Mayarikets mystiske undergang

Overflod tiltrakk indianerne

Siden mayaene ikke etterlot seg skriftlige kilder om de første mange hundre årene av sivilisasjonen, bygger forskernes kunnskap om maya-indianernes tidligste historie først og fremst på arkeologiske funn.

Rester av potteskår og religiøse steinstøtter dokumenterer at en rekke stammer rundt år 2500 f.Kr. bosatte seg i Mellom-Amerika, der mayaene senere bygde sine viktigste bystater.

Stillehavet og Karibiahavet bød på gode muligheter for fiske, og jorden var ideell for dyrking av mais, bønner, poteter og gresskar når bare landsbyboerne brente et lite stykke skog om gangen for å dyrke det i noen år og deretter gi det tilbake til skogen.

I skogene kunne de tidlige mayaene samtidig jakte på velsmakende hjort, og elvene var fulle av fisk. Den lette tilgangen på mat ga raskt grobunn for en massiv befolkningsvekst.

Små, spredte bosettinger utviklet seg gradvis til større byer, som i løpet av de følgende århundrene vokste til regulære bystater forbundet av et utall stier og brolagte veier som snodde seg på kryss og tvers gjennom det stadig mer oppdyrkede jungellandskapet.

Trær skjulte kjempeby

En av de tidligste maya-metropolene som arkeologene kjenner til, er ruinbyen El Mirador, som var fullstendig skjult i over 1000 år.

Skjult av trekronene ligner El Mirador fra luften bare små forhøyninger i landskapet, men de mange haugene og åsene skjuler et stort antall templer, palasser og pyramider bygd av mayaene for over 2500 år siden – og det midt i et av de mest ugjestfrie og uframkommelige områdene i verden.

Byen i det nordlige Guatemalas villniss var så godt skjult av skogen at den først ble oppdaget i 1926. Og ikke før i 1978 startet man arkeologiske utgravninger av stedet.

De senere årene har utgravingene av byen for alvor skutt fart, og El Mirador blir nå beskrevet som mayasivilisasjonens vugge – den første egentlige storbyen og maktfaktoren i det gamle mayariket.

Midt i jungelen blomstret byen opp omkring 600 f.Kr., og den hadde sin storhetstid i perioden fra 300 f.Kr. til 100 e.Kr.

Flere eksperter mener at El Mirador i sine velmaktsdager arealmessig var like stort som dagens sentrale Los Angeles.

El Mirador huser blant annet de imponerende tempelkompleksene El Tigre og La Danta.

Sistnevnte er med en høyde på over 70 meter og en grunnflate som tilsvarer 36 fotballbaner den største pyramiden i verden.

La Danta er så stor at både oppdagere og arkeologer tidligere trodde at plantedekket ikke skjulte et tempel, men derimot et fjell.

Valgte alltid det vanskelige

Mens El Mirador blomstret omkring år 0, la andre mayaer grunnsteinene til en rekke byer som siden skulle matche den tidlige storbyen i både pomp, prakt og innbyggertall.

Århundrene fra ca. 250 e.Kr. og framover ble mayaenes storhetstid.

I en rekke konkurrerende bystater regjert av eneveldige konger fant man eksempler på sofistikert kunst, kultur og samfunnsbygging.

Hvordan mayaene skapte sine imponerende byer og byggverk var lenge en gåte for forskerne.

Mysteriet ble ikke mindre av at alle de enorme pyramidene er reist med enkle verktøy og uten bruk av hjulet.

Under mange arkeologiske utgravinger i det gamle mayariket har forskerne funnet steinmeisler og trehammere, men ingen metallverktøy – selv om arkeologene i dag vet at mayaene behersket smiekunsten.

Fraværet av metallverktøy har fått ledende mayaeksperter til å anta at mayaene alltid søkte den vanskeligste løsningen og den største arbeidsinnsatsen når de bygde sine kolossale byggverk.

Antakelig fordi mayaene mente at gudene verdsatte en gjenstand eller et byggverk høyere hvis det hadde krevd store ofre å bygge.

Mayaene hadde ikke tilgang til trekkdyr, og derfor krevde arbeidet enorme mennes­kelige anstrengelser.

I dag vet vi at det var mulig å reise alle byggverkene fordi enhver maya måtte stå til rådighet for kongen. På den måten sikret maya-herskerne seg en gigantisk arbeidsstyrke som kunne utføre jobben.

Når arbeiderne satte opp et tempel, hogg de først ut store kalksteiner i store steinbrudd. Steinene, som kunne veie opp mot 100 kg, ble båret av arbeiderne til byggeplassen i en sele viklet rundt pannen og overkroppen.

