Jungelen blir tettere, og fjellene stadig høyere. Datoen er 23. juli 1911, og Hiram Bingham og følget hans er på vei langs den frådende elva Urubamba sør i Peru.
For fire dager siden forlot amerikanske Bingham den tidligere inkahovedstaden Cuzco for å starte jakten på ruinene av Vitcos og Vilcabamba: inkaenes siste tilfluktssteder under kampen mot de spanske erobrerne – conquistadorene.
I løpet av kvelden når følget en liten sandslette kalt Mandor Pampa, der Bingham har blitt rådet til å spørre lokalbefolkningen etter ruinene.
Alkoholiker viser vei
Muldyrdriverne slår leir mens Bingham og en lokal soldat fra følget går bort til et lite, falleferdig skur ved veikanten. Her finner de peruaneren Melchor Arteaga, som lever av å selge forsyninger til reisende på vei forbi.
Selv om Arteaga er full, reagerer han straks da de spør etter ruiner i området. Han løfter fingeren og peker opp mot en åskam, mens han snøvlende forteller at fjellet heter Machu Picchu, eller «den gamle fjelltoppen».
Ifølge Binghams papirer ligger Machu Picchu mye nærmere Cuzco enn de to byene Vitcos og Vilcabamba burde gjøre. Ingen i følget regner derfor med å finne annet enn noen av småruinene som ligger spredt over det meste av Perus fjellandskap.
Bingham hyrer Arteaga til å guide dem til ruinene dagen etter. De andre i følget synes at Arteagas anvisninger er så uinteressante at de heller vil vente på sletten når Bingham og soldaten Carrasco skal av gårde med Arteaga neste morgen.
Det regner da Bingham våkner den 24., og fjellkammen er dekket av tunge skyer. Arteaga nekter å røre seg av flekken før været blir bedre. Bingham må derfor vente til klokken ti og betale en peruansk sole, før guiden går med på å føre ham til toppen av fjellet.
Etter å ha krysset elva Urubamba kryper de de neste timene på alle fire oppover bratte, gjørmete skråninger i den tette regnskogen. Jo høyere de kommer, jo sterkere brenner solen, og trærne blir stadig lavere.
I 1911 oppdaget amerikaneren Hiram Bingham Machu Picchu. Inkaene forlot stedet på 1500-tallet, og byen hadde siden blitt dekket av jungelen.
Bingham finner Machu Picchu
Sent på formiddagen kommer de forbi en liten hytte der en indiansk familie har slått seg ned for å dyrke jorden i fred og ro. Arteaga er trøtt, og overlater til familiens åtte år gamle sønn å føre Bingham det siste stykket opp på fjellet.
Gutten beveger seg raskt gjennom tornekrattet, og Bingham må kave for å holde følge. Da de kommer rundt et klippefremspring, peker gutten ivrig. Bingham tror knapt sine egne øyne. Foran ham ligger en labyrint av ruiner.
«Den ene overraskelsen fulgte den andre, helt til det omsider gikk opp for meg at vi sto blant de aller vakreste ruinene som noen gang er funnet i Peru», skriver han senere.
Gutten fører Hiram Bingham gjennom de overgrodde ruinene og ned i en hule som er hogd ut i klippen.
Over grotten viser han Bingham en halvsirkelformet bygning som ligner soltempelet i Cuzco. Murene er laget av granitt, og arbeidet er utført så perfekt at selv om byggherrene ikke har brukt mørtel, er det ikke mulig å stikke så mye som et knivblad inn mellom steinene.
«Byggverkenes skjønnhet overgikk de flotteste konstruksjoner i Cuzco, som besøkende har beundret i 400 år. Det føltes som en uvirkelig drøm», skriver Hiram Bingham.
Templene er ikke ødelagt
Den vesle gutten signaliserer til Bingham at han skal følge etter, og piler opp en steintrapp. Bingham følger gutten forbi uttørkede bassenger og inn på en stor, åpen plass midt i byen, der inkaene en gang utførte seremoniene sine. Nå bruker guttens familie stedet som kjøkkenhage.
