Portræt af opdagelsesrejsende David Livingstone

"Massakren er det verste jeg har sett"

Under en av sine reiser i Afrika blir den britiske oppdagelsesreisende David Livingstone vitne til en blodig massakre begått av arabiske slavehandlere. I et brev til den britiske utenriksministeren Earl Granville beretter han om den hårreisende opplevelsen.

Under en av sine reiser i Afrika blir den britiske oppdagelsesreisende David Livingstone vitne til en blodig massakre begått av arabiske slavehandlere. I et brev til den britiske utenriksministeren Earl Granville beretter han om den hårreisende opplevelsen.

The Reading Room/Imageselect

Ujiji, november, 1871

Den 15. juli var jeg vitne til en massakre. Synet fylte meg med en så uutholdelig avsky at jeg bestemte meg for å gi etter for mine folks ønsker om å vende tilbake til Ujiji1.*

Herfra ville jeg fortsette mitt arbeid, dog på en måte så min reise heretter ville gå utenom stedet hvor blodsutgytelsene hadde funnet sted.

*
Ujiji er en by i dagens Tanzania. Her møtte Livingstone journalisten Henry M. Stanley, som tok brevet med til England. Livingstone var på ekspedisjon for å finne Nilens utspring. Kilden var allerede funnet, men det visste ikke Livingstone.

Dugumbe* og hans folk oppførte sine hytter på Lualaba-elvens høyre bredd ved en markedsplass kalt Nyangwe.**

Dugumbes folk hørte at en ledende slave for en rivaliserende handelsmann fra Ujiji hadde inngått en avtale med lederne av bagenya-stammen, som bor på elvens venstre bredd.

Nyheten fylte dem med vrede og avsky. De besluttet derfor å straffe slaven og samtidig vise alle i området hvor mektige de var.

Straffen skulle utføres i form av et angrep mot mennesker på markedsplassen og på bagenya-stammens medlemmer.

Tagamoio, Dugumbes ledende underleverandør av slaver, var mannen som sto bak ugjerningen.

*
Dugumbe var en slavehandler fra øya Zanzibar. Han betraktet området rundt Nyangwe som sin personlige eiendom.

**
Byen Nyangwe ble grunnlagt av slavehandlere rundt 1860. Den hadde også en livlig handel med luksusvarer som elfenbein.

Markedet ble avholdt hver fjerde dag. Hver gang deltok mellom 2000 og 3000 mennesker. Handelsplassen lå på en langstrakt skråning som endte ved elven. På det flate området ved elven løp en å med plass til mellom 50 og 60 store kanoer.

De fleste menneskene på markedet var kvinner. Folk fra vestsiden av elven solgte fisk, salt, pepper, urter, klær, jern, fugler, geiter, får og griser.

Kvinnene fra den østlige siden av elven fallbød til gjengjeld kassava*, korn, poteter og andre stivelsesholdige produkter.

*
Kassava er en plante som vokser i tropene. Dens rotknoller inneholder stivelse som malt til mel kan brukes i matlagingen.

I begynnelsen gjorde min tilstedeværelse på markedet folk engstelige, men jeg satte meg fore å vinne deres tillit. Jeg begynte derfor å besøke markedsplassen ofte, og etter hvert som de handlende innså at jeg ikke ville dem noe vondt, begynte de å behandle meg vennlig og imøtekommende.

Under mine besøk på markedet tegnet jeg skisser av de 15 ulike fiskeslagene som ble handlet der.

Tegningene tillot meg å sammenligne med den fisken som levde lengre ned ad Nilen. Alle var ivrige etter å hjelpe meg ved å fortelle meg navnene på fiskene.

Massakre i Afrika

En avbildning av massakren finnes i Livingstones dagbok, som utkom i trykk året etter hans død.

© Granger/Imageselect

Den dagen jeg vil fortelle om, så jeg tre menn som gikk rundt med geværer.

Jeg overveide å gi dem en påtale for å bringe våpen til markedsplassen, men bestemte meg for å la være, idet jeg gikk ut fra at mennene var nyankomne og ikke kjente skikkene.

Men så begynte de å skyte inn i den tette folkemengden. En annen gruppe av menn åpnet samtidig ild fra stedet hvor kanoene lå.

