I 175 000 år var Europa befolket av neandertalere. 

© Scanpix/SPL & Ullstein Bild

Kreative neandertalere ble evolusjonens overraskende tapere

Neandertaleren ble lenge sett på som en primitiv blindgate i evolusjonshistorien. Men jo mer forskere finner ut om vår nærmeste slektning, desto større blir mysteriet. Hvorfor er det ikke neandertalerne som er verdens herskere?

14. september 2018 av Rasmus Kragh Jacobsen

Johann Karl Fuhlrott skynder seg alt han kan. Noen arbeidere fra det lokale steinbruddet har gitt ham et par kraftige knokler og en hodeskalle som visstnok skal stamme fra en bjørn. 

Men den naturinteresserte læreren mener skallen har en helt annen opprinnelse. 

Kraniet stammer utvilsomt fra et menneske – selv om det er uvanlig tykt og har to markerte buer over øyehulene. 

Fuhlrott tror at funnet kan være noe sensasjonelt ingen har sett før: et primitivt fortidsmenneske. Men det er flere uker siden arbeiderne fant «bjørnen», og restene kan være hakket bort.

Spent når han frem til steinbruddet, som ligger i Neanderdalen nær Düsseldorf i Tyskland. Her har en elv skåret en smal, 50 meter dyp kløft med bratte sider. 

Med sine to fosser og ni klippe-huler er kløften en sann naturperle som lenge har tiltrukket landskapsmalere.

I dag fins ikke steinbruddet lenger, men på denne augustdagen i 1856 begir Fuhlrott seg ned den sørlige klippesiden til en av de ni hulene, Kleine Feldhofer, der skjelettdelene ble funnet.

Den trange hulen ligger 20 meter over elva, og de to steinbruddsarbeiderne viser nøyaktig hvor de fant kraniet. Dessverre er det meste av skjelettet borte. 

Fuhlrott finner det øverste av hodeskallen, to lårbein, fem knokler fra armene, bekkenbeinet og noen fragmenter av skulderblad og ribbein. 

Gjennom de mange funnene av neandertalknokler har forskere puslet sammen et nyansert bilde av fortidsmennesket.

© Art Archive & Scanpix/SPL

Knokkelfunnet var et mysterium

Fuhlrott brakte knoklene til den anerkjente anatomen Hermann Schaaffhausen ved universitetet i Bonn, som gjorde store øyne. 

Etter å ha målt opp knoklene var heller ikke Schaaffhausen i tvil om at de måtte stamme fra et menneske. Han ante bare ikke hvilken art.

I dag vet forskerne at det dreier seg om Homo sapiens' nærmeste slektning, neandertaleren. Menneskeartenes evolusjon er nøye undersøkt, og neandertalerens gener til og med kartlagt. 

Men da Fuhlrott fant knoklene i 1856 – tre år før Charles Darwin ga ut sin bok om evolusjon – var tanken om tidligere menneskeformer skandaløs.

Faktisk hadde forskere alt funnet to andre neandertalere, et barnekranium i Belgia i 1829 og en hodeskalle på Gibraltar i 1848. 

Men ingen av tidens lærde la noe særlig i de to funnene. Funnet av et 33 000 år gammelt skjelett i Wales i 1823 avskrev de som levninger av en skjøge fra romertiden.

I første halvdel av 1800-tallet var bare tanken på ulike menneskearter absurd. Forskerne diskuterte utelukkende et komplekst system av menneskeraser – hvite, gule og svarte. 

De mente at noen raser var høyere utviklet enn andre – med europeere som de mest høytstående – men alle var grunnleggende enige om at mennesket hadde hatt sin nåværende form siden Gud skapte det.

For å finne en plass til det gåtefulle mennesket fra Neanderdalen søkte Schaaffhausen tilbake i gamle skrifter og fant blant annet Cæsars betraktninger om barbarer, som skulle ha øyne som «gnistret så voldsomt av villskap at de romerske soldatene ble grepet av panikk og hele hærer ble oppløst». 

Og de enda verre irene, som ifølge Cæsar var «glupske kannibaler. For dem var det ærefullt å fortære foreldrenes kropper».

På et møte 4. februar 1857 i det prøyssiske medisinske og naturhistoriske selskap i Bonn presenterte Schaaff­hausen og Fuhlrott funnene sine. 

