversjøiske handelen med japanerne.

Hvis khanen kunne kvele handelen, ville Song-riket ha mindre penger å føre krig for, noe som ville gjøre det betydelig lettere å innta.

Derfor bestemte Kublai Khan seg for å slå til mot byen Hakata på Japans tredje største øy Kyushu, der det fantes en overflod av rikdommer.

Et stort kinesisk samfunn av kjøpmenn hadde slått seg ned i byen, og på midten av 1200-tallet hadde trafikken mellom de kinesiske havnene og Hakata vokst voldsomt.

Fra Kina kom skipene blant annet med silke, porselen, bøker og te, som japanerne aldri så ut til å få nok av.

På returen fra Japan var skipenes lasterom fylt med alt fra tømmer, kobber og mineraler til blekkhus, sverd og vifter. Hakata måtte knuses, og i 1268 var khanen klar til å slå til.

Kublai lærer av kineserne

Mongolhærens styrke lå på landjorden, men Kublai Khan satte sin ære i å ta lærdom av sine fiender.

Det gjaldt også Song-dynastiet, og derfor ga han ordre om å bygge store skip som lignet kinesernes.

Song-dynastiet var nemlig verdens beste skipsbyggere.

Skipene deres var bygd av tre og bambus og var svært store. Med fleksible bambusseil var skipene manøvreringsdyktige, og rominndelingene med skott i skroget ga et vern mot oversvømmelser og kantring.

Skipene ble ikke bare brukt til handel, men utgjorde også ryggraden i Song-dynastiets slagkraftige flåte.

Et skip kunne lett ta opptil tusen soldater, og krigerne kunne ha hestene sine med om bord. På dekkene hadde krigerne med katapulter som kunne kaste brennende gjenstander eller kinesiske brannbomber i form av granater fylt med krutt, mot fienden.

Foruten å bygge skip som kineserne, lærte Kublai Khan soldatene sine å reagere på ordrer gitt ved hjelp av trommer – akkurat som i Song-hæren.

Mongolene forbereder seg på krig

I 1268 manglet ikke den nå 53 år gamle mongolske Khan selvtillit. Han var en mann i sin beste alder og i god form, forteller den italienske oppdagelsesreisende Marco Polo:

«Verken liten eller høy, men av moderat høyde» med lemmer som var «kjøttfulle og velproporsjonerte» og en «frisk, rødmusset hud». Kublai Khan gikk hardt ut overfor japanerne:

«Vi, det store Mongolske riket, har mottatt Himmelens mandat og blitt Universets herre.

Utallige stater i fjerne land har derfor ønsket å knytte bånd til oss», proklamerte han i et brev der han også forklarte at japanerne like gjerne kunne overgi seg først som sist.

Men den japanske regjeringen hadde annet å tenke på enn den storskrytende mongolherskeren.

Makten i landet var på det tidspunktet delt mellom keiseren, som tok seg av diplomatiske og religiøse anliggender, og «bakufu», som er japansk for «leirregjering», og som utgjorde landets militære og egentlige ledelse.

Bakufu var dominert av samuraier, en egen krigerkaste som i realiteten satt på makten.

På denne tiden var samuraiene viklet inn i en blodig maktkamp mellom de ulike klanene, og hadde verken tid eller krefter til å bekymre seg for annet.

Kublai Khan ventet derfor forgjeves på svar, og i frustrasjon begynte han å gjøre seg klar til å gå til krig mot Japan.

I mellomtiden lå han ikke på latsiden, og de neste årene hadde han stor suksess på slagmarken andre steder.

I 1271 klarte han – uten å erobre Japan først – å innta store deler av Song-dynastiet sør i Kina. I det nyerobrede området innsatte han snart seg selv som keiser og grunnla det som skulle bli kjent som Yuan-dynastiet.

Han hadde inntatt en stor del av Kina, men ambisjonene hans hadde ikke blitt mindre: Nå skulle Japan underlegges mongolsk herredømme.

Som for- beredelse til den kommende invasjonen sendte han 5000 mongolske soldater til vasallstaten Korea som fortropp og ga den koreanske kongen ordre om å bygge hele 900 krigsskip og innkalle en hær på 10 000 mann.

Selv samlet Kublai Khan sine egne tropper, som også talte titusenvis av krigere. Fanger fra en kinesisk by som khanen nettopp hadde beseiret, ble også utskrevet.

«De ble befridd fra sine lenker og forskånet for henrettelse», heter det i offisielle papirer fra oktober 1273.

Til gjengjeld skulle de tidligere fangene nå kjempe på mongolenes side i den forestående krigen mot japanerne.