I vest kan Bingham se Urubambas sølvglinsende elveløp mange hundre meter lenger nede. I sør er plassen avgrenset av en bygning som minner Bingham om prestebygninger han tidligere har sett i andre inkaruiner. På nordsiden ligger byens største tempel.
«Murene er laget av vakker, hvit granitt. Steinblokkene er av kyklopisk størrelse, høyere enn en mann», skriver Bingham, og anslår at flere av blokkene veier 10-15 tonn.
På plassens siste side ligger nok et tempel med tre store vinduer vendt mot øst og mot morgensolen.
«I likhet med sine naboer et unikt inka-byggverk – det har aldri før blitt funnet noe som minner om det», noterer Bingham. Han finner straks frem fotoapparatet og går i gang med å ta bilder.
Han blir avbrutt av gutten, som signaliserer at byen skjuler flere vidundre. Bingham følger etter opp en bratt trapp til byens høyeste punkt, med kamerastativet i hånden. Her finner han en gigantisk granittblokk – tilhogd slik at den former en rektangulær søyle på toppen av en stor flate.
Fra forskningstekster han tidligere har lest, gjenkjenner Bingham den tilhogde granittblokken som en intihuatana – en solstein – et av inkaenes aller helligste steder, der prester utførte rituelle ofringer for å tilfredsstille solguden.
Overalt hvor de spanske conquistadorene turet frem, ødela de inkaenes religiøse og rituelle monumenter. Funnet av solsteinen er derfor et tegn på at spanjolene aldri har inntatt inkabyen.
«Hva er det jeg har funnet?» noterer Bingham i notisboken, og tenker på tempelet med de tre østvendte vinduene. Ifølge overleveringer beordret den første inkakongen, Manco Capac, at det skulle bygges en murt vegg med tre vinduer på fødestedet hans.
Bingham konkluderer derfor med at han har funnet intet mindre enn inkaenes opp-rinnelsessted, som hele rekken av inkaherskere kan spores tilbake til.
Bingham når sitt opprinnelige mål
Kort etter drar Bingham videre. Han klarer å lokalisere byen Vitcos, der inkaene i en årrekke søkte tilflukt fra de spanske conquistadorene, helt til spanjolene satte fyr på byen og drev inkakongen på flukt.
Bingham fortsetter derfra langs en vei han har fått anvist, i håp om å finne den aller siste byen der inkaene skjulte seg for spanjolene.
Bingham finner faktisk byen han har reist ut for å finne, inkaenes siste skjulested, Vilcabamba. Det går bare aldri opp for ham, for han er så opptatt av bygningene i Machu Picchu og skjønner ikke at de langt mindre prangende ruinene han senere finner, kan være Vilcabamba.
I stedet reiser Bingham hjem og legger ut om at han ikke bare har funnet inkaenes opprinnelsessted, Machu Picchu, men at ruinene også er den samme byen som de siste inkaherskerne søkte tilflukt i – Vilcabamba.
Bingham tok feil
I dag vet historikerne at Bingham tok feil på nesten alle punkter: I 1960-årene fant forskere igjen Vilcabamba, og beviste at den var inkaenes siste tilfluktssted.
Og senere ble også teorien om at Machu Picchu var inkaenes opprinnelsessted, tilbakevist. I dag er den mest utbredte teorien at den 9. inkakongen, Pachacuti Inka Yupanqui, grunnla Machu Picchu mellom 1450 og 1470, mens inkariket var på sitt mektigste.
Ikke uten grunn har Pachacuti fått tilnavnet «Andesfjellenes Napoleon».
Da Pachacuti kom til makten, hersket han over et lite område rundt inka-hovedstaden Cuzco. Men gjennom en lang rekke militærkampanjer utvidet han inkarikets territorium, slik at det ved hans død i 1471 strakte seg fra dagens Chile i sør til Ecuador i nord.