Portræt af opdagelsesrejsende David Livingstone
© The Reading Room/Imageselect

Kort om David Livingstone

Levetid

1813-1873.

Nasjonalitet

Britisk.

Erverv

Lege, misjonær og oppdagelsesreisende.

Sivilstand:

Gift og far til seks barn.

Kjent for

David Livingstone utforsket som oppdagelsesreisende og misjonær det sentrale og sørlige Afrika.

Han ble den første europeer som krysset Afrikas sørlige del og oppdaget det store vannfallet som han ga navnet Victoria Falls etter den britiske monarken.

Kulene pisket inn i folkemengden, der det straks oppsto panikk. I full fart løp folk av sted og sprang i kanoene.

I befippelsen kastet de varene og glemte å ta med padleårene om bord. De flyktende forsøkte å dra kanoene ut i elven, men fartøyene satt fast i åen. Menn såvel som kvinner begynte derfor i stedet å hoppe i vannet.

Kvinnene fra den venstre bredden var eksperter i å dykke etter østers, ferdigheter som nå kanskje ville komme dem til gode.

Jeg kunne se rekken av hoder som stakk opp av vannet mens kvinnene forsøkte å svømme ut til en øy som lå omkring halvannen kilometer unna.

"Alt er endret kun på grunn av disse utenfrakommende blodhundene.” David Livingstone

De kjempet mot strømmen, men forgjeves. Det var forferdelig å se det ene hodet etter det andre forsvinne i vannet. Noen gikk stille under, mens andre rakte armene oppad mot Den Store Far før de forsvant.

Noen av dem som klarte å få kanoene sine i sjøen, padlet av sted med hender og armer så hurtig de kunne i et forsøk på å komme sine venner til unnsetning.

Tre av dem halte folk om bord til kanoen nesten sank med alle ombordværende. En av mennene var tydeligvis gått fra forstanden.

Han padlet av sted alene og mot strømmen i en kano som saktens kunne ha rommet 50 mennesker.

Mellom 400 og 500 sjeler gikk tapt, anslo araberne selv. Dugumbe sendte noen av sine menn ut i en av de 30 kanoene som eierne i sitt anfall av panikk ikke hadde klart å få i sjøen.

Med dem ville han redde de druknende. En kvinne nektet å bli reddet, da hun var redd for å bli tatt til fange og solgt som slave.* Men han reddet 22 mennesker denne ene mannen.

Mange oppsøkte meg slik at jeg kunne hjelpe dem med å bli gjenforent med sine venner.

*
Angsten var ikke grunnløs. Historikere anslår at ca. 17 mill. afrikanere ble ofre for bare den arabiske delen av slavehandelen.

Jeg har hørt at Tagamoios gruppe samtidig med anslaget mot folk ved kanoene begynte å angripe folk som bor vest for elven. Angrepet fortsatte hele dagen, og neste dag talte jeg hele 17 landsbyer som sto i flammer.

Dagen etter talte jeg seks landsbyer i brann.

Massakren er det verste jeg har sett.

Jeg kan ikke beskrive mine følelser, men jeg er glad for at jeg ikke ga uttrykk for dem, men lyttet til Dugumbes råd om å unngå en blodfeide med menn som i gjerningsøyeblikket fremsto som demoner.*

  • Skylden var muligens ikke Tagamoios alene. Ny forskning tyder på at innfødte i Livingstones tjeneste også deltok i massakren.

Det verste ved det hele er at vi alltid har hørt at selv når mennene gikk i krig mot hverandre, kunne kvinnene i fred bevege seg fra den ene markedsplassen til den andre uten å bli forulempet.

Slik er det ikke lenger. Alt er endret, kun på grunn av disse utenfrakommende blodhundene.

Blodsutgytelsenes formål er utelukkende å sikre slavehandlerne arbeidsro, så den ubetydelige lille sultanen som har rettighetene til handelen kan tjene penger.

Frimerke fra Burundi

Frimerke til minne om Stanley og Livingstones utforskning av Afrika.

© Shutterstock

Etterskrift

Livingstones brev fikk avgjørende betydning for Storbritannias beslutning om å presse sultan Seyyid Barghas av Zanzibar til å forby slavehandelen.

Forbudet ble stadfestet med en traktat inngått mellom britene og sultanen.

Traktaten ble underskrevet i juni 1873, få uker etter David Livingstones død.