Lærplaten over brystet hindret samuraienes buestrenger i å henge fast i alle firkantene i rustningen. Skulderplatene beskyttet den øverste delen av overkroppen og skuldrene. Rustningen besto av rekker av små lakkerte lær- og jernfirkanter, da en rustning av rent jern ville bli for tung.

Flåten angriper

Kublai Khans flåte seilte fra Happo ikke langt fra Busan i våre dagers Sør-Korea 2. november 1274, med kurs mot de japanske øyene. Flåten talte ikke færre enn 23 000 mongolske, kinesiske og koreanske soldater. I tillegg kom 6700 sjøfolk fordelt på 900 skip. Angrepet gikk som Kublai Khan hadde håpet og forventet.

Da han to dager senere nådde frem til øya Tsushima, som ligger rundt halvveis mellom Kyushu og Korea, møtte han bare en liten garnison bestående av 80 samuraier og en militærguvernør ved navn So Sukekuni.

Synet av alle krigsskipene gjorde militærguvernøren urolig, så han sendte ut en tolk for å spørre hva flåten ville.

Som svar lot styrkens leder en landgangsstyrke på tusen mann velte inn på stranden mens de spydde ut en «rasende strøm av piler så tette som regn». Samuraiene og krigerne deres falt for fote, og snart var slaget tapt.

«Ved hjelp av overlegne våpen gikk fienden i land uten å lide stort tap», forteller japanske kilder sørgmodig. Etter å ha satt fyr på de omkringliggende byene og drept innbyggerne, fortsatte flåten til den neste øya, Iki.

Avstanden til Iki var bare fem mil, og øyas guvernør, Taira Kagetaka, hadde allerede hørt om massakren på Tsushima.

Han hadde bare hundre beredne samuraier til rådighet, og i ren desperasjon bevæpnet han derfor de lokale fiskerne med jaktspyd, køller og sekker fylt med stein.

Men kampen ble forutsigelig kort. Kagetaka ble raskt drevet tilbake til fortet, og for å unngå nederlagets skam begikk han og familien hans harakiri – det vil si selvmord ved å sprette opp magene fra venstre mot høyre med et kort sverd.

Imens fortsatte mongolene til bukta der handelsbyen Hakata lå.

Den første stormen redder Japan

Den japanske garnisonen i Hakata-bukta var advart om mongolenes angrep, og derfor ventet 6000 samuraier på stranden da det uhyggelige synet av Kublai Khans flåte viste seg i horisonten.

I små båter rodde de mongolske styrkene i land til lyden av trommeslag, og gikk rett til angrep. Mongolene var ikke bare sterkere enn samuraiene.

Buene deres hadde lengre rekkevidde, og mens samuraiene var best til å kjempe mann mot mann, mestret mongolhæren de store organiserte angrepene.

Likevel fikk Kublai Khans menn en tøff kamp helt til slutt av de kampklare samuraiene. Blant dem var Takezaki Suenaga.

«Å være kriger er å gjøre det som gjør oss verdige til belønning», erklærte han før han stormet med sine fem krigere mot den store invasjonsstyrken.

Utpå kvelden innstilte mongolene kamphandlingene for natten og trakk seg tilbake til stranden.

Da morgenen kom, var det imidlertid et dramatisk syn som møtte japanerne. Ifølge den offisielle kinesiske Yuan-shi-beretningen hadde det om natten reist seg «en voldsom storm», og mange krigsskip var blitt slått mot klippene og ødelagt.

«Plutselig blåste det kraftig opp fra motsatt – østlig – retning, en vind som sendte dem tilbake til deres eget land», forteller den japanske hoffmannen Kadenokoji Kanenaka i dagboken 6. november 1274.

Et femtitalls ulykkelige mongolske soldater og sjøfolk ble tatt til fange og eskortert til den japanske hovedstaden, der de ifølge hoffmannen ble avhørt og henrettet.

«Skiftet i vinden må ha kommet som beskyttelse fra gudene. Vi bør prise dem uendelig», tilføyde han i sine notater.

Stormen, som med sine herjinger hadde reddet japanerne fra mongolenes fryktelige invasjon, kom siden da til å gå under navnet «Kamikaze», som betyr «hellig vind» på japansk.

En voldsom storm knuste mange av krigsskipene.

Japan advares

Nederlaget tynget imidlertid ikke Kublai Khan. Riktig nok hadde han mistet 13 500 mann og 300 skip, men Hakata lå i ruiner, og dermed hadde han tørrlagt én av Song-dynastiets viktigste inntektskilder.