Her sto andre arbeidere klare til å løfte steinene opp på høyere og høyere trestillaser etter hvert som byggverket skjøt i været.

På store bål i utkanten av byene strevde andre arbeidere med å brenne kalkstein til pulver før de slepte det tunge steinpulveret til byggeplassen for å røre det ut med vann.

Til slutt smurte murerne kalkmassen omhyggelig på bygningene ­slik at overflaten kom til å framstå som både glatt og vakker.

Forskerne anslår at mayaene felte over 400 hektar regnskog for hver gang de skulle brenne kalk til bruk på bare ett enkelt byggverk.

Mayaene behersket matematikk

Byggingen av de enorme templene og palassene krevde likevel mye mer enn gips og hardt strevende arbeidere. Konstruksjonene ville ha vært umulige uten mayaenes avanserte matematiske kunnskap.

I dag vet forskerne at mayaene var en av de første sivilisasjonene som opererte med tallet 0 og at de konstruerte mange av sine bygninger ut fra prinsippet om det gylne snitt, som arkitekter fortsatt bruker som rettesnor.

Jungelfolkets tallsystem forstår vi takket være den franske lingvisten Constantine Samuel Rafinesque-Schmaltz.

Det franske multigeniet oppdaget i 1810 at indianerne brukte et spesielt 19-tallssystem der en prikk betyr 1, mens en vannrett strek betyr 5.

Tallet 0 ble markert ved et muslingskall. Systemet var lett å bruke, og mayaene brukte blant annet kaffebønner som de la ut på bakken når de skulle regne.

Mayaene brukte allerede i år 500 f.Kr. avanserte kalendere for å bestemme når de skulle så og når de skulle høste.

De hadde to parallelle kalendere – en religiøs kalender med 260 dager på et år, og en kalender med 365 dager, som fulgte solen og årstidene.

Kalendersystemet gikk tilbake til år 3114 f.Kr. og helt fram til 2012, og mayaene visste til og med hvordan de skulle korrigere for skuddår, akkurat som vi gjør i dag.

Mayaene var samtidig det eneste folket i Amerika som hadde utviklet et fullt og komplekst skriftspråk, og mayasivilisasjonen var blant de få som gjorde det til en del av kulturen å formidle samtiden til bruk for ettertiden.

Et av de tydeligste eksemplene har arkeologene funnet i byen Palenque.

Under den mektige kong Pakals nesten 70 år lange styre fikk byens innbyggere oppført en lang rekke storslåtte bygninger, og Pakal etterlot seg en uvurderlig mengde skriftlige kilder i form av hieroglyfer på steintavler og tempelmurer.

I det såkalte «Innskriftenes tempel» – som er Pakals egen grav­pyramide – har arkeologene f.eks. funnet ­ en steintavle med en av de lengste mayateks­tene på over 600 hieroglyfer.

Dessverre gikk et utall av andre mayakongers beretninger tapt da spanjolene erobret Mellom-Amerika. De katolske spanjolene så det som en hellig plikt å konvertere de hedenske indianerne til kristendommen.

Prester og munker betraktet mayaenes kompliserte skrifter og enigmatiske hieroglyfer som Djevelens verk, og alt som luktet litt av indianernes tro og mytologi ble derfor konfiskert og ødelagt.

I Guds navn brente spanjolene tusenvis av mayaenes spesielle utbrettsbøker, som var skrevet på papir laget av bark. Bare fire utbrettsbøker, de såkalte Madrid, Dresden, Paris og Grolier Kodex, overlevde spanjolenes herjinger.

Også de lærde mayaene som skrev ned folkets historie på ”Djevelens språk” ble brent på bålet, og kjennskapen til det gamle mayaskriftspråket forsvant derfor ganske raskt.

På 1700-tallet var skriftspråket så godt som dødt. Sammen med hieroglyfer på templer, monumenter og keramikk er de fire bevarte utbrettsbøkene i dag et viktig redskap i språkforskernes utrettelige forsøk på å forstå mayaenes alfabet.

Lenge var mayaenes skriblerier det rene kaudervelsk, men i 1984 knekket det den gang bare 18 år gamle geniet David Stuart endelig koden.

Den unge amerikaneren videre­utviklet en gammel teori om at maya-hieroglyfene ikke var bokstaver eller ord slik de fleste forskere hittil hadde trodd.

I stedet brukte mayaene et fonetisk alfabet der hvert enkelt tegn representerte en lyd.

Stuart oppdaget at mange større hieroglyfer var sammensetninger av flere mindre hieroglyfer, og at opptil 15 forskjellige tegn kunne representere én enkelt lyd.