Pachacuti tvang folkene han underla seg til å betale skatt i form av matvarer eller arbeidskraft. Slik kunne inkaene brødfø en befolkning som kan ha talt opptil ti millioner mennesker, og etablere et enormt veisystem som strakte seg mellom 16 000 og 40 000 kilometer.
Inkaene bygde Machu Picchu etter at Pachacuti i 1450-årene beseiret stamme-folket chanka, som holdt til i området rundt elva Urubamba.
For å vise sin overlegenhet bygde Pachacuti en rekke kongelige byer langs elva, der Machu Picchu var det mest overdådige symbolet på Pachacutis makt.
Soltempelet er en halvsirkelformet bygning som symboliserer den stigende solen eller en regnbue. I steingulvet har inkaene risset en rett linje som peker på stedet der solen står opp ved sommersolverv.
Kongens ferieresidens
Machu Picchu lå 95 kilometer fra hovedstaden Cuzco i en fiendtlig region der innbyggerne ikke hadde mulighet for å tilkalle forsterkninger hvis de opprørske chankaene skulle angripe.
Arkitektene planla derfor byen slik at den kunne forsvares av ganske få innbyggere.
Men Machu Picchu var ingen festning. Undersøkelser av byggverkene i Machu Picchu tyder derimot på at byen bare ble brukt deler av året, og var en slags ferieresidens for medlemmer av kongefamilien.
De brukte byen til fester, diplomatiske sammenkomster, religiøse seremonier og astronomiske observasjoner. Med behagelig klima, et rikt dyreliv og vakre omgivelser har byen fungert som et tilfluktssted der de kongelige kunne søke ly for Cuzcos nattefrost fra mai til september.
I denne perioden var Machu Picchu befolket av en rekke kongelige familier og de mange tjenerne deres.
Resten av året drev de fastboende bøndene vedlikehold av byen, og dyrket jorden. I alt har Machu Picchu hatt 500-750 innbyggere – og en rekke forskere anslår at tallet kan ha vært lavere.
Kongen hadde eget toalett og bad
Byens innbyggere levde atskilt etter status og rang. I den nordøstlige delen av byen lå elitens hus.
De var gruppert i såkalte kanchaer – en egen form for klassisk inkaarkitektur, der en rekke rektangulære bygninger var plassert rundt en gårdsplass med en mur rundt.
I Machu Picchu var kanchaene innredet på ulike vis, avhengig av familiens rang, meritter og størrelse. Utenfor gruppen av elitehus lå rekker av mindre hus uten gårdsplass og murer. Disse bygningene har trolig vært bebodd av slaver fra stammer som inkaene hadde underlagt seg.
Når et medlem av inkaeliten hjalp kongen med å erobre nye områder, var belønningen at han fikk medlemmer av den overmannede befolkningsgruppen som sine slaver.
I den sørvestlige delen av byen lå kongens residens. Kongens hjem var ikke større enn elitens, men til gjengjeld var sikkerheten høyere, og eventuelle fiender måtte forsere flere porter for å komme inn. De hvite granittblokkene var også både større og vakrere enn de som ble brukt til adelens hus.
Som den eneste i byen hadde kongen adgang til sitt eget private toalett og bad. Det kongelige badet var formet av granitt. Det hadde et fall på halvannen meter, slik at kongen kunne ta en dusj i det rennende vannet, som kom fra nordsiden av Machu Picchu-fjellet.
Bingham: Byen var en pikeskole
I et hulrom i veggen i kongens residens har forskere funnet skjelettet av et marsvin gjennomboret av en sølv- og en gullnål – en offergave til gudene. Inkaene ofret ofte dyr til gudene sine. Iblant tydde de også til sin fineste offergave – velskapte barn.
For eksempel når avlingene slo feil, eller når inkariket ble rammet av storm, jordskjelv eller vulkanutbrudd. Hiram Bingham mente at en av inka-rikets pikeskoler lå i Machu Picchu, og at skolens oppgave var å huse og oppdra de kommende offergavene.
Inkaene håndplukket jenter i åtte-ni-årsalderen over hele riket, og installerte dem på pikeskoler. Der lærte de å veve og å tilberede seremonielle måltider.