Khanen fortsatte derfor erobringstoktet med uforminsket styrke.

I 1279 fant det siste knusende slaget mot Song-dynastiet sted utenfor det nåværende Hongkong.

Kublai Khan kjempet med dynastiets flåte, som før da hadde falt i hans hender, og ved årets utgang var hele Kina underlagt mongolene. Tiden var inne for å vende tilbake til Japan.

«Song-dynastiet har møtt sin undergang for mongolenes hender, og det er risiko for at Japan nå står overfor samme fare. Vi anser det derfor som nødvendig å advare dere», skrev en tidligere Song-undersått til japanerne samme år.

Japanerne hadde luktet lunta god tid i forveien, og allerede i 1276 hadde de gått i gang med å forberede seg til det store slaget som de ventet ville komme.

Sist gang mongolene angrep, i 1274, hadde samuraiene møtt dem direkte på stranden og blitt trengt tilbake derfra.

Nå ble bønder satt til å bygge en bred og høy steinmur på 20 kilometer langs kysten ved Hakata-bukta.

Med en forsvarsmur ville de kunne møte fienden fra en beskyttet posisjon. Samtidig organiserte samuraiene krigerne sine i forsvarsenheter, og myndighetene beslagla fiske- og handelsfartøyer slik at de kunne imøtegå mongolenes trussel til vanns.

Også Kublai Khan rustet seg til kampen. Krigerne ble utstyrt med rustninger laget av små lærlapper for å kunne stå imot samuraienes piler og sverd.

Hestene som skulle brukes i kamp, ble sendt på beite slik at de rakk å spise seg opp før seilasen.

Alle skip ble kalt sammen, også de erobrede Song-skipene. Men det var ikke nok, så khanen fikk bygd nye.

Hele skogsområder ble lagt øde for å skaffe nok tre til de store krigs­skipene. I august 1280 var slagplanen klar:

«I samråd med den koreanske kongen og generalene ble det oppnådd enighet om en angrepsplan. Skip med 40 000 mongolske, koreanske og nordkinesiske tropper skulle møtes utenfor øya Iki med en flåte som hadde med 100 000 tropper fra det sørlige Kina, og derfra fortsette og knuse Japan», noterte mongolske embetsmenn.

Mongolene angriper Japan iglen

I juni 1281 innledet khanen sitt andre angrep på Japan. Selv om mongolene møtte vesentlig mer motstand denne gangen, falt øyene Iki og Tsushima raskt.

Verre ble det for mongolene da de prøvde å gå i land i den nordøstlige delen av Hakata-bukta.

Her ble de møtt av et godt forberedt japansk forsvarssystem med en effektiv forsvarsmur og mange småfartøyer med besetninger som tok opp kampen mot de store krigsskipene.

For eksempel seilte den japanske kapteinen Kusano-Jiro gjennom et «regn av piler, hvorav den ene rev den venstre armen hans av», men han klarte å kjempe videre.

Han knakk mastene på sitt eget skip slik at de falt ned på de mongolske skipenes dekk. Dermed kunne han og hans menn gå om bord og kjempe.

Før andre fartøyer kunne rekke å komme mongolene til unnsetning, «satte de modige angriperne skipet i brann og bega seg så av gårde sammen med 21 hoder som de hadde kappet av», heter det i en av japanernes drabelige beretninger.

De japanske båtene var lette å navigere, men mange av dem ble senket av store steiner og bomber avfyrt fra katapulter på khanens skip. Voldsomheten i mongolenes angrep fikk ikke japanerne til å gi opp.

I stedet klarte de å gjøre de mongolske kapteinene så nervøse at mongolene bandt fartøyene sine sammen for å hindre de japanske båtene i å omringe og angripe dem enkeltvis.

Japanerne svarte igjen ved å sende båter med brennende høy mot dem.

For å få et pusterom la de mongolske styrkene til slutt til ved øyene Shiga og Noko ved munningen av Hakata-bukta.

Men også her ble de angrepet av japanerne. Samuraiene veltet om bord på de mongolske skipene, som hadde kastet anker for å kjempe.

En japansk kilde hevder at samuraiene rakk å samle inn over 2000 hoder før mongolene ble tvunget til å trekke seg tilbake til den erobrede øya Iki.

Den andre kamikazen redder Japan

Frem til nå hadde den mongolske og den koreanske hæren kjempet alene mot japanerne.

Den erobrede Song-flåten med sine 3500 skip og 100 000 krigere hadde nemlig ennå ikke nådd frem fra Kina. 12. august 1281 var flåtene endelig forent, og nå angrep de i fellesskap Japan.

