Mayaer, inkaer og aztekere: Lær deg forskjellen

• Et felles lovsystem – Mayaene hadde et rettssystem med dommere som la vekt på rettferdighet.
• Tallet 0 – Forskere mener at mayaene benyttet tallet null i sine utregninger. En oppfinnelse de hadde kommet frem til uavhengig av inderne, som ellers er kreditert for den.
• Vulkanisert gummi – Flere århundrer før Charles Good­year fant opp vulkanisert gummi slik vi kjenner produktet i dag, brukte maya-ene en lignende teknologi.

• Varm sjokolade – Aztekerne var glade i kakaobønner og utvant kakao, som blandet med vann ble brukt blant annet i religiøse seremonier.
• Tyggegummi – Gummi laget av harpiks fra bestemte trær ble tygget som en form for tannpuss.
• Popcorn – Aztekerne spiste store mengder popcorn, som de tilberedte over bål. Snacksen ble også ofret til gudene.

• Postvesen – Løpere fraktet varer og informasjon mellom poststasjoner plassert langs rikets omfattende veinettverk.
• Frysetørket mat – I Andesfjellenes kulde kunne inkaene frysetørke poteter under tøy om natten og deretter trampe væsken ut av dem om morgenen slik at potetene varte lenger.
• Inngrep i hjernen – Kraniefunn avslører at inkaenes leger var i stand til å lette på trykk i hjernen og kanskje også fjerne svulster og fremmedlegemer.

Mayaene var ekstremt opptatt av utseendet og gikk drastisk til verks for å pynte seg.

For eksempel krevde moten at de filte tennene i fasong og fikk innlagt kostbare steiner som pynt. De klarte å gjøre det uten å skade tannens indre nerve (pulpa).

Babyer fikk satt de myke hodene i press mellom treplater for å gjøre pannen mer flat.

Lett skjelende øyne var også populært, så foreldrene lot gjenstander dingle i snorer foran babyenes ansikter for å gjøre dem skjeløyde.

Blant adelige var ørnenesen et ideal. Her ble leire brukt i forsøket på å endre formen på barnas neser.

Både rike og fattige mayaer likte å pynte seg med smykker, men fattige hadde ikke råd til jade og gull.

I stedet laget bønder og håndverkere smykker av greiner, knokler og malt leire.

For både menn og kvinner var det skamfullt å ha kort hår, og en typisk straff for småforbrytelser var å bli klippet kort.

Strenge straffer tilfalt den som kledde seg utenfor sin stand.

Akkurat som hos inkaene kunne aztekerne skille rike fra fattige på klærnes kvalitet.

Adelige var ofte kledd i bomull, mens fattiges klær var laget av grovere stoffer.

De adelige var også oftere iført farget stoff – jo mer fargerikt, jo høyere på strå var en person.

Det samme gjaldt for smykker. Antall, størrelse og grad av detalj avspeilte bærerens sosiale klasse.

Rike og fattige inkaer bar stort sett den samme typen klesdrakt.

Kvinnene gikk i lange kjoler, mens mennene oftest var iført lange, ermeløse tunikaer. Som overtøy bar både menn og kvinner kapper eller ponchoer.

Klasseforskjellen kunne ses i kvaliteten og dekorasjonene på stoffet, og de rike gikk med smykker av gull.

Kongen gikk bare med hvert plagg én gang, deretter ble det brent.

Chichén Itzá

Den godt bevarte byen var en av mayaenes største og var ikke bare hjemsted for mayaer, men også tilreisende og handlende fra andre riker som satte sitt preg på byen.

Sentralt i Chichén Itzá lå den store tempelpyramiden som var tilegnet guden Kukulkán. Den ble bygd rundt år 800 e.Kr.

Rundt pyramiden besto Chichén Itzá av et cirka 5 km2 stort område med blant annet templer, offentlige bygninger, ballplasser, og rundt dette området lå private hjem og mindre bebyggelser.

Til sammen har arkeologer funnet 13 ballbaner i byen, den største på hele 96,5 x 30 meter.

Templo Mayor

Det gigantiske nesten 100 ganger 80 meter store og 60 meter høye dobbelttempelet i Tenochtitlan var hovedsetet i aztekernes religion.

Her ofret de mennesker til krigsguden Huitzilopochtli og regnguden Tlaloc.

Ofrene ble ført opp de 114 trappetrinnene på bygningens forside og fikk skåret ut hjertet, og den døde kroppen ble så sparket ned trappetrinnene igjen. Opptil 700 ble ofret hvert år.

Machu Picchu

Høyt oppe i Andesfjellene bygde inkaene en by for kongen, hans hoff og høytstående inkaer.