Ingen hadde sett noe lignende før, og i årene som fulgte var mange uhyre skeptiske til teorien om et fortidsmenneske. For eksempel fikk de buede lårbeina enkelte til å mene at skjelettet stammet fra en kosakkrytter fra Mongolia som hadde falt i kamp. 

Den britiske geologen Charles Lyell viste imidlertid i 1863 at funnet måtte være svært gammelt, fordi det hadde foregått en kjemisk forandring i knoklene. 

Og i 1864 konkluderte den irske anatomen William King at funnet ikke bare var en tidlig europeer, men en utdødd menneskeart. Han kalte arten Homo neanderthalensis.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Tysk ekspert var uenig

Den innflytelsesrike tyske patologen Rudolph Virchow var imidlertid dypt uenig. 

Med hele sin akademiske tyngde presenterte han sin teori om at knoklene i virkeligheten stammet fra en syk person, men i de neste årene ble det tydelig at mennesket fra Neanderdalen ikke var et enkeltstående sykt individ.

Etter hvert tegnet forskere et bilde av et utdødd folk med et territorium som strakte seg fra Atlanterhavskysten til Usbekistan og Israel. 

Funn i det sørvestlige Frankrike og Kroatia vitnet om en avansert atferd med blant annet fint utførte steinkniver og spydspisser. 

Knokler viste at arten var sterke, tettbygde mennesker med grove trekk, og at de jaktet reinsdyr og istidsdyr som neshorn og mammut.

I 1909 kom Marcellin Boule med nok et bidrag til forståelsen av neandertaleren. Han var paleontolog ved naturhistorisk museum i Paris, og publiserte en skjellsettende analyse av det hittil mest komplette neandertal-skjelettet, funnet året før. 

I dag vet vi at skjelettet stammer fra en gammel, giktplaget, krumrygget mann. Men Marcellin Boule definerte de krumme ryggvirvlene som et særtrekk ved alle neandertalere, og med en fordømmende beskrivelse som lutende apemennesker med lange armer og dorske sinn, skrev han arten langt ut av vårt stamtre.

Boule bemerket at hjernen var større enn hos Homo sapiens, men avskrev dens betydning med at det evolusjonære misfosteret manglet vesentlige «menneskelige» deler.

Frem til andre verdenskrig var Boules fremstilling gjengs. Men så forkastet en ny generasjon antropologer rasebegrepet. De så på atferd i stedet for anatomi som en måte å forstå menneskelig variasjon på, og samme metoder stilte neandertaleren i et nytt lys.

En rekke funn i Shanidar i Irak i 1950- og 60-årene ble banebrytende. I en hule i Zagros-fjellene fant den amerikanske arkeologen Ralph Solecki og hans team neandertalskjeletter med en rekke spor etter sår og skader.

Den mest ekstreme var en neandertaler med en amputert arm. Nærmere studier viste at han levde i 20 år etter inngrepet. 

Det fikk forskerne til å konkludere at artsfrendene hans må ha tatt seg av ham – et bevis på en omsorg som ble betraktet som noe enestående for Homo sapiens

Enda mer oppsikt vakte funnet av en neandertaler som var gravlagt med fargerike blomster. Ritualet tyder på at det fantes en forestilling om et liv hinsides det jordiske.

Neandertalerne levde i flokker i det tynt befolkede Europa.  

© Scanpix/SPL & CLAUS LUNAU

Europas herskere i 175 000 år

I dag er ikke forskerne i tvil om at neandertalerne har begravd sine døde.

Andre steder er skjeletter lagt i fosterstilling, men som arkeologen Richard Klein har konstatert, kan det «omsorgsfulle» også skyldes et praktisk hensyn: De ville bli kvitt et stinkende lik og grave et så lite hull som mulig.

Forskerne så nå neandertalerne som et høyt utviklet folk bare et par skritt fra våre europeiske forfedre, og som en direkte forfar til Homo sapiens.

Nye dateringsmetoder viste at de yngste funnene er omtrent 25 000 år gamle, mens de eldste går mer enn 200 000 år tilbake. Studier av funnene avslørte at de sterke fortidsmenneskene var svært dyktige jegere.

Neandertalerne kunne nedlegge både bison og kronhjort ved å ta i bruk en avansert jaktform der de koordinerte flere lag av «klappere» som jaget en dyreflokk frem mot en gruppe fangstmenn.

Da flokken nærmet seg, løp mennene frem og drev kraftige, spisse spyd inn i dyrene med enorm styrke.