Nettopp derfor hadde tidligere lingvister hatt pro­­blemer med å kode og­ forstå mayaenes skriftspråk.

Med Stuarts oppdagelse har tolkingen av mayaenes hieroglyfer de siste tiårene tatt et kvantesprang, og forskerne kan nå lese omkring 80 prosent av de over 800 tegnene i det komplekse alfabetet.

Hieroglyfene har avslørt at de høyt utviklede mayaene ikke bare var eksperter i matematikk, arkitektur og astronomi, men også i krigføring og menneskeofringer.

Menneskeofringer var utbredt

Mayaskriftene forteller historier om bystater som konstant lå i krig med hverandre i forsøket på å bli den dominerende makten i riket.

Men ikke på noe tidspunkt ble en enkelt konge så mektig at han kunne regjere over hele mayariket.

Storbyen Tikal kom nærmest da innbyggerne der fra slutten av 300-tallet og noen hundre år framover underla seg en rekke mindre byer som vasaller.

Mayaenes skrifter avslører også en religiøs kultur der menneskeofringer til gudene var utbredt.

Ofte ble kongen i en fiendtlig bystat ofret etter en seier i krig, men også i fredstid måtte mayaene bringe blodsofre for å tilfredsstille gudene og sikre samfunnets trivsel.

Som regel var ofrene fanger eller slaver, men også mayaene selv kunne bli nødt til å ofre sitt blod for konge og fedreland. I så fall var den ofrede sikret ære for evig tid.

Selv mayaenes herskere måtte av og til blø for gudene. Et av de helligste ritualene krevde at kongen gjennomboret forhuden på penisen og lot blodet dryppe på papirstrimler som så ble brent.

Seremonien skulle etter sigende åpne en dør til gudenes rike slik at prestene i røyken fra det brente papiret kunne se gudene og kommunisere med dem.

Mayaene prøvde også å behage gudene gjennom fysiske konkurranser, og særlig populært var ballspillet pok-ta-pok.

De nøyaktige reglene er ukjent, men selve spillet gikk ut på å holde en stor gummiball i bevegelse uten å bruke hender eller føtter. Ballen symboliserte solen og dermed naturens rytme.

Derfor kjempet spillerne om å unngå å være på det laget som ”stoppet solen”.

Et nederlag vanæret gudene og kunne resultere i en dårlig avling. Derfor måtte lederen på det tapende laget – eller muligens hele laget – ofres for å mildne gudenes reaksjon.

Forskjellige avarter av dette blodige spillet var utbredt over hele Mellom-­Amerika i mer enn 2000 år.

Storbyene kollapset

Mayaenes iherdige forsøk på å gjøre gudene til lags viste seg å ikke være nok til å redde sivilisasjonen deres fra den truende undergangen.

Allerede i år 150 e.Kr. hadde storbyen El Mirador på mystisk vis blitt forvandlet til en spøkelsesby – et varsel om hva som senere skulle hende i noen av de mektigste bystatene fra mayaenes storhetstid.

Fra ca. år 800 rammet katastrofen flotte byer som Tikal, Caracol og Palenque. Alle disse kollapset og ble for­latt på noen få tiår.

Den siste nedskrevne datoen funnet i Palenque er 799. 20 år senere stoppet all bygging i Copán. I Caracol ble det slutt på hieroglyf-hoggingen i 859 mens det siste skrift­tegnet i Tikal ble hogd ut i 879.

Befolkningstallet i lavlandet i sør, der alle de mektigste byene lå, stupdykket på mindre enn 100 år fra nesten 10 millioner til under 2 millioner.

Bare en håndfull byer lengst sør i riket besto. Hva som er grunnen til dette, er fortsatt et stort mysterium for historikerne.

En del av mayaene vandret nordover under og etter at de store byene hadde kollapset. De endte opp i byer som Uxmal, Mayapán og Chichén Itzá aller lengst nord på Yucatánhalvøya.

Der ble mayakulturen blandet med tradisjoner fra andre folkeslag og levde videre i noen hundre år til.

Men om byene i nord fikk en massiv befolknings­vekst, nådde de nye makt­sentrene, Chichén Itzá og Mayapán, aldri opp på samme nivå som bystatene i sør fra mayaenes storhetstid, som arkeologene i dag kaller den klassiske perioden.

Byene i den nye, postklassiske perioden var ikke lenger styrt av guddommelige konger, men ble i stedet omdannet til en slags militærdiktaturer ledet av overklassen.

Stjernene spilte nå en stor rolle i mayaenes liv, og viktige beslutninger ble tatt med utgangspunkt i særlig planeten Venus’ posisjon.