De vakreste av jomfruene ble senere valgt som offergaver til gudene, eller giftet bort til kongen eller adelsmenn.
Kongen pleide forholdet til solen
Bingham baserte teorien om pikeskolen på arkeologiske undersøkelser av beinrester fra gravplassene i byen, som viste at nesten alle de begravde var kvinner. Igjen skulle det vise seg at Bingham tok feil: Senere undersøkelser av skjelettene viste at mange av kvinnene hadde født barn, og at flere av de døde var menn.
Flere skjeletter hadde dessuten tegn på beinbrudd og dårlig rygg, noe som tyder på at de døde var fattige arbeidere eller slaver.
Machu Picchu har imidlertid hatt en viktig religiøs funksjon. Omtrent 30 bygninger ble brukt til religiøse seremonier som for eksempel soldyrkelse eller rituelle ofringer. Antallet er svært høyt, både sett i forhold til størrelsen på byen og andre kongelige byer.
Det kan muligens forklares med Machu Picchus plassering høyt oppe i fjellene. Inkaherskerne påsto nemlig at de hadde en spesiell forbindelse til fjellenes og himmelens overnaturlige krefter, og at dette forholdet måtte pleies gjennom daglige ritualer. Derfor bygde inkaene Machu Picchu på et så utilgjengelig sted, mener forskerne.
I byen kunne kongen nemlig være nær både himmelen og de høyeste fjelltoppene – fra solsteinen hadde han for eksempel perfekt utsikt til det snødekte, 5750 meter høye fjellet Veronica.
Ifølge forskerne grunnla inkakongen Pachacuti byen Machu Picchu en gang mellom 1450 og 1470.
Inkaene forlot byen etter 80 år
Etter bare å ha vært brukt i omtrent 80 år ble Machu Picchu plutselig forlatt – sannsynligvis da spanjolene erobret inkariket i 1532.
Arkeologene mener imidlertid at inkaene forlot Machu Picchu uten kamp: Stedet er godt bevart og bærer ikke, som så mange andre inkabyer, preg av å ha blitt herjet av spanjolene. Skjeletter som er funnet i byen, er heller ikke merket av krig, og arkeologene har ikke funnet våpen i Machu Picchu.
Men da inkariket ble invadert av spanjolene, brøt inkaenes samfunnssystem og økonomi sammen, og det ga ikke lenger mening å opprettholde kongelige overflødighetshorn som Machu Picchu – en ferieresidens utformet med tanke på at kongefamilien skulle slappe av og nyte livet i luksus.
Noen av de andre kongelige byene fortsatte å være bebodd, men Machu Picchu lå så høyt oppe i fjellene og så langt utenfor allfarvei at byen aldri kunne bli en velfungerende handelsby. Den ble derfor forlatt. Først av inkaherskerne og overklassen – som tømte byen for verdier før de flyktet – og siden av bøndene.
De spanske conquistadorene var heller ikke særlig interessert i byen. De har sannsynligvis kjent til Machu Picchus eksistens, men fordi byen verken hadde økonomisk eller militær betydning, fant de spanske kronikørene det muligens ikke bryet verdt å skrive om et sted som til og med var forlatt.
Bingham ble berømt
Med tiden gikk Machu Picchu derfor i glemmeboken, helt til Hiram Bingham snublet over stedet i 1911. I årene som fulgte vendte oppdageren med støtte fra Yale University og National Geographic tilbake til ruinbyen to ganger for å foreta arkeologiske undersøkelser.
Oppdagelsene gjorde Bingham berømt. Ikke minst takket være de over 700 bildene han selv tok av den glemte byen – både før den ble ryddet frem fra jungelen, og etterpå, da de nøyaktige konturene viste seg. Mange år senere skulle Bingham også bli en inspirasjonskilde til filmfiguren Indiana Jones.
I dag valfarter turister fra hele verden til Machu Picchu. I 1983 ble inkabyen tatt opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.