Livet den gangen var utmattende, og ga mange brukne lemmer, men neandertalerne verdsatte også mykere sider. Funn viser at de trolig har pyntet seg med fargede skjell.

Neandertalerne var de eventyrlystne

Oppfatningen måtte igjen revideres da den newzealandske genetikeren Allan Wilson på 1980-tallet ved hjelp av banebrytende DNA-studier viste at alle nålevende mennesker kan trekke en linje tilbake til en stammor som levde i Afrika for mindre enn 200 000 år siden. 

Mennesket oppsto trolig i Afrika, og vandret først ut av kontinentet mye senere. Neandertaleren kunne altså umulig være Homo sapiens' forfar.

Mange vitenskapsfolk var direkte fiendtlige overfor Wilsons studier, men for Chris Stringer fra Natural History Museum i London ga studiet god mening. 

Stringers egne studier viste nemlig at mennesket ikke kunne ha oppstått i Europa fra neandertalere, men måtte stamme fra afrikanere. Men hvis ikke neandertalerne var våre forfedre, hvem var de da?

Svaret på den gåten har de siste tiårene blitt gravd frem fra en labyrint av huler nær Burgos i det nordlige Spania. Her levde for 300 000-500 000 år siden en klan av kraftig bygde mennesker på rundt 175 centimeter og 95 kilo. 

Hodene deres rommet en hjerne omtrent på størrelse med vår. De levde i sosiale grupper, og har høyst sannsynlig hatt et språk. Arten kalles Homo heidelbergensis og har visse neandertaltrekk, uten å være neandertalere.

Homo heidelbergensis er også kjent fra enda eldre funn i Afrika, og regnes i dag for å være felles forfar til både Homo sapiens og neandertaleren.

En utbredt teori er at neandertalerne er etterkommere av en særlig eventyrlysten grein av Homo heidelbergensis, som dro ut av Afrika og kom til Europa, mens Homo sapiens er etterkommere av de artsfellene som ble værende i Afrika. 

Det bildet er i dag bekreftet av sensasjonelle kartlegginger av neandertalerens gener. Disse har avslørt at menneskets og neandertalerens linjer skiltes for vel en halv million år siden.

I Europa fikk de nyankomne varme-vante afrikanske forfedrene merke hvordan nordavinden bet skarpere, mens isbreene vokste. 

Under istidene har jegerfolket likevel kunnet overleve, for Sør-Europa var hjemsted for et rikt dyreliv: moskusokse, reinsdyr, ullhåret neshorn og ikke minst den imponerende mammuten.

Gjennom generasjoner har artens kropp gjennomgått en dramatisk forvandling og gradvis tilpasset seg kulden. Den ferdig utviklede «neandertallooken» var skapt for omtrent 200 000 år siden, og fra mellomistiden for rundt 130 000 år siden var Europa neandertalterritorium.

Neandertalernes utseende er skapt av kulden. De var kraftig bygd, med stor brystkasse. Fingrene var korte og tykke. 

Leggbeina var korte i forhold til lårbeina, noe man i dag kjenner fra blant annet sibirske folk. 

Den kompakte kroppen med korte lemmer og ekstremiteter reduserer overflatearealet og hjelper med å holde på varmen, mens den slankere anatomien hos langlemmede, slanke afrikanske folk omvendt hjelper dem å kvitte seg med varmen.

Neandertalerne holdt sannsynligvis til i huler eller i ly under klipper, der de tilberedte byttet over ildsteder. Store mengder dyreknokler med skjæremerker beviser at de var ivrige jegere, og proteinanalyser av knoklene viser at de ikke spiste særlig mye grønt eller fisk.

Livet som storviltjeger har vært uhyre farlig, og det er sjelden å finne individer eldre enn 45 år.

Det er vanskelig å si hva de tenkte og følte, men i dag mener forskerne at neandertalernes store hjerne rommet både følelser og et komplekst språk, som for eksempel gjorde dem i stand til å videreformidle informasjon om dyreliv, planteegenskaper og teknikken de brukte til forarbeiding av stein.

De farget seg muligens med jordfarger for å gi gruppen identitet og som en del av viktige rituelle handlinger. 

Europa var den gangen tynt befolket, og de fleste neandertalere har levd svært lokalt uten handel eller kontakt med grupper langt unna. 