Det beste eksempelet på yucatán-mayaenes astronomiske kunnskap troner ennå over ruinene av Chichén Itzá. ”El Castillo”, også kjent som Kukulkans tempel, er verdens største kalender: en drøyt 30 meter høy trinnpyramide med nøyaktig 365 trinn til toppen – ett trinn for hver dag i året.

På hver side av trappen var pyramiden delt inn i ni nivåer, som sammenlagt representerte de 18 månedene som mayaenes kalender varte.

Når solen falt perfekt på pyramiden, formet skyggene en slange – halvguden Kukulkan – som buktet seg nedover pyramiden mot bakken. Og når Kukulkan kom på besøk, stod regntiden for døren.

Men Chichén Itzás storhetstid varte bare et par århundrer.

Så led storbyen i nord samme skjebne som mayakongenes byer i sør: Byen brøt sammen på mystisk vis.

Utviklingen og byggingen stoppet opp, og befolkningstallet stupte. Mayapán led senere samme skjebne.

Kollapsen hadde mange årsaker

Historikere og arkeologer har lagt fram en rekke teorier om årsakene til mayasamfunnenes kollaps.

Noen mener at handelsveiene etter hvert endret seg slik at de store handelsbyene ble liggende i bakevjen og at innbyggerne derfor flyttet til områder med større aktivitet – eller at innbyggerne i stort antall forlot bystatene i protest mot de evinnelige krigene.

Nyere forskning peker på at mayaene også selv var skyld i undergangen. Den massive befolkningsveksten i byene medførte et enormt forbruk av ressurser.

Bøndene, som skulle brødfø den raskt voksende befolkningen, så seg nødt til å kutte ut den tradisjonelle brakkleggingen, noe som tærte hardt på næringsstoffene i jorda.

For å få nok jord ble det hogd ut en masse skog på åsdragene over lavlandet, der byene og åkrene opprinnelig lå.

Uten regnskogens rotnett, ble jorda hurtig vasket bort under kraftige regnskyll. Den næringsfattige jorda fra åsdragene ble skylt nedover dalene der den ikke bare gjorde jorda mindre fruktbar men også ble skylt videre ut i elvene.

Samtidig felte mayaene mer og mer skog for å brenne kalk til å smøre på alt fra storslåtte byggverk til mindre hus.

Arke­ologene mener at den gigantiske skogs­driften resulterte i tørke i store områder ­ av mayaenes ellers fruktbare land på 700- og 800-tallet – nøyaktig det tidsrommet da mayaene forlot byene sine.

Tørken gikk hardt ut over avlingene i jordbruket og gjorde det allerede sparsomme grunnvannet langt nede i bakken under mayaenes byer enda mer utilgjengelig.

Og de allerede store svingningene ­i nedbørsmengdene fra år til år, som kjennetegner mayaenes hjemland, gjorde antakelig at de tørreste årene bare ble enda mer ufruktbare.

I takt med at det ble mindre mat og mindre vann, mener noen forskere at mayaenes kriger ble enda mer intense fordi de forskjellige bystatene konkurrerte om stadig færre ressurser.

Krigene forverret matsituasjonen ytterligere fordi bønder som slo seg ned langt unna sine hjembyer risikerte å komme for tett på en fiendtlig by og måtte betale med livet.

Sykdommer utryddet millioner

Men ingen vet hvorfor byene døde ut i stedet for bare å oppleve en kraftig reduksjon i befolkningstallet.

Arkeologene har aldri funnet hieroglyfer som forteller noe direkte om årsaken til kollapsen. Svaret kan ha stått i de mange mayabøkene som spanjolene brente.

Da conquistadorene på 1500-tallet inntok Yucatánhalvøya og mayaenes gamle rike var samtlige maya-storbyer forlatt.

De mektige og hellige kongene var borte for lengst, og ingen hærer tok opp kampen mot spanjolene. I stedet ble erobrerne møtt av små, krigerske mayalandsbyer som kjempet forgjeves mot inntrengerne.

Spanjolene hadde også med seg flere katastrofale sykdommer fra Europa.

Etter spanjolenes ankomst til Mellom-Amerika døde 90 prosent av den opprinnelige befolkningen av sykdommer som kopper, meslinger og influensa, som europeernes immunforsvar gjennom årtusener hadde klart å venne seg til. Mayaene var derimot helt uforberedt.

7 millioner mayaer bodde i Mellom-Amerika da spanjolene kom.

Bare en halv million overlevde europeernes sykdommer.

Likevel fortsatte mayaene å gjøre opprør mot europeerne i flere århundrer, og den siste maya-landsbyen holdt stand mot spanjolene helt fram til 1697.