Byen ble forlatt allerede før Inkarikets fall, men lå så avsondret at den først ble funnet igjen flere hundre år senere.

Machu Picchu var bygd opp langs fjellsider på menneskeskapte terrasser, som støttet opp under murverket slik at det ikke styrtet i avgrunnen.

Steinene som ble brukt til å anlegge byen og dens prektige soltempel, måtte bæres nesten 2500 meter opp smale stier bare ved hjelp av lamaer.

I motsetning til Inka- og Aztekerriket var ikke maya-kulturen samlet under en felles konge.

I stedet hadde de mange mer eller mindre selvstendige byer med hver sin konge.

Fra tid til annen kunne en enkelt by likevel oppnå så stor makt at dens konge dominerte de andre og kunne styre dem.

Under kongene var Mayariket inndelt i en rekke sosiale lag av geistlige, handlende, bønder og slaver.

Aztekerne hadde en konge, men imperiet var ikke samlet under en felles regjering.

Riket hadde utvidet seg kraftig på kort tid, og den letteste måten å organisere det på var å la de erobrede naborikene regjere seg selv som vasallstater, og så bare inndrive skatter fra dem og kreve at de stilte med soldater i krigstid.

Systemet fungerte så lenge vasallstatene ikke inngikk allianser med hverandre. Skattebetalingen var alt fra kakaobønner til sjeldne fjær.

En «chunca camayok» hadde ansvar for 10 familier.

«Pachaca camayokken» var sjef for ti chuncaer og dermed for 100 familier.

«Huaranga camayokken» holdt øye med 1000 familier.

Slik fortsatte systemet, med kongen som den øverste ­ansvarlige. Han regjerte over alle rikets familier.

Itzamna – Gud for ild, himmel, dag og natt. Han skapte jorden, kalendere og skriftspråket.

Kukulkán – Sendebud mellom kongen og gudene. Han var en fjærkledd slangegud som minnet om aztekernes Quetzalcoatl.

Chaac – Gud for regn og lyn. Hadde en øks som han brukte til å hogge hull i skyene slik at det kom storm og torden.

Huitzilopochtli –Gud for krig og sol. Han var herre over både seiere og nederlag, og mange mennesker døde på offersteinen for å sikre hans gunst.

Quetzalcoatl – Gud for vind, kunnskap og kreativitet. Ble avbildet som en fjærkledd slange og var den eneste som hadde et rundt tempel.

Tlaloc – Gud for regn og vann, fruktbarhet og jordbruk. Ga liv til vekster, men hadde også makt til å skape ødeleggende uvær og oversvømmelser.

Inti – Gud for solen og forfar til den menneskelige inka-kongen. Han var gift med måne­guden, Mama Quilla.

Mama Quilla – Gud for månen og ekteskap og forsvarer for kvinner. Inkaene trodde at måneformørkelser skyldtes at Mama Quilla ble angrepet av et dyr.

Pachamama – Gud for jorden, fruktbarhet, kjærlighet, landbruk og høst. Kunne forårsake jordskjelv hvis hun ble sint.

Mayaene hadde ingen skoler, men prester sto for opplæringen av overklassens og adelens barn.

Vanlige mayabarn måtte nøye seg med å lære fra foreldrene.

Det var forventet at jenter ble husmødre, og at gutter fikk opplæring i farens yrke.

En pottemakers sønn skulle dermed ikke gjøre seg store forhåpninger om å få en karriere som tømrer.

Aztekerbarn måtte leve opp til strenge krav. Fra de var ganske små var det forventet at de tok del i huslige sysler. Samtidig ble de sendt på skolen, som var gratis og for både jenter og gutter.

Overklassens sønner ble prester eller fikk en utdannelse innenfor administrasjonen av det store riket, mens sønner fra vanlige familier ble opplært som krigere eller bønder og i et håndverk etter eget valg.

Jenter fikk opplæring i matlaging, veving og sang, slik at de skulle bli gode koner.

Ulydige azteker-barn kunne, fra de fylte elleve år, straffes ved for eksempel å bli bundet og sove på den kalde bakken, bli stukket med torner eller tvunget til å puste inn røyk fra brennende chili.

Skolen var først og fremst for gutter fra rike familier, men en heldig inkajente kunne, fra hun var ti år, bli utvalgt som «aclla», også kalt solens jomfruer.

De neste fire årene ble hun sammen med andre utvalgte jenter trent i å veve, brygge øl og utføre religiøse ritualer.

Resten av livet levde hun i kloster, hvis hun ikke ble giftet bort som belønning til menn som hadde tjent kongen godt.

Bare de aller dyktigste nådde Aclla-karrierens høydepunkt, der de ble utpekt og ofret til gudene under religiøse seremonier.