Denne gangen foregikk kamphandlingene ved øya Takashima, som var langt dårligere forberedt enn krigerne ved Hakata-bukta.

Angrepet varte hele natten, og som tidligere benyttet japanerne seg av små, hurtige fartøy til å utføre raid mot mongolene.

For å forsvare seg bandt de mongolske kapteinene skipene sine sammen igjen, men denne gangen skulle forsvarsteknikken vise seg å bli skjebnesvanger for dem.

Igjen blåste det opp til en voldsom storm som gjorde de mongolske krigsskipene om til pinneved.

«En tyfon senket de fleste av de utenlandske piratenes skip. Flere tusen ble drept eller tatt til fange. Ikke en eneste av fiendens skip forble ved Iki eller Tsushima», skrev hoffmannen Kadenokoji Kanenaka senere i dagboken.

Den natten mistet Kublai Khan på et øyeblikk hele sin gigantiske flåte, og for andre gang hadde japanerne tilsynelatende blitt reddet av været.

For mongolene virket forklaringen om et vilt naturfenomen som årsak til deres nederlag langt bedre enn rykter om veikhet og inkompetanse, og sett med japanske øyne var stormen beviset på at gudene var med dem.

Forskere lapper sammen historien

Derfor var japanske og mongolske kronikører aldri i tvil om at en kraftig storm var årsak til tapet av Kublai Khans gigantiske flåte.

I flere hundre år har vitenskapsfolk imidlertid satt spørsmålstegn ved forklaringen, for det har vært vanskelig å tro på at en storm skulle være hele årsaken til det store forliset.

Historikere og marinarkeologer har derfor undersøkt levninger fra skipene når de har dukket opp i garnene til lokale fiskere.

Men først i 1981 ble det satt i gang en ordentlig arkeologisk undersøkelse av området utenfor Takashimas kyst.

I mer enn 20 år har marinarkeologer med dykkerekspedisjoner som den James Delgado foretok i 2002, nå avsøkt havbunnen for funn.

Derfor er det også i dag mulig for forskerne å sette sammen et bilde av hva som egentlig skjedde 12. august 1281 utenfor den japanske kysten.

Alt tyder på at en voldsom tyfon traff skipene, som lå sammenbundet utenfor kysten. De skipene som lå lengst ute i vannet, kappet ankertauene og satte trolig til sjøs i håp om å ri av stormen.

Skipene nær kysten var derimot sjanseløse. Sjøfolkene kunne bare se på mens de enorme skipene ble kastet fra side til side av storm og bølger, for til slutt å bli knust mot hverandre eller klippene.

Et sted i infernoet av skrik, vrinsking og splintrende tømmer gikk feltherre Wang ned med sitt skip.

Om han da var levende eller død, vet ikke forskerne, men sikkert er det at han sank iført sin røde lærrustning og hjelm, og ble liggende på bunnen med ansiktet nedover.

Her lå han helt til James Delgado mer enn 700 år senere fikk øye på krigerens hjelm med en rest av hjerneskalle i.

Heller ikke i 1281 klarte mongolene å slå japanerne.

© Weaponsandwarfare.com

Tømmer avslører hemmeligheten

Blant de mest interessante arkeologiske funnene som er gjort av Delgado og kollegene hans, er bitene av tømmer.

De var spredt ut over et stort areal på havbunnen, og det bekrefter ifølge forskerne myten om at det med all sannsynlighet har funnet sted en kraftig storm.

Funnene viser imidlertid også noe annet.

Analyser av tømmeret viser nemlig at flere av plankene har mange spikerhull. Det avslører at materialet er blitt reparert på en hastig og usystematisk måte.

Selv kritiske deler av skipet, som for eksempel mastefoten, som fordeler trykket fra mastene, bærer tegn på at reparasjonene er gjort på en slurvete måte.

Delgado og andre arkeologer ser det tvilsomme tømmerarbeidet som et tegn på at Song-flåten var under press med hensyn til tid og mannskap da den sterkt forsinket hogde seg vei gjennom bølgene sommeren 1281.

Sjøfolk og håndverkere hadde muligens vært så utslitt og demoralisert eller så lei av Kublai Khan og det arbeidspresset krigslysten hans utsatte dem for, at de bevisst har sabotert skipene hans.

Det voldsomme værfenomenet er derfor ikke skyld i hele katastrofen. Dårlig vedlikehold, byggeslurv og mulig sabotasje er medvirkende årsaker til at det gikk så galt for mongolene som det gjorde.

Hadde skipene vært i god stand, kunne de kanskje ha ridd stormen av, og da hadde Japans historie sett helt annerledes ut.