Steinredskapene forskerne har funnet sammen med neander-talerne, er skapt av lokal stein, mens steinredskaper funnet sammen med Homo sapiens-knokler ofte ikke fins lokalt og er hentet fra kilder som kan ligge over 100 kilometer fra funnstedet.

Med bedre fysikk og større hjerne var neandertaleren – i teorien – bedre egnet til å overleve enn Homo sapiens.

© Ullstein Bild & South Tyrol Museum of Archaeology/A. Ochsenreiter

Vi er selv neandertalere

Da Homo sapiens begynte å vandre inn i Europa, tok neandertalerne sine første skritt mot utryddelse. 

Vel var de intelligente, sterke og gjennom årtusener tilpasset istidens barske klima, men likevel ble de evolusjonens tapere.

Årsaken til dette tilsynelatende paradokset er en gåte for vitenskapen, men huler rundt i Europa forteller i hvert fall en del av historien. 

I de arkeologiske lagene der neandertalere er utgravd, finner arkeologene det samme enkle verktøyet med store steinøkser og kniver. 

Men i høyere, nyere lag med Homo sapiens dukker det frem et vell av teknologiske nyskapninger: fine små knivblad, nåler, pilspisser og redskaper av andre materialer som elfenbein og horn.

I tillegg kommer kunst som symboler, figurer og dyrebilder på huleveggene, vitnesbyrd om at paleontologen Marcellin Boule tross alt hadde rett i at sinnene våre rommer noe annet og mer.

Våre gamle forfedres kreative kultur gjorde dem i stand til å tilpasse seg det barske istidslandskapet lynraskt, med teknologi og oppfinnelser snarere enn gjennom en langsom forvandling av kroppen gjennom generasjoner.

Ifølge Chris Stringer har Homo sapiens ganske enkelt klart å vri mer ut av naturens tilgjengelige ressurser. 

Neandertalerne ble presset i konkurransen om jaktbytte og utkonkurrert av en ny grein av mennesker som fikk flere overlevende barn.

I løpet av tusenvis av år ble neandertaleren etter hvert skjøvet utover sidelinjen og forsvant. Men faktisk har kartleggingene av arvematerialet avslørt at neandertalerne ikke har forsvunnet helt. De lever videre i oss.

Alle mennesker utenfor Afrika har 1-4 prosent neandertal-DNA. Det tyder på at forfedrene våre og neandertalerne fikk barn sammen. 

Ikke alle er enige i den tolkningen, men hvis den stemmer, kan ikke neandertalerne i klassisk forstand betraktes som en annen art enn Homo sapiens, til tross for forskjellene i utseende. De var i så fall bare en litt annerledes type mennesker. 

Om kort tid vil genteknologi trolig gjøre det mulig å gjenopplive neandertaleren. 

© Polfoto/Corbis

Forsker vil gjenopplive neandertaleren

Genforskeren George Church fra Harvard University i USA ble i begynnelsen av 2013 sentrum for en mediestorm da det kom frem at han var klar til å gjenopplive neandertaleren. 

Det eneste han manglet var en «eventyrlysten kvinne» som surrogatmor.

Siden viste det seg at Church var feilsitert, men ifølge forskeren vil genteknologi snart gjøre det mulig å skape en neandertaler, og derfor mener han muligheten bør diskuteres nå.

Hvis man velger å gjenopplive neandertaleren, mener Church at man bør gjenskape en større gruppe. 

I tillegg til å stille vår vitenskapelige nysgjerrighet, vil eksperimentet kanskje også kunne bidra med nye verdifulle tanker. 

Hjernene deres var en del større enn våre, og ifølge Church er det ikke utenkelig at de på noen områder vil være mer intelligente enn oss. 

Arten vil kanskje kunne komme frem til helt nye løsninger og ideer som vi ikke har tenkt på. 

Uansett hva det blir skal vi nok holde deg oppdatert, og i HVERT nummer av HISTORIE bringer vi derfor de villeste nyhetene fra arkeologiens verden.

Start ditt abonnement nå, og stå først i køen til alle våre artikler!

Les mer

Charles Lockwood: The Human Story – Where we come from and how we evolved, Natural History Museum, 2007. Clive Finlayson: The Humans Who Went Extinct – Why Neanderthals Died Out and We Survived, Oxford University Press, 2010. Chris Stringer: Lone Survivors, Times Books, 2012

neanderthal.de

Kanskje du er interessert i